For litt siden beskrev jeg mitt forhold til musikken som ble produsert på 90-tallet, og det kan dere lese mer om HER, men nå har jeg tenkt til å strekke meg enda lenger tilbake i tid. I natt skal jeg snakke litt om mitt forhold til musikken som ble produsert på 80-tallet – for dere som uansett bare sitter oppe og kjeder dere. Nå skal dere (forhåpentligvis) få lære litt, og er jeg riktig heldig klarer jeg til- og med å konvertere noen unge beliebers.

I motsetning til 90-tallet, så har jeg knapt opplevd 80-tallet. Jeg husker faktisk ingenting av det, for jeg ble født i 1988 og de færreste husker noe som helst fra baby-perioden sin. Ikke hadde jeg et spesielt forhold til musikk på den tiden heller – på lik linje med 99% av dere kjære, umyndige leserne mine.

Men etterhvert ble jeg jo eldre (som de fleste andre babyer) og hørte stadig mer på musikk (akkurat som nesten alle andre mennesker på jorda). Dette utviklet seg (veldig vanlig), og i løpet av de siste årene har mye av denne musikken bestått av det jeg vil kalle for “musikalske eksperimenter fra 80-tallet”. Eller 80-tallsmusikk som alle andre kaller det. Poenget er at det ble produsert mye bra!

80-tallet er nemlig langt mer enn tiåret for tidenes beste themesongs. Musikken var i total forvandling, og med band som Duran Duran, Depeche Mode og Kraftwerk var 80-tallet med på å forme nye sjangre. Jeg vil kalle det for en tidlig form for electro – og det vil være galt å utelukke dem som grunnleggerne av dagens populærmusikk- og kultur. Nå kommer jeg til saken!!

I mitt dypdykk inn i 80-tallet kom jeg plutselig over Ultravox. Ultravox er et band som svært få kjenner til, og det er veldig synd og ufortjent. De var blant pionerene innen synthpopen som dukket opp rundt 1980. Jeg gidder ikke å sitere Wikipedia for dere (ja, det var en link – trykk på den), men jeg kan be dere om å se tribute-filmen min nedenfor. Den lagde jeg til heltene mine i Ultravox tidligere i år, etter at det hadde gått opp for meg hvor bra denne gruppa faktisk er.

Jeg er fortsatt fersk i 80-tallsgamet, og trodde ikke jeg skulle få gleden av å høre Ultravox via andre kanaler enn Spotify og Youtube. De har ikke gitt ut musikk siden midten av 90-tallet, og det er ingen av vennene mine som bryr seg. I sommer fikk jeg derfor en stor overraskelse da Billettservice spammet mailen min med info om at Ultravox skulle spille konsert på Rockefeller i forbindelse med sin nye plate “Brilliant”. Jeg kjøpte billett med det samme, og for fire dager siden var jeg på konsert med et av 80-tallets viktigste band; Ultravox. Og det var helt sinnsykt bra.

(Daten min for kvelden, Ann!)

Det er vanskelig for meg å forklare, men jeg ble faktisk litt rørt av konserten. Rockefeller var langt over halvfullt, og Ultravox leverte så det SANG (ordspill, pling pling!). De spilte den ene slageren etter den andre, og holdt det middelaldrende publikummet i bevegelse i 2 hele timer. Det er nesten umulig å forklare uten å vise liveopptak fra konserten, men det var helt seriøst en av de beste konsertene jeg har vært på noen sinne. Jeg er fortsatt målløs – og litt missunnelig på de som var konsertgjengere på 80-tallet. Det må ha vært en helt spesiell atmosfære å være på konsert på den tiden, og det var stort for meg å få ta en liten del i dette på søndag.

Tusen takk for at dere fortsatt eksisterer, Ultravox.

Dette ble muligens veldig mye surr, så jeg skal oppsummere det enkelt for dere som ramlet ut på “de færreste husker noe som helst fra baby-perioden sin”:

Jeg vil si at 80-tallet etablerte starten på populærmusikken vi hører på i dag. Jeg nærmest krever at dere alle sjekker ut Spotify-lista mi JAPPE COKE, og dersom dere har egne lister og sanger å tilføye, så send meg veldig gjerne linken til dette i kommentarfeltet. Takk. Og god natt.