Sjekk ut finnannonsen min – HER – der jeg prøver å kvitte meg med en del ting fra klesskapet, rett og slett fordi det dessverre er for liten plass i det. Det er kun kule ting, og jeg prøver å være generøs med prisene – det viktigste er at jeg får kvitta meg med det.
For eksempel må jeg selge en del av trainer-jakkene mine. Det stikker i hjertet, men jeg har for mange.
Jammen, hjalp det ikke med en stille demonstrasjon likevel! (Se forrige innlegg.) Resten av høstens oppsummering får tittelen “HØST 2”. Fortsatt en bånn kjedelig tittel, genererer sikkert ikke til mer enn 50-60 klikk, men det fortjener jeg med denne bunnløse unnasluntringen. (Visste du at oppdatering av hjemmeside blir en forpliktelse når man har drevet med det i mer enn fem år?)
COOL STORY, BRO!
Høsten har brydd bydd meg på mer enn Legoland og familieaktiviteter i nedlagte bunkere. (Viser fortsatt til forrige innlegg. Det er legendarisk bra skrevet!) Blant annet har jeg vært på hytta til Mila, i Tuddal, sammen med to av de ekteste vennene jeg har; Mikkal og Mads. Og Ebba, da. Hunden til Mila.
Et must for min del var å besøke den gamle tungtvannsfabrikken på Vemork. Jeg har sett “Kampen om tungtvannet” sikkert 50 ganger, og gleder meg som en gris til NRKs serie som kommer til nyåret.
På kveldene drakk vi uforsvarlige mengder med øl, målte penis og pyrra i peisen.
Jeg har ingen særlig erfaring med hyttetur fra før av. Men dette var veldig gøy, og jeg forstår nå hvorfor så mange der ute velger å dra på hytte. Jeg vil gjerne gjøre dette mer. Hytte er kult.
Jeg har lekt masse med Ebba i kompensasjon for Rambo som stadig var bortreist i påvente av et ferdigopppusset hjem. Ebba har omtrent like mye energi som undertegnede hadde på barneskolen. Mye. Nok til å få bekymringsmelding hjem til Fattern. Nok til å ha to forskjellige psykologer samtidig i en alder av syv.
Jeg har brukt opp alle pengene mine på klær. HALLO har dere fått med dere at Fred Perry har åpna sjappe i Oslo? Super Fakkings Awezum. Nå trenger jeg bare inntekt, så er livet mitt komplett.
Den kanskje største begivenheten denne høsten må vel ha vært at jeg hadde bursdag. Jeg har bursdag hver høst på samme tidspunkt, men blir stadig like overrasket. Jeg synes egentlig bursdag er litt overvurdert, jeg. Hadde holdt fint med feiring én gang hvert fjerde år. Akkurat som jula. Forskjellen må vel bli at jeg forstår vitsen med å feire bursdager. Jul er tøys og bør avvikles. Jeg feiret første halvdel av bursdagen min på kino med de ekteste vennene mine. Vi så en film om en middelalderfyr som het Ansgar.
Filmen var omtrent like bra som sjokoladen “mokkabønner” som omtrent ingen i verden bortsett fra mennesker som husker krigen har sansen for. AAANSGAAAAAR!
I tradisjon tro inviterer jeg alle jeg kjenner til en kjempefest. Det gjorde jeg i år også. Først hadde jeg vorspiel hjemme. Dit kom det kjempemange.
Kveldens humorinnslag var det kamerakompisen til Dennis som stod for. Han syntes festen var så bra at han valgte å investere 19.999 NOK på én flaske champagne. Money well spent. Jeg husker ingenting fra denne kvelden.
Dagen etter svelget jeg angsten i sofaen med de ekteste jentene jeg kjenner; Mila og Camilla. Jeg liker ekte mennesker. Jeg vil også være sånn!
Annet? Ja, så klart. Vennene mine bak klokkemerket BOE inviterte meg til photoshoot/champagnefylla ombord i en yacht ved Aker Brygge. Veldig spesielt. Det er også spesielt at tilfeldigheter har ført til at jeg har drukket meg sanseløst mongis på champagne av alle ting – flere ganger – etter at jeg fylte 26. Det har jeg aldri gjort før. Jeg ler av mitt eget liv. Familien min må være utrolig stolte av meg.
Fikk en klokke til bursdagen min, da, som “takk for hjelpen”. Les: “takk for hjelpen med å drikke opp de tjue flaskene med muserende gift”. Så nå er jeg den stolte eier av en klokke som veier mer enn hele armen min. Jeg trenger seriøst en trillebår for å kunne bevege meg utendørs med den. Swag som faen!
Herregud, så mye rått jeg egentlig har gjort denne høsten!!! Jeg har jo nesten helt glemt at jeg har vært i middag hos Morten Christensen fra Twitter!
Morten Christensen er, for de som ikke kjenner til ham, virkelighetens ekte surkål-poet. Noen vil kanskje si at det er rart å dra på middag hos fremmede menn på førti, men det er jeg helt uenig i. Helt siden jeg var barn har jeg pleid å gjøre dette. Familien min må være stolte av meg.
Digg & Pleasure!
