Mine kjære DNB-venner har kontaktet meg igjen fordi dem sitter på en stor bunke billetter til Øya-festivalen som skal gis bort til kreative sjeler som har lyst til å dra på festival – og det er vanskelig å gå utenom internettkongen Halvor når man virkelig skal ha en viral boost som blaster bankers! Jeg vet ikke hva det jeg nettopp skrev betyr, men det er sånn jeg snakker. Jeg plukka det opp på den tiden jeg bodde i Huldreveien. Både det og enkle triks for å kaste sykler og handlevogner i Askerelva.
Uansett; DNB deler ut Øya-billetter og det er min jobb som totalt uviktig i samfunnet å hjelpe dem med å spre ordet.
– For å delta må du lage en bildetweet basert på “dagens bokstav” og “dagens spørsmål”. Sjekk hva disse er HER. – Tagg tweeten med #DNBøya slik at DNB-panelet rakst kan finne den og bestemme om den er verdt en billett til Øya.
Jeg prøvde å lage en tweet selv, men feilet selvsagt med en gang. Det er ikke “R” for “Rester” som er dagens bokstav, og dermed kan jeg ikke vinne denne gangen. Ja, ja. Jeg fikk i det minste forsideplass på sidene til DNB. Kanskje jeg blir fulgt av noen fete banktvitrere.
Sånn ellers kan jeg absolutt anbefale Øya-festivalen – spesielt om man får billett gratis. Det er en nydelig, liten festival med masse fine mennesker, musikk og øl. Jeg anbefaler øl. Sånn ellers kan jeg absolutt anbefale Twitter også, men jeg antar at alle leserne mine har forstått det på dette tidspunktet.
I forrige uke hoppet jeg på toget for å krysse de 12 fjell og dermed få mestringsfølelse. Det er mange år siden jeg var i Bergen sist, om man ser bort i fra at jeg var der for tre måneder siden. Her er det røykepause på Finse. Finse er et norskt sted i Norge. Jeg røyker ikke, men simulerte det på en troverdig måte for å unngå utstøtting av de andre på toget.
Med meg på turen hadde jeg med meg Pål, kompisen min fra tiden på Fotoknudsen på CC Vest. Pål jobber der fortsatt, og han er singel og dritkeen på fjortisdame, så ta gjerne turen innom for å hilse på. Han i midten er den eneste personen jeg har møtt i mitt liv (bortsett fra Geir Børresen og et par andre) som har spilt i Sesam Stasjon. Jan Grønli heter han, og vi møtte han tilfeldig på toget. Her står vi alle og røyker sammen på Finse – bortsett fra meg som simulerer. Jeg tror Jan Grønli ble lei av å snakke om Sesam Stasjon da han etterhvert skjønte at jeg kan ALT om Sesam Stasjon. Ikke bare innholdet, men også produksjonen, planleggingen, interne historier, Leonora naken mens hun blir voldtatt av marsboere, tekstforfatteren til Max Mekker… Jeg har også store planer om å male om Lørenskog Stasjon tilbake til sine respektive farger. Det er et overgrep mot norsk kulturhistorie at Jernbaneverket malte bygningen gusje-gul mens ingen så det. Sesam Stasjon for life!
Jeg, Pål fra CC Vest og Jan Grønli fra Sesam Stasjon fant fort veien til øl-vogna. Her kunne man nyte Carlsberg på boks til 80 kroner, eller en liten flaske rødvin til 250. Vi fikk også med oss en pakke med lefser for hver gang vi krysset 100 kroner, så dere kan regne selv hvor dyr denne togturen egentlig ble, når jeg sier at vi fikk med oss totalt 14 lefser. Disse lefsene kastet vi på fattige narkomane i Bergen senere, men det er en annen historie.
Det var en trivelig togtur, med mye interessant å se på. Aldri har jeg sett gjerder oppsatt på en slik måte tidligere. Jeg synes det er spennende med kulturforskjellene mellom sentral-Norge og usentral-Norge, men her har nok Jernbaneverket bommet i forsøket på å holde fjellrev og lemmen unna sporet. Jeg jobber ikke med gjerder selv, men antar at gjerder burde danne en ring eller firkant for særlig effekt. De burde i hvert fall være jevnt plassert, og ikke hulter til bulter som på bildet overfor.
