Orker ikke skrive noe – har fått for mange øl-bonger.
Er du på Øya akkurat nå? Kan jeg ta på deg?
… mens vi venter på vitsene.
Hjernen min er en suppe av tanker om dagen. Alt fra angsten for å miste noen jeg kjenner, til hvordan jeg skal få tak i nye boxershorts. Jeg er tom for boxershorts, og de jeg eier fra før har stemoren min kjøpt til meg. Jeg vet ikke hvor man kjøper det. Også er det veldig enkelt å bare bli med ut på en pils eller 20. Jeg sliter med å komme tilbake dit jeg var, og må prøve å konkludere tankene mine. Jeg gjør et forsøk her. Selv om jeg allerede nå har brukt nesten 15 timer på å skrive dette innlegget fordi jeg ikke husker hvordan man lager stor forbokstav på tastaturet engang. Nesten.
Det stod mellom dette bilde og et bilde av fryseren min som ikke fungerer lenger. Tips til fryserfeil-tips mottas med takk.
Ok.
Det har gått to uker siden det smalt. To uker. To uker siden den første blomsten ble lagt ned foran domkirken, og journalister fra Japan intervjuet meg på gata om hendelsen. På en måte virker det som om det skjedde for mange år siden. Det er jo historie allerede. Jeg er ikke gråtkvalt lenger. Avisene skriver om kjendiser, og på twitter har de andre begynt med dårlige vitser om mensen igjen.
Men ikke jeg.
Jeg klarer fortsatt ikke å presse ut tweets og blogginnlegg. Kreativiteten har tatt sommerferie sammen med humøret mitt. Når jeg våkner opp i 13-tiden hver dag, så orker jeg ikke å lage mat engang. Eller dusje. Etter å ha ligget naken i sofaen frem til klokken 17, så tvinger jeg meg en tur ut. Glemmer hva jeg skulle gjøre ute. Drar hjem igjen. Leser dårlige vitser om mensen på twitter. Sovner sittende. Og så går alt på repetisjon igjen.
Jeg fyller hjernen med aktivitet hele året, noe som periodevis bedøver kreativiteten min. Eksplosjonen i Oslo og massakren på Utøya ble til sammenligning som en psykisk overdose, og jeg merker at jeg sliter med å komme tilbake igjen, selv om jeg har skikkelig lyst. Jeg har lyst til å skrive et sykt omglol innlegg på hjemmesiden min som egentlig er en blogg. Jeg har lyst til å tvitre dårlige vitser på twitter. Jeg har lyst til å rydde leiligheten min og kaste søppelet som har ligget i gangen i snart 3 uker. Jeg har lyst til å stikke ut og lage en fin film om Oslo-sommeren. Men jeg orker ikke. Jeg har lyst til å løpe ut og produsere, men orker ikke. Jeg er fysisk utslitt hele døgnet på grunn av hendelsene i Oslo og på Utøya.
Man må lære seg å komme over den vonde, selv i en så omfattende sak som dette. Jeg har også tenkt til å gjøre det, men det blir feil å tvinge seg forbi sorgen, forvirrelsen og alle tankene som borer seg gjennom kraniet. Jeg kjente ingen som var på Utøya. Jeg kjente ingen som ble direkte rammet i Oslo. Hvorfor reagerer jeg så voldsomt på dette? Det er lett å trekke paralellene til Scandinavian Star-brannen. Jeg lærte tidlig hva et liv er verdt, og hvordan alt kan endre seg i løpet av et sekund.
Jeg er full av sympati, også for de menneskene jeg ikke liker. Jeg synes synd på mennesker som bruker sine egne liv til å gjøre andres liv vondt, og jeg skulle faktisk ønske jeg klarte å si det samme om Anders B. Jeg prøver å ha en sympati for han, men det er vanskelig. Det han har gjort er så absurd og sykt, at jeg ikke engang anser han som et menneske. Han er for meg en illusjon på ondskap. Ondskap som vi i løpet av de to siste ukene har vist å bekjempe med kjærlighet.
Samtidig er det viktig å påpeke hva som hadde skjedd med landet vårt dersom angrepene kom utenfra. Vi var “heldige” med at det var en autistisk tempelridder fra Ullern som valgte å begrave den råtne, høyreekstremistiske bevegelsen sin på egen hånd. Hadde dette vært et angrep fra utsiden, så hadde det vokst frem en Anders B i farlig mange av oss. Fremmedfrykten har preget nordmenn lenge. Etnisiteten på gjerningsmannen avgjorde hva dette skulle bli til. Ikke glem det.
Jeg har mye mer på hjertet angående denne saken. Om hvorfor navnet hans ikke skal gjemmes bort, at vi ikke skal være naive selv om alle leier hender på dagbladet.no, og litt om at visse partier og mennesker i Norge snart bør få en slags offentlig munnkurv før de påfører det lille landet vårt mer skade. Jeg skulle skrevet mye mer for å konkludere ferdig mine egne tanker, men jeg tror ikke det trengs. Jeg tror egentlig alle er enige. I hvert fall alle de som faktisk har brukt de siste ukene til å tenke nøye over enkelte ting rundt vår eksistens.
Eller noe slikt …
Nå drar jeg straks til Lillehammer. Jeg skal være der i helgen, og jeg håper det hjelper for hodet å komme seg bort fra Oslo noen dager. Jeg må avslutte dette kapittelet for å komme inn i den gamle rytmen igjen. Jeg vil snakke dritt, le og ta dumme bilder av katten min.
Kanskje på mandag. Jeg vet ikke. Vi får se …
Kjøp VG på lørdag, forresten. I magasinet dukker det brått opp noen kjente ansikter. Pass på dere selv.