Leiligheten er som nevnt under opppussing nor som har tvunget Mila og meg på daglige turer til møbelhusene på Alnabru. Jeg HATER Alnabru. Jeg HATER møbelhus. Flatpakka, jeg hater deg! IKEA er stedet døde dyr drar for å dø.
Jeg synes handlingen er verst. Bygging av møblene synes jeg egentlig er ganske chill! Sett på en kul film, og så skjer resten av seg selv! 😀
FOR EN UKE SIDEN KOM RAMBO HJEM IGJEN! :-DDDDDDDDDD
Og jeg var DJ for første gang i mitt liv. Det kom fem personer dit. Jeg tjente 70 kroner, og fikk drikke fem øl gratis 😀 Familien min blablabla :D:D
😀 😀 😀
Det siste jeg gjorde med livet mitt innen dette innlegget ble publisert må ha vært noe av det dummeste jeg har gjort i år. Ikke fordi det ikke er kult og gøy, men fordi jeg ikke har klart å gå skikkelig på to uker. Først besøkte jeg favorittsvensken min, Tony, på Blue Arms tattoo. Han hadde store planer om å forvandle kneet mitt til en løve.
Det fikk han til helt utmerket. Ikke umerket – for det er greit døvt å tatovere kneskålen – men utmerket fordi det ble pissbra! 😀 :-DDDDDDddddDD
To dager etterpå hadde jeg nok en time for det andre beinet mitt. Hos Marius. Det var naturligvis aldri planen å ta begge beina på to dager – dette var resultat av en tilfeldighet som oppstod da det er flere måneder siden jeg bestilte timene.
AU.
Panteren var terrorama mot lysken min. Men jeg kom meg gjennom det også. Det er tiden etterpå som har tatt knekken på meg – jeg har utviklet en stor sympati for mennesker uten bein. Det er sykt kjipt å ikke ha bein.
Altså… Jeg har helt seriøst hatt seriøse problemer med å gå normalt i nesten to uker nå. Jeg har følt meg som hun 100 år gamle rulatordama med lilla hår på CC Vest som kaller alle rundt seg for drittsekk. Men det er totally verdt det.
Familien min må være stolte av meg. Bestemødrene mine må virkelig tenke at deres snart 30 år gamle barnebarn – som en gang hadde alle muligheter i livet åpne – må lide av noen alvorlige diagnoser som hindrer fremgang i livet. Og det stemmer jo. :D:D:D
Nå skal jeg legge meg. I morgen er en ny dag bestående av nye måter å kaste bort penger jeg ikke har, og livet mitt, på tøys. Kanskje jeg skal planlegge å vurdere muligheten for å se an et potensielt ønske om å anskaffe meg en jobb. Eller så bare utsetter jeg det til tirsdag.
Jeg skal begynne å kalle innleggene mine for navnet på årstiden jeg publiserer dem i stille demonstrasjon mot meg selv, og min evige latskap når det kommer til å oppdatere hjemmesiden. I høst har jeg vært i Danmark og Sverige med Fattern og søsknene mine. Jeg har også lært meg hvordan man legger på korn i bildene slik at de ser gamle ut. For å spare tid i photoshop vurderer jeg nå å selge kameraene mine, og heller investere i engangskamera. Da får man trendy bilder, med filter og korn, med en gang. Engangskamera kommer til å få en ny storhetstid – bare vent og se! Dette bildet er for øvrig fra danskebåten. Vi brukte så mye penger på motorsykkelspill og airhockey at vi seriøst vurderte å selge Stine til en trailersjåfør fra Bratislava for å ha råd til resten av turen.
Fattern klarte å sette fast dieselpumpa i dieselpumpeåpningen på bilen. Det endte med at alle mennene i den lille bygda denne hendte. (Bestående av bensinstasjonen + de to byggene i bakgrunnen). De var utvilsomt det mest spennende som hendte der den uken.
Dette ser muligens ut som en trivelig plass – men sannheten er at jeg klarte å lure med meg mine naive familiemedlemmer på “urban exploring” i en gammel tyskerbunker ute ved Hanstholm. Det var ikke lov til å gå inn dit, men vi … (alarmerende tilståelse comming up) … gjorde det likevel! HÆÆÆÆÆÆ! Stine likte turen inn i de dype korridorene kjempebra, slik man også kan se på bildet.
Skinnegangen ble brukt av tyskerne til å trille kanonkuler med diameter på størrelse med lillebroren min.
Hei, hei!
Her er min imitasjon av kanonen som var plassert her før. Den var to etasjer høy med en rekkevidde på over fem mil. Tyskerne, ass. For noen lurifakser.
Vi besøkte naturligvis Legoland også. Det er ingen vits i å dra på tur til Danmark hvis man ikke skal til Legoland.
