HALVOR HARSEM @KONGHALVOR

HÆÆÆÆÆ?

Hører på nye skiva til Shitrich mens jeg skriver dette. HÆÆÆÆÆÆ? Dere burde, HÆÆÆÆÆÆÆÆ, sjekke den ut, den er fet. Men jo. Månendsoppdateringene mine har begynt å HÆÆÆÆÆÆ bli en velfungerende praksis for dette døende hjemmesidekadaveret som gjennom de siste fem årene ikke har generert til så veldig mye mer enn dårlig rygg, svekket syn og potensiell impotens. Og fortsatt klarer jeg ikke å oppdatere både dere og meg selv oftere enn en gang måneden HÆÆÆÆÆ jaja, samma det. PS: Jeg er kvalm og depressiv. HÆ? Neida. Jooooda. HÆÆÆÆ

17. mai 2014: Halvor drar hjem til sitt safehouse i Asker (det eneste stedet han kan rømme fra virkeligheten og bare puste ut litt) for å glemme den labre livskvaliteten han har utviklet gjennom noen år på egenhånd i storbyen. Han har blant annet begynt å omtale seg selv i tredjeperson HÆÆ hold kjeft tredjepersonhalvor!!!!!!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lillesøsteren min vekket meg på morgenen. 

Hun bare: Halvor, nå må du barbere deg snart – det ser ut som du har kjønnshår i trynet. Det er ganske pinlig, faktisk. Og jeg bare: ok, skal fikse det, sorry. Og hun bare: Gjør noe med livet ditt, Halvor. Du er en skam for familien. Så tok vi selfie og gikk i barnetog.

Så dro jeg til Oslo og møtte Mila. Han bak der er fettern til Mila. Han jobber på Joe & Juice og der ga de bort gratis drikke HÆÆÆÆÆÆ vi var der i 15 timer omtrent.

Så dro Mila og jeg til London en tur for å gjøre det vi elsker best av alt; drikke øl og snakke dritt om de som går forbi.

På kvelden var vi på fest med OnePiece-gründerne og vennene deres. Jeg aner ikke hvordan jeg endte opp der, men fetteren til han ene i One Direction var der, og han hadde visst mange millioner følgere på Instagram fordi han er fetteren til han ene i One Direction. Jeg kjenner ikke så veldig godt til One Direction, men i en hylle inne i festlokalet var det masse OnePiecer som visstnok var håndlaget av OneDirection. Den ene var til salgs for 140 000 PUND!!!!! HÆÆÆÆÆÆ!!?? Det er sant, liksom.

Såjeg fulgte instinktet mitt og stjal de, jeg da.

Og så mistet jeg de i en elv da jeg prøvde å bade. Nå skylder jeg OnePiece 400 000 pund eller noe. Eller kreftforeningen, siden det var de som skulle få pengene fra OnePiece. Noe sånt. Med seriøst, OnePiece eksisterer da – det er jo litt gøy. Minner meg om 2009, liksom, da jeg begynte med hjemmesideskriving og VOE var 13 år og brukte OnePiece. De spurte om jeg ville ha én. Jeg takket pent nei. Så dro jeg for å bade i en elv HÆÆÆ

Møtte en fin løve.

I London zoo hadde de en egen avdeling for ugler. Jeg ønsker meg en ugle. Det er verdens kuleste fugl sammen med måke og dumpap.

Oi, den siste der var jo fra hagen min? Jeg har jo en ugle, jo! :-DDD HÆÆÆÆ

I tillegg til løver og ugler kom jeg også over en orgie under Londonbesøket mitt. Både her.

Og her.

Så dro jeg hjem igjen for å dra på konsert med Fredrik Milde. Sonysphred, eller noe sånt het arrangementet – men Metallica og Slayer spilte, så det var verdt å dra dit selv om det høres ut som en industriell thunderdome rave-festival.

Møtte flere bekjente underveis også. Stian og Petter hadde faktisk dratt feil – de trodde at Sonixsphere var en industriell thunderdome rave-festival, og ble nærmest satt ut da Metallica og Slayer kom på scena. HÆÆÆ

Drømmesituasjon for en hver vekter.

Har dere forresten fått med dere den nyeste måten å swage på? Ikke? Tenkte meg det. Norge henger alltid noen år bak (…) meg.

Som sagt. Dette er den nyeste måten å swage på – og jeg fant det opp helt selv.

Det er faktisk litt interessant det der, for da jeg begynte å gro hår og skjegg var det ment som et prosjekt for min egen del – kun for å se hvordan det ville bli – og det var på ingen måte en internasjonal trend som enhver identitetsløs fjott kastet seg på for å virke sær og annerledes. Det var i hvert fall ikke det i Norge. Midt i prosjektet mitt blei det dog sånn, og disse jææævla hipster wannabe-skjeggene popper opp raskere enn kvisene til Torgeir på barneskolen. (Sorry, Torgeir.) Det er hovedgrunnen til at jeg barberte haka og lagde meg en half ass – men personlig tilfredstillende – Lemmy-bart i stedet. Ikke fordi jeg ikke synes skjegg er fint og kult, men det er ikke fint og kult når alle taperne i hele landet skal følge Ricki fuckin Hall på Instagram og ta førstegradstumblrinspirerte engangskamera-bilder med tenkende blikk som utstråler en trist (identitetsløs) fortid som uviktig for alt og alle. (Jeg, det var grunnen min også.) (Ja, jeg har farget barten svart.)

Se, jeg er på kjemisk institutt med en kjempestor karaffel!

Jeg har prøvd å få tid til litt maling den siste måneden også. Her poserer jeg foran mitt siste verk sammen med en stor kanin (eller marsvin?) som jeg fant.

Jeg har vært i Asker med Stephen for å ta bilder av undertegnede i hyggelige omgivelser. Bildene skal jeg legge ut litt senere. I løpet av turen klarte Stephen å skrubbe kneet borti en kant, noe som gjorde at det kom bittelitt – hold deg fast – blod ut.

Stakkars Stephen. På grunn av blodtapet orket han ikke mat, engang.

«Se hvor dypt såret er, og hvor mye blod som kommer ut a’, Halvor!»

🙁

Dette er så og si bakgården til huset jeg vokste opp i, i Asker. På den tiden syntes jeg det var kjedelig og dritt å være der, men nå skulle jeg seriøst aller helst gått en tur der hver eneste dag. Jeg setter til og med pris på flåtten som vanker rundt der. De er ikke så ille når man først blir kjent med dem. 

