Jeg lar denne filmen tale for seg selv.
SEKTEN
Denne filmen er ment som et presseskriv.
Snurre Hue.
Om dere syntes jeg lagde morsomme videoblogger, så har dere ikke sett filmene til Lars – og spesielt da responsen hans til min film om snurring. Jeg skulle gjerne sitert alt Lars hadde på hjertet i sitt forsøk på å slå mine 7 minutter med snurring, men jeg overlater det til dere.
Jeg belønner snurrefilmer med hjalmar-poeng og kroppsvæsker.
HJALMAR
Vil nevne at innlegget er skrevet i en tilstand der forfatteren er psykisk utilregnelig. Han vil altså kunne stå for det, men det vil ikke nødvendigvis holde i en rettsak. Ta forbehold, les med måte og filtrer alt gjennom et anarki-filter. Takk.
Så kom plutselig den dagen vi alle ikke har ventet på. Jeg har blitt listet opp som semi-finalist til å bli årets blogger i et blad og må spre linker for å få folk til å stemme på meg. Den setningen er i seg selv skadelig for sentralnervesystemet, og nå skal jeg skade hjernen din ytterligere.
Vixen (et blad jeg aldri har sett før, mest fordi jeg bare leser Natt&Dag og Asterix) arrangerer “blog award” for andre år på rad – i et forsøk på å promotere seg selv slik at folk som for eksempel meg, som bare leser Natt&Dag og Asterix, skal høre om det. Og det funker. Konkurranser på internett er jo i vinden om dagen, og gjennom hele 2011 har internett spammet oss ned med lano-unger, leverpostei, fhm-damer og gratis studieturer. Ren reklame, helt gratis, og alle kjøper det, trykker på “liker”-knappen, stemmer og sprer. Ved å liste opp en hel haug av kjente- og ukjente, sære, rare, kjedelige og tradisjonelle bloggere inn i forskjellige kategorier, så har bladet sikret seg gratis promotering i hele landet. Jeg har selv gått i fella og spredd linken som klamydia i Drammen. Vi snakker enorme tall her. Tall verdt MYE penger. Genial markedsføring, gratis, og skjult med blitz og cava (falsk champagne).
Men sånn er det. Alle vil bli nominert. Jeg tar meg selv i å tenke det samme. Jeg ser jo allerede nå at dette kritisk vinklede innlegget roper “Stem på meg!” selv om jeg mest har lyst til å gi denne overmalte, muggete veggen langefingern.
Jeg tror noe av aggresjonen ligger i at det hele bare er en stor bløff for å tjene inn sponsorpenger til et blad ingen har hørt om. Hadde noen som faktisk blogger og har blogging som lidenskap arrangert dette som en fest for bloggere, så ville det nok sett litt bedre ut. Da hadde jeg kanskje godtatt sammenligningen mellom hjemmesiden konghalvor.com med 2 innlegg i uka og 2000 lesere, og f.eks fotballfrue.no med 3 innlegg om dagen og ?? 000 lesere. Ikke noe hat på Caroline, altså. Men jeg og henne kan jo på ingen måter stilles opp mot hverandre i en “hvem er best-konkurranse”. Jeg skjønner også at jeg kanskje bør se på det hele som en stor ære og slik, men jeg merker jeg blir mest provosert, ass…
Jeg er ikke blogger. Jeg oppdaterer hjemmeside. Jeg er en hjalmar*. Lag en kategori for årets beste hjalmar!
Viktig påpek: Jeg blamer ikke Vixen for å gjøre det her. Egentlig er de ganske smarte. Jeg tror dagens påpek, i aller høyeste grad, går til alle oss andre mennesker som blindt kjøper alt det folk gir oss. Jeg også. Jeg er ikke unntak for noe som helst.
Så kommer man til det punktet der man kan velge å sende en mail til Vixen og si: “Hey! Jeg vil ikke være med i konkurransen deres fordi jeg er så utrolig unik og kunstner og hipster og nekrofil og handikappet og Susanne Sundfør-fan!”
