Min store kjærlighet, Sandra Lyng Harsem, og min norske favorittfotograf Stephen Butkus Richardson trengte Halvor-hjelp til å gjøre ferdig førstnevntes nyeste musikkvideo PRTey. Låta er dritkul – litt som Miley Cyrus bare uten alle de ekle tungegreiene, og jeg ble selvsagt med. Resultatet ble en hyggelig frokost og en herlig putekrigfest med mine besteste venner.
Nå er endelig filmen ferdig, og du kan se resultatet av den her. Det kan forresten være at Sandra og jeg blir kjærester i nærmeste fremtid. Jeg håper hvertfall det. Kanskje hun kan lage mat til meg og luske håret mitt. Mmmmmm.
Har laget en liten graffitifilm fra en piece jeg gjorde for firmaet til kompisen min, BorderlineOslo.no. Sjekk det ut. Og sjekk ut siden min, Facebook.com/KunstOgDekor for flere bilder, filmer og kontaktinformasjon.
Jeg er et forbruksmenneske. De fleste mennesker er det. Dersom jeg har en øl, eller en pølse, så drikker og spiser jeg opp ølen og pølsen. Og ikke nok med det! Men jeg har en forbrukskatt også! Han er ikke snau, altså – han spiser opp all maten jeg gir han! Dessuten har jeg en deodorant som ikke ruller. Den lugger og lukter vondt.
Heldigvis bor jeg som nordmenn flest i nabolandet til Sverige. Sverige er et uland i Øst-Europa som er kjempebillig. Det er med andre ord et smart sted for nordmenn å dra til når man skal kjøpe forbruksvarer som øl, pølser og deodoranter som ikke lugger og lukter vondt. (De har deodoranter som lugger og lukter vondt også, men siden det er så billig i Sverige kan man tillate seg å sosse seg litt, og bruke flere titalls kroner ekstra på en dyr deodorant. Vi kommer tilbake til det.)
Som du innledningsvis har skjønt (med mindre du kun så på bildet), så trengte jeg å dra en tur til Sverige. Desverre har jeg ikke bil. Jeg har for øvrig ikke lappen heller. Derfor måtte jeg ta bena fatt – det er jo ganske langt til Sverige. Jeg kom hundre meter før jeg kjente på kroppen at jeg var VELDIG sliten. (Jeg har en forferdelig kondisjon. Forferdelig.) Heldigvis kom plutselig min kjære, vakre venninne Anette Marie kjørende forbi, og hun kunne gi meg haik. Til Sverige. Chill.
Det beste med Sverige er butikken som heter Rea. Du finner den overalt, og de selger masse kule merker og slikt på tilbud. Jeg er veldig glad i tilbud, for jeg tjener ikke penger. I denne Rea-butikken tjener man 30% per plagg man kjøper. Jeg tjente hele 2300 kroner på Rea-tilbudene. De pengene kunne jeg dermed holde av til øl og sprit. Og jeg elsker jo øl og sprit. Og Farris.
Før vi dro til øl og sprit-butikken måtte vi spise litt. Jeg spiste hamburger. Jeg forstår ikke hvorfor jeg er så tynn – jeg jo spiser minst to hamburgere om dagen. Det tyter til en hver tid hamburger opp av spiserøret mitt. Forfallet av kroppen min startet på samme tidspunkt som jeg sluttet med amming – det er snickers og twist.
Digresjon: Jeg vet ikke om det er lov å si “snickers og twist” lenger, etter at de sa det på Charterfeber. Til mitt forsvar har jeg sagt det lenge – og jeg lærte det morsomme uttrykket av kompisen min Petter. Petter har aldri vært med på Charterfeber. Det har ikke jeg heller.
Digresjon 2: Petter og jeg meldte oss på Charterfeber i 2010, men kom ikke med.
Sverige har jo et veldig tullete språk, som ligner litt på norsk. Det er bra. Det viser at svenskene liker å spille på humor, og gjør at nordmenn som kommer til Sverige for å kjøpe øl og pølser og deodoranter kan flire og le av dem samtidig som vi tjener penger på alle tilbudene deres. Sennep er et eksempel på denne språkslige humoren. I Sverige heter sennep “senap”. LOL. Morsomme svensker. Liker svensker.
Så fant jeg endelig deodorant! Jeg elsker deodorant. Uten deodorant lukter jeg vondt, og da må jeg dusje oftere enn det jeg gjør nå. (Hver tredje dag.) Dusjing er kjedelig. Jeg synes det er mye morsommere å for eksempel se på Rambo mens han bæsjer. Han ser så rar ut da.
Her er noen jenter som ville ta bilder med meg. De trodde jeg var Mats Zuccarello. Det skjer stadig vekk. Jeg bare spiller med, jeg.
Og så – endelig – øl og sprit-butikken! I Norge er øl og sprit-butikken en polakk som heter Chrizstoff, men han sitter visst i fengsel nå. Derfor er det fint at Sverige har en egen butikk for slikt. Anette Marie ble så glad at hun måtte gjenskape en musikal i bakgrunnen. Jeg ser litt konsentrert ut, men det er kun fordi jeg lurer på hvor mye øl og sprit man får for 2300 kroner. Eller “kronor” som det heter i Sverige. (Humor.)
