HEI!

Nei, men sånn seriøst. Jeg har vært på en reise inn i hjernen og funnet ut at festivalfylla i 4 uker ikke er sunt. Jeg har prøvd å rehabelitere meg helt siden jeg kom hjem Roskilde og Sveits, men kroppen roper etter øl, og øl har den fått. Og vin. Og whisky. Og rom. Og jägermeister. Og fernet branca. Samtidig. I en blender. Med sprøyte. Det er derfor innlegget mitt, som sikkert blir dødskjedelig uansett, har tatt en uke å skrive ned. Fokus på feil sted ( . )( . ) i stedet for å konsentrere på de tingene som må gjøres. Som å skrive blogginnlegg gratis for folk som tydeligvis ikke drar ut hjemmefra.

Vi skulle egentlig kjøre bil til Roskilde i år, men av forskjellige årsaker måtte vi ta danskebåten til København i stedet. Her er Øystein, Christine og meg i en siste edruelig tilstand – minutter før den danske kulturen skulle ta overtaket på oss.


Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Danskene som jobber på danskebåten klarte å gi oss feil lugarer, og til kompensasjon fikk vi gratis middag. Vi spiste og drakk for 3-4000 kroner. De andre spiste. Jeg drakk.


Etter at vi hadde spist, så tok vi det obligatoriske danskebåtbildet på dekk. Jeg hadde lyst til å ta en dukkert, men de andre holdt meg igjen. Følte meg ydmyket som en liten unge, og det er derfor jeg ser litt misbrukt ut på bildet.

På kvelden drakk vi øl og sterk sprit på danskebåtdiskoteket. Bildet nedenfor er imidlertid tatt på veien tilbake til lugaren, rett etter at jeg forsøkte å delta i en fotballslosskamp.

Etter en dårlig natts søvn ramlet vi ut på kaia i København og begynte vår lange ferd til Roskilde. Coffinblaster ble hentet av et flyttebyrå, og Øystein og Christine satt på med dem. Jeg måtte finne et tog. På veien møtte jeg to fortapte sønner av Skien, og Kevin. 


Kevin hadde flydd helt fra Portland i Amerika til København for å bli med i Coffincamp. Hittil er han den eneste verdige amerikaneren jeg har truffet, og grunn nok til å besøke voldtatte USA i løpet av livet mitt – om jeg slipper inn …

Etter mange timer i bevegelse på skinnegangen og i taxi, så kom vi endelig frem. Coffincamp var de første ankomne til Roskilde og med sikret plass fremst i køen, så kunne jeg sette meg ned med et par (brett) øl, og reparere formen. 

Tenk at jeg faktisk er lykkelig på bildet ovenfor.

Vi stod i køen i nesten 30 timer før dørene ble åpnet, og vi kunne løpe inn for å finne den rette plassen. På 20 minutter var det enorme, tomme jordet på Roskilde blitt en by av telt. Her rettleder jeg alle i campen til å sette opp teltet mitt, slik at jeg selv kunne …

… sove.


Jeg sov veldig mye på bakken på dagtid, men så fort solen gikk ned, så våknet udyret i meg – eventuelt den kvinnesjikanerende versonen, med hjernen druknet i jägerbombs og ansiktet fullt av løsbart.


Disse småjentene tok turen bort til campen vår for å hilse på. Jeg håper det går bra med dem nå.

Jeg holdt meg ufrivillig våken de fleste nettene ved å drikke dansk sprit. Jeg vet ikke hvem disse jentene er, men jeg har garantert poket dem på facebook.

Og så sovnet jeg igjen.

Her er hele Coffincamp, forresten. Det var vi som tente på telt og spyttet lightstickvæske i ansiktet på de aller yngste- og mest tøsete jentene om natten.

Her er noen av de nevnte jentene på dagtid. Hun ene ga meg buksa si, men jeg fikk aldri brukt den til noe annet en prevensjon da jeg prøvde å ligge med en hivsmittet gjedde fra den e-coli-infiserte badedammen.

Så åpnet festivalområdet. 

På dette tidspunktet var jeg så utmattet og lei av Roskilde at jeg aller helst ville hjem igjen. Jeg savnet katten min.

Her er jeg på en konsert som tok av helt. 

Og så spiste vi pølse. 

De aller fleste får èn favoritt når det kommer til den beskjedne festivalmaten. Jeg spiste nesten bare hjemmelagd pølse.

Og så sovnet jeg igjen, med dansk sprit tytende ut av alle kroppsåpningene. 


Siste natten festet jeg med noen fantastiske bergensere, og fant ut at mine beste venner på hele jorda er mennesker jeg ikke kjenner. Alle smilte, jeg smilte og så hørte vi på tysk techno fra 1995. 

Så gikk jeg hjem til campen igjen, og la meg til å sove på bakken.

Etter nesten 2 uker på Roskilde, så var kroppen klar for å dra hjem. Jeg våknet etter noen timer og gledet meg over at togene hadde begynt å kjøre igjen. Se så glad jeg er.

Jeg satte meg opp, plukket ut årets siste Roskilde-buse og drakk en sjokolademelk.

Så spaserte jeg vekk fra slagmarken, og ned til Roskilde togstasjon. Der tok jeg toget til Købehavn igjen, og bussen til brygga. Takk for i år Roskilde.

Her er jeg, Berit, Linnéa og Christine på båten igjen etter 2 uker i bedugget tilstand. 


Og her har vi en stereotypisk asiater som tar bilde. Skjønner ikke hva som er galt med disse asiaterne som tar bilde av alt de kommer over.

På kvelden gjorde jeg mine siste forsøk på å konsumere alkohol, men ble slått ut av all ungdommen på båten som gikk kledd i Ed Hardy. Min beste venn denne kvelden hadde rosa hår, og etter at vi hadde fått dansebandet på båten til å spille Careless Whisper for oss, så la meg hos Linnèa for å bli massert i hjernen. Sovnet på gulvet i lugaren hennes.


Kort oppsummert, så har jeg for fjerde år på rad oppholdt meg på et jorde i Danmark. Jeg har spist dårlig mat og drukket alkohol til alle døgnets tider, og jeg kommer til å gjøre det igjen neste år. Tips til dere som blir med neste år. Roskilde og landstreffet på Tryvann er ikke det samme. Nå legger jeg meg til å dø. Dette innlegget tok meg 7 dager å påbegynne, og 5 timer å skrive.

Å ikke la dere lure av den glade festivalbloggerreklamen jeg avslutter innlegget med. Jeg har vondt i hjernen, men håper på en gratis billett av Pepsi Max til Øya-festivalen. Natta.