Jeg drar hjem til Asker omtrent annenhver uke. Det er litt for sjeldent synes jeg, men det er slik det har blitt. Jeg har en kompis fra Sverige og han er hjemme i Kalmar knapt fire ganger i året. Jeg pleier å kalle han “Familiesviker” for å få meg selv til å føle bedre. Det hjelper. Det er faktisk greit å kalle svenser for “familiesviker”, “landsforræder” og “fattiglus”, men man skal ikke kalle dem for “partysvensk” eller “bananskreller” for det er stereotypisk og litt rasistisk. “Drittsekk”, “snylter” og “KUKK!!!” er også greit. Jeg er glad i de stygge svenskene, jeg. Dessuten har svenskene Tjorven, mens vi har Mot i Brøstet. Skulle nesten ønske jeg var svensk, men de er så fordomsfulle.

Når jeg er hjemme i Asker starter som regel turen med et besøk på kontoret til Fattern. Her drikker vi litt kaffe og oppdaterer hverandre på de siste tingene som har skjedd. Fattern forteller om alt han driver med innenfor de 15 forskjellige jobbene sine – jeg forteller om katten min, og at jeg har stjålet nye sokker på Cubus og sånn.

Etter gjennomført kvalitetstid på kontoret drar vi til butikken for å kjøpe middag. Da pleier jeg å få velge. Det gjelder å velge skikkelig mat når man først er hjemme. Som regel velger jeg spaghetti eller tacos.

Så spaserer vi hjem langs Kirkeveien. Dette er verdens kjedeligste vei. Rett strekning med asketrær. Asketrær er ikke gøy å klatre i engang. Da jeg vokste opp her på 2000-tallet, så gikk jeg denne strekningen 2-3 ganger om dagen. Jeg tror det alene gjorde ungdomstiden min ustabil og depressiv.

Se så kjekk Fattern er! Jeg vil at dere som leser skal skrive til Fattern. Skriv hvor kjekk han er, og at han overhode ikke er tynn i håret. Da blir han nok glad, og jeg blir glad når Fattern er glad.

Da vi flyttet fra ghettoen i Huldreveien, så valgte vi å bosette oss rett ved Skaugum – som man ser i bakgrunnen. Det eneste som skiller oss er Jansløkka skole. Jeg skulle helst bodd på Skaugum, men det er ikke noen bråhast.

Da jeg var 14-15 år pleide jeg å brekke av fyrstikker inne i alle nøkkelhullene på skolen. Utrolig dårlig gjort. Om vaktmesteren på Jansløkka leser dette, så gjorde jeg det ikke alikevel.

Etter en gørrkjedelig gåtur hjem kan man endelig henge fra seg klærne og slenge seg ned i stua med resten av familien. Så ser vi på barne-tv – ofte i mange timer. 

Da jeg var liten varte barne-tv 30 minutter. Etter et par timer med dagens barne-tv blir jeg helt paralysert.

Hva er dette for noe? Hvor er Bjarne Betjent?

Drømmehagen heter det visst. Helt ærlig synes jeg ikke barn bør introduseres for LSD på denne måten.

Etter å ha sett på Drømmehagen og andre syke tv-produksjoner for barn, så lager Fattern speilegg til alle sammen. Så legger de andre seg, mens jeg tar frem macen for å jobbe. Og tvitre. Mest tvitre. Og litt surfing etter fine dyr.

Når jeg er på besøk hjemme i Asker sover jeg på rommet til lillebroren min. Han har mye mer leker og tegneserier enn meg, men jeg har klina med flere damer enn han! Lillebroren min er 7.

De andre i familien min har jobb, så jeg er ofte alene hjemme når jeg våkner opp dagen etter. Da pleier jeg å spasere rundt i huset for å se etter ting jeg kan ta med meg til Briskeby.

Her er bokhylla til Fattern. Han er veldig glad i å lese.

Dette bildet er rundt 20 år gammelt. Se hvor kjekk Fattern var! Jeg håper jeg også er så kjekk når jeg blir 30. Føler jeg er på god vei.

Familien min gjemmer alltid de kule tingene i kjelleren for at ikke jeg skal finne det og legge ut bilder av det på internett. Derfor må jeg gå ned i kjelleren. I kjelleren er det mange kasser fulle av pinlige familiehemmeligheter som utslitte stilongser, tegninger fra barneskolen og bilder av meg før jeg fikk regulering.

