Jeg lever på en måte der jeg, i et forsøk på å leve kreativt uten å være en rævslikker, bruker stressende mye tid hjemme. Sammen med katten min, macen min, og ikke minst hjernen min. Det kan være ganske klaustrofobisk til tider – og tro meg, det er fort gjort å føle seg som en maur som ikke finner tilbake igjen til maurtuen. Men mestparten av tiden er det helt ok. Jeg har selv valgt å hoppe ut av løpehjulet for å gjørra hva jeg sjæl vil – og fokusere på mine greier. Og resultatet av å leve slik har tydeligvis blitt til dette:

Og leiligheten min har blitt seende slik ut:

Det ser kanskje ut som jeg lever i et stort rot, og det er vel også riktig. Det vil si; jeg fikk faktisk litt hjelp av Christine til å rydde her om dagen. Hun kom egentlig over for å være emo, drikke julebrus og se på Charterfeber (verdens beste program), men da jeg allede hadde påbegynt en middelmådig ryddeøkt tok hun raskt kontroll og tvang meg gjennom en 10 timers lang runde gjennom all dritten jeg har samlet opp i leiligheten min gjennom de siste syv årene.

Esken under hatten min (jeg har hatt) er full av Kvikk Lunsj. Jeg har alt for mye ting. Jeg lider av samlemani, og husker hvor alle tingene mine stammer fra. Tingene mine er en del av meg. Jeg elsker ting. PS: Noen av de gamle tingene mine, inkludert en del klær, er jeg interessert i å prøve å selge. Er det interesse for å legge det ut her? (Si ja og kjøp tingene mine! Trenger penger til julebrus.)

Her er noen av tingene jeg ble tvunget til å bære ned i kjelleren og kaste i søppelcontaineren. Det gjorde vondt i hjertet, men samtidig var det nok greit å bli kvitt. Antageligvis det nærmeste jeg kommer en fettsuging.

Blant tingene som ligger i posene finnes det blant annet inkassokrav fra syv år tilbake, en pose med alle kattehårene jeg noen sinne har gredd av Rambo, et ødelagt keyboard jeg har funnet ute, ubrukelig scrapbook-materiell fra alle reisene jeg har vært på (flytogetbilletter og bankautomat-kvitteringer), og en del blader jeg abonnerer på uten å helt vite hvorfor. (Jeg er en sucker for telefonselgere.)

Så kjøpte vi julebrus og så på Charterfeber. Jeg gruer meg til det er ferdig. Savner allerede pensjonistene og storfamilien.

Etterhvert kom Tara også – for å henge ut, drikke julebrus og planlegge videre på sekten vår som vi snart skal lansere. Vi skal fokusere på koko nytolkninger av diverse religioner + kose masse med søte dyr. Alt fra ugle til antilope, kan du si.

Har hengt med Thomas også. Vi har klappet kattepus og sett på Charterfeber. Elsker Charterfeber.

Ulempen med å ha besøk er at de drar hjem igjen når de skal sove eller rekke jobbene sine. Da sitter jeg igjen med katten min, macen min, og hjernen min som jeg har et svært ambivalent forhold til. Hva skal man gjøre. Hvordan skal jeg tjene penger – uten å være avhenging av å selge dritt jeg har samlet på gjennom livet. Noen ganger hjelper det å rømme hjem til Fattern. Så da gjør jeg jo det. Dessuten var det jo farsdag i går, og jeg har for første gang gått til anskaffelse av gave til Fattern for å late som at jeg har penger og jobb og et innholdsrikt liv. Hvilken far blir ikke glad for å få en stilongsdress til farsdag?

Vi feiret i vei – Fattern og jeg. (Jeg la merke til rimet selv – og har allerede påbegynt en sang til neste farsdag)
Fin? Jeg har et par stykker selv. Føler meg litt som en av barna i Huset på Prærien når jeg har de på.

Jeg glemte å ta med min egen til Asker, da, så Fattern må daffe rundt i den nye Bonanza-pysjen sin alene.

Så måtte Fattern jobbe videre (han har jobb… *misunnelig*), og jeg kastet meg over et skriveprogram jeg gjerne vil anbefale; Microsoft Word. Så kjøpte Fattern sushi til meg, men jeg glemte å ta bloggebilde av den før jeg var nesten ferdig med å putte sushien inn i magen min.

Mmm, digg! Nå skal jeg gå og sminke meg før jeg skal på byen med bestejentene. Vi blogges!

Neida.

Tilbake til Microsoft Word: Det hjelper faktisk å komme seg ut av komfortsonen/mitt personlige fengsel på Briskeby og lufte hodet litt. Jeg fikk endelig skrevet ned en del, og det trengte jeg – jeg har nemlig en del deadlines på ting jeg også. Ubetalte deadlines. Jeg er en sykt ræva forhandler. Heldigvis gikk det unna da jeg kunne la meg inspirere av ting jeg selv lagde på det samme kontoret for 11-12 år siden.

Det som er litt ironisk med denne bare, er at den illustrerte “nørden” er skremmende lik meg i dag. Men skaphipsteren i meg er nok fortsatt enig budskapet i denne satiren av samfunnets kollektive identitetskrise. (“Samfunnets kollektive identitetskrise”? Hva blir det neste? At jeg skriver essey’er i Natt&Dag? Velg å overse fjaset mitt.)

Her er en annen tegning. Jeg har prøvd å analysere den selv, men mistenker at dette kun er et resultat av ADHD og sukkertøy.

I oktober 2001 falt det meg naturlig å tegne en negerhippie til Fattern for å fortelle han at han er verdens beste. Var ganske politisk ukorrekt som barn. Pussig nok har tegningen aldri hengt på korktavla.

Fant også igjen denne lappen som illustrerer greit hvordan jeg dekker forbruket mitt på kebab.

Honningboksen er myntbanken til Fattern. Den eksisterer den dag i dag – og finansierer stadig kebab når jeg er på besøk hjemme i Asker. Mmm, kebab. Sterkt representert på lista over mat jeg spiser ofte selv om jeg egentlig hater det. I skrivende stund sliter jeg meg å fordøye en kebab av verste sort – som ble slukt på tre minutter en gang i løpet av natten. Når skal jeg lære?

Jeg er hjemme igjen. I Oslo. Krampen sitter allerede som en spiker i ryggraden. Fattern sier at jeg kan henge med han på kontoret så ofte jeg vil, men jeg tror ikke han har råd til det. Ikke fordi jeg ber han om penger og slikt, men han får ikke konsentrert på arbeidet sitt når jeg skal lage vines og ta bilder med han hele tiden. Fattern er sykt kul. Kanskje han kommer til Oslo for å spise iskrem med meg senere. Jeg håper han gjør det. Nå må jeg skrive videre på de ubetalte deadlinene mine. På macen. Mens jeg koser med katten. Så skal jeg lete etter verdighet inne i hjernen min.

God mandag.