Forbereder, prøver ut og planlegger årets julekort. Vil du ha julekort av meg? 

Si fra i kommentarfeltet, så skal jeg se hva vi får til. Jeg liker å sende brev. (Og skylder fortsatt noen av dere brev, men jeg har faktisk sendt ut … 60-70 brev og tegninger etc i år!) (Det jeg prøver å si er at jeg er lojal, jovial, og ekte som faen!)

Btw: Trikset til Christer fra Paradise funker faktisk. Tynne menn burde bruke strikker rundt armene – da ser man mye større ut, og blir psykisk sterkere! (Noe som for øvrig som passet meg fint med tanke på all aktiviteten i humørbanken om dagen.)

Til slutt vil jeg sende ut en hilsen til alle bestemødrene der ute som har delt bildet mitt på Facebook. 

Segwayen min funker fortsatt ikke, og jeg har klaget til Forbrukerinspektørene på NRK, men de bare lo av meg og sa at jeg var blitt lurt. Lurt og lurt, fru blom. 3500 kroner for Segway er jo dritbillig, og jeg skjønner jo at den kanskje trenger en reperasjon før den funker skikkelig. Skulle bare ønske at mannen som solgte den til meg ikke løp så fort jeg ga han pengene – jeg kan jo ingenting om Segway og vet ikke hvor de kan reparere den. Alle jeg har spurt hittil bare ler av meg. Håper hvertfall på å få fikset den så fort som mulig, sånn at jeg kan bruke den fra 1. juli da Segway er offisielt lov. HÆÆÆÆ!?

Som jeg nevnte i forrige innlegg, så filmet jeg også oppholdet mitt i Asker sist helg. Her er resultatet av filmen. La meg på forhånd innformere om at dette hverken er spesielt bra, morsomt eller interessant. Det er kun en enkel dokumentering som det er opp til seeren å tolke helgelivet (hverdagslivet) i Asker ut fra. 

Er du fra Asker? 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På lørdag rant angstbegeret over for meg slik det gjør omtrent en gang i måneden, og jeg måtte flykte til Asker – safezone – for å friskmeldes. Asker for meg er stedet jeg kan rømme fra Oslos klaustrofobiske, sosialsuppe som tidvis kan gi meg så mye angst at jeg får pustebesvær. Det skal sies at jeg rømmer tilbake igjen til Oslo etter maks et døgn i Asker av samme årsaker, men det gjør godt for sjela mi, og gir meg tillit til et nytt forsøk i søpleoslo med alle søplefolka som jeg selvsagt elsker av hele mitt hjerte. Jeg har jo vokst opp i Asker og er nok sosialskadet for livet, men det er egentlig et helt ålreit sted, og jeg har det alltid “helt sykt mongolættis” når jeg er der og møter de gamle vennene mine som alltid uan-fukking-sett er der og møter meg, selv om jeg er en egosentrisk, selverklært freak med et vridd syn på egne fremtidsutsikter.

Sør i Asker ligger Heggedal. Heggedal er for Asker det Asker er for Norge, tolk det som du vil – du har rett så lenge det inneholder trimma mopeder, sprit, fotball og mekken på VGS. Vennene mine hadde fest i Heggedal på lørdag, så jeg dro dit for å besøke dem. På scooteren min, faktisk, selv om den ikke er trimma. (Ikke si det til noen i Heggedal – da kommer de til å le av meg!!!)

Fra Heggedal er utsikten mot Dikemark som et postkort for alle med en forkjærlighet til mentalsykehus. Mentalsykehusbestanden i Asker omegn er på ingen måte til å kimse av. Våpenskjoldet til Asker viser tre asketrær, men det er nesten ingen asketrær i Asker lenger… Mye mer mentalsykehus. Det burde vært bilde av mentalsykehus i stedet.

Jeg dro fra festen med et par av vennene mine for å se på Norge fra en av Heggedalskogens skjulte utsikter. Bak meg kan man skimte Oslo i det fjerne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tenk at en så liten by (Oslo, altså) kan huse så mye kjipe mennesker. De kjipe menneskene flytter fra småstedene, vett.. Det er det som er greia. Akkurat som med meg.

1) Dritkjip fyr med “jeg er spesiel”-mentalitet.
2) Flytter til Oslo.

Målet mitt er å bli et bra menneske, da. Og fronte så gode verdier som overhode mulig. Og at alle skal skjønne dette, gi meg penger, tillit og frie tøyler. Så kan jeg jo eventuelt flytte et annet sted. Kanskje til en øy med disse menneskene. Og wifi, da – masse wifi.

På vei fra utsikten til puben i Heggedal (der Askerpolitiets fritidsrockeband bydde opp til dans/fotballrølpefest) gikk vi forbi Hovedgården ungdomsskole. Lurer på om rektor ved Hovedgården er klar over at våpenskjoldet til Asker (i bakgrunnen) kommer til å bli byttet ut med mentalsykehus, og at alle de klin koko elevene som har blitt (forsøkt) uteksaminert fra denne skolen antageligvis er grunnen.

Dette er Michael. Eller Mikkal som vi kaller han, vi som hang på hiphop.no-forumet i 2003. Han er en førsteprioritetsvenn (favorittvenner som du vet at mener det samme om deg), også når han grøfter som en fjortenåring på parkeringsplassen til den lokale ungdomsskolen. Men det er helt OK. Alle gjør dette i Heggedal:

(Petter vil også være med. Han er også en førsteprioritetsvenn, eller hva jeg nå kalte det.)

(Jeg husker ikke hvem som vant denne fighten. Det gjør ikke det heller.)

Jeg har ingen bilder fra puben, men en film av hele opplevelsen min fra dette døgnet er i ferd med å lastes opp og der kan dere se hvordan det faktisk er å dra på fylla i Heggedal. Om dere tør. I mellomtiden må jeg spole kvelden fire timer frem. Da endte jeg nemlig opp i Bondivann etter å ha toget fra Heggedal til Asker, møtt kompisen min Thomas (han er også sånn førsteprioriblablakompis), drukket øl til det tøt ut av alle kroppsåpningene mine, og kommet på denne ufattelig dårlige ideen på veien hjem til han.

