Mennesker liker å demonstrere, og det er fint. Noen ganger demonstrerer vi mot den dårlige behandlingen vi mennesker får av staten; for lite trygd og for mye skatt, også videre. Andre ganger demonstrerer vi mot ting som er litt mer trendy; for et fritt Palestina, for eksempel. Kjøpe billige Palestina-skjerf på HM og sånn. Jeg har fått dilla på demonstrasjoner selv, og har oppsøkt flere sammenkomster gjennom våren. Her er noen av dem:

Disse folka er dritt lei, og sier tydelig i fra. Vi lever i 2011 og burde slippe denne dritten! – Jeg er for så vidt enig.

Her har noen prøvd å angripe politiet med en røykbombe, noe som endte med at han politimannen til høyre i bildet begynte å hoste. Målet var visst å få hjertet hans til å stoppe slik at hele familien hans tok selvmord i ren ulykkelighet over å ha vært i familie med en idiot som ikke klarte å oppnå noe mer i livet enn en autoritetisk psykopat-jobb. Når det kommer til røykbomben, så synes jeg aktivistene valgte en ypperlig brun-oransje farge, med en svak antydning til en lysere rød. Fint.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Denne vennegjengen digger filmen V For Vendetta og ser den opp til flere ganger i uka på storskjerm hos en som heter Tor Magnus fra risløkka. Nå har de riktignok fått NOK, og krever en oppfølger før de faktisk vurderer å ikke se på V For Vendetta mer. Tragisk sak.

Disse folka demonstrerer egentlig ikke. Det er et bilde som kom med i innlegget ved en feiltagelse, og er egentlig fra Gatas Parlament-konserten i Kuba-parken på 17.mai. Slagord: VI VIL DANSE MER, VI VIL DANSE MER!

Her er det en politimann i rullestol, med en trofast kollega som støttespiller. Han har måtte klippe av seg håret, stakkar, fordi det kan tvinne seg fast i hjulene på rullestolen. Denne politimannen sliter en del med dysleksi, men som man kan se, så ønsker han seg blant annet bedre venner enn de han har i politiet og fri flyt-kosttilskudd fra omega-3. Det siste ordet er helt umulig å tyde. Denne mannen har åpenbart store problemer.

Disse folka står og markerer kontaktlinsedagen. En dag jeg aldri har hørt om før, og som ikke står oppført med beskjeden skrift i almanakken min – nedenfor der hvor det står når kjente nordmenn har bursdag.

Jeg tenkte at jeg skulle teste ut denne linsetrenden, jeg. Så stakk jeg på Specsavers og ba om en pose med linser. Hun hora bak disken sa jeg bare trengte to, også spurte hun om hvilken styrke jeg hadde. Litt frekt å spørre en som sliter litt med det fysiske om hvor mye han tar i benken, men jeg svarte ærlig. 20 kilo. 20 kilo?, sa hun. Også dro jeg ut av butikken igjen. Ellers en fin dag.

Det var da jeg møtte på denne fyren.

Personen på bildet formidler altså budskapet om at dommedag nærmer seg. 21.Mai. Det er faktisk i dag, det! Jeg tok i mot lappen han hadde med seg, og der stod det blant annet en del om at det ikke hjalp å bli kristen nå, og du skulle aldri syndet og sånn. Om du var redd, så burde du i hvert fall ikke oppsøke en prest, for de er de største synderne av dem alle. Veldig mye logikk, altså. Les HER for mer informasjon om det som tydeligvis skal skje i dag. Det blir ikke pent, dette her.

Selv har jeg demonstrert litt i det små, hjemme for meg selv. Jeg har demonstrert mot ukentlig støvsuging. Jeg har demonstrert mot tiltaket som oppstår når man skal bytte sengetøy. Gå ned til underetasjen med søppel er ikke spesielt givende eller morsomt. Jeg hater å pusse tenner om kvelden, og nekter å spise opp grønnsakene mine. Det er mye å ta fatt i, og det hjelper ofte å demonstrere litt.

Hjemme på sofaen.