Det ble ganske mye. Med deodorant, øl og sprit i bagasjen kunne vi rette nesa hjemover igjen. Vi gadd ikke å kjøpe pølser, for vi ble så mette av hamburgeren.
Se på genseren min, forresten. Jeg har fått dilla på nytt klesmerke igjen. Henri Lloyd, heter det. Jeg har for mye klær nå. Ville du kjøpt klærne mine om jeg la ut for salg? Jeg kan godt tegne en fin tegning på plaggene slik at det blir personlig. Jeg er ganske flink til å tegne.
Jeg har et samleproblem. Det er også hovedgrunnen til at leiligheten min ser ut som en av bodene i Storage hunters. Tvangstankene mine tvang oss selvsagt også til Norwegian Outlet for å se om de hadde noe fett der, men vi gikk aldri inn på grunn av den store Moods of Norway-plakaten på utsiden. Jeg kan ikke gå inn i en Moods of Norway-belastet bygning. Det er faktisk så kleint at selv MIN minimale verdighetsfølelse blir satt på prøve. Vi kjørte hjem, vi. Og sang i kor til Klovner i Kamp.
Ok. Hjemme igjen. Ikke mye spennende å rapportere herfra, men her er dagens innkjøp:
Deodorant nummer 1. En rulledeodorant som varer i 48 timer. Det betyr at jeg kan dusje annenhver dag.
Kjøpte en dyr deodorant også, som jeg skal spare til spesielle anledninger. (Date med Rambo, for eksempel.) Den kostet 44 kronor. 20 kronor mer enn 48-timers deodoranten. Denne holder ikke i to døgn, så jeg synes egentlig prisen var litt i meste laget.
Jeg kjøpte en dispensertannpasta også. Har aldri hatt dispensertannpasta før. Nå har jeg det.
Og en tanntrådtannbørste.
Se så fine tenner jeg har fått etter bare én omgang med dispensertannpasta og tanntrådtannbørste! Skal vi kline?
Her er to bilder av øl og sånn som jeg kjøpte.
Bildet beskriver egentlig ikke innkjøpet av øl så godt, for jeg har allerede drukket opp litt. Her er et siste bildet for å vise tomflaskene som manglet på de andre bildene. Greit å ha alt på stell, så ingen blir usikre av å lese. Dette er jo bare en hjemmeside – ikke en David Lynch-film.
Har dere vært i Sverige før. Noen som vet hvorfor jeg føler meg så kvalm akkurat nå? (Føler meg litt kvalm. Tror det er på grunn av all rømmen jeg spiste i stad. Glemte jo å kjøpe pølser og mat fordi jeg var mett i Sverige. Ble sulten igjen da jeg kom hjem, og da hadde jeg bare en gammel rømme stående.)
Fy fasan! Passe greit fyllesyk i dag da! LOL. Ganske greit klein, for å si det sånn. Flere enn meg som var ute med de beste i går? Må oppsummere gårsdagen for meg selv her, jeg. Det var EPISK! (Utrolig nok at jeg husker det mtp alle tequila-shotsa, hahaha!) Anyway! Vi dro inn til Oslo i 11-tiden. Gikk rundt og chillan med Nils, Khuraam, Knutta og Roy-Gregor (f.v.). Var i Karl Johan, Aker Brygge og sånn. Shoppa litt og bare chillan.
På Hard Rockcafe for å ta en kald én. Med Emanuel og Richard og en dame som Emanuel holdt på med før han flytta tilbake igjen. Kul men litt bitch.
Så dro jeg og khuraam og Roy-Gregor og Knutta på Fridays for å spise cheesy cheesychees blue cheese cheddar cheesy chees cheeseburger. Den var EPISK! Drakk seff et par kalde null-seksere mens vi inntok manneburgern. THIS IS SPARTA! Etterpå drakk vi kaffe på Starbucks i Oslo City. Synes den var dritgod, men litt overvurdert much?
Så dro vi på vors hos emanuel og richard fra folkehøyskolen som bor sammen på bislett. Der var Carl, Gustav og Fredrik også. De beste gutta. Klare for å gjøre byen utrygg, haha! Alle gutta var styla, og klare for bytur. og vi hørte på N***as in Paris sikkert 50 ganger, det er jeg helt sikker på. Den er sykt kul. Sensurerer “niggaz” btw fordi det kan oppfattes rasistisk, og det er jeg ikke ass, kjenner masse innvandrere.
(Gårsdagens outfit)
Kom et par frøkner utpå kveldningen. Siri og Siri (ikke tvillinger, bare samme navn ), gamle klassevenninner av Gustav. De hadde med musserende som satte et relativt greit trykk på stevninga. Vi hørte på The Fox (Ylvis sin nyeste – sjekk den ut!) og sendte pekefingern mot himmelen for å high “five’e” E.T. Sykt bra stemning.
(Gustav, Siri 2, meg og Carl. I bakgrunnen er Fredrik og Siri 1 og en fyr som het Abdi eller noe sånn)
(WHAT DOES FOX SAY!?? Episk!!!)