Bondivann i Asker, mine damer og herrer. Et av mange steder du helst ikke vil bade med mindre du prøver å begå selvmord eller er ekstremt glad i å utsette kroppen for skumle bakterier. Dette finnes dessverre også på filmen som dukker opp så snart det forhistoriske nettet mitt fra Nextgentl får speeda opp noen hakk.

Dagen derpå var preget av alt annet enn slumring. Thomas er en sånn bodybuilder-type, og innen klokka var 11 hadde han dytta i meg merkelige piller for hodet mitt, sykt smud frokost og en liter med kaffe.

Deretter dro vi til Skaugumåsen for å gå tur.

Skaugumåsen er den fineste plassen i Asker. Kanskje den smarteste ideen jeg har utført dagen derpå siden den gangen jeg fant ut at man kunne kurere bakfyll med å drikke enda mer.

Det hadde dog vært digg med noen kalde øl på toppen av åsen, men Thomas tillot ikke noe annet enn shakes. Jeg var en shakefyr på søndag. Midt i skogen. Andre turgåere må ha ombestemt seg og dratt hjem igjen… Det er jo faktisk ikke greit!?!?

Toppen av Skaugumsåsen med Konglungen, Vollen og etterhvert Slemmestad og Håøya i bakgrunnen langs Oslofjorden. Turen opp tar omtrent tjue minutter. OBS: Det er strengt forbudt å kommentere størrelsesforskjellene på Thomas og meg.

Jeg vil dra opp dit oftere. Det eneste minuset er at det er litt dårlig wifi.

Vi gikk omveien rundt Semsvann på vei ned igjen. Semsvann er på en måte Askers svar på Sognsvann bare uten homosexen.

.. kun ungdommer som ikke har råd til å dra på backpackertur til Sør-Amerika for å ta bilde ved eksotiske fossefall, men later som.

Så var dagen over og jeg dro inn til Oslo igjen. Denne gangen skulle jeg likevel ønske at jeg kunne bli i Asker en dag til. Det er mye dritt å påpeke om det stedet også, men ekteheten i vennene mine der er like kraftig som armene til Thomas, og jeg kan være meg der uten å bli tråkka på.

Sånn forresten! Barten er veldig midlertidig. Jeg tror vi snakker maks en måned, så takker jeg endelig farvel til hårvekstprosjektet mitt. God natt, og husk at jeg lodder ut Hovebilletter HER.

EDIT: Konken er over, og jeg har fått masse nye låter til Spotifylista mi. Jeg takker for flere tips, og ønsker alle velkommen til Sussudio! Vinnerne har fått mæil.

Mine aller beste venner! (Mennesker jeg aldri har møtt.) Jeg skal tilbake til Hovefestivalen i år for å arrangere fest på Kinoteateret på torsdagen. Jeg er ingen DJ, men jeg er veldig glad i å danse, og siden jeg får velge konsept på festen har jeg utviklet retrofestkonseptet SUSSUDIO som lener seg på de spartanske, synthbefengte tonene fra vakre 80-tallet. Jeg inviterer DEG til å komme å danse med meg! Ja! Bli med! Gjør det!

Jeg har laget en 80s-liste på Spotify som du kan høre på HER. Jeg er ganske fornøyd med, men den er langt fra ferdig og det er sikkert mange ting som burde vært med i lista mi. Nå har jeg til og med fått lov av Hove til å dele ut noen billetter til festivalen, og derfor spør jeg DEG om å komme med dine 80s-favoritter i kommentarfeltet. Jeg lodder ut et par vinnere derfra i løpet av uka som da får ukespass til Hovefestivalen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da sier jeg som Beth Anderson; Dance, dance, dance! Og ønsker dere lykke til. Håper jeg får noen nye favoritter til lista mi som jeg kan danse til på hove. 

Magnetkraften mellom leiligheten min og meg er sterk om dagen (med “om dagen” mener jeg jo egentlig “de siste fem årene”) og på samme måte som en narkoman tilretter seg et liv som narkoman, så tilretter jeg meg etter et liv der jeg ikke trenger å bevege meg ut fra leiligheten. Det vil si at jeg bestiller alt jeg trenger på internett, gjør arbeid mot penger via internett (jeg viser frem tissen mot penger på lugubre chat-kanaler) og når jeg på død og liv skal oppnå sosial kontakt med andre mennesker – slik legen min hele tiden maser om – så gjør jeg alt jeg makter for å få dem til å komme hit. Det gjøres ved å tilby dem penger, evt vise frem tissen dersom de som skal komme på besøk er invitert via jobben. PS: Jeg lyver mye – hold deg unna meg.

Nå har jeg også skaffet meg egen malevegg i hagen. Det betyr at jeg ikke trenger å dra avgårde for å finne andre steder å gjøre det jeg liker best. 

Egentlig ville jeg male rett på veggen, men det fikk jeg ikke lov til av styret. Så tok jeg en del av veggen i boden til styreleder i stedet, og plasserte den i hagen. Styreleder bruker ikke lås på boden sin for å illustrere for alle beboerne at vi skal stole på hverandre her. Alle stjeler i boden hans, haha, jeg pleier å møte andre beboere i boden hans. En gang hadde vi fest i boden hans, jeg og alle de andre beboerne. Da drakk vi opp hele vinsamlingen hans, spilte kurong og bladde oss gjennom dagbøkene hans. Sykt bra stemning oss naboene mellom.

Grr! Hvis noen vil kjøpe graffitikunst av meg; send mail til [email protected]! Jeg kan tegne nesten hva som helst. En tiger. En maur. En snegle. Du velger helt selv.

Noen ting kan man dog ikke bestille hjem, og det er nye tattoser fra mine favoritttattoskunstnere. Alle de fine fargene og de fine dyrene er viktig for meg. Her er to tvillingfugler av Jimmy Duvall. Den ene er min, den andre er Mila sin.

Noen dager etterpå var jeg jammen på besøk hos Tony også. #sommerkroppen2014, eller hva dere?

Tony hadde relativt frie tøyler til å gjøre hva han ville, og på ønskelista stod alt fra MacGyver og Björn Borg til en puma eller hissig gorilla. Skal sies at jeg ønsket meg en gorilla enda litt mer enn de andre alternativene både fordi Tony lager sjukt fete gorillaer fra før av, og fordi det virkelig er en av mine topp ti dyr å kose med. Seriøst liksom, bare SE denne filmen!