17. Mai er en av de beste dagene i året, og tirsdag var ikke et unntak. Jeg hadde i tradisjon tro frokost med den innerste sirkelen – en sirkel bestående av gjøglere, tryllekunstnere og hardt kriminelle, velstående småbarnsfedre.

Etter ha ha drukket 6-7 øl til frokost trakk vi ut av slottet mitt på Briskeby og inn i byen for hilse på folket. Dette bildet er tatt fra røykehjørnet til Hartvig Nissen skole – med sentral beliggenhet midt i Briskeby sentrum.

Det jeg liker med 17.mai er å gå uforpliktet rundt i byen og møte masse mennesker. Her har jeg møtt noen svensker på kontraskjæret som tydeligvis hadde mistet longboardene sine. Svensker uten longboard sitter.


Her gjør vi et forsøk på å forflytte oss fra Kontraskjæret til Kuba-parken. Jeg var vel oppe i min femtende enhet på dette tidspunktet, og ville helst stå stille.


Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Men tross alle odds, så kom vi oss frem. Gjett hva som stikker ut av buksa til venstre i bildet, som jeg har valgt å klippe bort?

Det var en stor underholdningsfaktor på Kuba. Gatas Parlament og flere andre artister holdt konsert, men jeg kan nok trygt si at flertallet av de fremmøtte hadde kommet for å se på morsomme hipstere, hippier og andre finurlige mennesker med adresse på grünerløkka.

Når det kommer til personen i bildet over, så er nok ikke han verken hippy eller hipster. Det er ikke sikkert han bor på Grünerløkka engang. Personen i bildet over har nok bare gitt opp.

Blank og fin. Jeg elsker mennesker og takker gud for at han skapte dem unike. Så lenge jeg slipper å snakke med dem, da. Eller ha dem på besøk. Eller jobbe med dem, lære dem ting eller være avhengig av dem på noen måte.  


Jeg trakk meg etterhvert bort fra Kuba igjen, helt uten å bli oppdaget av hipstere. Jeg ble ikke passiv stein engang. Så dro jeg til youngstorget for å spille inn en film for fremtiden, @FemteFane, sammen med noen venninner fra twitter.

Når jeg kan ligge slik på magen; da vet jeg at livet er godt å leve.


Så dro vi innom Fisk og Vilt for å drikke øl, og så dro vi innom Stratos for å drikke mer øl og se på fulle kjendiser. Sykt moro, selv om alle kjendisene pekte og lo av meg, og kastet mynter på meg. Jenny og Kine, de blonde jentene med bunad, stod bare i et hjørnet og ristet på hodet. Kine begynte visst å gråte, men det husker jeg ikke.

Jeg våknet i hvert fall opp hjemme.

I går var ingen bra dag, men jeg gleder meg til neste år. Da skal jeg hoppe fallskjerm, sniffe bensin og dra på elgjakt på grønland. Det blir bra, det.

Jeg har aldri vært russ. Sett bort i fra at jeg deltar litt i de praktiske forberedelsene, så hater jeg egentlig russ så inderlig hardt og lenge at jeg i mars prøvde å caste inn Al Qaida for å hjelpe meg med en liten boeing 767 oppe på Tryvann. Jeg synes klærne er dritt, jeg synes musikken er dritt, jeg synes folka er dritt og måten de danser på burde forbys. Bittert?Nei, egentlig ikke. Det er vel ingen andre som liker hva utrykket russ står inne for, enn de som faktisk er russ og de taperne som aldri gjorde noe lignende igjen og nå ser seg nødt til å lage x-russefeiringer, melde seg på Paradise Hotel eller begynne på BI. DET er bittert, det!

Men jeg skal ikke skyte meg selv i foten her nå, for dette innlegget er faktisk ment å gi et positivt utfall for denne motbydelige, mistolkede tradisjonen. Det hele begynte for en liten stund siden, da jeg var castet inn som statist for Hotel Cæsar. Her i garderoben.

Her i garderoben.


Her i garderoben.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Her i garderoben. Veldig sexy på dette bildet.

Til informasjon, så er jeg fortsatt i garderoben. Inne i studio til Hotel Cæsar. Og som dere kanskje ser er jeg iført en russedrakt. 