Klokka 23:30 tok vi bussen til Oslo sentrum for å dra på Åpenbar(t) men så var det stengt der fordi de har revet hele bygget. Greit nok at det bygges i Oslo, men det er kanskje litt vel stygt at hele byen ser ut som en byggeplass, eller? Jaja, jeg er jo ikke akkurat politiker, da, men det ser jo ikke særlig bra ut?? Uansett, vi dro til Lavvo isteden. Helt ok. Jævlig bra liv da de satte på the Fox og ALLE (seriøst, ALLE) klikka helt i vinkel. Good times. Man lever faktisk bare en gang. (klisje, men sykt sant egentlig da hahaha! Klisjeer blir jo til av en grunn, liksom! )
(Knutta, Roy-Gregor og meg på bæssen. LITT drita kanskje haha!)
(DJene på Lavvo. De var sykt flinke!!!)
I fire-draget dro vi på nachspiel hos en kompis av Gustav fra klassen (ikke samme klassen som Siri og Siri btw. annen klasse) med noen jenter han kjente. husker ikke hva de het, men de var ganske fine. Vi hørte på john meyer og chillan så sykt. Utrolig deilig, som et avsluttende penselstrøk på bildet man bare koste seg med å male. Det er i helgene man lever.
Kompisen til Gustav klina med hun ene, men alle var bare sykt trøtte egentlig så det endte med at alle bare sovna i sofaen. LOL! Prøvde meg så vidt på hu ene da jeg våknet med en halvkram klokka 08:00 i dag tidlig, men jeg tror jeg bare var drita fortsatt. Det tar jo mange timer før alken er ute av kroppen, og det merker jeg nå, for å si det sånn HAHA! lol.. Hakke flere bilder btw fordi batteriet gikk og kompisen til Gustsav fant ikke ladern sin. Han hadde hatt vors, såå mulig noen på vorset hans stjal den. Det var to stykker der som han ikke kjente. Sykt dårlig gjort å stjele på fest ass.
Uansett da, så dro jeg fra kompisen til gustav i halv ti draget da jeg skjønte at det var no go på hu jenta jeg prøvde meg på. Kom meg til bussen og dro hjem. Hadde flaks, kom en buss med en gang. Hater å vente ass, haha! I dag er planen å bare chillen max i sofaen med M-tv, godis og cola. Mulig Johan kommer over en tur etterpå for å se film. Han har bil så da blir det muligens bab på go-babben eller maccern hvis vi gidder å dra helt inn til byen. Samme for meg egentlig, jeg digger å råne rundt selv om jeg er monsterklein, men Johan kjørte i natt, så han er muligens litt brei i flabben han og, selv om han ikke var på fylla ;))
Alt i alt: Bra helg om vi skal inkludere den faste gullrekka og tacosen på fredag. Hva gjorde dere i helgen a? Send meg snap med detailsa haha! *internt* (Heter konghalvor på snap btw, send tits! haha, neida) (joda) LOL
Jeg opplever nesten daglig å måtte forklare forskjellige folk min historie. Da snakker jeg ikke om hvor jeg gikk på skole eller hva slags musikk jeg liker – jeg snakker om Scandinavian Star-tragedien. Blant mine jevnaldrende er ikke denne historien særlig kjent, og for mange av mine yngre lesere og følgere er den helt fjern. Det er over to år siden jeg skrev om forholdet mitt til Scandinavian Star, og det jeg og min familie opplevde. Det er at av mine mest leste innlegg og du kan selv finne det HER.
Den siste tiden er historien blitt dratt opp igjen. Det er det flere grunner til. Hva som skjedde denne tunge natten 1990 er fortsatt ikke oppklart, og vi nærmer oss foreldelsesfristen som er på 25 år. For de etterlatte som har jobbet i alle år med å få saken gjenopptatt er dette et kappløp med tiden. For meg er det et mysterium at gjenopptagelse enda ikke er skjedd, men jeg er ingen talsperson for granskningsgruppen. Jeg har ikke satt meg nok inn i Scandinavian Star-saken til å kunne uttale meg om det. Saken er omfattende, og inkluderer en rekke konspirasjonsteorier. Det jeg derimot vet er at de siste 25 årene har spist av oss som var med, og de mange pårørende, som et umettelig kakemonster. 160 mennesker døde på Scandinavian Star i 1990. Min gravide mor inkludert. Vi er mange som trenger svar.
Jeg var kun halvannet år da jeg var med på båten. Jeg husker ingenting, og det er jeg for øvrig veldig glad for. Jeg har derimot vokst opp med denne saken som en veldig stor del av hele livet mitt. Jeg husker ikke brannen, men jeg husker de utenlandske journalistene som spilte fotball med meg da de fulgte oss for å dekke saken tidlig på 90-tallet. Jeg husker at jeg prøvde å forklare mine jevnaldrende allerede i barnehagen om hva som hadde skjedd meg. Hele oppveksten har jeg lært meg å fortelle historien min. Når folk spør. Jeg forteller bare når folk spør. Men jeg blir spurt ofte. Jeg har aldri brukt historien min som et image. Jeg har heller aldri oppsøkt oppmerksomhet på grunn av den. Men jeg rømmer ikke fra den. Historien min er en viktig del av meg – som et fødselsmerke. Den har formet meg som menneske, og jeg vet at jeg har vokst på den. Jeg vet hvor skjørt livet er. Jeg vet hvordan det er å vokse opp alene med med faren min, og jeg har lært meg å leve med et stort savn.
