Jeg fortsetter dagen med ny dose emo. Fikk nettopp DENNE linken tilsendt av Erikke. Følte meg truffet.

Jeg startet dagen med å lese meg selv så godt jeg kunne. Lagde VIDEO, og ransaket hjernen min. Jeg kom (som vanlig) frem til at jeg er en tiltaksløs egoist, som misbruker evnene mine ved å ikke bruke dem. Jeg var min egen psykolog, og ut i fra det skulle jeg få inspirasjon til å få mest mulig ut av dagen.

Det funket ikke.

Etter å ha blitt ti ganger mer depressiv av brainstormingen min, så surret jeg bare rundt i leiligheten min i fire timer. Jeg burde ha ryddet, men det eneste jeg oppnådde på disse fire timene var et usedvanlig dårlig forsøk på å barbere meg. Nei, ikke skjegget. Skrittet. Og dermed ble dagen min, som allerede hadde et dårlig utgangspunkt, enda dårligere. Det klør, og jeg skjønner fortsatt ikke hvor jeg fikk ideen fra. Som om jeg vet hvor noen av ideene mine kommer fra, liksom.

Klokka fire kom jeg meg endelig ut døra, og jeg merket med en gang hvor smart det var å drøye til det var blitt mørkt. Først dro jeg på posten. Sendte en pakke og hentet en pakke. Så tok jeg trikken til sentrum. Jeg burde dratt hjem for å jobbe med skoleoppgaven som skal være ferdig i morgen, men jeg orket ikke tanken på å sette meg tilbake i datastolen, uten å gjøre noe.

Satt på trikken i rushtrafikken, selvfølgelig. Ingenting er som en trikketur, med stilongs- og boblejakke, hvor alle passasjerene klør deg i skrittet samtidig. Vel, akkurat denne gangen var det greit, for jeg hadde ikke sjans til å klø meg i skrittet selv. Så hoppet jeg av på Oslo s, og satt meg på en benk for å tenke ut hva jeg ville gjøre. Jeg kom selvsagt ikke på noe som helst, og stakk hjem igjen. På veien kjøpte jeg meg to tuber med kaviar. Vet ikke helt hvorfor, men det kostet bare ti kroner per tube.

Jeg kom hjem, kastet kaviaren, og satt meg i datastolen. Facebook. Twitter. Blogg. Disse tre tingene tar kverken på meg. Men jeg skylder på vinteren. Mørket smitter over på hjernen min, og danner en slags dødsdemon som ikke ser positivitet i noe som helst. Den fordummer meg, og gjør meg likegyldig til alt. Også meg selv. Jeg prøver desperat å gjøre noe positivt, men alt blir omvandlet til dritt. Som et tog fullt av råtne lik som sprer pest og helvete langs hele strekningen fra den sorte, kalde fasadebyen Oslo, og rett inn i hjertet mitt, som for så vidt ikke var så mye å skryte av fra før av.

Jeg skulle til å slå meg selv i hodet med en stekepanne. Litt som et desperat- siste forsøk på å klekke ut noen positive ideer, men mest for å kunne sove litt fortere. Jeg rakk det desverre ikke, da den stygge telefonen min begynte å spille av sin polyfoniske verson av Ace of Spades.

Det var en kompis som ringte, og lata som han jobbet i rfsu. Han ville kjøpe annonseplass hos meg, og selv om jeg stusset over at vennen min plutselig hadde nytt navn- og ny jobb, så beit jeg rett på. Han fikk lattersammenbrudd, mens jeg ransaket kåken etter skarpe gjenstander. Jeg skylder på rfsu. De burde jo uansett ha ringt meg for lenge siden, og tilbudt meg penger. Kanskje dem til- og med kunne lært meg hvordan man barberer seg i skrævet, sånn i tilfelle jeg skulle få den idiotiske ideen igjen.

Jeg gir opp. Jeg gir hjernen min en ny sjanse i morgen, men i dag, så gir jeg opp. Resten av kvelden, så skal jeg sitte helt stille, høre på filmmusikken til Der Untergang, og klappe katten.
Rambo liker ikke å sitte på fanget, og han liker ikke å bli klappet. Men det er ikke så farlig. Så lenge jeg FØLER at jeg gjør noe godt, så sier egoisten i meg at det er greit. Dermed kan også jeg få en ekstremt liten- men livsviktig følelse av positivitet.

Jeg hater vinteren…