Jeg følte meg på en måte som Judas selv, men på en annen side genererte de nye klærne mine til en massiv photoshoot foran speilet, og det synes jeg jo er ganske kult. Derfor valgte jeg å statistjobben en sjanse, noe som blant annet resulterte i skryt fra Tom Sterri som syntes jeg var en flink statist. 

Jeg er en flink statist. Putt utdannelsen din i ræva! 

Det var nesten litt vemodig å dra hjem igjen, uten russebukse. Vi ble på en måte knyttet sammen, der vi satt klokken 12 på dagen og hadde russevorspiel i et studio.

Ukene som gikk var ikke så lette. Jeg var aggresiv som en fjortis på hasj, og det ble ikke bedre da skolen min arrangerte en sånn JÆ*** x-russefest for alle de taperne som fullførte videregående. 

Jeg tok den plakaten, jeg. Pissa på den og prøvde å tenne på, noe som ikke gikk på grunn av alt det våte tisset.


Så skjedde det plutselig noe sprøtt. Jeg var nede i sentrum, da jeg plutselig støtte på en jente som jeg ville ta bilde av.

Etter å ha tatt bilder av henne, så fant jeg ut at hun var russ. I år. Jeg ble ekstra imponert da jeg så at hun var dronning. I Lier, faktisk. Det er like ved der jeg kommer fra, det. 

Janne het russejenta, og siden jeg så opp til henne, så ga jeg henne stilongsen min.

Og det var da jeg la merke til det. Den lille detaljen nede på det høyre kneet. Ser dere hvem det er, eller?

Det er han russiske presidenten! Han der… Slobodan, eller hva han heter! Og han ligner skikkelig på meg. Fett.


Jeg skjønte at russetiden ikke hadde forbipassert meg riktig enda, og fikk med dette en kraftig trang til å menge meg med russ.


For å fullføre løpet helt ut, så kjøpte jeg meg et par blå bukser på Zara, den homobutikken i Bogstadveien, og reiste opp til Tryvann. Jeg var klar for å feste.

Her har jeg festa meg bort til en rødruss. Det var så fett at jeg kledde av meg og bare drusa på. Sprengte og sånn. Prøvde å beise noen kæber, men ordna ingenting.


Så festa jeg meg ned til arbeiderklassen, vanland, bygdenorge, valpeflesk og piercing i øyebrynet-festivalen… Det finnes mange navn på dette stedet, og flestparten av dem er navn jeg nettopp fant på.


Her er noen av russevenna mine som jeg fant skikkelig tonen med på Tryvann. Vi hang sammen under store deler av oppholdet.


Disse to betyr sykt mye for meg den dag i dag. Hun jenta skal kanskje føde barnet mitt etter at jeg spydde på henne, senere samme ettermiddag. Jeg vet ikke helt om det blir noe av, men ingenting er umulig.


Så var festen virkelig i gang. For dere som er russ til neste år, og lurer på om dere skal opp på landstreffet på Tryvann; gjør det liksom. Det er helt sykt bra liv der. Ser dere han som har laget sorte streker i ansiktet? Klin gal. Spenna gæren. Kokko. Vi bounda skikkelig under hele oppholdet – omtrent 30 minutter.


Gjengen fra Tryvann. Kommer aldri til å glemme dere. Til neste år, så lager vi en fest eller noe, hvor alle tar på russebuksa og fester sammen og får barn sammen og sånn. Vi kan sikkert ha det på skolen min. Yes!

Ps: Han gutten fremst i bildet er over 18, men han har en sånn hjernefeil som gjør at han vokser litt tregere. Sykt fet fyr, altså. Ga han en flaske vodka før jeg dro hjem.

Snakk om spying og å dra hjem. Her var det slutt for meg. Han fyren som holder meg oppreist heter Thomas, og han var sjåføren min i russetiden. 

Russeferingen var komplett. Jeg fikk festet fra meg, beisa en del visuelt, drusa masse, drukket masse bacardi razz med burn day, og rulla masse – opp og ned til Tryvann minst en gang. Jeg skal aldri vaske russeklærne mine fra Zara igjen, kun for å minnes denne dagen. Jeg har fått et minne for livet, og takker hotel cæsar, Janne og mine nye venner fra utkantsnorge for denne opplevelsen. Min livs opplevelse! Takk.