Jeg husker ikke mammaen min, men jeg savner henne. Hver dag.
Det viktigste for meg er at Fattern har det bra. For ti år siden giftet han seg på nytt (verdens beste stemor), og jeg har fått en lillebror og en lillesøster (verdens beste lillebror og lillesøster). Sammen er vi blitt en stor familie – det beste som kunne skjedd. Disse tingene har jeg skrevet om tidligere, og jeg skal ikke repetere meg selv for mye nå. Hvis du vil lese og lære mer om dette foreslår at du leser innlegget jeg linket til øverst i innlegget + leser litt om Scandinavian Star i nyhetene. Senere i dag kommer det mest sannsynlig et intervju med meg hos VG også. De holder på å lage en større sak om hendelsen, som forhåpentligvis vil gi mange av dere som ikke kjenner saken særlig godt et bedre innsyn i hva som faktisk skjedde på vei til Danmark natt til 7. april 1990.
Vi nærmer oss stortingsvalget 2013. For meg blir dette den fjerde gangen jeg skal inn i en stemmebod, og jeg gleder meg litt. Jeg føler meg nemlig så voksen og samfunnsengasjert når jeg går inn med strak rygg og valgkortet i hånden. Etterpå er det rett på valgvake, selvsagt – for å heie på partiet jeg stemte på, slik man heier frem et fotballlag. Velstandsnorge har aldri virket bedre.
Men virkeligheten er en litt annen.
Selv om jeg liker følelsen av å være samfunnsengasjert, og sier til vennene mine at det er viktig å stemme (det lærte jeg av South Park), så er realiteten at jeg ikke har peiling på hvordan det politiske systemet i Norge fungerer. Jeg synes det er komplisert, rotete og kjedelig. Fattern har prøvd å forklare, og jeg har lest i brosjyrer og sett debatter på TV. Det gir meg nesten ingenting. Jeg sitter igjen med følelsen av at alle politikerne pakker inn den samme dritten med forskjellig gavepapir. Norsk politikk utad fremstår for meg som litt tøysete og bagatellisert – på grensen til smålig. Og ekstremt stereotypisk.
Rødt er kommunister, FrP er rasister, SP er bygdetullinger, Høyre er sosser, Venstre forstår ikke forskjellen på venstre og høyre, SV er sosialister, Miljøpartiet er hippier, KrF er gladkristne og Arbeiderpartiet er judaser.
«Les partiprogrammene, da!» Ja, men jeg har jo gjort det. Og jeg tror ikke på det jeg leser. Jeg vet hvordan reklame funker. Tran smaker ikke digg selv om det ser digg ut på reklame. Men politikk er jo som tran – det er viktig. Men det er vanskelig å forstå hvorfor. Jeg tror fasiten kamufleres av alt for mye av svada, noe vi får mer enn nok av under denne kleine og pinlige valgkampperioden. Det er flaut å se hvordan politikerne stikker hodet inn i enhver setting for å sanke inn stemmer på de tynneste premissene. Det er faktisk verre enn folk som spammer ned Facebook for å vinne konkurranser på internett. Hvorfor gjør de det? Jo, fordi de vet selv at folk ikke stemmer på dem på grunn av den faktiske politikken, men “politikken” og det er noe helt annet. Taxi-stunt og billig sprit, for eksempel. Dagens “politikk” er et hån mot et folkeslag som stadig fordummes. Vi skjønner ikke en dritt av den kjedelige greia i midten, og derfor må politikerne ty til taxistunt og løfter om billig sprit. Er det seriøst det vi stemmer for? Disse billige innsalgene av pent innpakket dritt er med på å gjøre oss til idioter. I hvert fall når det kommer til politisk interesse. Jeg føler meg ikke spesielt dum, men når det kommer til politikk føler jeg meg 100 diagnoser tyngre. Velstandsnorge har aldri virket bedre, hva?
Jeg er ikke alene om å føle at denne sausete, seige politikkgrøten sitter fast i halsen. Jeg mener å ha lest et eller annet sted at 50% av mine gjevnaldrende dropper å stemme. Av de resterende 50% gjetter på at 90% stemmer helt vilkårlig basert på hva foreldrene stemmer, eller hvilke parti de synes virker kulest. Jeg føler ikke at de stemmene er verdige. Ikke når de hankes inn basert på taxi-stunt og førstgradsretorikk. Hvorfor skal man sanke stemmer basert på fordummende propaganda? Er det sånn at vi har det så bra at vi egentlig ikke har noe å kjempe for? For meg fremstår det slik.
Så hva skal jeg stemme, da? Hittil har jeg stemt på SV, Venstre og Miljøpartiet. SV – fordi jeg syntes Kristin Halvorsen virket så koselig. Venstre – fordi Fattern stod oppført på lista. Miljøpartiet – fordi jeg spurte en kompis om hva jeg burde stemme på hvis jeg ville stemme på noe lite og rart. Jeg vurderte Miljøpartiet i år også. “Jeg liker jo miljøet, liksom”. SV forstår jeg ingenting av, alle hater dem, og Kristin Halvorsen leder ikke partiet lenger. Venstre scoret faktisk høyest da jeg prøvde en såkalt valgomat, men jeg aner ikke hvorfor. Spørsmålene jeg fikk var svært lite spesifikke.
