ANNONSE!

 

Back on track! Jeg har brukt hele helgen til å spille inn gangsterrap hos en kompis. Men nok om det. Sist vi snakka sammen satt jeg i en bil på vei sørover fra Tromsø, og gud forby at jeg etterlater dere i en uvisshet om hvorvidt jeg noen sinne kom meg hjem igjen! Og ja, det gjorde jeg!

 

Men først hilste jeg på denne ulven. Jeg nusset den gjennom gjerdet. Også fikk jeg munnsår på leppa fordi det er mange som har nusset ulven på det samme gjerdet. Ulven hadde også munnsår på leppa. Derfor var den litt trist, fordi det svir på leppa til ulven. Jeg prøvde å stjele ulven, men fikk strøm på munnsåret mitt og måtte bæres tilbake til bilen før politiet kom. (Det rakk vi for øvrig med god margin, politiet i Nord-Norge har en gjennomsnittlig utrykningstid på rundt 2,5 timer.)

 

Vi kjørte kysten nedover, som inkluderer hele Lofoten. Ikke for å komme med en brannfakkel, men Lofoten er sægiøgst vakkert, og vi måtte stoppe omtrent tusen ganger på veien ned til Å der vi skulle ferge oss videre til Bodø. Mellom Svolvær og Reine er strendene helt hvite, og vannet er gjennomsiktig. Her er Young Seaweed Mane i kjent positur med fersk seaweed i nevene.

 

Måtte svinge innom Reine for å ta bildet av oss selv.

 

Politistasjonen på Reine er ei gammal rorbu. 

Noe sier meg at det ikke er så mykji kriminalitet her oppe. I hvert fall ikke før jeg og gutta kom, hehehe, og begynte å selge seaweed til all ungdommen her. Nå er politirorbua og alle ungdommene FORTAPT – HØRER DERE!? HOLD DERE UNNA SEAWEED!!! 

 

Vi nådde Å i bånn av Lofoten, og kom oss på båten til Bodø. Her er et bilde av meg ved Saltstraumen. Jeg hadde det dødsgøy der. Dritfett sted. Awesome.

 

En fyr uten mobiltelefon misunner Mikkal som her tre av dem.

 

Det blei jæskla mye fergeventing, som jeg viste dere i den forrige filmen min. Heldigvis var vi på kuken og kuka i vei, så tiden gikk fort!

 

 

Vi misset den siste fergen fra Tjøtta – et ganske gudsforlatt sted med knappe 200 innbyggere, og maks 0 ting å gjøre. Vi tok en runde for å se om vi møtte på noen lokale å snakke med, men møtte kun en elg som het Jonas som hadde tatt turen ut i skumringen for å avslutte livet. Han slet med depresjoner, sa han, og så ikke lenger noen annen utvei. Han fortalte oss at bakgrunnen for problemene lå i en personlig usikkerhet. Jonas føler seg nemlig ikke som en elg. Han føler seg som en mår. Han har alltid hatt lyst til å være en mår.

Dette har han fått lite gjennomslag for blant familie og venner, og han har opplevd både mobbing og å bli utelukket fra sosiale sammenkomster på grunn av legningen. Den eneste som har tatt Jonas for den han er, var bestemoren hans. En klok senior-elg som har tatt erfaring gjennom et langt liv.

Da bestemoren døde grunnet elgjakt tidligere denne våren hadde ikke Jonas noen å gå til lenger. Elg er ikke spesielt intelektuelle dyr, og det er svært få som jobber i psykiatrien. For elg er det veldig enkelt; enten er du en av dem, ellers må du respektere at du ikke får være en del av gjengen lenger. Jonas forsøkte å komme seg inn i de etablerte mårmiljøene i området, men merket raskt at han ramlet mellom to stoler da de lokale mårene stilte seg skeptiske til å ta en elg inn i varmen.

Vi fikk naturligvis sansen for Jonas, og fortalte ham at det er en kjentsak at det kan være vanskelig å “værra seg sjæl” på bygda om man er litt annerledes, og at han burde vurdere å flytte til mer sentrale strøk før han gir opp fullstendig. Det finnes helt sikkert finnes miljøer for elg, som føler seg mer som mår, for eksempel på Grünerløkka i Oslo. Vi merket at Jonas blei veldig happy for å møte oss, og vi ble enige om at han i hvert fall skulle titte litt på nettet etter boligpriser etc i Oslo før han ga opp.

UPDATE: Jonas flytter til Oslo i løpet av august. Han har kommet inn på Westerdals og skal bo i et elg/mår-kollektiv på Tøyen! You go, kompis!

 

Etter at Jonas dro hjem for å google seg rundt i Oslo gikk vi inn i varmestua på fergekaien. Vi ble enige om at vi skulle holde oss våkne hele natten for å rekke første båten som gikk neste morgen, og benyttet ventetiden til å teste ut “lys grafitti”-funksjonen på P8en som gjør det enkelt å ta bilder med lang lukkertid mens du skriver i mørket med en lyskilde. Vi hadde ikke stativ engang, men fikk likevel veldig skarpe bilder. 

 

Jeg har ikke tegnet med lys i mørket på sikkert 10 år. Jeg bruker jo nesten aldri speilreflekskamera lenger. Huawei’en gjør det mulig å opprettholde en del fotointeresse selv om man ikke har med seg systemkamera. Det er kult.

 

Med et rødt lys fikk bildene en ganske mørk stemning over seg. Så vi spilte litt på det, vi!

 

Prøvde å putte meg inn i bildet ved å lys meg selv i ansiktet helt til slutt.

 

Hola.

 

Vi kom oss på fergen videre nedover kystveien, og nådde omsider frem til Trondheim. Siste stopp. 

 

Obligatorisk turist-bilde foran doomen mens jeg snakker med meg selv på P8en.

 

Meg: «Hallo?»
Meg: «Halla, mann! Det er meg selv som ringer – går’e bra elle’h?»
Meg: «Åh, så sykt koz! Jeg tenkte faktisk nettopp på deg. Eller. Jeg tenker jo på deg hele tiden. Du er den swegeste jeg kjenner!»
Meg: «Fnis, du skjemmer meg bort med alle komplimentene, he-he, fnis, skal vi dra på kino sammen når du kommer hjem?
Meg: «Å-ja! Det hadde vært SÅ koz! Bakerste rad og klinings? He-he.»
Meg: «Det er en date, baby! XoXo»

 

NB: Jeg har sterke personlighetsforstyrrelser. Beklager så meget.

 

Siste dag: Jeg fikk gutta til å stoppe innom Lillehammer for å vise frem et par av piecene jeg malte der i fjor.

 

Jeg skal tilbake å spraye i Lillehammer 12. september sammen med en hel haug med andre malere. Det blir fett!

Så kjøpte vi hamburger på Strandtorget og kjørte hjem i 250 km/t fordi vi ikke orket å være på tur lenger. Men det var sjukt fett, og neste år drar vi på biltur til Thailand eller noe sånt. 

 

Husk min konkurranse på Instagram, venner! Den blir kåret i løpet av uken. Tag bilde/video på Instagram med #oppdragoppdag #oppdragoppdaghalvor og @huawei_norway for å stikke av med en Huawei P8. Det er en perrrfekt telefon for kreative folk som liker å nerde med film og foto 😀