God 17.mai bitches and hoes. I morgen blir en dag jeg sjeldent kommer til å huske.

Det er bare noen dager siden vi satt der i parken, Christine og meg. Og Øystein, men han tok jo bilde – herregud, SLAPP AV!

Vi drakk en øl og spiste en pølse og sånt. Men det var noe som manglet. Jeg trengte input i livet mitt. Noe krydder. Noe nytt! Det var da Øystein foreslo at vi kunne dra til Biltema for å kjøpe ting vi ikke trenger.

Jeg bare; jaaa, Biltema!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg hater bil og ting som har med bil å gjøre, men jeg digger å kjøpe ting jeg ikke trenger. Selvfølgelig skulle vi til Biltema!

Det var en lang og minneverdig tur ut til Biltema som ligger i en by som heter Alnabru. Vi måtte kjøre både grønn og rød buss for å komme helskinnet frem. Det skjedde mange spennende ting også. Inne på begge bussene var det for eksempel mennesker, og foran satt det en busssjåfør. På den røde bussen, så trengte jeg ikke vise frem billetten min, og på den grønne bussen la både jeg og Øystein igjen hver vår busemann under et sete. Det var kjempemoro også ga vi hverandre high-five før vi sang den norske theme-sangen til Langbein og Sønn i kor, så alle på bussen hørte det og bare tenkte for seg selv; OH MY GOD, those kids are like SO COOL! – bortsett fra han ene mannen som var gravid. Han hadde sikkert mensen eller noe.

Inne på Biltema åpnet en verden av unødvendige ting seg. Mest iøynefallende var nok alikevel dette redskapet.


Earth drill; et ufattelig meningsløst og ubrukelig redskap, i hvert fall for meg og Øystein.

Ja, her er Øystein, forresten. Det hadde du ikke trodd det, din skitne skjøge! Øystein liker å feste til klokken 8 om morgenen, og han hadde kjempelyst på en earth drill.

Etter å ha tilbragt flere timer inne på Biltema, så forlot vi butikken med en rekke helt ubrukelige artikler. Jeg kjøpte meg blant annet en sag til 29 kroner og en teleskop-stige som jeg begynte å klatre på umiddelbart.

Øystein kjøpte seg 10 feiekoster, en mutter og en flaggstang som må bestilles inn fra Polen. Begge kjøpte iskrem.

Jeg klatret på ting med teleskopstigen hele veien hjem fra Biltema. Litt fordi jeg liker å klatre, litt fordi jeg ikke vet om det er riktig å skrive Biltema med stor b.

Se, her klatrer og sager jeg litt i Bjerregaardsgata!

Til høyre i bildet ser du fire rare stenger som kan forlenge. Jeg aner ikke hva man bruker dem til. De kostet 539 kroner.

Så klatrer jeg litt inne hos Christine og Øystein, og hjalp dem med å sage litt i taket. 


Jeg vil anbefale alle med penger til overs å kjøpe en teleskop-stige. 


Det som er sykt kult er at man kan slå den sammen og ta den med akkurat hvor man vil. Jeg skal for eksempel på harryhandel i Sverige på lørdag, og da skal jeg ha med meg teleskop-stigen. Negativt med teleskop-stige: Man kan ikke se gjennom teleskop-stigen for å oppdage ting som er langt unna – månen, båtene i Oslofjorden og inn i leilighetene i Gyldenløves gate.

Har du teleskopstige?
Liker du å klatre og sage på ting?
Hadde du kommentert om det ikke var noen spørsmål i slutten av innlegget?
Det lukter gjødsel her. Gjødsel liksom. På Briskeby. Hmm, dette var jo ikke noe spørsmål!
Skal vi lage barn sammen? 

Før vi starter dette innlegget, Halvors forhåpentlige sommer-comeback med fare for unntak, så vil jeg minne om at en del av mine skriverier vil bli lagt ut, nesten som en stomipose, på internettbloggingmagasinet blogit.no. Foreløpig er det referatene mine fra Paradise Hotel som kan bli funnet der; de samme referatene som opptar halve livet mitt om dagen. Jeg angrer bittert at jeg begynte med referatene. Jeg hater Paradise Hotel, alle deltagerne og de animerte, forbanna stygge sommerfuglene.