På Myrdal stasjon, et sted som ingen andre enn Jernbaneverket vet hvor er, så la jeg merke til noe morsomt. En backpacker (taper) tok bilder av seg selv med et kamera hun hadde puttet på en lang stang. Det er det dummeste jeg har sett i mitt liv + jeg må ha en sånn stang.
Jeg prøvde å rope til damen med stangen at hun var en hore, men hun hørte meg ikke fordi jeg var inne på toget og toget hadde begynt å kjøre for 4 timer siden og ankommet Bergen. Hei Bergen!
Etter at vi ankom Bergen jernbaneverketstasjon, så kastet vi all maten vår på fattige narkomaner mens vi lo og drakk øl. Så gikk vi til Marken Gjestehus som er et sted der mennesker kan bo mot betaling.
Etter 7 timer uten stødig internettforbindelse var det deilig å sette seg ned med internett i noen timer for å lese seg opp.
Tre timer senere.
Jeg bruker lang tid på å lese meg opp på internett etter en 7 timer togtur. Her er et bilde Pål tok av meg og Internett to dager senere for å dokumentere at jeg er verdens kjedeligste person å reise med. Fakta: Jeg er faktisk ENDA ikke ferdig med å lese meg opp på internett etter flyreisen hjem fra Thailand. Jeg lever et hardt liv.
Etter noen dager kom vi oss endelig ut døra, og dro ned til sentrum for å titte litt. Dette var jo samtidig som alt Justin Bieber-hysteriet i Oslo, og på Torgalmenningen hadde spente fans dukket opp i tilfelle han dro til Bergen i stedet.
Jeg satt meg ned for å se om det kanskje dukket opp en mulighet til å slå ned han lille drittungen – samt nyte det fine utemiljøet. Bergen er jo en fin by, med mennesker, bygninger, duer og andre ting i. Plutselig hørte jeg en rar lyd. Var det Justin Bieber?
Brått ble Torgalmenningen fylt opp av rare mennesker som åpenbart hadde bomma kraftig på årets 17. mai.
I Bergen har de slagord og plakater på 17. mai – en tradisjon jeg håper også vil komme til Østlandet. “Gratis gul farris til alle!”, skulle det stått på min plakat, da. “Utdanning skal lønne seg!” – Halvor, 23 år, arbeidsløs drop out med psykiske problemer og støtte fra nav.
Etter å ha feiret 17. mai for andre gang i år, så måtte jeg jobbe litt for å ta igjen tiden. Her er jeg på kontoret. Kontoret er en pub. Jeg jobber med ølen.
Så var det klart for tur i skogen. Pål, meg selv og Ulrikke Lund, som er kjent for å selge klærne sine hele tiden, bestemte oss for å gå opp til Fløyen som er en t-banestasjon på hardangervidda. Her venter vi på at t-banen skal komme, slik at vi får kulere bilder.
Sånn, ja.
På veien fikk jeg plutselig øye på et av naturens underverker.
En beverdemning! Jeg synes det er vakkert hvordan naturen lever sitt eget liv. En beverdemning skal holde vannet unna, og her er det jo ikke noe vann. Jeg blir rørt.
Så var vi endelig på toppen. Det er utrolig å tenke på alle de som har stått her oppe før oss og tatt bilder av hverandre.
Så tok vi t-banen ned igjen og dro til akvariet.
Jeg digger pingviner. Jeg har lyst på et par stykker selv også, som Rambo kan leke og kose med.
De hadde også en forvirret måke, som trodde den var pingvin. Han gikk rundt i pingvinparken i due-drakt og hermet etter de andre pingvinene.
Her er jeg og krokodillen. Artige.no, denne skal dere få gratis av meg.
De hadde masse slanger også. Denne stakkaren hadde klart å kvele seg selv.
Under oppholdet i Bergen rakk vi å spise mat minst to ganger mellom all øldrikkingen. Her sitter jeg på Jacob Aall med Thomas fra internett.
Og her sitter jeg på 50-tallsrestaurant med en 15-åring som heter Lene. Lene spiste ikke mat her, men det gjorde jeg. To toast! Jeg og Lene har blitt venninner, forresten.