Jeg orker ikke dette mer. Jeg er drittlei “politikk” og føler meg ekskludert fra det faktiske innholdet. Fordi det er kjedelig, og fordi jeg ikke trenger å bry meg. Det er i hvert fall ingen som har klart å overbevise meg om hvorfor dette faktisk er viktig – og jeg driter i både taxi-stunt og billig førstegradsretorikk. Jeg forstår at dette i prinsippet er et tiltaksproblem som jeg og mine likesinnede burde ta oss sammen og ordne opp, men nå det er faktisk så mange som sliter med å forstå hvorfor vi egentlig trenger å bry oss at det er blitt et samfunnsproblem. Et alvorlig samfunnsproblem. Bare tenk på de kommende generasjonene.
På bakgrunn av denne gjørmete teksten om et seigt tema har jeg derfor funnet ut hva jeg vil gjøre for å sette fokus på dette alvorlige samfunnsproblemet.
Jeg bytter bort stemmen min. Mot den høystbydende donasjonen jeg får inn til min innsamling hos WWF.
Pengedonasjonen jeg eventuelt får byttet stemmen min for skal altså gå direkte til WWF og min innsamlingsaksjon til tigeren – den er nemlig i ferd med å bli utrydningstruet mens vi sitter her og diskuterer hvor chill det hadde vært med søndagsåpne butikker og billigere alkohol. Jeg føler at det er en god deal, for da kan én som forhåpentligvis har satt seg inn vårt politiske system få brukt en stemme ekstra – noe jeg i aller høyeste grad unner politikken – samtidig som et av våre vakreste dyr får livsviktig oppmerksomhet. Jeg går inn i valgboden søndag eller mandag, og stemmer på hva enn vedkommende som betaler den høyeste summen for tigeren måtte ønske. Det er mitt løfte – og jeg holder faktisk løfter. Hvem vet? Kanskje er det Øystein Meier Johannessen fra Samfunnspartiet som ender opp med å få stemmen min i år? (Skrytebilde!)
Jeg ser ikke hvilken forskjell det faktisk vil gi dersom kommunistene, rasistene, sossene eller judasene skulle vinne dette valget – men jeg ser hvor viktig det er for de fine dyrene våres. Målet med innsamlingen i sin helhet er å nå 100.000,- innen nyttår. Jeg skulle gjerne bladd opp pengene selv, men jeg har blitt rævkjørt av lånekassa og er blakk.
“Godt valg”, dere! Husk å stemme på det partiet som var flinkest til å overbevise deg med sin billige propaganda. Liker du Coca Cola eller Pepsi best, liksom? Og til ettertanke for politikerne: Vi trenger en overbevisning til 2017. Ikke en overbevisning om hvorfor ditt parti er best, men hvorfor kjedelig, flat, norsk politikk er noe man skal gidde å sette seg inn i. Jeg vil gjerne vite mer, men prioriterer tiden min på andre ting som jeg anser som viktigere. For meg. Velstandsnorge har jo tross alt aldri virket bedre.
Vi befinner oss i slutten av august. Det er snart ikke sommer lenger, og de grønne bladene er i ferd med å dø ut for sesongen. Jeg er ferdig med å svirre rundt, midt på natten, på steder jeg ikke vet hvor er. Det er på tide å skrive litt hjemmesideinnlegg.
Etter å ha gjort meg ferdig med alle filmprosjektene på Hove og Slottsfjellfestivalen bestemte jeg meg for å lage årets femte bart, og dro for å vise den frem til Oma. Hun likte den godt, og mente at jeg lignet stadig mer på hennes egen far. Godt å vite at jeg ligner på min tyske oldefar. Så ble jeg med henne ut i hagen for å se på blomstene hennes.
Oma digger blomster. Her er barten min og jeg sammen med noen blomster. Ganske swag, egentlig.
Etter å ha spist middag, og fått en bøtte med blåbær som jeg aldri kommer til å spise, dro jeg hjem igjen til kattepusen min. Rambo og jeg har et helt spesielt mann og katt-forhold. Vi er rett og slett bestevenner. Han er i hvert fall min bestevenn. Slik ligger vi store deler av dagen.
Så kom plutselig Vine-vennene mine på besøk. Det virker kanskje koselig og jovialt, men sannheten er at ingen av oss egentlig er venner. Vi er bare en gjeng venneløse mennesker som henger med hverandre som et eneste alternativ for sosial omgang – som et fotballlag kun bestående av de som alltid blir valgt sist. Vi er elendig fotballlag.
På et tidspunkt måtte jeg fjerne barten igjen. Jeg klarer aldri å ha bart lenge – mest fordi jeg får så mye kattehår i den når jeg koser Rambo i magen med ansiktet. Her er jeg ute og spaserer med Tara og Fanny, forresten. Av samme prinsipp som nevnt ovenfor.
Jeg har husket å spise et par ganger også. Da drar jeg til Pancetta og kjøper verdens beste pizza. Jeg spiser alltid pizza med skinke og kjøttboller. Rambo liker den med tunfisk.
