Et innlegg om FILA, Ida Susanne og føflekken.

27.03.2013 - 17:58 14 kommentarer

Så skjedde det. Som et klimaks i min stadig mer tragiske EBAY-historie har jeg nådd PayPal's egne grenser som er blitt satt for å unngå svindel. Det betyr at jeg ikke kan bestille flere ting før jeg på en eller annen måte har verifisert PayPal-kontoen min. Det femsifrede beløpet vi snakker om her er penger jeg i utgangspunktet ikke har - i hvert fall ikke nå. Nå har de nemlig blitt til pakker som jeg daglig får tilsendt i posten. Men det gjør faktisk livet mitt bedre. Nå føler jeg nemlig at jeg har venner i hele verden som sender meg pakker i posten fordi de synes jeg er snill og kul.

Her er jeg på vei fra et av mine daglige postkontorbesøk. Under armen holder jeg tre pakker. Hovedsakelig forsendelser med min nye gjenoppdagelse; FILA.


Ja, dere husker vel FILA? I hvert fall dere som husker litt fra 90-tallet? FILA er et dritkult merke som forsvant inn i den kullsvarte 90-tallshullet. Borte blei det - helt til nå. Nå ser jeg på det som min oppgave å få liv i FILA-sjela igjen. Hvor lenge jeg tvinger på meg den oppgaven er usikkert - men jeg har rukket å blakke meg ut allerede.

Nye jakker, piqueter, pannebånd og en slåbrok. En sinnsykt fet (og dyr) slåbrok. 

Det er veldig typisk meg å få akutt dilla på ting. Jeg har fått akutt dilla på diverse saker siden jeg var liten - men nå er det ikke lenger snakk om små innkjøp av Pogs og Slammers for ukepengene mine. Det skulle litt til for å bruke 20 000 kroner i løpet av en måned på Pogs i 1995 - selv om jeg har en ganske formidabel samling liggende hjemme i Asker. Samlemanien min er lett å få øye på. I ungdommen min kjøpte jeg veldig mye CDer og DVDer. Så begynte jeg å samle på Adidas-jakker. I fjor hamstret jeg inn Fred Perry, og nå er det altså FILA. Jeg klarer ikke å forklare hvorfor - men det er jo et sykt fett merke. Hvorfor jeg har denne trangen akkurat nå vet jeg heller ikke, men det kan nok være et substitut for å fylle tomrommet etter Ida Susanne.

«Ida Susanne?» «Hvem er det?»

Ida Susanne er veldig pen. Ida Susanne er veldig smart. Ida Susanne er veldig snill. 

Ida Susanne er en sånn som man må ta vare på fordi hun er pen, smart og snill. Hun har vært på besøk hos meg fire ganger nå, og hjulpet hjernen min med praktiske ting som å spise og sove. Uten 
spising og soving dør man - det er vitenskapelig bevist.


Brått var den paniske stillheten der igjen. Ida hadde dratt for fjerde gang, og livet mitt falt sammen igjen - og knuste som glass i bakken. Tusen tårer trillet nedover mine kinn, og i av ren forvirrelse meldte jeg meg inn i en religiøs sekt i mangel på tilhørlighet. Det er sant. Neida. Men det var kjipt, for jeg liker best når Ida Susanne er på Briskeby og koser Rambo og meg, da.

Savnet etter Ida Susanne resulterte i at jeg tok på meg noen av klærne hun hadde glemt igjen. Med "glemt" mener jeg selvsagt at jeg gjemmer undertøyet hennes i en hemmelig boks på verandaen.


Jeg og pus prøvde å få tiden til å gå, men det er ikke så lett når man er blitt født uten tiltak. Derfor blir det fort til at man bare ligger der, og tar bilder av seg selv, og poster bildene på internett. 50 til 100 ganger om dagen.


Rambo sa faktisk fra her om dagen; «Kan du drite i å ta så mange bilder av meg? Det kan ødelegge for karrieren min når jeg blir eldre!»

Jeg er en katteblogger. En hjalmar. Så nå har jeg begynt å betale pus for alle bildene vi tar sammen. Det synes han er helt fair + at han ikke betaler skatt fordi han er en kattepus. Dette bildet fikk han en hundrelapp for.


Mens dette bildet fikk han ikke noe for - fordi jeg bare hadde 100 kroner. 