Ellers gjør man det på den andre måten – og lager et mål ut av det. Innenfor kategorien “årets beste blogger” er det nemlig to stykker jeg har et ekstra godt hjerte til – både privat, og i internettverden. Det er selvsagt Linnéa (Gammel traver), og Hanne (relativt ny traver). Jeg kjenner meg veldig igjen i begge, og jeg vil si at vi tre tilsammen utgjør en gruppe bloggere og hjalmarer som ikke kan sammenlignes med majoriteten av blogg-Norge på noen måte. Jeg alene kan ikke konkurrere mot majoriteten av blogg-Norge uten å klasebombe internett med selvhøytidelig spamming, noe jeg uansett ikke kan tillate meg, men dersom én av oss (helst alle) får nominasjon, så vil det rettferdiggjøre hele dette sponsortullet, og gi kunstnerne en stemme blant maskinene. Og det er målet mitt.
Nå har jeg skrevet en særoppgave igjen, men det er med denne særoppgaven at jeg tillater meg selv å linke til Vixen sine sider, med oppfordring på å stemme på en av oss. Og før noen prøver å ta meg for å sanke inn “8 mile”-sympatistemmer; ja, hallo, stem gjerne på meg liksom. Jeg blir kjempeglad om jeg blir nominert og får sikkert selv-boost herfra til Grünerløkka. Men det er ikke det viktigste for meg. I hvert fall ikke i denne konkurransen. Men den dagen Vixen lager en egen kategori for beste hjalmar, så skal jeg love dere et linkspredningsshow uten like. Jeg gleder meg allerede.
Trykk på linken HER eller bildet nedenfor. Bildet fikk en smak av virkeligheten, forresten. Og det hadde det godt av.
*Hjalmar er en som oppdaterer hjemmeside. Uttrykket ble oppfunnet av hjalmaren Halvor i 2011 i mangel på et uttrykk tilsvarende “blogger”.
Halvor er veldig kul.
Emilie og Stine har laget en musikkvideo til hit-låta mi! Minner meg litt om Kavar Singh, egentlig.
Dette inspirerer meg til å lage mer musikk – kommer tilbake til det. I mellomtiden kan dere stemme på meg som årets blogger til et blad som heter Vixen eller noe slikt. Det er morsomt om jeg kommer med i finalen ettersom at jeg verken har blogg, eller er homo. Det hadde blitt et mindfuck. Et anarki. Lurt av Karlsen, bare på ekte.
Akkurat som å komme videre i Idol ved å spille av en musikkvideo med Army of Lovers foran Psycho-Hank og resten av klovnejugend.
Akkurat som å spørre en dame om hun vil bli med hjem fra byen for å se på sykkelen din, også viser du faktisk frem en sykkel – men den har ikke hjul engang. Også er den rusten. Også dør hun dama av kreft i halsen fordi du prøver å dytte sykkelen ned i munnenen hennes med en knipetang.
Akkurat som å spise grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at alle ser på den og klapper fordi de tror det skal komme en dansende krokodille med smilemunn opp av bøtta (pedersen).
Akkurat som å ta ringepigg uten av stikke av, og når naboen åpner døra, så stikker du han i hodet med en piggrokke, tisser han i øyehullet og kaller han for Jeffrey Dahmer før du hånler av kona hans som snubler i en telefonledning i det hun løper for å åpne hagedøra der en kompis av deg gjør det samme ringepigg-trikset. Eid!!!
Akkurat som å spise sushi for første gang.
Akkurat som å se på tv, bare at tven ikke funker. Uansett. Stem her.
Hvor mange ganger har du tisset og hvor mange ganger har du bæsjet i dag? Halvor: Tiss: 3. Bæsj: 1.
SNURRE
Mørketiden er her. Tiltak må settes inn for økt livskvalitet.
Hodepine.
SPY
Når man kaster opp bør man pusse tennene sine etterpå. Dette er for å motvirke dårlig ånde og syreangrep mot tennene. Tyggis er falsk trygghet. Listerin kan anbefales, men ved inntakk og svelg kan dette også resultere i nye brekninger – som vil påstarte hele prossessen fra starten av. Bruk din listerin med omhu.
