TRONDY

Med mindre dere er født i et annet århundre og ikke lever nå – så har dere muligens en smartphone, 3G + diverse kontoer på forskjellige såkalte “sosiale medier”. De av dere som følger meg på Instagram; fikk kanskje med seg at jeg har vært i Trondheim en tur. De av dere som ikke følger meg på Instagram foreslår jeg at dere begynner med det samme, så slipper dere å henge igjen med to uker, akkurat som dette for lengst utdaterne hjalmarinnlegget om hva jeg gjorde da jeg var i Trondy for to uker siden – HERREGUD – jeg er treig! Det er ikke meningen å være en sånn som skriver to uker på etterskudd hele tiden, men jeg er sinnsykt treig og vurderer å begynne med hard narkotika for å få opp tempoet litt. På en annen side, så driter jeg i når jeg skriver hva hvor – og da foreslår jeg at dere gjør det samme. Herregud, det er jo strengt talt bare en hjemmeside!!!!!!! ÆRLIG TALT!!!!!! HERREGUD!!!

«Halvor! Ta medisinen din!»
«Ok…»

Altså: Jeg kjøpte billett. Jeg pakket sakene mine. Jeg dro til Gardermoen med flytoget. Jeg fikk Ida Susanne til å ta bilde av meg på Gardermoen. 

Så gikk jeg en tur på do. Leste avisen. Tok noen flere bilder av meg selv på Gardermoen. Sjekket klokken for å se hvor lang tid det var før flyet gikk. Å ja? Tre timer, ja? Fint å ikke kunne klokka, da! 

Det er faktisk sant. Vi kom tre timer for sent til flyplassen fordi jeg ikke kan klokken. Jeg var mest redd for at Ida Susanne skulle hate meg for å misbruke tiden hennes, noe jeg gjør allerede, men hun var ikke sur i det hele tatt. Hun er aldri det.

Her er Ida Susanne, forresten. Hun har fine … klær og hår og nese.

Så kjørte vi fly, og tok hundre bilder av Norwegian-vingen fra luften som vi vurderte å legge ut på Instagram, men droppet i siste liten fordi alle menneskene på jorda allerede har gjort det. 

Og så! Endelig fremme i Trondy! Jeg ble raskt introdusert med min nye bestevenn den kommende uken; Timber.

Timber er en mops. Han er som mopser flest, bare kulere. Han har også en Instagram-profil som heter @Timberthepug. Den forslår jeg at du følger dersom du lever i dette århundret og har smartphone – sånn som jeg beskrev tidligere i innlegget.

Hittil i mitt og Ida Susanne sitt bekjentskap til hverandre har jeg vært guiden hennes i Oslo. Nå var det hennes tur til å vise meg Trondy. 

Vi spankulerte mye rundt og tittet på byen. Jeg tror retningssansen min ble igjen i Oslo, for jeg har fortsatt ikke sjans i havet til å forklare hvordan man kommer seg til noe som helst sted i Trondheim. Jeg kan Oslo, Bergen, Stavanger, Slemmestad og alle de andre norske storbyene ut og inn, men jeg klarer ikke Trondheim. Jeg tror det skyldes at Trondheim ligger såpass nærme havet at alt blir bittelitt forskjøvet om natten. Ganske fascinerende, egentlig.

Her er trikken i Trondy!

Med “trikken” så mener jeg faktisk “trikken” som i “dén trikken”. Det er nemlig bare én trikk i Trondheim. Den er det i tillegg nesten ingen som bruker, og derfor må den få statsstøtte. Litt sånn som kongefamilien. Vi har én – vi trenger den ikke – vi bruker masse penger på å finansiere den. Men trikken er mye koseligere enn kongefamilien, da. Så den kan få bli! Jeg digger trikk. Spesielt 19-trikken. (Briskeby-trikken.)

Så dro vi på kafé. I Trondheim elsker dem kafé. Men på kafé i trondheim drikker man ikke kaffe. Man drikker “Dahls”.

Så vi drakk massevis av Dahls og så dro hjem for å leke med Timber som blir vanvittig glad hver gang noen kommer inn døra. Litt anderledes enn Rambo. Hver gang noen kommer inn døra hos meg, så tenker Rambo «Fuck off!» og så gjemmer han seg under en stol. 

I Trondy stenger all alkoholservering senest 02. Det betyr at man våkner en time tidligere enn i Oslo, og dermed har tid til å oppleve mer. Ganske smart. Jeg valgte å bruke denne ekstra timen av livet mitt på oppleve Norge!

Først tok jeg båt til Brekstad i Ørland. Et utrolig spennende sted, med alt en by kan trenge.