«Det gjør ikke vondt å tatovere beina.» – Halvor.

Hehe, nå trodde du sikkert at jeg egentlig hadde skikkelig vondt, og at jeg siterte meg selv ironisk for å understreke hvor sykt vondt det er å tatovere beina, men egentlig prøver jeg bare å se ut som en ropegorilla. Beina er fortsatt ikke SÅ vondt. ;););)

Jeg vet ikke hva gorillaen min skal hete enda, da. Noen ideer?

Apropos gorillatatoveringer. Dette er Henrik! Jeg satt med han i parken her om dagen, og det var drithyggelig selv om parken kun er femti meter fra leiligheten min, og jeg ikke var utendørs i mer enn ti minutter. Da ble jeg rett og slett litt redd av hele situasjonen og fikk Henrik til å bli med hjem til meg for å sitte der i stedet. Hunden vet jeg ikke hvor kom fra.

Men folkens, STANS MOTETOGET (eller de kleine filmene på minmote.no), sommer-Halvor har tråkket inn i Frogners gater for å bli!

Neida, jeg løp innendørs igjen så raskt bildet ble tatt. Bildet er for øvrig fotografert av en meget hyggelig skjære som jeg kom i prat med ute i hagen etter at Henrik hadde dratt ut igjen for å møte de såkalte “sosialt oppegående” vennene sine i den “ordentlige parken” som “ikke bare er et gressbelagt veikryss rett utenfor døra di, Halvor”. Særdeles trivelig fyr. Denne skjæren altså. Vi snakket om hvor viktig det er med komforsone når det kommer til vennskap og oppholdsted. For min del gjenspeiler jo disse to tingene seg i katten og leiligheten min. For skjæren sin del var det ikke like lett. Etter å ha vokst opp i et rede med en alkoholisert far som slo moren flyttet han ut allerede i halvtårsalderen og flakset rotvill rundt i Oslos slumverden av vold og rus før han ble lagt inn på avrusning. En mastergrad i livets skole senere begynte han å jobbe som gymlærer på en ungdomsskole i Ski der han etterhvert fikk et godt øye til mattelæreren Bente. De to giftet seg og fikk tre små barn. Tre jævlig stygge skjære/menneskebarn. Dessverre var Bente syk, og døde. Hun hadde bihulebetennelse som spredde seg til skjellettet. Sykt trist når ting sprer seg til skjellettet. Skjæren hadde det tungt, men ga ikke opp livet av den grunn og var en god far for barna til de vokste opp én etter én. Nå var han pensjonist og barna er godt voksne med sine egne familier. Han ser ofte til dem, og på dagtid liker han å tusle litt rundt på hageflekken min og sånn. Dette er en fyr som har lært et og annet om livet. En veldig interessant fugl å prate med.

Hva navnet til skjæren var fikk jeg dessverre ikke med meg i farten. Jeg er usedvanlig dårlig på navn. Jeg skulle jo så gjerne addet han på facebook. Hvis du ser dette, kjære skjære, så add meg a’! 

17. mai er først og fremst ikke en dag for å feire landet, menneskene, det påtatte samholdet og friheten – ei heller en hyllest av norgeshistorien som de færreste har en nevneverdig kjennskap til eller interesse for. 17. mai er først og fremst en dag der sneversynte, lett provoserte surpumper som har vokst opp med gullhår i ræva i verdens beste land stigmatiserer både utlendinger og nordmenn med sine dølle holdninger og stereotyper. De sitter på internett og syter over alt som er feil ved feiringen av nasjonaldagen, og bidrar i høyeste grad til å danne skille mellom “oss og de” med sitt evinnelig mas om “norske verdier” og “norske tradisjoner” som jeg stadig ønsker å høre noen gode eksempler på hva egentlig er.

Vikinger? Jeg vil ikke assosieres med vikinger. De drepte, voldtok og lagde et frykthelvete for mennesker over store deler av Europa. Mord og voldtekt er langt unna mine verdier. Jeg setter også liten pris på religionspresset vi blir utsatt for fra alle kanter fra man blir født, som så mange fortsatt tviholder på, selv om jeg tviler sterkt på at budskapet blir utført i praksis. Motstandskampen under krigen er jo alltids noe å være imponert over, da. Men merk dere at det er stor forskjell i å være imponert og å være stolt. Jeg vil ikke sole meg i glansen fra heltemotet andre mennesker har hadde, 50 år før jeg ble født.

Naturen her er vakker, da. Og velstanden er unik i verdenssammenheng, men den kollektive politikken som har ført til at det er blitt slik virker det jo ikke som om noen er stolt av – og “vi” elsker å hate politikere. Disse snevre surpompene jeg ikke ønsker å være en del av som klager over alt og alle, hater innvandring og andre kulturer (jeg er ikke rasist, men…) mens de selv ikke bidrar med en dritt for å gi oljesamfunnet vårt noe skikkelig å være stolt over, og bruker landstilhørligheten som et image. Så fort noe ikke faller i den systematiserte, påtatte malen på hvordan ting skal være – spesielt på merkedager – så blir dette sett på som truende, og angrepet. “Flaggdebatt” er et eksempel på alt dette, og jeg blir flau hvert år når denne idiotiske diskusjonen dras opp i kommentarfeltenes sorte hull.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I 2014 er Norge et land med stort mangfold av forskjellige mennesker og kulturer – ingen dag er da bedre å få vist frem dette enn selveste nasjonaldagen. Flagg i flere farger for å representere mangfoldet vi er blitt beriket med de siste tiårene er kult, gøy, fint og ikke minst viktig for å vise hvor langt vi har kommet. Det samme gjelder selvsagt klær, musikk, mat og dans. Noe annet ville vært sensur og dannet et feil bilde av hva vi er. «Men dette er jo VÅR dag!», sier de snevre surpompene, og glemmer hvor mange forskjellige mennesker dette nå faktisk inkluderer. Skal 17. mai virkelig bli dagen forbeholdt for kjipe, snevre surpomper som lever i en illusjon av hva vi egentlig feirer?

Nei.

Trekk føttene opp av den seige nasjonalistwannabesuppa dere sitter fast i, og vær et positivt bidrag til dettalandet – i stedet for å være en sur pikk som ingen egentlig har sansen for. Det er NÅ vi skaper historie, fothermuckers. La oss gjøre neste generasjon stolte på ekte.    