DREAMON – CLOSER
Min venn Anthony er rapper og har laget en skikkelig kul pop-dance-club-dubstep-rap-sang som heter “Closer”. “Closer” er et engelsk ord, og betyr “Nærmere”. Anthony kaller seg for “Dreamon” som betyr “Dreamon” på norsk. I følge google translate. Men om vi deler opp “Dreamon” i “Dream” og “On”, så mener google translate at det betyr “Drømmen om”. Jeg mener at det betyr “Drøm videre” og det synes jeg er fint – selv om jeg hater å drømme, fordi alle drømmene mine har depressive betydninger i følge drømmetydning-hjemmesidene på internett.
Uansett.
Anthony har nylig fått spilt inn en råbra musikkvideo til sangen sin med hjelp av Kavar Singh som er en kommende stjerneregissør innen musikkvideoer i Norge. Sammen har de dratt på ferietur til en ørken og funnet en dame med som er veldig flink til å gå rundt i ørkenen. De har også kjørt helikopter, noe jeg misunner skikkelig.
Både sangen og filmen har allerede blitt instutisjoner innen norsk pop, og jeg er sikker på at vi kommer til å se og høre mye mer til gutta som utvilsomt trekker i alle tråder for å få presset tingene sine ut av norskegrensa. Det skal man ikke hate på – bare de ikke glemmer røttene sine, yo yo to da flow shizzle biatches firfizzle.
Hva synes dere om filmen? Er ikke Kavar og Anthony flinke til å lage sanger og filmer? Personlig liker jeg både sanger og filmer. Det gjør at jeg fort kan oppfattes som en som har interesser for forskjellige greier.
TWITTERFILMEN
Twitterfilmen ble både spilt inn og utsatt i januar 2011. Først i november samme år ble den klippet sammen på en måte som tilfredstilte de perfeksjonelle kravene filmskaperne Halvor Harsem, Christoffer Krook og Herrmann Stenerud hadde satt seg da ideene først kom på bordet ved årsskiftet.
Målet vårt med filmen er å sette lys på bruken av Twitter i Norge. Flere kjente personligheter og brukere av det sosiale nettverket medvirker i Twitterfilmen – som vi håper vil inspirere både nye og gamle tvitrere.
Vi håper mange får sett filmen. Spre den gjerne videre via din egen blogg, facebook eller twitterkonto!
Hvordan bruker du Twitter?
Hatt.
Som jeg nevnte i det forrige emo-innlegget mitt, så har jeg en stor bunke bilder fra de siste månedene å kvitte meg med. Dette innlegget vil da ta for seg aktiviteten min fra de siste månedene, slik at jeg kan fortsette livet mitt der vi er i dag. Sånn er det med tvangstankene, vet dere. Det går alltid et tog, men dramaturgien i livet mitt skal opprettholdes på internett, selv om jeg må vente til den neste avgangen!
Her er et bilde av meg fra en veldig fin tid. Sikkert fordi jeg har på meg hatt. Alle mennesker blir glade av å ha på seg en hatt. Folk som ikke blir glade av å ha på seg en hatt er emosjonelle vrak (som meg, uten hatt) som har misforstått ALT som har med falsk livsglede å gjøre.
Jeg savner hatten.
Dette er også et fint bilde. Det er tatt på sushi-butikken i Asker, rett før jeg og Fattern skulle kjøpe vår første sushi. Fem minutter etter dette bilde ble tatt, så satt vi på internett og googlet hvordan man holder spisepinner.
Fattern fikk sushi-dilla og spiste sushi hver eneste dag i etterkant. Men så fikk han glassskår i sushien sin, og nå spiser han fiskepinner med poteter og majones igjen.
Dette er et teit bilde. Det er et sånn type bilde jeg tar av meg selv når jeg kommer hjem fra byen og Rambo ikke vil sove med meg.
Men dette er et veldig fint bilde. Det er sånne bilder jeg tar når jeg våkner etter en hard kveld på byen, og Rambo har lagt seg i skje med meg i løpet av natten for å varme meg og kile meg på ryggen.
