En lang dag på gress

Jeg har skrevet mye om Oma tidligere, men det er en stund siden sist nå. Det betyr ikke at ikke vi henger sammen lenger. Senest i forrige uke hang jeg hos Oma i nesten 4 timer. Om sommeren har jo Oma mye som må gjøres i hagen, og da må jeg komme og hjelpe til. Det er spesielt viktig at vi barnebarna hjelper til når Oma spør (hører dere det Jonas og Ole) . Det er å vise respekt for de som er eldre enn oss og har laget grøt til oss minst hundre ganger opp gjennom barndommen. Dessuten har Oma vondt i ryggen om dagen fordi hun har prøvd å løfte en bil som stod feilparkert eller noe sånt. Oma er en bestemt dame. Du kødder ikke med Oma. 

Her er jeg i hagen til Oma. Den har dere sett før. Først må jeg klippe gresset slik at ikke Oma snubler i det når hun skal lukte på blomster.

Deretter må jeg rake bort gresset så det ikke er i veien for det fine nye gresset. Oma viser ingen nåde mot gammelt gress, med mindre hun kan bruke det til for eksempel bordpynt.

Det er viktig for meg å få dokumentert alt jeg gjør skikkelig. Det er Oma som tar bildene av meg mens jeg poserer mot henne i bar overkropp, med en rake. Maskulint. Intenst. Oma er en flink fotograf.

Flere rakebilder. Har Oma’n din rake? 

Raken til min Oma er mest sannsynlig arvet av hennes egne tippoldefedre. Ingen ting er ødelagt for det ikke kan repareres lenger. Alt kan resirkuleres, og alt kan brukes til noe helt annet enn hva det egentlig er ment for. Jeg har sett Oma gjøre de mest utrolige ting om til bordpynt.

Etter at jeg var ferdig i hagen ble jeg bedt på lunsj. Lunsj innebærer 4 retter. Jeg fikk pølser, fisk, rundstykker med egg og kake. Og godteri. Oma er oldschool og premierer flinke barn med godteri. Jeg synes det er søtt, selv om jeg selvsagt er voksen nå og kan gjøre folk en tjeneste uten å få godteri tilbake for jobben.

Her drikker jeg et helt glass med tyske godteribjørner. De er så gode. Må ha dem. Labrador. Pusekatt. Frosk. JEG FORTJENTE GODTERIBJØRNENE!!!

Åh, det er så slitsomt med folk som motsier seg selv. Slå meg selv i hodet. Sånn, ja.

Alt godteriet gjorde meg hyperaktiv og slitsom, og Oma ba meg gå innendørs for å unngå en sjenanse for naboene. Jeg tenkte det var like greit.

Tenkte jeg kunne vise dere litt fra innsiden hos Oma. Her er fjorårets julegave fra meg til Oma. Jeg er den dårligste i hele familien på gaver. 

Jeg trodde egentlig at dette skulle bli litt kult, men det ble ikke kult i det hele tatt og til neste år for jeg sikkert ikke lego eller noen ting. Jeg fortjener det ikke heller. Jeg er gjerrig og kjip og slår meg selv når jeg er på kjøpesenter og har lyst på ting jeg ikke har råd til.

Heldigvis kom Oma og trøstet meg. Hun brydde seg ikke om at julegaven min tok fyr og luktet dritt, og vi ble enige om at hun godt kunne kaste den – eventuelt knuse den og lage bordpynt. Jeg er glad i Oma. Se så koselig hun er da – man ser det på bildet! 

Jeg derimot. Jeg er et vrak. De andre i familien må ofte trøste Oma for at jeg er blitt slik jeg har blitt. Nå vurderer jeg til og med å tatovere et portrett av meg selv i ansiktet. HVORDAN I ALLE DAGER GJØR MAN DET, JEG MÅ FINNE DET UT!!! Oma er snill, da. Hun flirer og ler av alt jeg gjør. Bortsett fra når jeg prøver å vise henne navleloen min og vi er i fint selskap.

Etterpå dro jeg ut i Frognerparken og møtte Ida og vennene hennes. Jeg var så sliten etter all rakingen at jeg ikke gadd å spille det der forferdelige kubb-spillet med de andre, og satt og tok bilder for meg selv (av meg selv) i stedet. Du kan tro jeg skvatt da det plutselig kom to pupper. Hei pupper!

Jeg ser ut som en same når jeg ser på pupper. Det er fordi jeg var i Nord-Norge i 1988 som foster i magen til Mamma.

Men seriøst! Jeg er snill. Jeg lover. Jeg har masse navlelo. Jeg viste frem navleloet mitt til Ida sine venner. Det er min frihetsfølelse. Jeg viste frem tissen også, men det er visst ulovlig. Men jeg skulle bare vise de hvor mye hår jeg hadde samlet. Jeg blir stolt over ALT.

Jeg er stolt over at jeg lever egentlig. Og at jeg har klart å lure meg unna alle sykehusene i så mange år nå. Og at Fattern fortsatt tror at jeg betaler en kompis for å skrive alle hjemmeside-innleggene, mens jeg selv har en råbra jobb innenfor aksjehandling og sånn.

Livet er så tøysete. Noen burde lage en film om det! En depressiv 4-timers lang dramafilm om uendelighet. 

Siste innlegg