Så la Pål merke til fotobutikken Daae Foto. Jeg og Pål er jo fotobutikkentusiaster begge to, og fant det litt morsomt at denne butikken reklamerer med Minolta og Kodak. To fotomerker som ikke finnes lenger. Men sånn er bergenserne. Patrioter som vil ivareta samfunnet slik det en gang var. Det er skummelt, men også noe vakkert ved dette fenomenet som kalles for “Bergensbølgen” på folkemunne. Jeg vet ikke hva jeg snakker om, men jeg synes litt synd på Daae Foto og synes alle som har muligheten til å dra innom denne forretningen burde gjøre det. Bare for å kjøpe et engangskamera eller noe.
Her er Pål. Man kan ikke hate på en mann med øl og røyk og briller og klær og hår og klokke og egen sitteplass på dinern?
Men vi kan jo ikke sitte og spise hele dagen!
Jeg og Pål hadde en konsert å dra på – ikke med Justin Bieber, men “Ozzy with Friends”. Jeg har vært på konsert med Ozzy Osbourne før – da som Black Sabbath, et av mine soleklare favoritter innen sjangeren “musikk”. Egentlig skulle de spille som Black Sabbath i år også, men gitaristen Tony Lommi har fått lymfekreft og kunne ikke være med. Black Sabbath er ikke Black Sabbath uten Tony. Han er Black Sabbaths svar på Slash. Ozzy er heldigvis ikke Black Sabbaths svar på Axl Rose og valgte derfor å spille som Ozzy with Friends til ære for Tony. Ironisk nok med Slash som gitarist.
Og så MØTTE JEG SLASH OMGOMGOMG!!!
Etter en uke i Bergen hoppet vi på toget hjem igjen. Det hadde vært en hard uke, men vi hadde opplevd mye. Totalt brukte Pål og jeg rundt 25 000 kroner i Bergen. Hovedsaklig på øl og fernet.
Med en offentlig epost-adresse på en hjemmeside som tidvis klatrer nogenlunde høyt opp bland rosabloggerne på blogg.no, så sikrer man seg også en epost-konto full av dritt. Det er mange typer epost som går under kallenavnet dritt, men verst av dem alle; “nisje”-bransjene som består av svensker og nyutdanna sveklinger fra BI (største samlingen av tapere i hele Norge på en gang) som tror de er salgsgenier fordi de har oppfunnet en eller annen app, eller startet import av telefondeksler, lommebøker, hestebæsj og andre unødvendigheter, og tror de får solgt det – da gjerne via sosiale medier, og da gjerne via bloggere. Jeg har blitt plaget av mange av disse fjolsene og har tidligere sagt i fra om hva jeg synes om den slags “salgstriks”.
(Trykk på bildet for å få det større.)
Den virkelig store verstingen er en nettbutikk som kaller seg Handelsportal.no. Handelsportal.no selger stygge mobildeksler og masse annet dritt som ingen egentlig liker. Det finnes mange tullinger der ute som selger dritt ingen vil ha, men problemet med disse idiotene er at de plager folk med dritten sin. Det kan sammenlignes med å bo i en blokk der Norge bor i etasjen under deg, også skjærer man ut litt av gulvet og bæsjer ned på Norge. Det er nettopp det Handelsportal.no driver med. De bæsjer på landet vårt med dritt. Etikken deres lukter spy, og jeg er sikker på at alle som jobber hos Handelsportal.no er tilbakestående. Hjelpesentralen gone lose. Jeg har lenge lurt på om det faktisk sitter ekte mennesker i andre enden. Etter å ha sett meg lei av alt maset deres på epost, så tenkte jeg en ettermiddag i mars at det var på tide å si ifra. (Trykk på bildet for å få det større.)
Det hjalp selvsagt ikke, for ingen i Handelsportal.no klarer å lese. Jeg får dating-spam på translate-norsk fra Afrika som er bedre skrevet enn mailene jeg får fra Handelportal.no minst to ganger i uka. Så; når det ikke er mulig å stanse dette, og jeg ikke vet hvor denne hyperaktive hjelpesentralen for vanskeligstilte drittsekker holder til slik at jeg kan sende dem miltbrann i posten … Hva gjør man egentlig da?
Det finnes flere utveier i situasjoner der man står fast i dritten. Den enkle løsningen er selvsagt å drikke bort problemene. Men jeg har faktisk lært at det ikke hjelper for noe som helst. Ved en real fyllekule kan man også komme til skade for å blogge om mobildeksler fra Handelsportal.no og da har man jo driti ganske greit på draget (og kanskje helt ned til underetasjen).