Da starter vi innlegget, og jeg vil på forhånd si i fra om at jeg ikke oppfordrer til verken dyreplaging eller uanstendig inntak av store mengder vann. OK? Du ser forferdelig ut i den bikinien, forresten.

Jeg har nemlig vært på en reise! Eller… Jeg har ikke vært på en reise. I hvert fall ikke i den forstand av at jeg har tatt toget til Sørumsand, eller båten til Kiel. Nei, det er mer den typen reise som rusmisbrukere snakker om etter å ha oppdaget LSD. Ikke at jeg har oppdaget LSD, altså… Jeg har bare drukket veldig mye øl.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Her drikker jeg også øl. Denne gangen ble jeg så full at de rundt meg ble fulle av å se på. 


Her drikker jeg to øl om gangen, og spiser på telefonen min fra 2002. En interessant kveld på Baracoa i Asker, faktisk. Vi drakk øl, jeg og mobilen min, også gikk jeg inn på do for å sove litt, og så ble jeg kastet ut på gata. Så sov jeg på en benk. Good times.

Jeg skjønte at det var på tide å drikke litt mindre øl, og kjøpte meg en flaske med fernet branca i stedet. “Digg med litt urtesprit for å slukke tørsten”, tenkte jeg.

Det var ikke så veldig smart…

Fernet branca-bilde nummer 1.

Fernet branca-bilde nummer 2.

Om du lagrer bildene, eller legger de ut på et annet nettsted, så DREPER JEG DEG! (Hint: Bare gjør det.)

Jeg svelget stoltheten, samt resten av fernet-flaska. Så ringte jeg bestemoren min, Oma, og spurte om hun ville komme på besøk for å rette opp livet mitt igjen. Det ville hun veldig gjerne, på én betingelse; at hun kunne få vaske hele leiligheten min. 

Dette er for mange ingen nyhet, men Oma DIGGER å vaske. Når hun er hjemme, så vasker hun flere ganger om dagen. Hele huset.

Jeg har aldri sett så mye salmiakk gå med på en husvask før. 4 flasker gikk med. Alt opp i badekaret, sammen med en rekke av tingene mine; der i blant vifta til komfyren, en del husholdningsartikler og alt undertøyet mitt.


Oma var nødt til å benytte gassmaske under vaskeprosessen. Det luktet Auswitch i hele leiligheten, og Rambo har knapt beveget seg siden.

Her er Rambo.

All den gamle dritten var kastet, støvsugd og skrubbet bort, og jeg følte meg som et nytt og bedre menneske. Igjen. Deretter tok jeg på meg spanderbuksene og dro på fin restaurant for å gi meg selv et velfortjent festmåltid av ypperste svensk kvalitet. 

Legg merke til midtskillen og genseren uten hette. Nytt menneske! Også er det sitronbrus i glasset. Vurderer å lære meg gitar.

Jo, også var jeg med i CSI her om dagen!

Og mens vi først er inne på håret mitt… Jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre med det, og nekter å klippe meg. Noen ideer?

Nå skal jeg ta munn til munn-metoden på katten. Kommer innlegget til å slutte slik?

Ja.

… Mens vi venter på et comeback: Liv har sendt meg en ny link som hun vil at jeg skal legge ut på hjemmesiden min. Denne gangen er det ikke en film, men muligheten til å være med i en. Om Norge og posten og slikt.

Trykk!

Jeg prøvde selv, og lillebroren min på 6 år synes den var morsom fordi det var bilde av meg der hvor det egentlig skulle være bilde av andre.

Jeg skjønte ikke helt humoren i filmen, men det er nok mest fordi jeg ser etter dype poenger og hva filmen egentlig handler om. Den symptomatiske handlingen. Jeg vil si at filmen kan kategoriseres som en drama, med tydelige likhetstrekk fra den franske nybølgen.

Det skal derimot sies at det var veldig moro å lage filmen. På et tidspunkt var jeg til og med sikker på at jeg hadde blitt utsatt for et surrealistisk punkd-påfunn av  David Lynch – “Lurt av David Lynch” – da jeg plutselig hadde fått klare likhetstrekk til Superkidzen.

