I går var jeg en tur hjemme hos Fattern. Jeg er der alt for lite, og føler selv at det alltid “er noe” de gangene jeg først kommer meg hjem. Og sånn var det denne gangen også. Jeg har nemlig ikke lært meg forskjellen på moms og skatt ennå, og da jeg fikk krav om restskatt på 200 000 kroner måtte jeg hjem for å finne ut av hva som hadde skjedd. Jeg var jo overbevist om at restskatten ikke stemte, og at jeg egentlig skulle få 200 000 siden jeg hadde betalt så mye i moms tidligere i år 😀

Dessverre er jeg nøyaktig så idiot som det fremstår i avsnittet ovenfor – og mine sårt tjente penger var plutselig ikke mine lenger. Fattern kunne raskt forklare meg at kemneren hadde rett; «Du har jo faktisk ikke betalt noen ting i skatt!», sa han – og hintet til at han ikke var 100% fornøyd med oppdragelsen min. Jeg gråt litt – vi klemte litt – jeg spurte om jeg kunne få litt penger – Fattern fikk lættis. Så ble vi enige om å få tankene over på noe annet ved å ta en “trip down memory lane” – det vil si Huldreveien i Asker – for å mimre tilbake til 90-tallet! 

Vi startet så klart turen ved gamle “Butta”, øverst i Huldreveien. En kulturinstitusjon som burde føres opp på UNESCOs verdensarvliste.

Her var det postkontor tidligere. Det ble rana så mange ganger at de måtte legge ned til slutt. Det hjalp ikke å ha ranssikring heller. Folk rana jo posten kun på lættis – ikke fordi det var så utrolig mye å hente der.

VI gikk videre – bort til Gildehallen. Det er et gammel bomberom under en av garasjeanleggene langs Huldreveien – som har blitt flittig brukt som både møtelokaler, lekeplass for radiostyrte biler, og fest. Jeg feiret opptil flere av mine barnebursdager inne i Gildehallen. Rett og slett et skikkelig koselig bomberom!

Denne bakken heter bare “Bakken”. I Bakken pleide vi å kjøre om kapp på sykler. Vi brukte kun DBS- eller Diamant-sykler. Jeg var en typisk DBS-gutt. Kun DBS var bra nok for meg. Men jeg respekterte de som likte Diamant best, også! Det er veldig viktig med respekt for mangfoldet i et flerkulturert sted som Huldreveien.

Jeg tryna mange ganger i Bakken. Det gikk fint før gjerdet kom – da kunne man hoppe ut i gresset hvis man mistet kontrollen på sykkelen. Men etter at gjerdet ble satt opp måtte man bare dundre på, og satse på at man klarte svingen nederst i Bakken.

Nummer 49. Her vokste jeg opp alene sammen med Fattern. Vi bodde i leiligheten nederst til venstre. 

I vinter foreviget jeg oppveksten min med denne tatoveringen. Blokka i bakgrunnen heter Langblokka/Syvern. Jeg bodde i Seksern.

Dette er Åttern – altså den åttende Huldreveien-blokka.

Bestemoren min (hun heter Mommo) har bodd her i alle år, siden jeg blei født, men for under en uke siden ble leiligheten hennes solgt. Leiligheten er øverst til venstre. Perfekt plass for vannballonger, klyser og småstein. De nye eierne kommer til å kose seg med denne perlen.

Dette er “Øya”. Da snakker jeg altså ikke om øya mine – selv om de er litt intense på dette bildet – jeg snakker om den lille øya vi står på her.

Den var større før, men i mangel av en ålreit lekeplass måtte vi henge her. Med hammer. Alle barna i Huldreveien hadde hammer. Også hamret vi på fjellet. Dermed har Øya blitt mindre med årene! Det er fortsatt barn her som hamrer på Øya, men Huldreveien har faktisk blitt beriket med noen huske-stativer siden 90-tallet, så nå har barna mer å gjøre når de ikke er på skolen. Men jeg glemmer ikke da vi var barn og lekte på Øya. På den tiden var det gjerne 10-20 barn her om gangen. Med hammer. Som hamret løs på fjellet. Koste oss, gjorde vi!

Turen vår endte så klart ved barneskolen; Hagaløkka. Den har blitt bygget om litt siden sist, men grunnmuren og strukturen i den eldste delen (bak meg) er basically den samme. Her har vi flippet pog’s, sloss, mobbet hverandre og noen ganger lært ting også.

Noen mener at Hagaløkka barneskole ligner et fengsel. Det er jeg helt uenig i. I mine øyner er dette en trivelig og innbydende plass.

Vi ble nødt til å slav-squat’e med parasollene i skolegården. De har vært der i alle år, og pryder skolens fane. Her har jeg hustla mange førsteklassinger for pog’s og gogos. Og fått bank av storesøstrene deres.

Og med det har jeg glemt at jeg skylder 200 000 kroner i restskatt, og vips glemte jeg å betale også. Nå krysser jeg fingra for at kemneren også har bodd i Huldreveien, leser dette innlegget, drømmer seg bort – og glemmer at jeg skylder penger. 

Verset mitt i denne Oral Bee-remixen handler om Huldreveien, forresten. Sjekk den ut!

Har du bodd i Huldreveien – eller vil du flytte dit? Og ikke minst: Skylder du kemneren 200 000 kroner?