“Zanzibar? Hvor er nå det?”, sang Sputnik i en av sine fem tusen utgitte sanger. Ikke visste jeg før jeg selv endte opp på andre siden av jorda for å feriere på Zanzibar.

Planen var egentlig å dra på Safari i Kenya, men det turen ble i siste liten avbestilt på grunn av Al Shabaab som sprenger bomber og kidnapper turister og sånn. Siden jeg og de andre (Anders og Alex) først hadde pinglet ut fra én tur spurte vi reisemannen på Kilroy om det fantes noen steder i Afrika som ikke var farlig. Og dermed endte vi opp på Zanzibar – en liten øy øst for Tanzania.

Zanzibar er omtrent som Tenerife, bare at det er mye dårligere infrastruktur der, kjipere mat, frekkere folk, mer diaré, større innsekter, dårligere strender og sist men ikke minst helt forjævlig å komme seg frem til. Dersom du vurderer å dra til Zanzibar: Ikke gjør det. Dra til Tenerife i stedet. Det tar seks timer. Zanzibar tar et døgn, og innebærer en vanvittig kjedelig flytur over Europa og nord-Afrika (man ser ingen dyr eller pirater fra flyet), verdens kjipeste flyplass EVER (Dar es Salaam), tusenvis av mennesker som prøver å lure deg hele veien fra flyplassen til havna der du må stå i kø i flere timer sammen med flere tusen andre for å vente på en båt som ER veldig farlig over til Zanzibar. Folk dør på grunn av den båten flere ganger i året, og det er faktisk sant. Turen fra Norge til Zanzibar er på topp fem over de verste hendelsene i mitt liv, rett under Metallica-konsert på Telenor Arena i 2010.

Da vi omsider kom frem til den første resorten helt sør på Zanzibar, etter en taxitur på to timer – nærmere 30 timer etter at vi hadde reist fra Oslo, kunne jeg endelig lene meg tilbake med en kjøleskapskald Kilimanjaro (som for øvrig var første gang vi var i nærheten av kald drikke siden mellomlandingen i Tyrkia). Det er ingen tvil om at det er vakkert på Zanzibar – alt hadde bare vært så sjukt kronglete hittil. Det var overhodet ingen regler, retningslinjer eller kontroll på noe. Ingen køer noe sted. Ingen steder å få kjøpt kald drikke. Fluer..

«Hei, Pappa! Jeg er i Afrika og har sett fluer! :D:D:D»

OK, nok syting.

Dagen etter var humøret litt bedre. Det hjalp vel å sove tre timer. (Mer gikk ikke – det var nemlig ikke air condition på rommet, og vi var redde for å få de store edderkoppene hang over senga inn i en av kroppsåpningene.) Vi fant også ut at vi var de eneste gjestene på resortet vi bodde på (husker ikke hva det het) og dermed hadde hele området til egen disposisjon. Det var ganske digg, selv om mangelen på gjester gjorde at all maten vi fikk antageligvis var litt utgått hver dag.

Slik så rommene ut, forresten. Som dere ser på trynet mitt er det ingen air condition der. Edderkoppene hang som regel i myggnettet om nettene – på innsiden.

Slik så det ut på resorten. Vi var helt alene der, og kunne la datautstyret stå i baren hele dagen mens vi hang rundt og lette etter søte kråkeboller ved vannet og sånn. Bassengvannet var helt ubrukelig. Jeg tror kloakken rant ut i bassenget, for så å bli renset av en kilo klor som de ansatte kastet ut i vannet flere ganger om dagen. Jeg fikk syreskader på beina etter at dette bildet ble tatt.

Indiahavet var akkurat så varmt som Indiahavet høres ut som. Jeg tipper 70-80 grader. Her står jeg på den ene plassen der det ikke er korallrev som kan stikke hull på føttene. Det er korallrev absolutt overalt – hvertfall på sørsiden.

Etter noen dager sørpå dro vi på Delfinsafari i Indiahavet. Jeg må innrømme at det er noe av det kuleste jeg har vært med på – mest fordi det høres helt sjukt globetrotter ut, og jeg kommer fra en familie der det lengste man drar til på ferie er Klækken hotell i Hønefoss.

På delfinplassen så vi andre turister for første gang siden båtkøen i Tanzania. De strømmet til fra alle kanter for å bade med disse enorme pattedyrene som er totalt ukontrollerbare, og kan drepe mennesker dersom de skulle bestemme seg for det. Ikke at jeg har hørt om tilfeller der det har skjedd før, altså, jeg ønsker bare å understreke hvor redd jeg var. Jeg var redd for bølgene også, og vurderte å droppe safarien på grunn av dette. Og havstrømmer så klart. Og tsunami. Jeg er et av de menneskene som går rundt i livet og er konstant redd for tsunami – det ække kødd engang.

Nå skal jeg gjøre noe som ikke er lov; skryte uten å kunne bevise. Men det er faktisk sant. Jeg badet i Indahavet. Med delfinene. Eller. I nærheten av delfinene hvertfall. Jeg prøvde å dykke etter dem, men DET må ha sett helt mongo ut. Jeg klarer jo ikke å bruke snorkel (drittoppfinnelse) i det hele tatt, og fikk en stor utfordring med å få saltvann ut av lungene mens jeg lå opp ned i vannet for å se delfiner. Men jeg så noen!!! Da prøvde jeg å rope på dem, og endte med å få så mye sjævann i lungene at guiden vår møtte dra meg opp av vannet, pumpe meg og sparke meg i trynet for å kastet opp vann og litt frokost som var utgått på dato i båten hans.

Siste dagen sør. Første dag i nord.

Som de globetrotterne vi er hadde vi booket oss inn flere stedet på øya for å se mest mulig. Vi takket hadet til alt og alle (kelneren, vaskedamene og resepsjonisten som solgte t-skjorter med påskriften “zanzibar” og bilde av en palme) og hoppet i taxi.