Jeg ser muligens litt molefunken ut, men det er bare fordi bildet er tatt etter at det har stengt. Hvis jeg MÅ nevne én ting som ikke er godt nok med Legoland, så må det være nettopp det; det stenger på kvelden. Man kan riktignok på på hotellet, da, men det er ganske dyrt (selge Stine etc…). Dessuten er det gjennomsiktig glass i dodøra. Sånt får jeg litt fullstendig panic av. En dodør skal være tett, uten innsyn, og med en god lås. Alt annet burde forbys. Det burde i hvert fall ikke ha status som en dodør. Kundetoalettene ellers på Legoland er gode, men akkurat de på hotellet er rett og slett ikke bra nok. Da vi bodde på hotellet for to år siden gikk jeg alltid på handicap-doen ved inngangen når jeg skulle på do. Benyttet ikke doen på rommet én gang under hele oppholdet. Dusjet ikke heller. Akkurat det er ikke så uvanlig, da.
Jeg har ikke tenkt å skrive mer om Legoland nå, men tenker å avslutte innlegget mitt om høst med dette bildet, tatt i et hotellrom i Odense, for å hedre min kjære far på farsdagen. (Som jeg egentlig synes er litt tøysete, man burde feire farrsdag hver dag, i tillegg er det jo tross alt SØNNdag i dag.) (HAHAHAHA; JEG ER MORSOM!!!) Tenk at du og jeg pleier å få kommentarer om at vi ligner på hverandre, Fattern! Det må være på grunn av vår eminente evne til å matche hverandre i klesstilen.
Dere vet “Cowboy & Indianer“? De to middelaldrende tøffelgutta som lager YouTube-videoer for å utagere fra den triste hverdagen med koner og barn? De ringte meg for å fortelle meg en vits – nå har de lagt samtalen ut på internett.
Vi skulle innført noen sharia-lover mot den slags søppel. YouTube burde ha et system som skjermer slike mennesker for eksponering! At vi i 2014 lar slike mennesker ha fri tilgang til internett!? Herregud, så trist. Så vondt og trist…
VGTV har vært på besøk hjemme hos undertegnere, og avfyrt personlige og upersonlige spørsmål i hytt og gevær. (Veldig kult uttrykk.) Resultatet av dette kan sees nedenfor, men jeg ADVARER om at filmen er redigert sønder og sammen, og at jeg strengt tatt ikke kan stå for noen av de tingene det blir gitt uttrykk for at jeg har sagt. VG får en svært sint e-post av meg på mandag, med blindkopi til PFU. Jeg føler meg nemlig krenket og utnyttet. Det hele kan enkelt løses dersom VG godtar et forlik der undertegnede for overført 615.47 kroner inn på konto innen betalingsfristen til vedkommendes strømregninger utgår 9. oktober.
Dag 1) Drikk øl med en rapper (f.eks Klish) og finn ut at dere vil lage en video innen uka er over. Dag 2) Bruk dagen til å ordne location, utstyr og ikke minst en real kompisgjeng som synes det er kult å kunne bidra. Film på kvelden. Husk øl. Dag 3) Klipp sammen filmen. (Mens du drikker øl. For motivasjonens-og kreativitetens skyld.) Legg den ut på YouTube. Spre den på Internett.
Omtrent slik var prosessen bak den siste filmen jeg har smekka sammen for Klish. Vi har flere videoidéer sammen, men var keen på å få ut noe raskt og gærli. Dette er altså ikke en offisiell musikkvideo – det er bare noe som i “vi bare lagde noe og la det ut på internett”.
Schmoney er en Klish-remix av Bobby Schmurda’s Hot Nigga (LINK). Vi ordna en overraskende fet location på veldig kort tid, og med god hjelp fra Kinberg, Runar og Mads (fra venstre) fikk bildene en perfekt distanse i riktig retning fra standaren norsk rap-visualisme har å by på. (Det samme kan ikke sies om den setningen jeg nettopp skrev.) Må også takke www.dinbestefest.no for lamper og stæsj bak kamera.
Resultatet på dette spontansammenstøtet (motsatt av planlagtsammenstøt) ser slik ut. Digg det, lik det, del det.
Jeg er snart kvartveis til 104. En milepæl i livet, men også en tid for ettertanke. Hvem er jeg? Hvor vil jeg med livet mitt? Får man egentlig straff dersom man dreper utviklerne bak “Java” med en skarp kniv?
Jeg har gjort mye rart de siste fem årene. Det har gitt meg null i fortjeneste, men jeg har fått møte mye kule folk og fått respons på det jeg liker best. Jeg føler jeg har gjort alt jeg kan for å ikke være ovenpå, ei heller en rævslikker – som alle andre der ute. Jeg vil være ekte, på bekostning av alt annet, men jeg vil også utvikle meg – selv om jeg ikke aner hvordan. Jeg forstår at mye av dette handler om å finne en viss balanse inne i hjernen min. Lære seg å fokusere på flere ting enn Nattpatruljen og kattevideoer på YouTube. Ikke for å bli stræit, – jeg er fornøyd med at det er mye rot der inne – men nå har det vokst seg opp så mye at trakten snart er tetta igjen. Ideer, tanker, bekymringer og følelser blandes sammen til en saus jeg begynner å miste kontrollen på.