Den andre løsningen er å gjemme seg fra omverdenen. Forsvinne. Bli en taper som bor i skogen, sånn som Tore Tvedt.
Den siste løsningen innebærer hverken drikking eller rømming. Den innebærer kun ett badekar eller en middels stor dusj, og det er noe nesten alle nordmenn gjør ved jevne mellomrom. Jeg snakker selvsagt om den gode, gamle fosterstillingen. Slik sitter jeg. Noen ganger i flere dager i strekk. Det er derfor jeg er så tynn! Fordi jeg ikke spiser. Jeg bare ligger der i badekaret. Gråter litt. Nynner litt på en fin sang. Dere vet.
Men faktum er at ingen av disse tingene kan fjerne problemene. De er der fortsatt. Handelsportal.no er der fortsatt. Det er bare én ting man kan gjøre for å ta rotta på disse rottene. Man spammer Handelsportal.no tilbake. Dette kan man jo ikke gjøre alene uten å være autist eller speedfreaker. Da hjelper det å ha en twitter-konto med mer makt enn Evenes, Sørrelsa, Lavangen OG Flakstad Kommune + hele Island tilsammen. Jeg spurte mine disipler på Twitter om hjelp og la samtidig med et eksempel på hvordan man burde gjøre det. (Trykk på bildet for å se mitt eksempel.)
Og jammen fikk hjelp også. Her har for eksempel Arvid skrevet en sint mail. (Trykk på bildet for å få det større.)
Her har også Kim-Eirik satt skapet på plass for nissene i handelsportal.no (Trykk på bildet for å få det større.)
Og etter mange uker på spam-offensiven, så skulle det endelig vise seg å gi resultater. Handelsportal.no viste for første gang tegn til selvinnsikt og forståelse for at ingen i verden liker dem.
Men det er klart. Selvfølgelig trykker jeg ikke på den linken – da får jeg sikkert masse rosa iphone-deksler i posten med en faktura. Derfor håper jeg alle mine lesere og disipler og slaver fortsetter å sende mail til disse tullingene, helt til de innser hvor forferdelige mennesker de er, tar en scientology-test og begår kollektivt selvmord.
IKKE SEND MEG MER DRITT I POSTEN, RUMPEVORTER!
Forresten handelsportal.no! Jeg har nevnt dere 11 ganger i dette innlegget. Jeg forventer å få et eller annet fett av dere nå. Kanskje en navelpiercing laget av led-lamper eller noe sånt. Takk på forhånd.
PS: Det sendes stadig inn nye mailer til denne bedriften. Hah! Bedriften. Høres nesten ut som bedriten! Klikk på bildene for å se dem større.
Alba
Simen
PS 2: “Pavel” har nå avregistrert min mail for meg. Vi takker ham for hans engasjement og stå på-holdning. Vi trenger flere som deg, Pavel!
Mens jeg redigerer bilder fra Bergen, skriver litt, sender noen sinte eposter og planlegger sommeren (som blir den mest intense “ferie”sommeren min noen sinne), så tenkte jeg å legge ut dette pinlige råmaterialet fra forrige vlogg.
Er ikke dette helt på trynet? (Retorisk spørsmål; selvfølgelig er det ikke det – jeg er jo råkul!)
Her er ferdige resultatet for dere som ikke følger med like aktivt som alle de små jentene i Nord-Norge og alle de eldre mennene fra Alvdal.
Kommer med noe mer givende ganske snart. Må bare… fikse litt til…
Jeg og Ulrikke har kommet frem til at vi skal flytte sammen til Voss (på det kriteriet at jeg betaler for ALT) fordi Fotballfrue flyttet til Skien – og det MÅ opprettholdes LITT stabilitet i dissa greiene. Jeg markerer dette innlegget under kategorien “politikk”.
Fattern pleide å fortelle meg om da han var liten, og at de pleide å spørre hverandre for eksempel “Har du sett siste med Tegnestiften?” etter å ha sett nyeste episode av ungdomsprogrammet “Tegnestiften” kvelden før. Etterpå stod de i skolegården og diskuterte episoden. Eller “Smil til det skjulte kamera” for den saks skyld.