Nede i kjelleren finner vi også dusjen til Fattern. Han liker følelsen av å dusje på filmsettet til skrekkfilmen SAW.

Mange gamle minner vekkes til live i kjelleren. Her er yndlingsjulepynten min fra barndomsårene.

Alle i familien hatet bamsene mine. Aner ikke hvorfor. Jeg likte de så godt at de stod på spisebordet gjennom hele 90-tallet. Da jeg flyttet ut ble bamsene erstattet med en blomst, så jeg ble veldig glad for å finne dem igjen.

Jeg var generelt veldig musikalsk som barn, og spilte i band med meg selv ved hjelp av dette keyboardet.

Fant igjen de gamle notebøkene og notatene fra kulturskolen også. 

Jeg gikk jo faktisk på pianokurs i over 6 år som barn. Det er på mange måter utrolig at jeg ikke kan spille en eneste sang på piano. Jeg klarer ikke “Lisa gikk til skolen” engang.

Jeg møtte den gamle pianolæreren min igjen for et par år siden, og spurte henne hvorfor jeg aldri lærte meg å spille skikkelig. Hun fortalte meg at jeg brukte mestparten av tiden på å løpe rundt i øvingslokalene, mens jeg ropte: “JEG ER EN SLANGE, JEG ER EN SLANGE!” – Hun fortalte også at hun fikk en slags indre ro etter at jeg sluttet. Jeg synes det var litt dårlig gjort av henne å fortelle meg de tingene, for jeg kunne ikke noe for det. Jeg trodde seriøst at jeg var en slange på den tiden. Bjørg het pianolæreren min. Hun var snill, men jeg tror kanskje hun drakk før timene mine.

Til Bjørg: Se på meg Bjørg! Jeg spiller piano for deg. Jeg har blitt kjempeflink! Ikke les det ovenfor.

Også fant jeg igjen førerkortet mitt. Det betyr at jeg kan begynne å kjøre bil igjen.

Alle vet at lappen er billigere i danmark. Også kan man drikke sprit fra man er 13.

Jeg hang mye nede i kjelleren da jeg bodde hjemme i Asker. Jeg hadde ansvar for løsemidlene.

Det var viktig for meg å sjekke innholdet på flaskene for å være sikker på at alt var som det skulle. Som oftest sjekket jeg dette med en enkel lukteprøve. Etter det hadde jeg det morsomt med plumbo og brunsnegler. 

Fant også den gamle slammer-samlingen min. Den lå inntakt i en rompetaske.

Jeg hadde en bærepose med pogs også, men de fant jeg ikke. Jeg tror det var motivene på alle pogsene som innførte narkotika til Asker. I Asker begynner man med hasj og formfett i fjerde klasse. Jeg har aldri vært særlig glad i narkotika – var jo altfor opptatt med å drepe brunsnegler med plumbo.

Her er det mørkeste kapittelet av livet mitt.

Jeg likte aldri skolen, men jeg var veldig glad i å tegne. Etter å ha bladd gjennom de gamle skolebøkene mine har jeg funnet ut at rundt 90 prosent av sidene består av “forsider” som dette.

Andre gjengangere er riddere, drager, sjørøvere og maskiner – alltid omringet av kniver, pistoler, blod, flammer og gørr. En dag skal jeg stille ut forsidene mine på et galleri, ass. Pushwagner er ingenting i forhold.

Her er den siste karakterboka mi fra åttende klasse. Borgen skole i Asker, 2000-01.

Som sagt var jeg veldig glad i å tegne.

Den norske skolen er ikke laget for alle. Heldigvis fikk jeg plass på Sjøskolen (tidligere Børsholmen Sjøskole) etter å ha kommet meg gjennom et fantastisk år på Borgen.

Kjelleren i Asker kan by på både gode og dårlige minner. Det er lurt å avslutte mens leken er god – eller mens man gråter over det offentlige overgrepet barneskolene utsetter urolige elever for. 

Her er jeg foran huset på vei hjem til Briskeby igjen.

Som dere ser viser jeg beskjedent frem “det ordner seg”-smilet mitt, men ta det helt med ro; jeg har ikke tenkt til å tatovere latinske visdomsord på skulderen i løkkeskrift.

En dag skal jeg starte et turistfirma som guider turister fra andre steder i Norge rundt i Asker. Til slutt blir det speilegg og Drømmehagen hjemme hos Fattern. Og formfett.