Etter å ha spist er det på tidé å være litt kreativ. Med «være litt kreativ» mener jeg for eksempel «smøre inn badet med blod for å ta noen kule Instagram-bilder».
«Heisann, heisann, min gode venn! Fint vær i dag! Kan de smøre inn ryggen min med solkrem, montró?»
«Beklager så meget, kjære fru Olsen, men kunne de tenke dem å bli med meg hjem og se på skorpion-samlingen min?»
Eller å skrive rare ting på speilet med tusj. Alt for sosiale medier. Alt for å svekke min bånnløse samfunnsposisjon enda litt til. Jeg kommer aldri til å få meg dame ..
Over til noe helt annet: Jeg parkerte scooteren min ved Nationaltheateret her om dagen.
Så var jeg ute hele dagen og lette etter butikker som selger Kappa. Jeg fant naturligvis ingen, og vendte tilbake til mitt kjære fremkomstmiddel. GJETT hva jeg hadde fått! (Du trenger ikke å gjette, egentlig. Bildet nedenfor forteller det i sin helhet.)
En parkeringsbot. På scooteren min. Begrunnet med at jeg hadde parkert på fortauet. HA-fuckings-LLO? Det er et sykkelstativ. Det skal stå sykler der. Det er ikke akkurat sånn at jeg har parkert flymaskinen min der.
For å vise min misnøye spiste jeg opp boten. Jeg har dessuten blitt anarkist. Detta sysstemet funnker ikke!
Hei, hei! Kan du se om jeg har fått parkeringsbot mellom tennene?
Etter å ha pusset tennene (og betalt boten) dro jeg ut på byen og så Yoguttene (de feteste rapperne i Norge) på Fisk og Vilt. Da konserten var ferdig fikk jeg låne en Yoguttene-maske – ble passivt narkotikaavhengig av den kraftige ecstacy-eimen som satt igjen i stoffet på masken – dro hjem til Rambo – sovnet med abstinenser.
Våknet dagen etter – lette etter rambo – fant han i hagen. Han rullet rundt ute i hagen. Rambo er en rullekatt.
Jeg synes Rambo er verdens søteste pusekatt. Jeg bruker store deler av dagen min til å se på han – og noen ganger prøve å være han. Det er viktig å prøve å forstå hvordan katten din har det. Dessuten tror jeg Rambo setter pris på det og.
På grunn av boten tør jeg ikke kjøre scooter til sentrum lenger. Heldigvis er jeg veldig glad i trikken også. Jeg er vel generelt glad i fremkomstmidler; midler som gjør at man ikke trenger å gå. Gå er kjedelig.
Jeg digger egentlig å gå, altså. Derfor jeg har fått meg gå-sko. Har du gå-sko?
For å hedre beina mine (digger at jeg har bein) dro jeg til min (betalte) venn Marius Meyer for en ukes tid siden. Han er blant Norges flinkeste tatovører.
Helt siden TCMN fikk den fine tatoveringen sin ville jeg også ha én. Hun er et stort forbilde for meg.
Jeg gjorde alt på ett session for å tøffe meg. (TCMN brukte minst to!) Så dro jeg hjem – spiste åtte smertestillende – drakk seksten øl – våknet dagen etter – vasket beinet – tøffet meg foran speilet i minst femten minutter.
Etter femten minutter var ikke tatoveringen spennende lenger. Derfor har jeg nå fått bestilt meg en ny time for å kunne tøffe meg mer foran speilet. Jeg elsker å tøffe meg foran speilet. Det, og å rulle rundt på gulvet sammen med Rambo.
Her ser Rambo på tavoveringen for første gang. Jeg tror han likte den – det er jo tross alt han det er bilde av. Jeg elsker albinotigeren min.
Jeg avslutter dette innlegget med gårsdagens hyggelige besøk (på Olsen, vel og merke) av Oma og fetteren min, Jonas.
For anledningen hadde jeg spart opp til en ny bart. Derav det kreative, på grensen til mystiske valget av tittel på innlegget. Det starter jo med en bart. Også ender det fankern meg med en bart, også.
I serien “Halvor klipper sammen og legger ut ting som ble filmet for lenge siden” har vi nå kommet til et par ting jeg filmet sammen med Alex og Anders i mars i år. Vi filmet en del korte sketsjer for å bruke det som formateksempler til en idé vi pitchet litt rundt på samme tid. Jeg kommer til å legge ut mer av det vi filmet i våres litt senere. Problemet mitt nå er bare det at macen min har gått i bakken og slått ut lyden. Jeg må derfor låne mac av kompiser for å få klippet. Ikke spesielt effektivt. Dersom noen vil gi meg penger til en ny mac (20.000 burde holde) er det bare å si fra! I mellomtiden kan dere sjekke ut filmen vår.
Litt kompisreklame: Min venn Abubakar Hussein (aka Abuhus) kommer med sitt eget program på NRK nett-TV til høsten. Sjekk ut traileren på serien hans nedenfor!
Vil også nevne at Anders sin låt “20.000” snart runder 20.000 visninger! Sjekk den ut og del den videre!