NB: Jeg har ikke sjekket om min far faktisk så “Tegnestiften” på TV. Jeg har gjort research og funnet ut at det var et TV-program som het dette på slutten av 60-tallet. For alt jeg vet sugde det.
Det jeg lurer på. Er det slik at dere ungdommen som henger her inne pleier å se “Har du sett siste med Kong Halvor, eller?” i skolegården dagen etter at dere har fått med dere den nyeste? Også lurer jeg på om dere kanskje diskuterer filmen etterpå. Prater om det estetiske, handlingen og kanskje hva som burde vært annerledes. Det er mitt mål og ønske. At dere som ser filmen snakker med hverandre i skolegården dagen etter, med 60-talls-slang, om den siste til Kong Halvor. Den dagen jeg oppnår det skal jeg spandere på meg en napoleonskake.
Vi er også bestevenner. Vi går turer sammen (i stua), og vi sover sammen (jeg er lille-spoon). For mange kan nok vårt forhold virke som et helt vanlig katt og menneske-forhold – men det er ikke det. Vi har dannet et forhold til hverandre basert på tillit, brorskap og velfungerende “lage middag annenhver dag”-avtale. Vi går ofte på do sammen også. Og vi har vår helt egen high five.
Vi er nemlig veldig glade i hverandre – selv om det ikka alltid er like lett når begge lider av kraftige personlighetsfyrstyrrelser. Eksempelvis våkner jeg noen ganger om natten og tror jeg Macgyver, og Rambo tror alltid at han er en kengeru når klokken er rundt 23.00. I tillegg har jo jeg mine tvangshandlinger og konsentrasjonsvansker å leve med, mens Rambo har en trang til å drepe.
Noen av spurvene i nabolaget kaller Rambo for “Laserkatten”.
Men det er fortsatt oss to. Om kveldene ser vi på TV sammen. Da får Rambo litt potetgull, mens jeg tar en en sjokoladebit og kanskje en kakao. Vi er så glade i hverandre, jeg og han.
Rambo er så ung. Noen ganger misunner jeg han litt. Han har jo hele livet foran seg! Jeg har også hele livet foran meg, men Rambo har klør! Jeg har bare kjedelige negler.
Noen ganger sitter vi bare og ser hverandre dypt inn i øynene. Rambo mobber meg noen ganger fordi jeg har så stor nese. I forhold til hans. Så påpeker jeg at jeg har større tiss enn han, men da bare flirer han og sier “Men Halvor, da! Jeg er jo katt!”. Rambo er så småteit – men han er fin.
Men Rambo og jeg har mange ting til felles. Én av de tingene er å stirre på ting. Jeg stirrer på alt mulig, og det gjør Rambo også. Noe av det beste jeg vet å stirre på er fine steiner som er helt glatte og ser ut som steinalderen-penger. Rambo liker å se på vannet renne. Også når jeg tisser. Rambo ser alltid på når jeg tisser. Noen ganger prøver han å klore strålen – haha – han er så søt når han får all urinen over seg!
Her stirrer vi.
På en flyvende hatt.
Rambo bare: Her er min hatt. Dette er bare min hatt! Her er hatten min. Denne hatten får ikke du prøve, den er min!
Og så bare: Oooh, se på meeeg! Jeg har fin hatt på meg! Jeg er fiiin. Jeg er fin pusekatt, mjaaaooo!
Så kastet jeg hatten i søppelen og bare: Rambo, kom her, kose, meg, kose, jeg vil kose, kose meg, Ramboooo!
Og Rambo bare: Jeg … må …
… bare …
… spille litt trappespillet med naboen.
Og så blir jeg lei meg og tenker at Rambo ikke liker meg – setter på Evanescence og legger meg med hodet nedover slik at jeg ikke får puste uten at det kommer masse lo inn i lungene slik at jeg sakte men sikkert får lungene fulle av lo og dør.
Men det ordner seg alltid, selv om Rambo kanskje er litt koko, noe jeg IKKE er – jeg er ikke KOKO – ikke jeg – nei – den som sier noen er KOKO er det SELV – KOKO kan du SELV VÆRE DIN SCHTØGGE HORE KOM DEG NED I KJELLEREN IGJEN HVORDAN KOM DU DEG LØS DIN TØS!?!?!? … Telle til tusen. Prøve igjen.
