I dag er det 6. april. Det er nøyaktig 30 år siden vi seilte ut fra Oslo med danskebåten, Scandinavian Star, på vei til Frederikshavn. Pappa, mamma og meg. Jeg var halvannet år. Mamma var gravid. I min familie vegrer vi oss for natten mellom 6. og 7. april. Det er ingen av oss som sover godt da. Den natten utgjør skillet mellom før og etter.

I løpet av natten for 30 år siden blir hundrevis av passasjerer til overlevende. Tusener våkner opp som pårørende. Og i morgen blir det 30 år siden pappa og jeg kom hjem igjen – bare én dag etter at vi dro. Uten mamma.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det er sikkert mange av dere som ser på dokumentarserien som går på NRK nå. Dere har fått høre om kaos, desperasjon, savn og sorg.

Det er så absurd å vite at jeg var der, når jeg ser de gamle nyhetsbildene av båten som brenner. At jeg var på innsiden av infernoet, langs gulvet i korridorene. Og så på utsiden av skipet, bundet fast med to livvester til pappas bryst, hengende i en taustige. Midt på natten, på åpent havet. Det er absurd å vite at jeg har opplevd dette, for jeg husker ingenting. Hverken av båten, brannen eller mamma.

Jeg har hatt en distanse til selve brannen og kaoset om bord. Siden jeg ikke kan huske noe av det har jeg egentlig alltid tenkt mest på mamma. Jeg har sett bilder og video – og dannet meg et bilde av hvordan hun var. Jeg har bygd opp mitt eget minne av henne, litt som når man utforsker en musikksjanger fra før man selv er født. Man pusler sammen brikkene til det blir en helhet som kan gi følelsen av at man faktisk har vært der og fått oppleve det. Slik har jeg skapt mitt eget minne av mamma, og laget min egen relasjon.

Jeg kan faktisk savne henne.

Mens jeg har blitt eldre går det stadig mer opp for meg hvordan pappa og familien min har vernet om meg og satt mine behov først. Kaoset om bord på båten, som jeg aldri helt har klart å visualisere opplevelsen av, har åpenbart seg for meg den siste tiden.

Jeg er eldre nå, enn det pappa var da. Og når jeg ser på bilder av oss, tatt for over 30 år siden, så er det umulig for meg å ikke tenke tanken. At jeg er i hans sko. På kaia for 30 år siden. Lille pappa, med gravid kone og mini-meg. Og fremtiden foran seg.

Jeg er så stolt av ham. Og i morgen skal vi besøke mamma på graven slik vi pleier.