Urban exploring handler ofte om å komme seg ut av byen – til bygda. Noen kaller det heller for rural exploring. Kall det hva du vil – for min del handler det om nysgjerrighet og utforskerglede! Og hvis du drar én time ut av byen – til den mest gjengrodde delen av østlandet – så kan du ende opp med å finne forlatte togtunneler fra 1800-tallet! Det er ganske kult.
Tunnelen er en del av gamle hovedbanen som er den eldste jernbanestrekningen i Norge. Tunnelene er dermed landets eldste togtunneler – bygget av et britisk selskap.
Stukevlog med masse stuk! Våren og sommeren har jo vært belasta av mye stuking for de fleste, med pandemi og ræl. Dette er en film med akkurat det. Masse stuk og masse ræl.
Jeg ble tipset om en merkelig plass i Oslo. En liten forlatt murbygning full av søppel og dritt. Men det kan virke som at det har vært en form for nødsentral under kalde krigen. Det var flere tegn etter NATO der.
I fjor sommer prøvde jeg å padle ned Askerelva fra Sem til sentrum i gummibåt – sammen med Egil og Ruben. Det gikk ikke så veldig bra, da elva stort sett minner mer om en gjengrodd bekk. I år har det jo regnet mye mer enn i fjor, så vi gjorde et forsøk til i god tro om at vannstanden skulle være litt høyere. Vel. Det var den ikke. Men video ble det! Og denne gangen ble Mikkal også med.
Vi har nå lært at gummibåter ikke er laget til rafting i små, steinete bekker.
Her er et bilde fra turen vår ned elva i fjor. Jeg synes bildet beskriver padletur ned Askerelva veldig godt. Kliss våt med hver sin punkterte gummibåt på en åker i gokk. Film fra denne turen ser du under bildet. Vel bekomme!
Husk å følge med på Instagram! @konghalvor som alle andre plasser. Hvis du ikke har fått nok av padlevideoer kan du jo også se Ruben sin film.
I sommer fikk jeg dette morsomme oppdraget fra Veidekke og Urban Jungle; å dekorere en svær fabrikkvekk på Grønvoll ved Helsfyr i Oslo. En del av jobben innebar å involvere Anna og Josephine som går på Fyrstikkaleen VGS.
Jentene bidro med ideer og design. Så var det bare å sette igang!
Den ene dagen var Anna og Josephine med å male også!
Det tok 8 dager å ferdigstille veggen. Det er veldig mye trafikk i området som gjorde det tidvis ganske vrient å jobbe over så store flater da jeg trenger både stiger og lift. Men det gikk til slutt 🙂
Vi fikk nyss om at de tidligere militære fjellanleggene på Vestre Bolærne stod åpent – og snart skulle lukkes. Derfor var vi raske med å komme oss til Tønsberg – og fergen over til Bolærne-øyene. Anleggene er opptil 30.000m² som er sprengt inn i fjellet på øya. Se videoen for å se hva vi fant der!
Fjellanlegget består av flere lange korridorer på rundt 400 meter som penetrerer hele øya fra østsiden til vestsiden – korridorene leder til titalls svære lagringshaller.
Én av de mange hallene som ble brukt til å oppbevare miner, torpedoer og annet krigsmateriell for NATO.
VI fant ingen gjenglemte miner, men mye gammelt utstyr.
En liten pause på kontoret.
Verksted og brannsentral.
Enda en svær hall. Rundt 1600m².
Inne i hallen er det bygd inn kontorer, kjøkken og toaletter.
Alle innganger til Vestre Bolærne er stengt igjen nå – og det er litt forskjellige planer for hva anlegget skal brukes til i fremtiden.
Hvis du er nysgjerrig og vil lære mer om dette stedet – så anbefaler jeg kanalen til Festningsverk, og hans video fra samme sted.