Selv om Rambo synes jeg blåser litt for mye i ørene hans for å vise vennene mine at han har epileptiske ører, så er han glad i meg og merker det når jeg prøver å begå selvmord med hjelp av den gamle lo-metoden. Det gjorde han denne gangen også. Se hvor glade vi er når vi er sammen!
Rambo er det beste som har skjedd meg siden jeg så E-type på Rockefeller i 1998, og selv om vi surrer mye rundt her i leiligheten, så er vi bestevenner. Jeg håper vi kan være bestevenner for alltid. Selv om jeg ønsker meg minst én av alle dyrene, så er Rambo den jeg har klart å etablere meg med. Jeg har prøvd å etablere meg, og det er nesten skumlere enn å bli torturert. Rambo klorer litt, men det er bare koselig. Det skal du vite Rambo: Jeg hadde tatt en kule for deg. I det minste et papirfly. Du er verdt det, pusen min.
Er du bestevenn med en kattepus? Husk å sjekke bloggen til Rambo, samt følge han på Twitter. Rambo er råkul.
Dette innlegget skulle egentlig ut for mange uker siden, men på grunn av svikt i systemet (periodisk downs syndrom), så kommer det først nå.
Det startet med at jeg fikk et brev i postkassa. Jeg får jo aldri noe annet i postkassa enn regninger og avføring, og tenkte først at det var Anonymous – eller noen andre middelaldrende menn med potensproblemer – som hadde sendt meg miltbrann fordi jeg erter dem på Twitter. Men det stod jo “Fragile” på brevet, og Fragile er jo en ganske dårlig film fra 2005 som handler om spøkelser. Brevet kunne faktisk kjennes litt ut som et spøkelse, og valgte å åpne.
Det så ikke ut som hverken miltbrann eller spøkelse. Det var brunt og halvklissete. Kanskje det var heroin eller LSD?
Da jeg snudde brevet mot meg selv igjen, så la jeg imidlertid merke til påskriften der det stod at den brune greia var et kakestykke noen på et tidspunkt visstnok hadde lovet meg på.
Kakestykke?
Minner mest om en pannekake, spør du meg, men folk har vel forskjellig referanse til hvordan kake skal se ut.
Helt tilbake til da jeg var barn, så har jeg hatt stor sans for kake. Jeg tok derfor sjansen, og smakte på innholdet i det snodige brevet jeg hadde fått. Stikk i strid mot alt det Fattern noen gang har sagt (han sa alltid: Ikke spis flate kaker du får i posten av fremmede og ikke ligg med ukjente menn som gir deg godteri og hasj!).
Etter å ha spist flat kake, så måtte jeg på do. Det var i det minste godt! Tommel opp.
Uten å tenke noe videre over kakebrevet, så gikk dagene videre. Jeg gjorde mine daglige gjøremål (stå opp, spise spagetti, se på MacGyver og kile Rambo i ansiktet med et ødelagt sugerør) uten videre forundring over at noen hadde laget kake, skvist den sammen i et brev og sendt det til meg.
Så fikk jeg plutselig et nytt brev. Fra posten. De skrev at jeg hadde fått en pakke, som ventet på meg der.
Irritert over at jeg måtte gå ut hjemmefra, så spaserte jeg den rundt 800 meter lange veien til postkontoret, og postkontoret hadde helt rett; pakke var det. Denne var det visstnok også spøkelse oppi.
Jeg elsker å pakke opp ting. Gleden av å rive i stykker litt papir med noe teip på er rett og slett ikke til å kimse av. Pakker er udiskutabelt ukimsbart – med mindre de inneholder levende aborter eller at gavesnoren er alt for stram. Men denne pakken var ikke sånn. Den var flat og skulle visstnok inneholde enten et spøkelse eller en dårlig dvd fra 2005. Jeg gledet meg i det jeg rev opp forpakningen.
En grønn plakat med bilder på! Det beste jeg vet!
Ved en nærmere titt registrerte jeg at det ikke bare var en helt vanlig grønn plakat med bilder på. Det var bilder av MEG! Masse bilder av meg. Hadde jeg bursdag?
På baksiden var det enda flere bilder og historier.
Kreativ løsning ved mangel på bokstaven “R”: Bare bytt den ut med P. HalvoP. Ikke noe problek (gikk tom for “M”).