Taxituren fra sør til nord tok fire timer og kostet omtrent to hundre kroner. Billig, dritkjedelig, men vi så en ape. Vi gjorde faktisk det. Og helt sykt mye politi. Det er nemlig ikke noe kriminalitet på Zanzibar (som jo også var grunnen til at vi endte opp her), så politiet har så lite å gjøre at de setter opp veisperringer OVERALT der de krever “bompenger” aka bestikkelser av turister for at dem skal få kjøre videre. Med andre ord: De eneste kriminelle menneskene på Zanzibar er politiet. Ganske trygg og god følelse. Heldigvis hadde vi en ekte player som sjåfør. Han hørte kun på 50 Cent og Jean Paul, og sjarmerte de om lag 3000 politisperringene vi var innom på veien slik at vi nesten ikke trengte å betale noe.

Hilton Hotel, helt nord på Zanzibar er den definitivt vakreste resorten jeg har vært på (jeg har vært på to, Hilton og den forrige i sør) – samtidig som den fremhever den litt vonde smaken i munnen av vestens inntog i Afrika. Store murer sperrer de rike, vestlige turistene inne slik at man slipper å møte på fattigdommen og steinhusene utenfor – og vakter beskytter stranden slik at tiggere og selgere ikke kommer inn strandveien for å “plage” oss. Han som dreiv stedet var bleikere enn rumpa til Simone. Men. Hvem lar seg ikke blende av litt luksus. Vi kunne i det minste unnskylde oss med at turen vår var sponset (det er sant, faktisk) og at vi ikke eeegentlig var rike douchebags. Jeg tør faktisk påstå at vi var de høfligste gjestene der – kanskje de høfligste gjestene der EVER!!! (Vi er sykt høflige.) (SYKT høflige.)

HØFLIGE”!!!!!!IWYH(=”)E!&”GE!”

Nord-Zanzibar var ikke like tildekket av korallrev som i sør, så det var mulig å bade litt mer her.

De siste dagene kom to svenske kompiser og møtte oss også. De hadde faktisk trosset terroren og dratt på safari i Kenya før de kom til Zanzibar. Å ha blitt “snytt” for Kenya er faktisk enda verre enn den gangen pappa sa jeg skulle få iskrem, også var det tomt for iskrem også fikk jeg en frossen kyllingvinge i stedet som pappa sa at var iskrem, og så satt jeg den i halsen og holdte på å dø.

Mange ting jeg ikke har skrevet nå. For eksempel en større påpekelse av all diareen. ALDRI finn på å ta bryllupsreisen til Afrika. Det er en VELDIG dårlig idé!!! Dra heller til Klækken i Hønefoss.

Hmm.. På Hønefoss, i Hønefoss? Fankern heller, jeg HATER i og på!!! JEG HATER DET!!!!!! Forresten. Mattias, han til høyre i bildet ovenfor. Han tatoverte et bilde av meg på armen noen uker etter at vi møttes. Så hvis dere ser en partysvenske med tatovering av meg – hils!

Nå orker jeg ikke skrive mer. Herregud, så kjedleig dette plutselig nble. Otker ikke lese korrektur heller. SNAKKAST!!!!

Her venter jeg på Fattern.

(Det er egentlig litt løgn – det er jo Fattern som har tatt bildet. Men jeg satt der og ventet på han før bildet ble tatt, så man kan se på bildet som en fiksjonell reproduksjon av noe som hendte bare 20-30 sekunder før det ble til. Dette til orientering.)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Byvandring er det beste jeg vet. Ikke om vinteren, da er alt i Oslo dritt, men nå er solen såvidt tilbake. Da trekker Bossebjørnen (det er jeg som er Bosse Bjørn!!!) ut av hiet sitt på Briskeby for å kjenne varmen fra asfalten. Den første vandringen var jeg i lag med Fattern. Han er også glad i å spankulere rundt. Titte på ting. Kjenne igjen steder fra Olsenbanden. Ta ringepigg på statsministerboligen…

Jeg liker slottet. Jeg liker ikke de som er inni slottet. Men slottet i seg selv er fint.

Jeg håper vi i nær fremtid kan avsette monarkiet, og gjøre slottet åpent for folket. Helst som et slags kulturhus med masse fine tilbud for ungdommen! Visste dere at slottet er større enn alle ungdomstiltakene i hele Norge tilsammen? Det er litt kvalmt. Men ikke hvis vi kan gjøre noe positivt ut av det! Mitt drømmeslott skulle hvertfall vært et døgnåpent tilbud med workshops, musikk og kunst og masse fine dyr. Dyrene skulle båre gått rundt der inne og hilst på de besøkende. Gardistene kunne godt blitt igjen, men bare fordi turisten og barn synes det er gøy å se på de – og det er positivt at unge gutter lærer seg å stryke skjortene sine. På 17. mai skulle de søte dyrene stått på balkongen og vinket til barna. En apekatt. En hest. En litt tjukk valross. En gaupe. En kamelon. Og en løpebille. De skulle stått der, på balkongen, og vinket til alle de glade barna. Jeg gleder meg sånn til det blir slik!! :D:D:D

Vi dro til Youngstorget og spiste sånn dyr hamburger som Fattern spanderte, og så dro vi tilbake til Briskeby. På veien tilbake gikk fortsatt Erna Solberg rundt i nabolaget og så etter de som hadde ringepigget på døra hennes. Kunne det ha vært Jens Stoltenberg som var ute og tøyset, montro? Eller kanskje det var Dalai Lama som tok igjen fordi hun ikke ville hilse på han. Haha, Erna så passe paff ut i fleisen der hun var blitt lurt trill rundt av det gamle radarparet Halvor og Fattern!

Så var jeg ute og gikk tur i Oslo sammen med Christian, min aller beste venn og kommunalt betalte hjelpeverge.  Litt rart, egentlig. Alle i vennegjengen min får betalt når vi henger sammen, bortsett fra meg. De skriver timelister når vi henger sammen, og vil aldri være med meg i mer enn fire timer om gangen. 

En av favorittplassene min i Oslo. Mitt økonomiske mål i livet, etter å faktisk ha økonomi, er å flytte til Tjuvholmen. I denne leiligheten.

Jeg blir alltid litt depressiv av å henge for lenge foran drømmeleiligheten min. Altså… Jeg vet at jeg kommer til å få god nok råd i løpet av noen år dersom jeg er flink til å spare, og jeg har jo høye fellesavgifter der jeg bor fra før av, men jeg er en sånn som vil at ting skal skje med én gang.