PS: Det er ingen konkret informasjon på anleggets faktiske størrelse. Men vi ble fortalt av de som jobber på Vestre Bolærne at den er 30.000m². Til sammenligning er slottet i Oslo 17.500m², kjøpesenteret på Oslo City er 19.500m² og Nationaltheatret stasjon er 25.000m².
Husk å følge meg på Instagram; @konghalvor. Følg @derelictaddict også – for digge urban exploring-bilder!
Som influenser lager jeg jo innhold av absolutt alt, og nå som jeg har fått meg ny mac skulle det jo bare mangle at jeg tok dere med på en unboxing av denne. Se videoen min – og den flotte macen jeg har kjøpt!
I dag er det 6. april. Det er nøyaktig 30 år siden vi seilte ut fra Oslo med danskebåten, Scandinavian Star, på vei til Frederikshavn. Pappa, mamma og meg. Jeg var halvannet år. Mamma var gravid. I min familie vegrer vi oss for natten mellom 6. og 7. april. Det er ingen av oss som sover godt da. Den natten utgjør skillet mellom før og etter.
I løpet av natten for 30 år siden blir hundrevis av passasjerer til overlevende. Tusener våkner opp som pårørende. Og i morgen blir det 30 år siden pappa og jeg kom hjem igjen – bare én dag etter at vi dro. Uten mamma.
Det er sikkert mange av dere som ser på dokumentarserien som går på NRK nå. Dere har fått høre om kaos, desperasjon, savn og sorg.
Det er så absurd å vite at jeg var der, når jeg ser de gamle nyhetsbildene av båten som brenner. At jeg var på innsiden av infernoet, langs gulvet i korridorene. Og så på utsiden av skipet, bundet fast med to livvester til pappas bryst, hengende i en taustige. Midt på natten, på åpent havet. Det er absurd å vite at jeg har opplevd dette, for jeg husker ingenting. Hverken av båten, brannen eller mamma.
Jeg har hatt en distanse til selve brannen og kaoset om bord. Siden jeg ikke kan huske noe av det har jeg egentlig alltid tenkt mest på mamma. Jeg har sett bilder og video – og dannet meg et bilde av hvordan hun var. Jeg har bygd opp mitt eget minne av henne, litt som når man utforsker en musikksjanger fra før man selv er født. Man pusler sammen brikkene til det blir en helhet som kan gi følelsen av at man faktisk har vært der og fått oppleve det. Slik har jeg skapt mitt eget minne av mamma, og laget min egen relasjon.
Jeg kan faktisk savne henne.
Mens jeg har blitt eldre går det stadig mer opp for meg hvordan pappa og familien min har vernet om meg og satt mine behov først. Kaoset om bord på båten, som jeg aldri helt har klart å visualisere opplevelsen av, har åpenbart seg for meg den siste tiden.
Jeg er eldre nå, enn det pappa var da. Og når jeg ser på bilder av oss, tatt for over 30 år siden, så er det umulig for meg å ikke tenke tanken. At jeg er i hans sko. På kaia for 30 år siden. Lille pappa, med gravid kone og mini-meg. Og fremtiden foran seg.
Jeg er så stolt av ham. Og i morgen skal vi besøke mamma på graven slik vi pleier.
For ti år siden lastet jeg opp en dritrar video på denne YouTube-kanalen min. En video bestående av et repeterende klipp der jeg spiser to Paracet etter et ganske tungt nyttårsnachspiel.
Det lå et par andre klipp på kanalen fra før – en snutt fra en konsert blant annet – men dette var første gangen jeg filmet meg selv. Jeg hadde allerede blogget noen måneder, men alt var veldig eksperimentelt og nytt både for meg og for sosiale medier. På ti år har jeg gjort ganske mye rare greier – og alt har hatt rot i leiligheten min på Briskeby.
I høst var jeg med å malte på det trolig største graffiti-jamet i Norge noen gang. I en garasje i Skien. Det var kult! Scroll ned for å se videoen min, og bildene som Pål tok.