Forhåpentligvis ringer det snart noen villige sponsorer og prakker på oss kattemat, kattesand og en koffert med tusenlapper. Jeg liker tusenlapper best. Pus er mest glad i dollars. Jeg kunne selvsagt sendt mail og spurt om kattemat og tusenlapper selv, men jeg har hverken tiltak eller verdighet til å gjøre noe slikt. Rambo derimot; han kunne godt tenke seg å gjøre det, men tastaturet er alt for stort for ham. Det synes han er eksluderende og dårlig gjort av produsenten - men han for av nevnte grunn ikke mulighet til å klage på dette.

Men uansett da. Jeg var jo tross alt kjempetrist og sånn. Men så kom plutselig Ida Susanne tilbake IGJEN! Det må bety at hun liker meg, selv om jeg er et dårlig menneske.


Med Ida Susanne på besøk gjør jeg alt jeg kan for å være en god vert. Her spiser vi Halvors Spesialspagetti for femte dag på rad, med anbefalt drikke til; "øl".

Nam, nam. Den hemmelige ingrediensen i Halvors spesialspagetti (kjøttdeig med ketchup) gjør maten så god at man ikke orker å spise opp alt. Eller noe som helst i det hele tatt. Så god er den.

Men lykke varer ikke evig. Nå snakker jeg ikke om min stalkerinteresse for Ida Susanne, men om føflekken min. Har du ikke hørt om den før? Ok, da skal jeg fortelle deg om den. 

Jeg har alltid hatt en føflekk i nakken som jeg har kalt Føflekken fordi det er en føflekk. Jeg har aldri klart å se den selv, men har allikevel dannet meg et visst forhold til den. Sammen har Føflekken og jeg bygd opp en rekke historier med gode minner. Sammen. Han og meg. Meg og han. Vi var på en måte bestevenner. Jeg husker hvordan jeg satt livredd i frisørstolen som barn, og kontinuerlig minnet frisøren om at han måtte huske å passe seg for Føflekken. Kanskje Føflekken var den egentlige grunnen til at jeg fikk meg hockeysveis som barn - ikke fordi jeg var trofast fan av macGyver? Jeg vet ikke - men muligheten for at Føflekken har styrt meg og mine handlinger i underbevissstheten er der.

For et par dager siden dro jeg til en hudpleieklinikk for å ta en titt på Føflekken. Det var bestemoren min (Oma) som sa at jeg burde gjøre det da vi var i Tenerife sammen tidligere i år. På hudpleieklinikken fikk jeg den meldingen jeg gruet meg til å høre. Legen ville fjerne Føflekken. Han ville rett og slett abortere vekk Føflekken av redsel for at Føflekken på et tidspunkt skulle bli "ondartet". Etter 24 år med nært vennskap kunne jeg aldri se for meg at føflekken min ville gjøre meg vondt, men legen var sikker i sin sak. Han ville fjerne den. 

Dette bildet ble tatt rett etter at jeg fikk den beskjeden. Jeg ba om å få fem minutter på venterommet til å si ordentlig adjø og takk for gode år.


Mens jeg satt der på venterommet, sammen med Føflekken for siste gang, og ventet på "skjebnen", så tenkte jeg på alle de fine stundene. Og så sang vi litt. Jeg sang "Byssan Lull" for han. Han sang "Det går likar no" av DDE for meg. Det var fint. Så klemte vi hverandre godt før vi gikk sammen inn til legen. 

Først fikk Føflekken bedøvelse for å ikke kjenne smerte ved overgangen fra dette livet til det neste. Jeg merket selv at jeg ble bedøvet - men det stanset ikke følelsene mine. Hjertet kan aldri bedøves. Det er i hvert fall en veldig dårlig idé.


Og her ser vi et bilde fra Føflekkens endestasjon. Skåret bort fra et helt liv i nakken min på kun to minutter.



Her ligger han. Død. Det ser på en måte bare ut som han sover, bare at han ikke sitter fast i nakken min lenger.

Herregud. Mens jeg skriver dette - for øyeblikket på en ferge i Trøndelag - så begynner jeg nesten å gråte av tanken på alt jeg har opplevd med Føflekken. Hele fuckings barndommen min lå i den føflekken, og nå har jeg fjernet den av ren egoisme. Ondartet, du liksom? ONDARTET MEG I RÆVVA!! Men jeg skal ikke skylde på legen. Noen ganger finnes det ikke en fasit på hva som er rett og galt - og da må man ta konsekvensene av valget man ender på. Litt som under en parseremoni på Paradise Hotel. Det gjør vondt - men husk; man sees igjen i "etterlivet". Det gjør man faktisk, og jeg ser frem til å gjenforenes med min lille venn, Føflekken. 