Vedlagt lå det også et brev som forklarte grundig hvem disse “Fragile”-brevsenderne var.
Jeg burde jo skjønt det med en gang. Dette er nemlig jentene som står bak yndlingsbloggen min, nemlig konghalvorfan.blogg.no, en blogg jeg forøvrig vil anbefale alle å følge med på. Bloggen handler om meg og jentene bak, Mette og Klimentina. Bloggen inneholder også færre skrivefeil enn de fleste Paradise Hotel-bloggene, så det skulle bare mangle at den får en plass høyt oppe på topplista. Kreativiteten er det i hvert fall ingenting å si på, og jentene må være av dem som får med seg desidert mest av hva jeg driver med. Å det er jo ikke skummelt i det hele tatt. Heller ikke at de vet hvor jeg bor (Rambo holder vakt, og han er bevæpnet med sprettert og nunchuck).
Takk Fanbloggen!
Og som takk for gaven, så offentligjør jeg hele TO bilder fra fotoshooten jeg hadde med meg selv da jeg skulle lage dette hjemmesideinnlegget. Bildene viser yndlingsposeringene mine.
Posering nr. 1: Stirre tomt, men direkte inn i kamera.
Posering nr. 2: Stirre tomt, men direkte inn i kamera med hodet litt forover.
Det er viktig å huske at bildene skal tas på utpust.
Tenk at jeg er fan av en blogg som er fan av meg. Lurer på om det finnes noe ord for sånt.
Halvor, din latsabb. Du må skrive mer! Ok, da. Halvor. Du må også ta deg selv litt oftere på tissen. Ja vel, da. Kan du mate meg Halvor? Med hva da? Mat? Ok.
Tar en pause i mitt nye skriftelige hjemmesideinnlegg for å spise middag. Nå er jeg ferdig.
På grunn av tidenes merkeligste opphold i Thailand forrige måned, så har tiden gått fort siden sist jeg skrev noe her. Det synes jeg selv er juks og slurv. Jeg tillater ikke meg selv å skulle bli “dårligere” i noe jeg egentlig liker veldig godt, bare fordi jeg har klart å bli enda slappere enn før. Men slik føles det. Tankeløs, tiltaksløs og sytete.
Nå holder dette innlegget allerede på å tippe over til å bli et sippeinnlegg, men jeg styrer unna med dette bilde av meg med MacGyver-boksen min. 7 sesonger med riktig bruk av livet.
Jeg har i de siste månedene hatt et ustabilt, melankolsk humør der jeg tenker mye på alt og uansett hvor godt eller vondt det jeg tenker på er, så får det meg til å ville grine. Et eksempel er den gamle datamaskinen min. Den kostet meg rundt 20 000 kroner og har blitt brukt til det meste. Men så fikk jeg meg MacBook-maskin og puttet datamaskinen min på rommet. Der har den støvet ned. Jeg har dårlig samvittighet ovenfor en datamaskin. Jeg føler at jeg har etterlatt den til nødbruk og lagring.
Her er den gamle musa. Tenk på all pornoen jeg har klikket meg inn på via denne lille krabaten. Nå blir den knapt brukt til å rydde opp på skrivebordet.
Når jeg er i denne tilstanden, så er det vanskelig å styre humøret eller kreativiteten i riktig retning. Jeg blir sittende og surre med totalt meningsløse ting som ikke kommer hverken meg selv eller noen andre til gode. Som å lage seg 14-15 nye mailer og sende inn falske rykter om seg selv til sladreblogger. Det har jeg gjort. Og det har jeg brukt masse tid på.
Første mailen jeg sendte for å se hva som skjedde.
Innlegget sladderbloggen skrev.
Sendte også mange slike småmail for å vise at han der Kong Halvor virkelig er en falsk dust (han er det).
Så ble jeg bitt av basillen. Jeg satt hjemme i mange dager og skrev dumme rykter. Og lo så høyt at jeg fikk naboklage.
Og der var det innlegg på sladrebloggen om mitt nye homofile forhold fra 1. april i fjor.
