Etter å ha levd på ekskrementer og kattehår i over en måned, så forsto jeg for noen uker siden at det var på tide å selge enkelte deler av livet mitt. Jeg lagde annonser på finn.no og her på hjemmesiden, og det tok ikke lang tid før sjela mi ble noen kilo lettere enn hva den var fra før. Nå veier jeg totalt 48 kg.

PS: Jeg har fortsatt ikke solgt multifunksjonsmaskinen min. Kan noen av dere være så snill og kjøpe den? Bare google ordet multifunksjonsmaskin, så vil dere se at det er en slik ting man bare MÅ ha.

Blant de tingene jeg fikk solgt, så var nok kamerahuset mitt verst å kvitte seg med. Jeg har hatt mange gode stunder med D90’en min, og jeg glemmer aldri den sommeren vi prøvde å få barn.

D90 var dessverre ikke fruktbar.

Med en tåre i øyet, så takket jeg farvel til min gode venn og livspartner. 

Rambo var også lei seg.

Deretter møtte jeg en dame på Oslo S, og solgte henne kamera i bytte mot penger. Hun hadde en sølvfarget koffert, noe som forteller meg at D90’en kommer til å bli behandlet godt, gjerne i form av thai-massasje, rødvin og sene kvelder foran peisen.

Nå bryr jeg meg ikke lenger uansett, for etter at jeg solgte videokameraet, og resten av objektivene mine, så hadde jeg klart å opparbeide en tilfredstillende bunke med penger igjen.

Jeg elsker penger, og aller helst kontanter. Jeg kaller det for tøysepenger, for kontanter kan man liksom bruke på hva man vil, uten at det føles som et tap.

Da jeg var shitloaded i sommer, så brukte jeg opp alle pengene på dumme klær, men denne gangen hadde jeg lyst til å invistere i noe ordentlig.

Jeg dro rett på eplebutikken og kjøpte meg en mac, jeg.

I min over ett år lange bloggkarriere, så har jeg hele tiden sverget til kontorstolen og den stasjonære dataen. Dette har vært en stressende måte å bruke fritiden på, noe som har resultert i mentale sammenbrudd, daglig, sånn i 17-tiden.

Men ikke nå lenger!

Mac’en skulle redde meg, og jeg så frem til å endelig legge meg i sofaen med en tysk pornofilm på tv’en og klappe katten på tissen, samtidig som jeg henger på internett. Jeg elsker internett. ELSKER internett. Internett gjorde så jeg ikke trenger å møte mennesker lenger. Internett ga tilbake min tro på mennskeheten!

Neida, det gjorde den ikke, men jeg gledet meg til å åpne opp mac’en min uansett, så jeg bare måtte ligge med den først.

Se på meg! Jeg pakker opp mac’en min! Jeg konsentrerer og sånn.

Og her prøver jeg å smile litt sånn søtt. Dette er liksom bildet jeg mailer til Fattern for å overbevise han om at det var en god idé å kjøpe mac, når jeg ikke har råd til spaggethi engang.

Hmm, hva er dette for noe?

Ser ut som noe man kan slikke på.

Sånn, ja. Smaker litt.

Skal denne opp her, montro?

Skal dette oppi her, montro?

Sånn! Se på meg, se på meg!

Rambo så på meg, og jeg kan garantere at han var ganske sjalu.

Jeg og mac’en var som skapt for hverandre. Fikk nesten lyst til å kjøre en runde til, men jeg klarer aldri to ganger etter hverandre.

Obligatorisk bilde, selv om alle mac’er er helt like. Lurer på hvor lang tid det tar før jeg må skrape bort kroppsvæske fra skjermen.

Her sitter jeg og skriver innlegget som du sitter og leser! Alle som kaller meg blogger nå vil bli skutt i løpet av helgen.

Mac’en min skal hete MacGyver, forresten. Si hei til MacGyver. Han skal redde hodet mitt fra sammenbrudd innen påske, også tar vi det derifra.

Til ettertanke: Tenk at jeg har laget et innlegg med en mac. Jeg føler meg trendy og kul, samtidig som jeg håper at mac’en går på pilla. Jeg glemmer alltid beskyttelse når jeg ligger med datautstyr…