Låta ligger på Spotify og iTunes i tillegg. Jeg kommer tilbake med nye filmer og innlegg så snart sola forsvinner. Nå om dagen er jeg alt for opptatt med å drikke øl mens jeg ligger i koma på en flytebrygge Tjuvholmen. ZZZzzzz
O-mothersniffing-K! På tide med litt hjemmesideinnleggsskribentering. **knekker fingrene mens jeg kremter litt**
I går skulle Fattern og jeg egentlig til Bergen for å se Neil Young. Derfor må det jo komme som en liten overraskelse for at vi nå befinner oss i Stockholm. Vi dro nemlig hit i stedet og det er akkurat så middelmådig crazy at jeg ikke ønsker å bruke ordet “crazy” for å beskrive det. Hadde vi dratt til Brazil eller månen kunne jeg kanskje kalt det for crazy, men det å dra til Sverige i stedet for Bergen er ikke crazy. Vi stopper å bruke det teite, engelske ordet nå. Det er ikke crazy å dra til Sverige. Det har det aldri vært. Folk må slutte å kalle Sverige-turer for crazy. Slutt med det. Dra til månen eller Brazil. Det er crazy. Sverige er ikke litt crazy engang. Det er chill. Ikke crazy. Slutt å si crazy. Vennnligst slutt. Jeg orker ikke den overdrevne ordbruken av sverige-turer lenger. Det er dritslitsomt.
Grunnen til at vi dro til Stockholm er fordi Neil Young avlyste konserten sin i Bergen. Da bestemte vi oss for å ikke dra dit. Ikke fordi vi ikke liker Bergen, altså! Vi har ingenting mot Bergen. Faktum er at vi digger Bergen og har dratt dit ved flere anledninger selv uten Neil Young-konsert som alibi. Bergen er kjempefint. Digger Bergen. Fattern og jeg digger Bergen, og det er ikke crazy.
**Ritalin-pause**
Vi dro til Stockholm fordi veiene til Bergen er stengt og ingen av oss har vært i Stockholm på mange år. Jeg husker ikke at jeg har vært her før engang, og jeg husker helt seriøst min egen fødsel. Jeg husker både det, og at jeg fikk diagnosert personlighetsforstyrrelse som blant annet innebærer at jeg lyver veldig mye. Aldri stol på meg. ALDRI!!!
**Ritalin-pause**
Vi ankom Stockholm i går kveld, og sjekket inn på et hotell i utkanten av sentrum. Så dro vi og spiste kebab. Så dro vi tilbake til hotellet igjen og la oss for å sove. Jeg gir dag 1 i Stockholm terningkast 6.
I dag tok vi banen inn til sentrum i 12-tiden. Ikke at det bryr dere. Dere trenger virkelig ikke å vite nøyaktige klokkeslett for når jeg gjør ting. Ikke fordi jeg ikke ønsker å fortelle det, men dere har virkelig ingen bruk for den informasjonen. Det er altså ikke en frekkhet eller nedverdigelse ovenfor dere – tvert imot en personlig forståelse for at jeg ikke er så spennende.
**Ritalin-pause**
Her er et bilde av meg på vei til banen.
Her er et bilde av meg inne på selve banen.
Normalt sitter jeg alltid på venstre side for å få bedre oversikt over graffitien langs linja, men i Stockholm kjører banene i motsatt felt. Veldig rart. Ikke crazy, men rart. Jeg så ingenting. Men jeg sovna på banen, så det var sikkert derfor.
Vi gikk av på plassen der Olof Palme ble skutt. Det er markert med platen i bakken til venstre i bildet.
Jeg lurer på hva Olof Palme hadde tenkt om de nye sokkene mine dersom han hadde levd i dag. Han hadde sikkert spurt om hvor jeg har kjøpt de. Svaret er “internett” også hadde han ikke skjønt en dritt fordi han hadde vært enda gamlere enn Kåre Willoch.
PS: Jeg vet at det heter “eldre”, men “gamlere” er jo en mye morsommere måte å si det på. Jeg velger derfor å gå for den morsomme måten fremfor den “riktige” måten. Bare smak på ordene! “Eldre” er teit og kjedelig. “Gamlere” derimot; hysterisk morsomt og på grensen til crazy.
Vi bevegde oss videre inn i sentrum. Her er Carlings.
Carlings i Sverige er enda større enn i Norge og har enda mer tilbud. Det er helt sinnsykt. Vi gikk innom en tur og ble nesten overfalt av de klin gale Carlings-medarbeiderne. VI kom oss heldigvis ut med livet i behold denne gangen, men nå må vi snart lære; aldri gå inn på Carlings – det er farlig!
Vi stakk videre.
Fattern og jeg er begge historieinteresserte og dro ut til Djurgården for å se Vasaskipet som kantret og sank under jomfruturen i 1628.
Her er et tøft bilde av Vasaskipet og meg selv. Nesten så jeg vil kalle det for crazy, men det ville vært å overdrive. Det er ikke crazy.
Jeg anbefaler for øvrig alle å besøke Vasamuseet. Båten er virkelig en imponerende konstruksjon dersom man ser bort fra det lille uhellet som oppstod fordi hele båten ble bygget defekt og totalt ubrukelig til noe annet enn en kul museumsgjenstand 500 år senere.