Vil dere vite hvor gøy jeg synes det var?

Så gøy. 

Jeg skulle gjerne svart, retweetet og sitert all tilbakemeldingen jeg fikk på mitt forrige innlegg. Det var overveldende. Jeg har ikke tid til å svare på alt, men jeg sier i hvert fall takk til alle for responsen. Det var faktisk veldig uventet, men veldig godt.

Når det kommer til artikkelen Fattern skrev, så vet jeg at mange har slitt med å finne denne. Aftenposten trykker opp mer papir hver dag enn han indiske fyren som deler ut flyers i Karl Johan, og dermed blir enkelte ting borte i mengden. Slik så den ut, i hvert fall.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg blir borte en liten stund nå, men legger igjen noen unnskyldninger for mitt fravær før jeg forsvinner.

• På det nye nettstedet blogit.no vil jeg bidra med innlegg og artikler, og resten av innleggene mine om Paradise Hotel kommer fra nå av til å bli lastet opp der.

• På skolen skriver vi manus til kortfilm, samtidig som gruppa mi holder på med musikkvideo og en film om twitter som egentlig skulle vært ferdig for 2 måneder siden. Men den kommer, og den bli rå.

• Det går med mye tid med på russen om dagen. Jeg dekorerer russebusser hvert år, og har fortsatt et par ledige dager før russetiden starter. Klikk her eller send meg mail om det er av interesse, så prater vi litt og blir enige om noe sammen. Vi er ganske flinke, og jobber mye i bar overkropp.
  

• Jeg har flere påstartede innlegg liggende, men klarer ikke å gjøre dem ferdig nå som det er så hektisk. Jeg har lovet flere av dere en spørsmålsrunde, og velger å ha en nå som jeg ikke har tid til å komme med noe som er mer givende.

Ok? Spørretimen!

Å prøv å bruke hodet litt, da. Har du ikke noe interessant å komme med, så kan du heller beskrive hvordan barna våre ville sett ut, gjette på vekta mi eller gjøre noen forsøk på å diagnosere hjernen min. Til dere som faktisk har noe interessant å komme med – Jeg svarer ikke på alt og kommer til å juge en del, men det er lov å prøve. 

Ordet er deres:

Jeg har opplevd mye til å være 22, og da snakker jeg ikke om opplevelser av den typen som man betaler masse penger for å oppleve. Jeg snakker om livet. Lærdom. Hva man gjør livet til. Livet betyr mer enn å kunne betale for seg. Det byr på godt og vondt, og det kan endre seg på et sekund.

Livet mitt endret seg natt til 7. april 1990, da vi var ombord på danskebåten Scandinavian Star på vei til Frederikshavn for å feire påsken i danmark. Jeg, Fattern og Mamma. Jeg var bare et halvannet år. Mamma var gravid og hadde termin i Juli. Jeg skulle bli storebror.

Natt til 7. april ble Scandinavian Star satt i brann av en ukjent person. Mamma vekket Fattern før hun forsvant. Fattern tok meg på armen og reddet oss ut.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

160 mennesker omkom i brannen, inkludert Mamma og min ufødte lillebror.

Hvert år har vi vært på kaia med lys for å minnes de vi mistet i brannen. I alle bursdager har vi besøkt graven med lys, flagg og blomster. Vi har spist både bursdagskake og drukket kakao der også. Jeg tror ikke mange har hengt like mye på en kirkegård som det jeg har gjort under oppveksten, men for meg har jeg ikke bare besøkt en grav. Jeg har besøkt Mamma og Lillebror.

Jeg husker ingenting av ulykken, men det har preget hele oppveksten min. Jeg tenker på ulykken og Mamma hver eneste dag. Og Fattern. Jeg tenker på Fattern hver eneste dag. Han er det snilleste og mest omtenksomme mennesket på jorden. Minnene han har fra Scandiavian Star kunne knekt selv den sterkeste, og han har taklet dem og oppdratt meg samtidig. Han fortjener kun det beste.