Jeg skrev mange flere mailer og kommentarer enn dette, men så fant jeg plutselig ut at det ikke var noe gøy å bruke tid på en sladreside ingen leser, der forfatteren av siden skriver alle sine kommentarer selv og later som at det er masse aktivitet. Så slo jeg meg selv så hardt i hodet at jeg ikke husket noe, og så drakk jeg, og så var jeg i Thailand og nå er jeg på Briskeby igjen og bruker fortsatt tid på en sladreside som ingen leser. Jeg er så dum. Rambo rister på hodet, men jeg tror det er mest fordi han føler konkurranse i leiligheten etter at jeg kjøpte meg en løve.
Når sinnstilstanden ikke er på topp har jeg nemlig en tendens til å kjøpe ting. Jeg kjøper bare kule ting, men det er veldig typisk for den tilstanden. Christopher Nielsens tegneseriehefter er et godt eksempel på kule ting. Ellers er også sprettkniver, zippo-lightere og filmer som er bannet i Norge gode svar på hva som er kule ting.
Musikk har alt å si for godgjørelse av hodet på en dårlig dag. Forholdet mitt til sjanger er veldig varierende, og i løpet av det siste halvåret har jeg nesten bare hørt på musikk fra barndommen min. Jeg har aldri klart å kvitte meg med de gamle skivene mine (akkurat som med datamaskinen på rommet) og etter snart 15 år har jeg begynt å høre på dem igjen. Visste dere at Blümchen og E-Type lagde sang sammen for noen år siden? De gjorde det, og DEN er virkelig helt forferdelig. Jeg har hørt på den minst 100 ganger. Elsker den.
Jeg tror også at trangen til å høre på 90-tallsmusikk igjen er der på grunn av denne “We love 90s”-festen som alle tullingene drar på for å late som at de var fans av E-Type og Scooter på 90-tallet. Jeg var den eneste på Hagaløkka barneskole som hadde genuin interesse i musikken som ble spilt på slutten av 90-tallet og da spesielt band som Scooter og E-Type. Alle mine barndomsskolevenner drar på 90-tallsfest for å mimreflire av de gamle heltene mine. Jeg trenger ikke det. Jeg så E-Type i 1998, jeg.
Nå hører jeg på 90-tallstrashen fordi jeg faktisk liker den. Heut’ ist mein tag 4 ever. For dere som har interesse av det – ikke for å le, men for å nyte – så kan dere abbonere på DENNE spotifylista. Den skal etterhvert dekke flere av mine favoritter fra starten av min musikkelskerkarriere.
Så depper jeg litt og hører på Jokke. Jokke er den viktigste norske artisten siden Ivar Medaas.
Så blir jeg glad igjen, og koser meg med brus og sjokolade.
Fordelen med våren er at sola er tilbake på himmelen igjen, i hvert fall for oss som ikke trekker gardinene til side før klokken nærmer seg 18-19:00 om morgenen. En gang i april, før jeg dro til Thailand, så ringte jeg til kompisen min Christian for å høre om han ville bli med å nyte sol med meg. Det ville han. Her nyter vi sol.
Ulempen med Norge er at det noen ganger skygger uønskede elementer for solen mens man nyter den. I dette tilfelle et gammelt hus.
Vi ble så irriterte med det stygge huset. Aldri før har det vært i veien for sola som jeg kan huske. Dritthus.
Jeg og Christian har bestemt oss for å hugge det, men jeg må vente til han kommer hjem fra syden før vi kan gjøre det. Han ble så irritert over at huset var i veien for solen at han bestilte billetter til Kreta. Jeg bestilte også billetter, men jeg havnet i Krabi i stedet for Kreta. Jeg anbefaler alle å lese nøye når man skal bestille flybillett, ellers havner du midt i jungelen og våkner opp med dyr på rommet ditt.
Rambo har hatt huset for seg selv og er ganske fornøyd med å kunne ligge på kryss i sengen. Han er akkurat som meg; kryssligger.
Egentlig vet jeg ikke hva melankolsk betyr. Jeg synes bare ordet er kult. Jeg er bare mongo, jeg. Konstant.
Siste filmen fra Thailand. Nå er jeg hjemme hos Rambo igjen. Tror jeg skal skrive et sammendrag med bilder også, men med mitt internettnivå kommer det vel ikke før neste år.
Tre uker i Thailand. Jeg ler av meg selv, mens jeg barberer meg og smører inn ansiktet med aftershave med selvbruningskrem i. Jeg er jo bleik etter et så langt opphold innendørs, mettet på junkfood.