Fra spøk til Halvor. Ute på Djurgården finner man også minnestedet etter Estonia-ulykken. En katastrofe som ligger oss litt nærmere i tid enn 1628. Anbefaler å lese litt om det også. Seriøse-Halvor speaking.
Da var Seriøse-Halvor er ferdig med å skrive om båtulykker. Nå skal han skrive om shopping. Jeg prøvde nemlig å shoppe litt i dag også. Det er fordi shopping fungerer som et substitut for en manglende/mangelfull personlighet.
Fant nesten ingenting, så kjøpte bare en caps, en Kappa-pikéskjorte og masse sokker – akkurat som da jeg var i Berlin. Jeg kjøper nesten bare sokker om dagen. Har nesten nitten sokker nå.
Etter den slitsomme shoppingen drakk jeg kaffe.
Satt litt på et gjerde.
Stod litt på en t-banestasjon.
Og så kom det tilfeldigvis en t-bane og da tok vi den likegjerne tilbake til hotellet. Vi hadde tilfeldigvis billett også.
Hjemme på hotellet (jeg kaller alle stedene jeg oppholder meg for hjemme) hjalp Fattern meg med å ta “dagens innkjøp”-bilder av meg i de nye klærne mine. I 2013 kan man nemlig ikke kjøpe klær uten å ta bilder av det etterpå.
Dagens innkjøp. Sokker, caps og Kappa-piké. PS: Underbuksa mi er gammel, men Fattern nektet å ta bilde av meg hvis jeg tok den av. Han mente det ville bli “litt rart”. Du er rar, svarte jeg. Så lo vi på en sykt rar måte før vi begge ble helt stille. Lenge.
Nå tenker sikkert … ingen av dere på hvorfor jeg har kjøpt en Kappa-piké. Det skal jeg forklare. Jeg er nemlig diagnosert med en rekke kjempemorsomme greier som gjør at jeg er nødt til ting. Nå har jeg bestemt meg for at Kappa er fett, og derfor må jeg kjøpe Kappa-klær. Det selges ikke i Norge, og det finnes ingen kule Kappa-klær på Ebay fordi Kappa generelt sett produserer veldig mange stygge klær som gjør tvangstankene mine ekstra vanskelig å gjennomføre. Men jeg gir ikke opp, og da jeg fant denne råfete pikéen til 249 kroner på Intersport i Stockholm ble jeg veldig glad. Se så glad jeg er.
Nå ligger Fattern og jeg på hotellet og ser på gamle, norske filmer. Vi har lista opp Himmel og Helvete, Lasse og Geir, Dis, og selvsagt Dynasti. Dette blir en bra kveld. God natt.
PS: Nå kan det være at noen av dere ble litt skuffet over at jeg ikke skrev noe om det spennende, mystiske og mytiske fenomenet “Stockholmsyndromet” slik overskriften antydet. Beklager. La meg kompensere med dette bildet av noen søte frosker.
De er søte, ikkesant? Ikke crazy, men søte. Det skal mye til for at frosker blir crazy. De er amfibier, liksom, og det er ingenting crazy med amfibier.
I dag fant Anders og jeg ut at vi ville på Øyafestivalen – Norges svar på en eller annen tilsvarende festival i for eksempel Sverige eller Danmark. Stemningen var på topp, og vi så frem til en herlig opplevelse på Øyafestival 2013 – Norges svar på Øyafestivalen 2012. Rock on!
Klassisk festivalstemning på trikken. Småbrisen, veldig godt kledd og med intensjon om å lage helt sykt bra stemning på Øyafestivalen. Man kan liksom ikke bo i Oslo uten å dra på Øyafestivalen.
Da jeg ikke trodde trikkestemningen kunne bli særlig bedre, så ble den nettopp det. På trikken fant jeg en drittøff caps som jeg ble nødt til å stjele.
Festival-swag (som jeg kaller det) tillater tullete plagg man ikke ville brukt ellers. Det er en av grunnene til at jeg elsker festival. Ikke at jeg ikke ville gått slik ellers, men …
Capsen fungerte også veldig fin som skobeskytter. Det er veldig praktisk når man vil unngå å få skittent trikkeinteriør på skoene.
Endelig nærmet vi oss. Øyafestivalen 2013 – gud, som vi gledet oss.
Her er en film som beskriver oppholdet vårt på Øyafestivalen. Se den før du skroller videre.
Etter å ha funnet ut vi ikke fikk komme inn uten billett gikk vi opp på gratisbroa samme med alle de kulturelt interesserte romfolkene. Vi var litt skuffet, men samtidig var det jo ingen grunn til at vi skulle stå oppført på en gratisliste – noe billettdamen i tillegg påstod at ikke eksisterte.
Jeg ville jo egentlig ikke på Øyafestivalen uansett. Sykt oppskrytt med sånne festivaler egentlig.
Nå sitter Anders og jeg hjemme og har vår egen festival. Briskeby-festivalen, heter den.
Alle som ikke er på Øyafestivalen er invitert. Det koster bare 10 000 kroner for billetten – man betaler i døra. (Funfact: Det er sånn jeg tjener penger.) Det kommer mange bra artister. Jeg skal synge noen sanger, Rambo skal mjaue litt og Anders spiller lufttrommer på nattklubben som åpner 23:30 inne på badet. (Koster 100 kroner ekstra.)