Dette handler naturligvis om identitet og målsetting. Jeg vet godt hvem jeg er og hva jeg står for, men jeg aner ikke hvor jeg skal. I fare for å virke naiv på min egen fremtid, så har jeg ikke så veldig lyst til å planlegge for mye av det heller. Jeg vil lære meg å takle alle de store og små tingene – sette det i system. Jeg vil lære meg å gjøre alt jeg liker på en gang, på en tilfredstillende måte, og fortsatt ha tid til kattevideoer på YouTube. Jeg vil spraye graffiti, lage filmer i forskjellige formater, skrive masse, få nye bekjentskaper lære meg masse greier jeg ikke kan fra før, og fortsatt være en ålreit og ekte person – med overskudd til å bli husket som nettopp det. Det er mitt ydmyke mål – og det skal jeg få til.
Etter snart åtte år har jeg grodd inn i leiligheten min på Briskeby. Jeg ser på den som en scrapbook jeg lever inni, og føler meg litt som “ekstreme samlere” på TV – noe som kan bekreftes i leiligheten min. Nå har det kommet dit hvor jeg ikke trives med å invitere familie og venner fordi det er så mye dritt der. Ikke søppel og skitt, men TING. TING over alt. Alle TINGENE MINE som jeg har samlet med meg fra overalt. Leiligheten illustrerer hjernen min. Fullstendig propp.
Her har det nå skjedd en muligens banal, men for meg svært betydningsfull endring i livet. Det startet med at jeg sorterte ut de tingene som er viktigst for meg å ta vare på. (Klær, bøker, kamerautstyr og kattepus.) Deretter lukket jeg øynene og kastet resten. Rev plasteret raskt av, lism. Også lekte jeg og noen venner med restene…
Så ga jeg husnøkkelen min til en polakk som heter Adam. Og så dro jeg til Barcelona for å “lade batteriene” – eller “gå i shorts og drikke billig” som det også heter. Den vanligste grunnen til at nordmenn reiser sørover.
Digresjon: Visste du at Barcelona er et sted i Spania, og ikke et eget land? Jeg var helt sikker på sistnevnte – skjønte ikke at jeg var i Spania før to-tre dager ut i ferien..
Her står jeg blant vindruene i “Cavaland” utenfor Barcelona. Jeg prøvde å knuse druene oppi koppen min, men det blei ikke alkohol av det, så da dro jeg derfra igjen. Jeg har ikke sansen for drikkevarer man ikke kan medisinere angst og tvangstanker med.
Etter å ha medisinert en del endte jeg opp på homseklubb. Jeg har aldri vært på homseklubb før, men det var veldig gøy – i hvert fall om jeg ser bort fra akkurat den lille hendelsen jeg bevitnet. Inne på klubben. Da jeg. Så. En. Dude. Suge. En annen. Dude. Men ellers var det veldig gøy! Få litt utslag for trangen til å danse mens man synger allsang til MGP-låter man “aldri” har hørt før.
På dagtid besøkte jeg diverse turistmål, som akvariumet, t-banen, og dette utkikkstårnet; Barcelonas svar på Monolitten.
I mellomtiden har Adam og vennene hans har gått fullstendig buckwild i leiligheten min. Alle vegger, dører og gulv, kjøkken… LIVET MITT ER I FERD MED Å BLI BEDRE!!!
(og jeg er blakk……..)
Rambo er på ferie hos en som heter Johanne mens leiligheten/livet mitt får makeover. Selv har jeg flyttet til moren til damen min – føler meg som en ekte mann – og hunden deres er blitt step in-katt i livet mitt.
Nå har jeg blitt han fyren som går tur med hunden til dama.
Hva? Om jeg plukker opp bæsj, lurer du? OM jeg plukker bæsj. Jeg plukker så mye bæsj, jeg! Porene mine har tatt inn så mye bæsjeduft at jeg lukter bæsj nå. Jeg lukter hundebæsj. Hjelper ikke å dusje! (Dusjer ikke uansett, da hehehehhehee)
Bortsett fra å plukke bæsj har jeg brukt dagene etter at jeg kom hjem fra Barcelona til å gå i møbelforretninger. Jeg er mildt sagt drittlei Alnabru nå, og føler at jeg har nok kunnskap om senger og sofaer til å selv kunne gå inn i møbelgrossistbransjen. Dessverre er jeg altfor opptatt til å ha en jobb. Jeg bruker heller tiden til å male. Det har jeg også gjort.
Piecen ovenfor er i Sandvika. Alle burde dra på graffitisafari der i morgen, da Sandvika har ført seg inn i rekken av byer i Norge som har forstått hvor viktig denne kunstformen er for bymiljøet. Har du en vegg til meg? Mail meg på [email protected]. Er serr blakk, kan male graffiti for deg KJEMPEBILLIG!!!
For å avslutte dette innlegget, som kort oppsummert handler om ønsket om å endre livssituasjonen min, uten at jeg endrer livssituasjonen min: Jeg er en komplett idiot, jeg evner ikke å ta tak i livet mitt, men jeg har likevel brukt opp pengene jeg ikke har på å pusse opp stedet jeg bruker for å dokumentere denne pinlige levestilen.
Rambo og jeg takker en totalt utpult (ikke bokstavelig talt) leilighet for alt den har betydd. Vi ser frem til å skape ny historie/gå inn i nye depresjoner sammen.
(Om forlatelse! Dette innlegget kommer til å slutte ganske brått.)
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle si dette, men Asker er faktisk den kuleste plassen i Norge om dagen – rett etter Briskeby og Berlin.