Det ble egentlig ikke bedre av at jeg dro til Slottsparken. Jeg har jo et mål om å selv kjøpe opp hele slottsparken en dag for å ha et sted å spankulere i fred mens jeg grubler på store ting i livet. Som for eksempel hvor ekkelt det egentlig er at det er det samme vannet som har blitt resirkulert på jorda for alltid. Jesus pissa i drikkevannet mitt, liksom. Dinosaurer bæsja i drikkevannet mitt. Farlig avfall blir helt ut i drikkevannet mitt. Det er egentlig ganske ekkelt, og noen (WHO for eksempel) burde rette mer oppmerksomhet mot. Vi burde skifte ut vannet med nytt vann snart. Bestille nytt vann, eller lage nytt vann. Ikke vet jeg, det får vannetatene og vannfabrikkene finne ut av – jeg skal i hvert fall ikke drikke noe annet en farris ferm til vannbeholdningen på jorda blir skifta ut. Jeg drikker ikke flere milliarder år gammelt kloakkvann!!!

Her er jeg og et tre.

Har dere sett den nye sekken min, forresten? Jeg fant den i kjelleren hjemme i Asker. Det er den gamle sekken til Fattern fra typ 1945 da han jobbet på Norges birøkterlag. Nå er den min. Jeg er den eneste i verden som har den. Den er unik vintage, og hvis noen vil kjøpe den; 13450718y5+923hr0x19384owyqtg9 kroner. Dere kan by i kommentarfeltet.

Her er Christian, forresten. Sliten etter en lang dag. Med meg. Dere kan sende Christian sympatimeldinger på Facebook.

Nå vil jeg ikke skrive mer. Nå har jeg lyst på en gul Farris. Nå slutter jeg å skrive for å drikke gul Farris i stedet.

Det er jo lenge siden nå, men før jula var jeg i New York, USA, AMERIKA, STATENE, ANNET KONTINENT, uten verge, for første gang i mitt liv. Det var veldig spennende selvom det er altfor langt dit. (Man må over et dritstort hav som jeg ikke husker hva heter, sikkert Glomma eller noe sånn.) Jeg liker egentlig ikke steder meg ikke når frem til med 19-trikken. Det vil si: jeg hater alle andre steder enn Majorstuen, Briskeby, Nationaltheateret, Gamlebyen og Ljabru. Det er veldig kjedelig å dra til Ny York.

Flyplasser er seriøst det kjedeligste jeg vet om i hele veien. Internettet funker aldri skikkelig, stolene er dritt, og folk (jeg) lukter vondt. Det er kulere å henge på Briskeby trikkeholdeplass. Der kan man fortsatt snylte på den gamle Wifi’en til den gamle stampuben min, Olsen café, som dessverre ikke finnes lenger. Dette er Heathrow drittflyplass. Mellomlanding. Det burde vært en Olsen café her.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi kom frem til New York uten å dø av hverken flystyrt i Mjøsa eller kjedsomhet. Det var egentlig en positiv overraskelse å komme frem til New York, selv om ikke 19-trikken går dit. De har TV der, og sykt mye junkmat. Vi kjøpte øl og mat og så på TV de to første dagene.

Vi tok mye “subway” som er nesten det samme som t-bane. Det er akkurat det samme faktisk, men i Norge betyr “subway” derimot baguette-butikk. I USA betyr ikke ordet “t-bane” noe som helst. «Lets take the t-bane!» så jeg til en digg dame jeg ble kjent med på Tinder. Hun skjønte ingenting.

Her er hun, forresten.

Jeg er helt sikker på at politiet ved Time Square (samme som Egertorget i Karl Johan, bare i New York) er betalte statister som skal spille amerikanske stereotyper. De er ikke politi på ekte. Jeg satte faktisk dette på prøve og sparket en uteligger på andre siden av gaten i hodet 10-15 ganger, og det var ingen som brydde seg.

Bilde jeg tok av frihetsgudinnen. Veldig streetart-inspirert, med overfortalte motsetninger. Ikke særlig fritt i Amerika akkurat, om dere skjønner hva jeg mener! (Prøvde f.eks å ta på puppa til Shameca, og da slo hun meg i fjeset. I et fritt land burde man kunne ta på pupper uten å bli utsatt for vold av store, afroamerikanske damer fra Bronx!)

Her står jeg foran Empire State Building, sett fra toppen av Rockefeller Center. Den er mye større enn Rockefeller i Oslo. Den i Oslo er bare fem etasjer, men her var det litt mer.. 500 etasjer kanskje.

I bakgrunnen på dette bildet ser vi den kjente parken, Jurrasic park eller noe sånn. Jeg gikk tur i den et par dager senere, og den var mye større der enn hva det ser ut som på bildet! På bildet ser det mest ut som en grønn kappe som man kan kle på seg og se ut som en miljøsuperhelt. Men egentlig er det store trær og masse vann og sånn der. New York ass, overrasker hele tiden!

Drikker kaffe på café. Later som jeg er med i Seinfeld. Solhatten kjøpte jeg faktisk i New York, og det er den første solhatten min! Nå har jeg kanskje… seks solhatter. Jeg samler på solhatter nå.

Det er Starbucks overralt i New York, så det er mange steder å ta bilder av kaffen sin. På Starbucks tusjer de navnet ditt på koppen før du får den. På min kopp står det “Knulle”. På Anders sin kopp står det “Runk”. Vi kjøpte veldig mye kaffe på Starbucks for å hete morsomme ting som de ansatte måtte rope utover lokalet. Det er sånne små gleder i livet som gjør at man lever litt lenger.

Jeg var på Late Show med David Letterman også! For det første bodde vi i den samme bygningen, noe som fikk det til å krible litt i magen mens vi lå på rommet og så Late Show live på TV. Når publikum på TV klappet kunne vi liksom høre dem gjennom de tynne hotellveggene. Men vi var faktisk publikum selv en dag også!

David Letterman er veldig gammel.

Vi fant Taco Bell etter fire-fem dager med leting. På dette tidspunktet hadde vi spist alle dagens anbefalte måltider på forskjellige fast food-kjeder, men Taco Bell hadde vi liksom lett bevisst etter uten hell. Endelig var vi der. Vi hadde funnet det vi lette etter!!!

Anders spiser taco.

Halvor spiser taco.

Etter at vi hadde spist taco dro vi og kjøpte med oss pizza tilbake til hotellet for å se TV og slappe av litt.

Så dro vi til Jurassic park, eller hva det het. Nedenfor kommer bilder fra den parken. Veldig fint der. Mange ekorn.