Over 20 år etter, så sitter jeg med gode minner. Tapet av Mamma har vært stort, men det har også styrket forholdet mellom meg og Fattern. Vi har dannet unike bånd til hverandre, og det finnes ikke et menneske i verden jeg kunne brydd meg mer om.

Fattern og Halvor. Et kjent utrykk i familien.

I løpet av de siste 10 årene, så har vi etablert oss på nytt. I 2003 giftet Fattern seg igjen, og jeg har blitt storebor for Ruben på 6 og Stine på 1.

Fattern har alltid sagt til meg at Mamma sine hender fortsatt holder rundt meg.

Jeg tror han har rett.

Vi besøker fortsatt Mamma på graven, og vi tenner fortsatt lys for de som døde på Scandinavian Star natt til 7.april 1990.

Minnestøtte for Scandinavian Star som ble satt opp for noen år siden nedenfor Akershus festning.

Fattern har skrevet litt om sin opplevelse i Aftenposten i dag. Anbefaler å sjekke det ut.

Homo, jeg? Pokkern, jeg hadde egentlig glemt bort den lille saken fra forrige uke….

Egentlig skulle jeg laste opp denne headeren samtidig med innlegget, men så glemte jeg det fordi jeg sniffa for mye poppers.

Livet gikk videre etter min offisielle homoerklæring. Alt var som før, og her om dagen tok jeg til og med farmoren min, Mommo, med på teater for å se The Producers. 

Morsomt teaterstykke som handlet om masse mennesker som synger og danser og sånt.

Jeg digger å henge med bestemødrene mine, lissom. Noen ganger er de bedre venninner enn venninnene dine, lissom. De bare krangler man med hele tiden! Lissom. Seriøst.

Det var først på toget hjem fra Asker tidligere i dag at det gikk opp for meg hva jeg egentlig gjorde med verden 1.april 2011. To jenter satt bak meg og var åpenbart starstrucked over ideen om å starte en blogg om tomater. Jeg synes tomater er ganske morsomt, og lyttet nøye etter. Det var da de plutselig blandet navnet mitt, ordet homo og en hel masse fnising i samme setning. De hadde åpenbart ikke peiling på at jeg satt foran dem, selv om hun ene ba hun andre om å holde kjeft fordi hun ble flau. Homo, jeg? Jeg skjønte at jeg hadde noe ugjort med verden, og velger nå å komme med litt etterlengtet sannhet!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Selv om 160 kommentarer (som jeg tilfeldigvis glemte å godta) inneholdt ordet “aprilsnarr”, så kan jeg nå bekrefte for mine lesere at jeg faktisk VAR homo. I omtrent 5 minutter. Jeg var homo i 5 minutter. 

Det funket liksom ikke. Jeg putter heller hodet i dass enn å høre på Lady Gaga. Jeg synes menn i uniform er brekningsfremkallende autoritetsmisbrukere og jeg har aldri hatt et stort behov for å putte noe som helst opp i baken. Litt skuffa, men skitt au. Man kan ikke gjøre alt her i verden.

Jeg trengte en slags bekreftelse for å kunne stryke homo fra gjøre-lista mi, og satte opp et privat møte mellom meg og internett. Og dere så klart.

Rambo trengte også en hetropositiv selvbekreftelse. Han har vært litt løs i håndleddene den siste tiden.

Så der lå vi. To nakne karer og en dataskjerm på vår ferd mot en regnbuefri hverdag. Det er faktisk fasinerende mye interessante filmer med 18-årsgrense som slår musikkvideoene til Lady Gaga. Lavere budsjett har dem også.

Sånn ser jeg ut når jeg spiller gitar. Rambo holder vakt.


Og etter nesten 35 sekunder kampens hete, så fikk vi endelig bekreftet den bibelsk korrekte tilstanden en gang for alle. Som bevis tenkte jeg å sende bevismaterialet i posten til en heldig leser.


Rambo vil også sende post.

Som ung, stolt, hetro og sykt mandig, så trengte jeg å få ut litt innestengt testosteron. Derfor stakk jeg bort på kjøkkenet for å spytte litt i vasken.