Jeg har jo tilbrakt nesten hele sommeren i Asker etter at diverse drittprosjekter med drittfolk (ikke Stephen, altså!! Han er serr den kuleste jeg vet om, og jeg føler meg priviligert som får henge med han!!!) i Dritt-Oslo (med unntak av Briskeby, så klart) fikk hjernecellene mine til å ta kollektivt selvmord. Fattern og resten av familien var på ferie i Sverige eller noe sånt, så jeg hadde hele huset i Asker alene. I tillegg hadde Asker-vennene mine stort sett fri fra jobbene sine (i Asker har folk jobber), så de kunne kjøre oss rundt til Askers største begivenheter som Heggedal, Semsvann og Nesbru Kebab. Jeg har rett og slett vært på tre ukers charterferie i Asker i sommer.
Selv om jeg innledningsvis forteller at Asker er blant Norges beste plasser om dagen, så betyr det ikke at det nødvendigvis er det for alle. Du drar ikke til Asker for å shoppe for eksempel. Eller for å spise et bedre måltid på en fin restaurant. (Med mindre du ser på Big Horn som en fin restaurant – da kan du godt dra til Asker for å spise.) Men Asker har fine, kule og joviale venner, de beste historiene, og ikke minst et drøss med steder å bade – såkalt kulp.
Jeg skal snakke litt mer om kulp.
Kulp er det kul(p)este som finnes i hele verden. Seriøst! Bare si ordet “kulp” for deg selv, og tenk over hvor sykt avhengighetsskapende og fett det er. Jeg har ikke tenkt over det tidligere, men i år har jeg fått helt dilla på kulp. Vennene mine og jeg ble enige om at vi skulle bade i så mye kulp som mulig, og har brukt ukene på å gjøre nettopp dette. Den første kulpen vi la på rygg var Svartputt. En fantastisk kulp, plassert midt mellom Drengsrud og Brendsrud. Svartputt har både slengtau, gjedde og “pool bar”. Et fantastisk sted å bade, og/eller dumpe lik. Anbefales! Mikkal (han som ikke er meg) er den kuleste jeg kjenner, forresten. Å få lov til å henge med han er et privilegium for meg som menneske. I tillegg har han en veldig god blogg som jeg anbefaler alle å lese. Den handler om sirkusbjørner, og kun sirkusbjørner. Bloggen finner du HER.
Ferdig med å bade i kulpen. Ringer Big Horn for å bestille bord, men det var fullt. På Big Horn i Asker må man bestille minst fem uker i forkant. Det er liksom drit fancy der. Alle de keegeste folka spiser på Big Horn når de skal keege. Det er sykt keegt der.
Spiste bæsj i stedet.
HAHHAHA, nei HALLO selvsagt ikke!!! HAHHA, tenk om vi gjorde det a’ xDxDxD
Det er ikke bare kulp som beriker Askers friluftsliv. Langs hele kysten er det nemlig også vann, noe som gjør det til kyst (ellers ville det bare vært en dal), og der kan man også bade! Funfact: Vannet langs kysten i Asker er tilkoblet hele verdenhavet og strekker seg helt til eksotiske steder som India, USA og Nesodden! Det var altså med stor ståhei at vi dro til Børsholmen for å bade i, kanskje ikke kulpvann, men vann som strekker seg helt til Nesodden!!!
Mads og Anders, ass.. De kuleste folka jeg veit om.
Det er flere grunner til at vi valgte akkurat Børsholmen til å bade. For det første er det ikke så mange mennesker der. For det andre er det en helt sjukt idyllisk plass. For det fakkings tredje gikk jeg på ungdomsskole der! Det er altså 12-13 år siden sist jeg har vært der – og det var sykt nostalgisk og koselig.
De andre ga blaffen og ville heller bade på Hvalstrand, men jeg har som enebarn lært meg å mase til jeg får viljen min. Det samme gjaldt den ekstremt dårlige ideen min – kanskje årets dårligste – om å svømme fra Børsholmen og over til Blakstadtangen. Jeg har ikke svømmet på minst ti år, og ante ikke at det var tungt. Jeg visste seriøst ikke at man blir sliten av å svømme. Halveeis over forstår jeg hvor dårlig form jeg faktisk er i, og holder psykisk på å drukne. Jeg var på grensen til å få panikk i vannet, totalt utslitt, og med angst for at ingen båter er i nærheten. SERIØST: ALDRI svøm langt uten følgebåt.
Nå skal det sies at svømmeturen på omtrent hundre meter ikke var et problem for noen av de andre. Se på Mikkal. Seriøst, se hvor kul han er mens han svømmer!
Det var bra jeg ikke døde, for samme kveld skulle jeg ha alene hjemme-fest. I huset jeg bodde i hele ungdommen. Uten at Fattern fikk vite om om det såklart.
For at alene hjemme-festen skulle bli så troverdig og nostalgisk som mulig ble det satt opp noen enkle regler for kvelden:
– Kun lov med glasspils og/eller vodka med Fanta Exotic. – Kun lov med brenne cd’er med musikk fra 2004-2006. – Ingen fingring på rommet til Fattern! – Ikke ta med non KJIPE FOLK!!!
