KONGEN AV BRISKEBY

I går var jeg ute og tok bilder av folk som ikke vet det selv. Eller... Egentlig tok jeg bare bilder av fuglene!


Jeg stod lenge å beskuet disse flotte skapningene. Drømte meg bort, kan du si.


Jeg skulle ønske jeg var en fugl. Fly avgårde når man vil, tigge etter søppel og bæsje i lufta.


Jeg elsker fugler. De er så spennende å se på.


Plutselig ble alt stille. Jeg lukket opp øynene, og skuet ut over landskapet. 


Det var da jeg så henne. Fugledamen.


Jeg ble stående å se på fugledamen, der hun solte seg i et hav av fugl. Jeg var betatt.


Se så vakker hun er!


Paralysert av synet, så klarte jeg ikke lenger å dy meg. Jeg måtte se mer, og snek meg enda litt nærmere.


Sånn, ja. Hennes guddommelige former bedøvet meg.


Jeg kunne så vidt lukte henne, den fantastiske lukten av... Marlboro light og pølse fra narvesen.


Jeg merket at underlige ting begynte å skje i buksene, men jeg ble stående. Jeg var lamslått.

Jeg hadde observert fugledamen i nærmere 5 minutter. Kroppen var varm. Plutselig begynner fugledamen å snu på seg.


Skulle jeg, som norges snilleste tyskerunge, få være den første til å se hennes virkelige ansikt? Tør jeg å bli eksponert for dette?


Jeg var nesten litt redd. Vi har alle hørt historier om de som har blitt eksponert for fugledamen før, og de historiene har vi gjerne hørt i korridoren på Dikemark. Jeg vil ikke til Dikemark. Ikke enda!

Så snudde hun seg. 


Hun var nydelig! Som en rose i ugresset, en fersken i potetskuffen, et lys i mørket, eller Kong Halvor på blogawards.

Og med ett var Halvor Harsem forelsket.


Resten av dagen er borte. Jeg husker ingenting. Det eneste jeg sitter igjen med er disse bildene, og en pose med fjær. Nå vil ikke jeg være den som sitter igjen og danner meg falske bilder i hodet, men fjærene luktet faktisk røyk og pølse... De luktet røyk og pølse, og jeg ble aldri helt den samme igjen.