Jeg pleier alltid å spytte i vasken når jeg skal tøffe meg for alle de mindreårige jentene jeg inviterer med hjem fra naboskolene. Flotte jenter.

Så fikk jeg en plutselig trang til å bare trene litt.

Trening frembringer avfallsstoffer, og etter en hard økt med både 3-gangern, 5-gangern og selvsagt den gode, gamle 10 gangern, så satt jeg meg på dass med åpen dør og bare dreit noen skikkelig mannekabler, mens jeg drakk sjørøverbrygg. Helt sykt hetro måte å gjøre det på.

Deretter fikk jeg en nesten sykelig trang til å snekre.

Etter en vellykket dag som mann, så tok jeg noen skikkelig macho og vellykkede bilder av meg selv i speilet. Det beste jeg vet.

Jeg skjønner jo selv når jeg ser på bildene av meg selv i speilet at jeg kommer til å trekke damer som om de var fisk i et garn med denne maskuline utstrålingen.

Rambo var utslitt etter en lang dag med mange opplevelser.

Jeg skjønte at det kanskje var på tide å slappe av litt selv, og tok frem litt potetgull. Rambo digger potetgull og kom diltende etter. Så koste vi oss og så på Tv2 Max.

Livet er egentlig ganske greit når man har potetgull. Og poppers, da.

Jeg synes i prinsippet at resirkulering og gjenvinning er en fin tanke. Jeg kaster papp for seg selv, men bortsett fra det holder jeg meg langt unna. Det er ikke fordi jeg er lat eller dummere enn en gjennomsnitts Nittedal-innbygger, men jeg er veldig redd for å kaste ved på media-bålet, og jeg tror ikke noe på en dommedag av is og ild fordi mennesker promper for mye eller kaster søppelen i sin i søpla. Med andre ord er min holdning til resirkulering en slags privat, liten demonstrasjon mot skremselspropaganda i media, som ingen andre enn meg selv tar del i. Jeg synes egentlig det er en koselig liten ting å sysle med når man sitter hjemme og kjeder seg. Demonstrere litt.

Jeg har fått en film fra en dame som heter Liv. Liv sender meg mail når hun vil at jeg skal legge ut filmer på internett, og noen ganger klarer jeg ikke å si nei. 

Filmen handler om resirkulering og gjenvinning og spilles ut gjennom noen Kristian Valen-figurer. Jeg synes som sagt at det er en fint tanke at vi har lyst til å ødelegge jorda litt mindre, men jeg synes man misbruker tanken ved å skape redsel for istid, dommedag og at Norge plutselig skal bytte plass med for eksempel Tsjekkia eller Nittedal. Det må litt massive tiltak gjennom for å endre noe globalt, og frem til det, så kommer jeg fortsatt til å putte kattesand og gamle batterier i både den grønne og den blå posen.

Også er det litt fordi jeg er lat og dum. Det er egentlig ikke til å skyve under en stein. 

Når det kommer til Kristian Valen, så synes jeg han er en elendig komiker. Av verste sort. Jeg spyr av vitsene hans og parodiene hans, og har lenge slitt med å forstå hvordan han han klarer å holde seg på tv. Så gikk det opp for meg; han er Norges kuleste kjendis når det kommer til oppførsel privat! Kristian Valen er i hvert fall den eneste kjendisen jeg vet om som elsker å sniffe dop og skyte med maskinpistol når han sitter hjemme og kjeder seg. Dette gjør Kristian unik, og det er det jeg digger. Jeg får nesten lyst til å prøve amfetamin og kjøpe en uzi selv. Kudos! 

Så hvorfor jeg legger ut en film når jeg ikke liker humoren til Kristian Valen og er skeptisk til måten man fremmer budskapet om resirkulering og gjennvinning? Svaret er enkelt. Jeg tror Liv er kjempesøt, og ved å si ja til slike ting, så håper jeg på å få lagt inn litt aksjer.

Uansett. Se filmen, og tenk på Kristian Valen, naken og alene i en mørk toppleilighet, høy på speed og med fullladet automatvåpen. Da blir faktisk filmen skikkelig bra, og man får LYST til å kaste søppel riktig. Jeg skal i hvert fall kaste Kristian Valen i den grønne posen.