Det var seriøst årets kuuuleste alene hjemme-fest. I hvert fall for min del. Jeg er snart 26 år gamme. PS: Plattingen vi sitter på bygde jeg da jeg var 15. Det er sant! Jeg bygde den helt selv. Om noen trenger platting eller annet fysisk arbeid (maling, hundepass, samleie etc) kan jeg nåes på mail.
Nachspiel på alene hjemme-festen min. Det var egentlig mange flere der, altså! Vi inviterte 15-åringer for å gjøre festen mer troverdig, men de stakk etter at de hadde drukket opp av vodka med Fanta Exotic-drinkene og robbet godteskuffen til lillebroren min for tyggis. Det var ingen som tok med seg KJIPE FOLK!!! Jeg hater KJIPE FOLK!!!! KJIPE FOLK er alltid slitsomt på fest.
Ny dag, ny KULP! Dette er Høymyrdammen, men vi har omdøpt den til Nielsenkulpen. Ikke noe er som å flekse bi-trepca (eller hva fakkern det heter) i en forfriskende kulp! Thomas (han som ikke er meg) er den kuleste jeg kjenner, forresten. Å få lov til å henge med han er et privilegium for meg som menneske.
Thomas og jeg har rekorden i kulpbading denne sommeren, men vi har badet langs kysten også! Det er rett og slett for å passe på at de andre gutta rekker å opprettholde motivasjonen ved å selv få badet i de kulpene de mangler på lista.
Dette er en digg badeplass på grensa mellom Asker og Slemmestad, bak der VEAS dumper avføring i vannet. Dette gjør at vannet til en hver tid er veldig varmt og deilig akkurat her! Anbefales. I bakgrunnen kan man skimte Nesodden. Det er helt sykt å tenke på at vannet i Asker strekker seg helt dit.
Thomas og jeg har faktisk fulgt den sammen dietten og treningsmalen i over ti år. Det mest motiverende med den svært harde treningen er å se resultatene!
Resultater!
Kulppause: På Baracoa med Mikkal! Han er serr den kuleste jeg kjenner. Å få lov til å henge med han er et privilegium for meg som menneske. Og penis.
Senere ble jeg hentet av Thomas (den kuleste jeg kjenner) på jobben til dama hans som heter Tricia. Hun er seriøst dritkul. Jeg føler meg priviligert som får møte henne!!! Jeg ble antastet av en utstillingsdukke på jobben hennes. SYKT KULT!!! JEG ER SÅ PRIVILIGERT FOR FAEN!!!!
Så dro vi og badet utfra en båt. Ser dere han som er bak meg, blomstershortsen? Han heter Mads. Mads er serr den kuleste jeg kjenner. Å få lov til å henge med han er et privilegium for meg som menneske.
Mads hadde også blogg engang. Den er ikke likebra som sirkusbjørnbloggen til Mikkal. Sorry, Mads.
På denne måten har sjøfolk gjort det fornødne i mange .. tiår! I løpet av båtturen både tisset, bæsjet og onanerte jeg ut av ripa på båten. Sistnevnte gikk dessverre litt skeis da jeg traff en måke i øyet. Den måtte på legevakta umiddelbart og det hele medførte til en legeregning på 860 kroner. KJIPT!!! Men det var en sykt kul måke da. Den tok det helt kult liksom, og skjønte at det ikke var meningen og sånn. Vi har avtalt å ta en øl om noen uker for å ta hverandre i hånda og skvære opp skikkelig. Det burde Gaza og Russland og sånn også gjøre.
Det gikk plutselig opp for Thomas og meg at vi ikke hadde badet i kulp på flere dager! Vi stakk sporenstreks (Norges mest verneverdige ord i 2011) til Semsvann og dødsa ut med slengtauet som faktisk ble satt opp for å lynsje tatere på loffen rundt midten av 1800-tallet.
Semsvann var digg, men det var liksom ikke digg nok. Så langt ut i Asker-ferien, og med så mange kulper bak oss, var det på tide å ta det til neste steg. Etter mye leting fant vi den sjeldne kulpen “Hogstadvannet” bak Asker Golfbane.
Bra kulp på kulpskalaen (5 av 6 gjedder), men det var fortsatt ikke godt nok.
Vi visste hva som måtte gjøres. Vi visste det jo egentlig hele tiden, vi turte bare ikke å innrømme det for oss selv. Så tok vi beslutningen om å gjøre det. Vi kasta oss i bilen og kjørte opp til Solli Gård for å ta hånd om Askers utvilsomt mest hardcore kulp – nemlig Sandungen!
Sandungen ligger langt, og lenger enn langt, inn i skogen. Nesten fire kilometer!!! På veien dit møtte vi på flere farlige rovdyr som sperret veien for oss.
Og vi måtte krysse farlige synkemyrer der mang en kriger har endt sitt liv i kamp mot naturen.
Turen minnet på mange måter om Ringenes Herre. Vi måtte for eksempel også en dverg.
Og en blodtørst sau.
Og etter nesten førti .. minutter, så var vi endelig fremme. Sandungen. Den forbudte badeplass, og for mange et siste hvilested. (Hovedsaklig for fisk.)