Jeg har en ting for døde fugler. Har en hel haug av bilder med døde fugler hjemme på dataen min. Vet ikke helt hvorfor, men det er veldig interessant å se ting som kan fly på nært hold. Jeg ønsker meg en utstoppet ørn.
Fint bilde fra bursdagen til Ida Wulff tidligere i høst. Jeg var egentlig glad, jeg bare tøffer meg for kamera. Jeg er ikke noe flink til å posere med mindre jeg tar bilde selv.
Senere denne kvelden dro vi ut til Emil & Samuel – det dustestedet alle dustene i Oslo henger når de er kåte. For å sammenligne, så feiret jeg min egen bursdag på Olsen Café på Briskeby. Det er tradisjon. Olsen er ikke et sted for kåte duster. Man blir faktisk nesten steril av å være der. Du blir en kul, steril dust. Kommer tilbake til Olsen senere …
Det morsomste med mitt besøk hos Emil & Samuel var at jeg traff på han Lars Petter Granli-idioten fra Halden. Han tror han er fra Strømstad, men han er fra Halden. For dere som ikke vet hvem dette er, så kan jeg sammenligne han som en mannlig versjon av Heidi Alexandra. Uansett. Jeg gikk bort til Lars og spurte om vi kunne ta et bilde. Han visste ikke hvem jeg var, og dermed heller ikke at jeg har skrevet masse dritt om han på internett tidligere. Så tok vi bilde.
Jeg ville ha han til å lage en ordentlig gunner, men han insisterte på å posere som en hore på en FHM-forside.
Samme kvelden traff jeg også på Carl fra Paradise Hotel for 2 år siden. Altså en fyr som fortsatt ikke har funnet noe annet å gjøre med livet sitt enn å være Paradise-Carl på et utested med fattige drittunger i fine klær.
Hørte forresten et rykte om at Carl har skaffet seg en “stek”-tatovering.
Snakk om taper, da. Her er et bilde jeg fant på internett fra en skolefilm jeg var med i. Meta-taper.
Og her er et fint bilde av katten min, Rambo, som leker kameleon i busken.
Så hadde jeg brått bursdag, og Fattern bestilte kake – i tradisjon tro fra Larsen kafé i Asker.
Fattern er bra. Han er egentlig veldig lik meg i form av at han ikke har en fast jobb med faste arbeidstider og fast lunsj og fast månedslønn. Fattern har omtrent 50 jobber som han konstant fikler med. Men han tjener masse penger på jobbene sine da. Jeg gjør bare masse ting gratis, jeg. Fattern kjøper mat til meg noen ganger, når han kjører meg hjem.
På kvelden drar jeg inn til Oslo og møter vennene mine. Som nevnt tidligere møtes hele gjengen hvert år for å dra på Olsen, puben som ligger rett bortenfor meg. På dette bildet er det mange fine mennesker – noen av dem også gale.
Kakeprosjekt laget av venninnene mine. Ingen spiste av den.
Så dro vi opp til Olsen. Det er den ene kvelden i året der jeg ikke trenger å ha med egne penger, men alikevel krabber hjem.
Her er kusina mi, forresten. Camilla. Hun er kjempesøt, og singel, og bærer alltid på tre-fire glass inneholdende alkoholholdig substans. Drømmejente.
Det kommer mange forskjellige personer til Olsen denne ene dagen i året. Fulvio i bakgrunnen er en av de kuleste folka jeg har blitt kjent med i år. Alt han skriver er i CAPS LOCK. Seriøst. Også har han tatovert et vikingskip i bakhodet. Hadde jeg hatt en viking-tatovering i bakhodet, så skulle jeg også skrevet kun i CAPS LOCK.
Nå skrev jeg brått veldig internt. For dere som vil ta del i CAPS LOCK-historien min; legg til Fulvio HER. Bare si at han er awesome eller noe sånt. Så svarer han i CAPS LOCK. Det er dritmorsomt, og han er herdet mot ALLE “CAPS LOCK-vitser” som finnes. Han vet det godt selv, men driter i det. Også har han vikingskip-tatovering i bakhodet.