Deretter dro jeg til Verdalen. Dere vet; det stedet fra den femten år gamle Lotto-reklamen som alle parodierer når de ikke har noe bedre å si. I Verdalen var det rånetreff – noe jeg på ingen måte kunne gjettet meg frem til på forhånd. Les ironien.

Jeg synes for øvrig at råning er ganske fett. Jeg er jo tross alt oppvokst i et tettsted med rånekultur, og har faktisk rånet litt selv. Det var i 2004, på vei hjem fra en fest, men jeg husker det egentlig ikke.

Så dro alle rånerne, bortsett fra disse smartingene som prøvde å kjøre rånebilen sin over en stor betongblokk.

Jeg pekte og lo av dem mens de sleit med å få bilen hektet av betongblokka igjen. De ropte om hjelp og sånn, men altså HAHAHAHAHA det er jo ikke mitt problem, da.

Så dro jeg til “Rock City” – bedre kjent som “Namsos Rock City” – bedre kjent som “Namsos” som egentlig ikke er så veldig kjent, med mindre man kommer fra Trøndelag og har for eksempel en bestemor eller en onkel boende på Namsos. Da vet man kanskje hvor det er.

Jeg hadde det sinnsykt fett i Namsos. Sykt mange fete ting skjedde her.

Sent om natten kom jeg frem til Steinkjer, og forstod at den ekstra timen jeg vant på at ølserveringen i Trondheim stenger 02, for lengst var over. Jeg tok dermed toget tilbake igjen. Ida Susanne hadde jo ventet i uvisshet hele denne tiden i tillegg. TENK OM HUN TRODDE JEG VAR DØD?????

Hehe, neida, hun var selvsagt med hele tiden for å ta bilder av meg på alle de rare, nye stedene.

Dagen etter hoppet vi på toget for å reise til Stjørdal. Det er der Ida Susanne kommer fra. 

Togturen var helt fantastisk, og naturen traff meg som en kanonkule. Dette var definitivt noe annet enn tunnellen mellom Asker og Sandvika.

På veien til Stjørdalen var jeg i tillegg vitne til en real foto-session. Det var to jenter som tok bilder av hverandre, mens de byttet på å posere på en benk, og jeg fant det like fascinerende som når man catcher nabobikkja i å parre seg med en fotball.

Man kan jo undres hvorfor de ikke ventet med å gjøre disse tingene til etter at toget bak dem (med Ida Susanne og meg i) hadde kjørt. Det var nemlig ikke bare jeg som syntes det var et morsomt syn. Han fyren foran meg, som hadde lent setet sitt helt ned i kølla mi omtrent, med en 12 år gammel jente på fanget, kommenterte også at han syntes det var kleint – omtrent samtidig som jeg tok bilder av han for å dokumentere hvor fæl holdning enkelte mennesker har på et tog. 

Konklusjon. Vent med å ta kleine “posere på benk foran vannet”-bilder til det ikke er noen andre rundt deg. Ikke la din 12 år gamle kjæreste jokke på fanget ditt på et tog, mens du har setet ned i skrittet på personen bak deg. Ikke gidd å være drittfolk. Drittfolk er sykt ræva.

Så kom vi frem til Stjørdal. Hurra! Jeg var skikkelig happy for å endelig ha kommet frem.

Nå tror sikkert dere at jeg var på sånn familiebesøk hjemme hos Ida Susanne og sånn, men det var jeg faktisk ikke. Vi dro til Stjørdal for å drikke øl på Bamses Pub, vi. Her er Bamses Pub.

Og her er Ida Susanne. Jeg synes hun er penere enn diamanter, faktisk.

Jeg fikk kommentar tidligere om å ikke bli en klissete hjalmar, men det må være lov å være litt stolt over at noen faktisk gidder å henge med meg!!! Jeg har fjorten diagnoser – blant dem; ADHD og tvangshandlinger. Jeg prater mye om lite. Jeg må. Jeg MÅ!!! JEG MÅ!!!!!

«Halvor! Ta morfinen din!»
«Ok.»

Vi drakk opp ølen, tok toget tilbake, og dagen etter måtte jeg snike meg sakte ut – pisstidlig om morgenen – for å ta fly hjem igjen. 

Det er ganske dritt at det er så langt mellom Trondheim og Oslo – men turen var råbra, og jeg fikk tatt masse bilder av meg selv foran rare steder. Jeg elsker bilder av meg selv foran rare steder.

Jeg var ganske trøtt da jeg satt meg på flyet, og oppdaget at de hadde 3G inne på flyet! Jeg kunne ikke dy meg, …

… jeg MÅTTE ta Instagram-bilde. 

Siste innlegg