Det er en helt spesiel følelse å vite at man er det første mennesket på kanskje … to dager, som har badet i Sandungen.
Slutt.
(Hadde ikke flere bilder og er sulten. Om forlatelse!!! Skal lage Halvors Spesialspagetti nå, og så se på Nattpatruljen på MAX.)
I 1996 var jeg i Nord-Norge for andre gang i midt liv – på biltur med Fattern og fettern min, Markus. Den første gangen har jeg dessverre ikke så mange minner fra fordi jeg fortsatt var i magen til Mamma, og hadde ikke vindu eller kikkehull eller noe sånt. Akkurat det synes jeg egentlig er litt dårlig. 9 måneder isolert i mørket er en behandling vi ikke ville gitt vår verste fiender engang, men små babyer derimot… Nei, fysj. Her trengs det en bedre politikk. Det ække rart 99% av alle mennesker sliter hardt med psykiske lidelser!
Uansett.
Jeg vet ikke helt selv engang hvorfor jeg satte meg på flyet til Evenes flymaskinplasslufthavn for en uke siden – men jeg hadde jo på uforklarlig vis endt opp med en både flybillett og hotell, og da måtte jeg jo nesten dra. Når en billett sier at jeg skal dra et sted, så gjør jeg jo det. Egne meninger tilhører 70-tallet.
Vel fremme i Harstad gikk det opp for meg at hav og fjell er sjukt vakkert og pent å se på, og at selfie foran hav og fjell potensielt kunne vært sjukt vakkert og pent å se på dersom man hadde vært for eksempel Rihanna eller MacGyver. Jeg prøvde, men feilet dessverre hardt da jeg i ettertid kunne fastslå at hatten min har begynt å gå i oppløsning. En HYSSING i hatten min hadde nemlig bestemt seg for å FAKKE OPP ALT og stakk ut av hatten min som en sjenerende busemann. DRITTHYSSING! Jeg prøvde forgjeves å fjerne den, men det var helt umulig. Hatten min vil aldri bli det samme igjen.
På hotellrommet hadde de ansatte redd opp sengen for meg. Faktum var det så ryddig der at man nesten skulle tro at rydding og renhold av rommene var en vanlig praksis for hotellet jeg bodde på.
Etter å ha pakket ut tingene mine, kastet opp i badekaret og tatt en tyggis, så bestemte jeg meg for å gå en liten tur gjennom Harstad for å bli litt bedre kjent. Det tok ti minutter. Så kjedet jeg meg å lurte på hva i alle dager jeg skulle bruke de neste dagene til.
Plutselig får jeg melding av Sophie Elise som hadde fått med seg at jeg var i Harstad. Hun var også der (fordi hun er derfra) og vi ble enige om å henge sammen. Det var ganske ålreit, egentlig. Hun kjørte oss rundt i Harstad kommune (fylke? jeg vettafaen) sjekket ut en rasteplass som het Nupen, en kyststi og et vikingmuseum som vi snek oss inn på. (Sorry vikingmuseumet, men vi visste ikke at det var covercharge!!!)
Her er et bilde av vikingmuseumet som vi stjal oss selv inn i. Det ser kanskje ut som om jeg hjelper en mann med å trekke inn garnet, men det er bare tøys og ikke ekte. Mannen jeg hjelper er laget av plastikk og alt du ser i bakgrunnen er bare et maleri!
Vi hadde mange fine samtaler underveis. (Sophie Elise og meg, altså. Jeg hadde noen fine samtaler med plastikkfiskeren også, men videre i innlegget vil jeg nå refere til Sophie Elise.) Blant annet er vi enige om at skikkelig mange folk er drittfolk, og at det heldigvis er en del som er ganske ålreite også. Vi ble også enige om at vi havnet i sistnevnte kategori. Det må jo værra lov å juge litt til seg selv for å føle seg bedre?
Hun slapp meg av på kvelden etter å ha gått fullstendig lei av å ha meg i passasjersetet i mange timer. Èn ting er at jeg har mye på hjertet, men jeg er også en ufyselig backseat-driver som må kommentere alt sjåføren gjør, samt føle en full kontroll over alt som skjer. Jeg er manisk. Og syk. Og trist og redd og full av angst og depresjon Å HEI DU!
Jeg spaserte litt for meg selv langs brygga for å lete etter venner. Jeg fant dessverre ingen, men kom over NRKs avdeling i Harstad. Jeg hadde egentlig tenkt til å ringe på og høre om ikke de ville bli vennene mine, men ble i stedet gjort oppmerksom på at den JÆVLA HYSSINGEN stadig plagde dritten ut av hjernen min. SHIT som jeg hater hyssing som ikke er der hyssing skal være. Altså, jeg ække rasist, men jeg er sjukt hyssingbevisst! Jeg hadde tatt repern på hyssingen på sekundet hadde jeg hatt muligheten.
FOR EN JÆSKLA IRRITERENDE HOREHYSSING!!! KOM DEG UT AV LIVET MITT, KOM DEG UT AV HATTEN MIN, KUKKTRYNEHYSSING!!!