Drikkevannet til New York befinner seg her.

Iskrem.

Litt tagging.

Nye shorts. (Merker dere at jeg ikke orker å skrive mer nå?)

Jeg kjøpte meg en fin jødehatt hos en forhandler i Green Village. Denne setningen skrev jeg kun for å forsikre dere om at vi ikke hang rundt på Egertorg…. Time Square selv om alle bildene er derfra. Vi bodde der, så vi måtte nesten henge der litt!!!

Den ene kvelden var vi på fylla med Kristine Ringnes på taket av et stort hus. Det var gøy. Tror jeg. Husker ikke det, egentlig. NÅ orker jeg ikke skrive mer, jeg vil ut og nyte solen nå!! Jeg vil henge på trikkestoppet på Briskeby og vente på at 19-trikke begynner å gå igjen! VÆR så snill, ikke la det være flere bilder fra Nw Uork nå! Jeg viL “hjem” igjen liskom….

Siste bildet. Morten Transeth og meg og Anders på pub. Jeg mistet solhatten mi.n Kjøpte ny, og helt lik dagen etter og så dro jeg hjem

Nåp ortker jeg ikke skrive mer!!! NaTTA!!!!!!!

PS: Håper vi sees til åpningen av Briskebylinjen den 16. mai!

Etter nok en intens vår er jeg endelig ferdig med å sniffe løsemidler i oppdrag fra russen. Det er både negativt og positivt. Negativt fordi løsemidler kan ha en avhengighetsdannende effekt på hjernen. Positivt fordi det er veldig farlig å sniffe løsemidler (dessverre), og jeg har nok av andre ting å drive med – jeg refererer til statusen min for litt siden nå.

Med min årlige involvering i russen unnagjort kom humøret mitt tilbake igjen. Humøret mitt kan oppsummeres med et apatisk, tomt blikk, som kvikner til med dumme grimaser og gapende smil så fort det er et kamera tilstede. Cheese, roper jeg høyt. Til kelneren, og får dermed ekstra ost på burgeren jeg bestilte.

Faktaopplysning: Visste dere at jeg spiser restaurant-hamburger med bluecheese til middag hver eneste dag? Ikke. Vel, nå gjør dere det. Jeg elsker hamburger. Med bluecheese.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Runar hadde bursdag her om dagen, da. Her feirer vi han. Runar kunne ikke komme, dessverre. Han var hjemme hos foreldrene sine. Men det var en fin feiring.

Jeg har funnet ut at jeg skal begynne med moderne kunst i det jeg har av overskuddstid, forresten.

Bildet ovenfor er for øvrig ikke en middag. Det er frokost. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg spiser hamburger med bluecheese hver eneste dag. Det skal bli nye greia mi. “Han fyren som alltid sitter på restaurant og spiser hamburger med bluecheese”, skal bli det folk kommer til å omtale meg som. Det, og “han fyren som lukter stramt på 19-trikken”.

Snakk om trikken forresten. Nå er det bare noen få dager igjen til 19-trikken kjører hele veien til Majorstuen igjen! Jeg skal være der. Jeg skal feire nyåpningen av Briskeby-trikken ved å sitte på bakerste sete – i en sterk eim av stram kroppslukt – mens jeg skraper inn moderne kunst på vinduene med en ølkork. Kom dere og! Få en kulturopplevelse!

Dette er onkelen min. Nils. Han spiller trommer i et band som heter “Alt for Damene”. For litt siden spilte de konsert i Slemmestad, og jeg var der for å se på.

Jeg var der sammen med kompisen min, Thomas, som passer på meg når jeg er utenfor Briskeby. (Jeg er veldig redd når jeg er utenfor Briskeby.)

Legg merke til at Thomas tvinger en tilfeldig medpublikumer til å lukte på penisen sin som han gledelig vifter rundt seg. Det er aldri noen som tør å si til han at han skal slutte med dette. Det er sikkert fordi de er redd for at han skal slå dem med den.

Som dere skjønner går alt i ett for meg om dagen, med både moderne kunst, konsertopplevelser og konsumering av hamburger med bluecheese. Oppi alt dette er det også viktig med litt kvalitetstid med de man er mest glad i.

Men atte her om dagen dro jeg til Jimmy Duvall for å tegne litt på beinet mitt. Jeg trengte nemlig en hai. Alle burde ha en hai. Og Jimmy er veldig flink til hai.

Den lille flasken der inneholder faktisk urin. Det er vanlig å smøre tykk urin over huden før man skal tatovere. Det er for å desinfisere huden. Man får kjøpt urin på apoteket.

Jimmy laget hai på hele beinet mitt. Han kommenterte den stramme kroppslukten min – særlig fra føttene. Jeg sa at det var et moderne kunst-prosjekt. Han likte det. Jeg tror han kommer til åpningen av 19-trikken.

Nå har beina mine mange fine farger.

Det gjelder beina til Fattern også. Jeg fikk denne meldingen av han før i dag.

Her er Runar og jeg på vei opp for å titte på sporarbeidet langs Briskebylinjen. Vi gleder oss dritmasse til 19-trikken begynner å gå der igjen.

Ja. Jeg har bartevoks i barten min. Eller har jeg det? For alt dere vet kan det være ansiktsfett som samler seg opp i ansiktshåret slik at jeg kan tvinne det rundt og få barten til å holde seg på plass. Ja. Det er faktisk det.

Har vært på besøk hos morfaren min. Han bor på toppen av Sollihøgda. Veldig fin selfie-utsikt der.

Han kjente meg ikke igjen da jeg kom dit, så det ble litt flaut fordi politiet kom og sånn, og jeg hadde glemt igjen legitimasjon hjemme. Men det gikk bra, politiet der oppe har begynt å huske meg nå – dette skjer liksom hver gang jeg kommer til Morfar på besøk. Jeg hadde vært redd selv, jeg. Det er ikke bare-bare å ende opp med barnebarn som lukter kroppslige avfallsstoffer og bluecheese.

Har blitt med i klubb, forresten. Endelig fant jeg en klubb for meg.

Men nå må jeg sove. Jeg skal oppdatere dere mer senere om hvordan det går med den moderne kunsten min. I morgen skal jeg bæsje på en lampe og stille den ut utenfor Astrup Færnly for og se hvor mange asiatere og tyskere som tar bilde av den. God natt.