For 5 år siden ble jeg diagnosert med noe som heter OCD, samt den velkjente trend-diagnosen ADHD. Jeg anskaffet meg disse i størst grad for å unngå militæret – noe som funket kjempefint – men det er utvilsomt betegnelser jeg kjenner meg igjen i, den dag i dag.
Viktig: Jeg skylder ikke ting bort på diagnoser – det er bare et papir. Det er bare slik jeg er, og slik jeg fungerer, men papiret gjør det hele litt enklere å snakke om.
Det kan forklares som en parasitt som angriper hjernen med 15 nye hjerner, og så er det opp til disse å krangle om hvem som skal bestemme over hodet mitt. ADHD’en gjør at jeg ikke klarer å konsentrere meg om noe som helst med mindre jeg har et brennende engasjement. Det betyr at ting jeg ikke har motivasjonen for, ikke skjer. Om det skjer, så skjer det med et slående ræva resultat – om det blir et resultat.
Det finnes jo en rekke “medisiner” som holder konsentrasjonen i sjakk, men jeg liker ikke tanken på å bedøve meg selv. Dessuten har disse pillene en bivirkning i form av kraftigere OCD – altså tvangstanker og tiks. Tvangshandlinger. Tidvis har jeg sånne mongo ryktninger i kroppen. Konstant har jeg hodet fullt av både konstruktive og destruktive tanker som jeg sliter med å få ut. Hjemmesiden min er jo et av mange tiltak for dette, bare kjipt at OCD’en min også krever en slags perfeksjonisme som gjør at jeg aldri klarer å publisere innlegg før jeg er 4000% fornøyd, noe jeg aldri blir fordi jeg alltid jobber like hardt med minst 5 andre ting samtidig.
Det ender som regel med at jeg blir sittende hjemme og deppe fordi jeg ikke klarer å fullføre ting. Det lille jeg fullfører blir publisert og vist frem, og lager et inntrykk av at jeg er et slags feilfritt vidunderbarn. Dette er ikke mine ord, men ting folk sier til meg. Vel, de skulle bare vist hvor mye depresjon og dritt som ligger bak. Alle de ufullstendige tingene mine som bare svever rundt blant alt rotet i leiligheten min. Uansett hvor jeg snur meg, så ser jeg ting jeg en gang hadde et håp om å forvandle til noe helt fantastisk. Jeg har skuffer og skap fulle av ting jeg har et håp om å bruke en dag. Harddisken min er smekkfull av bilder jeg en gang skulle lage morsomme blogginnlegg av. Klarer ikke.
Jeg får ekstremt mye positiv boost via alle kanaler. Det ville vært løgn om jeg sa at det ikke påvirker meg, men jeg tror ikke nødvendigvis det påvirker meg i en positiv retning. Jeg føler at alt skrytet er med på å gjøre meg til en slags overlegen, perfekt, arisk tufs. Jeg vil ha mer drittslenging. Mer motgang. Da tenker hodet mitt klarere. Det er derfor jeg gjør ting som å barbere hodet og farge det rødt. Det var bare for å slippe alt skrytet av hvor kjekk jeg plutselig var blitt. FUCK YOU, jeg driter i hvor kjekk du synes jeg er. Gi meg noe skikkelig! Be meg om å redde barn i Afrika, eller noe! Da er du en ekte helt da. Folk som har kjøpt en boks med Renati hårvoks er ikke en dritt!
Hodet mitt er et fullstendig rot, bortsett fra de 5-6 tingene jeg så vidt klarer å holde koll på om gangen. Akkurat nå gjelder dette et kjempearrangement vi prøver å avhode rundt juletider, en serie med kortfilmer vi gjør for en kommende spillefilm, et illustrator-kurs for å lære meg grafisk design og trykk, flere store artikler jeg gjør på hobbybasis, manusskriving, kontaktbygging og planlegging av hele livet mitt – i hvert fall frem til våren. Utenpå det er det “faste” ting som hjemmesiden, twitter og skolen hvor vi også holder på med eksamensfilmen vår. Jeg sender mail og sms hele dagen, drikker kaffe med forskjellige folk hele dagen og spiser noen ganger hver dag.
Ingenting av det jeg driver med fungerer som en inntektskilde. Jeg tjener ingen penger.
Jeg vet ikke hva jeg vil frem til med dette innlegget heller. Det startet egentlig som en innledning til et innlegg jeg skulle skrive for å bruke opp en del av bildene som har ligget på vent de siste månedene. De er egentlig verdiløse og ubrukelige. Akkurat som halvparten av klærne mine, som jeg aldri bruker. Jeg er elendig på å kaste ting. Alt blir gjemt bort “til en annen gang”.
Jeg føler at mitt private krasj av aktiviteter forhindrer meg i å møte venner og familie, og å gjøre vanlige ting som å se en film. Jeg blir derfor sittende alene hjemme, deprimert, med en følelse av å være innbilsk, overlegen og egoistisk. Mørketiden vi er på god vei inn i gjør heller ikke saken bedre, og nå er jeg tom for stearinlys.
Out.