Jeg er ekstremt passivt aggressiv. Hadde jeg ikke hatt internett til å få utløp for aggresjonen, så hadde jeg nok endt opp med å drepe gamlinger, knuse vinduer og stjæle godteri. Internett redder liv, liksom. Eller. Andres liv, hvertfall. Mitt er jo fortapt.
Dag 2 dro jeg til Sortland for å se VG-lista. Det vil si: Jeg dro til Sortland fordi det er det eneste stedet i 100 mils omkrets der det skjedde noe som helst, og jeg holdt allerede på å dø av kjedsomhet og passiv aggresjon i Harstad. I Harstad møtte jeg på disse menneskene.
På backstagen til VG-lista tok jeg dette bildet av doen til artistene. Mulig det bare er jeg som synes det er interessant informasjon, men altså.. hvem skulle trodd at Gabrielle bæsjer og tisser for eksempel? Ikke jeg hvertfall. Jeg prøvde å spørre henne om det, men hun ville ikke snakke med meg. Skal prøve å ringe henne senere, jeg. Jeg liker Gabrielle. Jeg liker henne veldig, kjempegodt. Jeg lurer på om hun går ofte på do.
Jeg kommer ikke inn på backstagen uten videre, forresten – bare så det ikke virket naturlig og cocky. Jeg snek meg inn dit for å spise gratis tapas og ta bilder av artistbæsj-og tiss. Noen tror at man får mange privilegier ved å være meg, men slik er det ikke. Jeg blir aldri invitert til noe. Selv om jeg eksempelvis har flere følgere i sosiale medier enn alle som opptrår på VG-lista tilsammen, såNEIGLEMDET jeg gidder ikke å si det engang. Jeg fikk gratis tapas og bilder av bæsj, så jeg er uansett fornøyd.
Jeg skulle snike til meg et lite bilde sammen med Money, men oppdaget med det at den JÆÆÆÆVLA HYSSINGEN (!!!!)!))!)!))!)!)!)) fortsatt lagde kvalme på hodeplagget mitt. Jeg klikka naturligvis i vinkel, og bestemte meg for å stikke fra Sortland igjen. Det vil si … Vaktene på VG-lista på meg stikke til helvete da de oppdaget meg mens jeg tok bilde av en helt fersk Sandra Lyng Haugen-bæsj. Jeg tok ingen sjanser på å ende opp på noe akuttmottak eller noe sånt, og fulgte beskjeden fra vaktene. De slettet bilde av bæsjen, men den var ganske fin. Omtrent 9 cm lang, 3 cm i diameter, luktet åker.
Her er et bilde av meg fra Lødingen. Jeg tok drosje fra Sortland og tilbake til Harstad. Det kostet 2300 kroner.
Den siste dagen min i Harstad møtte jeg en annen kjent og kul bloggerjente fra Nord-Norge, som av en eller annen grunn valgte å tilby meg litt sosialt samvær. Anette-Marie var tilfeldigvis også på sommerferie i nærområdet (nærområdet i Nord-Norge tilsvarer en radius på 300 mil), og kjørte til Harstad for å spise, prate og ikke minst ta litt bilder. Hun er nemlig fotograf, og jeg er nemlig eksponeringssjuk (og vanlig sjuk) og stiller opp på alt. Uansett om det er Anette-Marie, eller tyske Günther som spør.
Her er bildene hun tok av meg, og oss. God bryggestemning.
Sekken er noe av det kuleste jeg eier. Fatterns gamle sekk fra da han jobbet i birøkterlaget for godt over 20 år siden.
Etter at vi hadde tatt masse bilder på kaia foreslo jeg å ta noen litt sexy bilder inne på dassen på kjøpesenteret, men det ville hun ikke. Vi gikk på Peppes Pizza i stedet. Jeg trengte pizza i magen min, med tanke på at jeg ikke hadde spist noe som helst siden jeg ankom flymaskinplasslufthavnenstasjonen to dager tidligere. Jeg glemmer særr å spise. Det er ikke bevisst. Jeg glemmer det.
Det siste bildet er det jeg som tok. Kall meg for the fuckings profilbildemasterphotographer – dette synes jeg ble dritfint! Tumblr that shit! 10000000 likes!
Så spiste jeg pizza. Anette-Marie gjorde ikke det – hun har faktisk et menneskelig kosthold å holde seg til. (Jeg er seriøst et vrak. Send Hellstrøm på døra mi anyday, for jeg kommer til å dø av tette blodårer innen jeg fyller 30.) Deretter dro jeg hjem til Oslo igjen. Opplevelsen min av Harstad oppsummert:
Jeg tok bilder av bæsj og møtte pene bloggere som ville henge med meg på eget initiativ. Terningkast seks! God natt.
Jeg har klippet sammen en god dose av Vine-snuttene jeg har laget det siste året. Jeg er jo så glad i å holde ting samlet, og skjønte at det var på tide å redde restene i Vinekjelleren før hele denne lille mobilappen drukner helt av den oversvømmende uinteressen. Jeg trodde jeg skulle ende opp med en film på fem minutter, men i stedet endte jeg opp med tre filmer på over ti minutter per film. Det er helt koko hvor mye jobb det ligger bak denne enorme mengden med små snutter på seks sekunder. Dere skulle bare visst hvor mange opptak enkelte av dem trengte.