Dette er det siste bilde jeg har av Føflekken. Tatt to minutter etter bedøving. Nå er jeg på utkikk etter en liten amulett som jeg kan putte bildet i, og henge rundt halsen i et sølvkjede. Da skal vi være sammen inn i evigheten.


**FØFLEKKEN - 1988 - 2013 - DU VIL ALDRI BLI GLEMT - HVIL I FRED, VENN.**

Etter den store påkjenningen gikk Ida Susanne og jeg en liten tur i byen for å friske opp hodet - og tenke fremover. Jeg fikk i tillegg prøvd ut noen av mine nyeste FILA-klær, og det var veldig godt. Det er viktig å ha noe å fylle savnet med. Jeg fyller det med EBAY og FILA.


Nå trykker jeg på publiser. Skjønner ikke helt hvorfor, men jeg har viet livet mitt til å være en offentlig klovn, så jeg får vel bare fortsette med det. Ellers da? Noen som har sett en bra film i det siste? Eller vært på en hyggelig ferie? 


ZZZzzz  

14 kommentarer

Kaja

27.03.2013 kl.18:15

Kjære Halvor. Ja, du er kul og flink og super og alt det der. Men du har i tillegg fantastisk mojo når du klarer å lure den vakre Ida på besøk gang etter gang. Bra jobba!

camillabjornes

27.03.2013 kl.18:25

Kjære Halvor :) du er favoritt bloggeren min, du er kjempe kulogpenogsnill! :)

Gollum

27.03.2013 kl.18:41

Kjære Halvor.

Jeg vet hvordan du har det. Selv levde jeg med en stor føflekk i ansiktet i 14 år, før den brutalt ble henrettet foran øynene på meg av et monster som kalte seg kosmetisk kirurg. Hele mitt liv, før henrettelsen såklart, ble jeg mobbet av andre barn på grunn av det de bare så som en stygg utvekst. Men for meg var Vannkopp, det var det jeg kalte han, en god følgesvenn, en som ikke kunne løpe fra meg selv når mobbingen var på sitt verste. Han støttet meg, og hver gang jeg så meg i speilet, smilte han ned til meg og oppmuntret meg til aldri å la meg knekke. Det er snart to år siden vi skilte lag, og jeg savner han den dag i dag. Et liv uten en føflekk-venn blir aldri det samme igjen.

Sus`n

27.03.2013 kl.20:51

Kjære kjekke deg Halvor. Takk for at du vier ditt liv til en offentlig klovn. Du har min fulle støtte. Hvis du en gang ender opp på "Hospital for offentlige klovner" håper jeg å komme på samme hospital om deg. :)) Farvel til føflekken og foresten.... :(

ISELIN NILSEN

28.03.2013 kl.04:40

HAHAHA, AAH DIGGER DEG

Nora

28.03.2013 kl.13:22

Kjære Halvor, du er pen og kul og sterk. Og det Rambo også. Og Ida Susanne. Det var en veldig fin føflekk du hadde, men jeg tror den er på et bedre sted nå. Så ikke vær lei deg, føflekken din har det bra, med alle føflekkvennene sine.

Solveig!

28.03.2013 kl.21:27

Kjære Halvor! Du er en kjempebra "blogger"! Jeg digger nettsiden din, og det mener jeg! Jeg skal fjerne en føflekk senere, har levd med den i over femten år... Jeg gruer meg... Ida virker kul, og hun har fint hår! Hils!

Idun Fjeld

28.03.2013 kl.21:57

Du er på 39. plass på topplisten i hele Norge blant blogg.no-bloggere, selv om det er et nettside, bare så du vet det! Hurra, og gratulerer :-D Er fast leser, btw :*

George

29.03.2013 kl.01:08

rich son of a bitch

Ida Susanne

30.03.2013 kl.15:55

<3<3

Noor

01.04.2013 kl.20:13

omg digger deg halvor du veldig kul ++++++

Åse

01.04.2013 kl.21:09

Jeg har sett en film som du burde se: Ecstasy. Den er basert på en bok skrevet av Irvine Welsh, samme fyren som skrev trainspotting, hvis du ikke allerede har sett den...

http://www.imdb.com/title/tt1809287/?ref_=sr_2

Halvor Harsem

01.04.2013 kl.21:49

Åse: Takk! Skal sjekkes ut:-)

Hehe

07.04.2013 kl.16:40

Kjære Halvor, det er en glede å se deg forelsket (det ser ihvertfall slik ut)

Du fortjener å være glad.

Hilsen meg.

Skriv en ny kommentar

hits