HYPER HYPER

Jeg mangler nok noen diagnoser i repertoaret mitt. Humøret svinger som en ødelagt huske – noe som går ut over både psykisk og fysisk helse. Det hele topper seg mot slutten av august – den siste sommermåneden. Jeg tror det har noe å gjøre med at mørketiden nærmer seg. Jeg liker det best når det er lyst.

Husker dere DENNE

Dette er liksom min typiske sensommer oppførsel. Så hører jeg på BEGRAVELSESMUSIKK-lista mi på Spotify, og drikker gul Farris mens jeg klipper neglene altfor langt inn mot der neglen sitter fast. Og gråter. Så drar jeg til legen min og sier at jeg er syk, og så sier legen min at jeg er frisk, men mangler D-vitaminer. Så drikker jeg tran, og blir jammen i bedre form igjen. Selv om sola stadig går ned tidligere.

Og så kom plutselig Scooter-billettene mine i posten.

Jeg fikk min musikkinteresse rundt 1998, og rettet den raskt inn mot den relativt nyetablerte trance/techno-sjangeren. Jeg likte rock også, men i en periode rundt 98-99 var det i høy grad elektronisk, pulserende, hardcore eurotrash som pumpet ut av høytalerne på soverommet mitt i Huldreveien 47. Alt fra tysk satantechno til Darude og ATB. Men midt i denne fargerike og statisk elektriske CD-hylla var det to navn som utmerket seg. E-Type og Scooter. E-Type så jeg sammen med Fattern på Rockefeller i 1999, men Scooter fikk jeg aldri sett. Så dukket de plutselig opp i den gigantiske sirkusforestillingen “We love the 90s” som kun er laget for at folk som aldri har hatt et forhold til slik musikk kan stå og le av det. Jeg HATER det råtne opplegget der. Man står ikke og ler av de som var med å skape den musikkscenen vi har i dag. Og musikken på 90-tallet er ikke dårlig og teit. Man må høre på musikken for det musikken er. Musikken på 90-tallet må man høre på i bevissthet om at den er laget på en tid der pop’en var i total forvandling – og mange nye genre ble etablert. Så FUCK YOU til alle dere som setter på 90-talls på fest for å le og synge ironisk med. Dere fortjener ikke å høre på musikk med deres uviten!

Uansett. På torsdag var Halvor på konsert, og han elsket det.

Lighsticksa er ironiske, men bortsett fra det mener jeg dette helt seriøst.

Som en hyllest pionerene fra 90-tallet har jeg begynt å fylle opp en Spotify-liste. Og dette er ikke en liste jeg skal sette på for kødd når jeg er på vorsspiel – men en liste jeg kan høre på når jeg vil drømme meg bort til en tid som er så nærme, men dog så langt unna. HER er lista. Kom gjerne med tips på ting jeg har glemt, og da mener jeg dere som faktisk hørte på slikt på 90-tallet.

Siste innlegg