Raskt spørsmål. Vil noen tatovere en drage på tissen min?
Drikke mer champagne. Fordelen med champagne er at du glemmer hvor mye du har drukket, så fort du har drukket mer en seks glass.
Nå var det riktig nok ikke champagnen som rant over på Olsen denne kvelden. Ferneten tøyt stadig ut av neseborene mine denne kvelden. Vakkert. Jeg føler meg alltid som et godt menneske når jeg drikker fernet branca med nesa.
Det var på denne tiden avisene bestemte seg for å legge ut det mest sjokkerende bilde jeg noen gang har sett, i hele mitt liv. Og jeg har googlet mange syke ting.
Sjokket av å se Nansen som et nakent spøkelse var stort, og jeg orket ikke lenger å være hjemme. Alene. Med bildet.
Dette er et fint bilde, selv om jeg ser trist ut. Det er fordi jeg og Asbjørn, en kompis som også ble syk av å se bildet av Nansen, dro på guttetur til Lillehammer.
Så dro vi på Felix og drakk øl, selv om Felix har blitt ganske dårlig. Ølen smakte som alltid, da. Og dagen etter, så måtte jeg be Asbjørn om å ta bilde av meg. Derfor jeg ser så trist ut. Fordi det er kleint når to voksne menn tar bilder av hverandre i gågata i Lillehammer.
På veien hjem stoppet vi for å bæsje i Hamar. Her valgte jeg å bruke kameraet på iPhone-telefonen min for å ta bilde av meg selv. Det er også en klein ting å gjøre, så det ble relativt trist det og. I Hamar lukter det konstant gjødsel og asbest.
Hjemme i Oslo fikk jeg meg noen nye venner.
Davy visste faktisk hvem jeg var fra før. Han spurte meg om det var jeg som lagde alle de filmene på youtube. Det er derfor jeg ikke lager særlig mange filmer mer. Fordi Davy Wathne ser dem.
Også dukket jeg plutselig opp på tv igjen. Hadde nesten glemt at jeg hadde “statist i Hotel Cæsar-perioden” min forrige vinter. Jeg skulle mobbe hun lille jenta i serien fordi hun blogger. Ironisk, hva? Jeg synes jeg så skikkelig bøllete ut. Han andre fyren minnet meg aller mest om en eskimo.
Jo, også var jeg konferansier for en ski-film som heter Hardcore. Jeg visste ikke at jeg skulle være konferansier før jeg kom dit, og sa ikke et eneste ord. Jeg bare brølte, og drakk. Samtidig. Som alltid. Men det var mye morsommere å brøle og drikke både mikrofon og publikum.
Så hoppet jeg på toget og dro til Trondheim. På veien dit stoppet toget på Ringebu; stedet i Norge med mest innavl.
Jeg vet ikke om innavl-teorien min om Ringebu stemmer, men jeg tror det stod i avisen en gang.
I Trondheim ble jeg møtt av de to minste jentene jeg har sett i hele mitt liv. Vi tok meta-bilde sammen, og det var gøy. Jeg gjorde masse annet i Trondheim også, men det husker jeg ikke.
Rakk å ta bilde av meg selv i Trondheim før jeg dro hjem igjen. Eller er dette i Bergen? Er dette Bergen?
Seriøst. Er det i Bergen? I så fall har jeg glemt flere dager av livet mitt på en gang. Det er rekord, om vi ser bort fra livet mitt fra jeg ble født til jeg var omtrent fire år. Det er også ganske vagt.
Jeg dro hjem igjen etter bare noen dager. Katten min begynte jo å bli ganske sulten, stakkar.
Så var jeg våken i ett døgn frem til jeg dro til Krakow, men den historien kjenner dere jo allerede.
Sånn. Det føltes godt for hjernen min. Er det noen som leser dette egentlig? Det er ikke så farlig om dere bare ser på bildene, jeg skriver mest for mine egne tvangstankers skyld. Nå har jeg i hvert fall oppsummert livet mitt for noen måneder. Neste innlegg kommer i mai.
Jeg ønsker meg hatt igjen.