HALVOR HARSEM @KONGHALVOR

Roskilde har betydd veldig mye for meg siden jeg var der for første gang i 2008. Det er de ti dagene i året der ingen ting er viktig – kun leve i nuet og gjøre akkurat det jeg føler for. Samtidig har jeg vaklet på gjerdekanten de siste årene, i forhold til om jeg burde gi meg mens leken fortsatt er god. Bølgen av 18-åringer i russeklær blir stadig større, musikken vannes stadig ut, og folk virker mer og mer interessert i å vise frem kostymene de har kjøpt i lekebutikken, i stedet for å “bare være”. Det er de folka som drar på festival for å prøve å være gærne. Men de er ikke gærne i det hele tatt.

“Se på meg – jeg har på meg green man-suit! Jeg går rart og tar på folk. Jeg er morsom!” “Ikke morsommere enn meg – jeg har på meg borat-string og en rar hatt!” “Se, jeg har en kondom på hodet!!!”

I år var jeg veldig nære ved å selge billetten min, men ombestemte meg i siste liten. Da jeg rømte fra Hove til Oslo dagen før, var Roskilde det eneste jeg tenkte på. Jeg visste at jeg måtte komme meg dit for å vaske av meg den psykiske lidelsen jeg hadde pådratt med ved å oppholde meg på Tromøya en hel uke. På bussen mot Oslo ringte jeg til Markus og Johanna (mennesker) og var så heldig at jeg fikk plass i bilen deres, helt fra Oslo til Roskilde i Danmark.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var en herlig tur nedover – og i godt selskap. Ikke bare av Markus og Johanna (mennesker), men også av fluen Frank. 

Frank var med oss helt fra Norge for å imigrere til Danmark og den danske kulturen. Frank har ingen problemer med å sosialisere seg, og få jobb og venner hjemme, så det blir spennende å se hvordan det går med han i Danmark. Han fortalte oss vitser nesten hele veien ned – det var helt umulig å ikke flire (og det på tross av flere groviser).

Vi tok ferge fra Sverige til Danmark. På fergen kjøpte jeg med meg en liter med sprit.

Så var vi endelig fremme – et døgn før åpningen. Jeg hadde kjøpt inngangsbooking ved en annen inngang enn Markus og Johanna (mennesker), så jeg måtte henge i køen alene. Heldigvis hadde jeg med meg en liter med sprit. Dette bildet fant jeg på internett.

Åpningsdagen var helt forferdelig (det er den nesten alltid). Jeg våknet 11 timer før campingen skulle åpne, med en vond smak av misbruk i munnen. I løpet av disse 11 timene var det umulig for meg å gå på do, spise eller drikke. Dermed gjorde jeg ingen av delene, noe som logisk sett går helt fint, men det tærer veldig på kroppen når du står utendørs i 30 grader.

Jeg har generelt veldig lite til overs for å stå 11 timer i kø, og fant ut at jeg måtte bruke tiden litt produktivt. Men etter å ha funnet ut at det dessverre ikke passer å pelle seg på tissen når man står i kø bestemte jeg meg heller for å skrive sms til Oma (mormor) og formulerte en hyggelig melding.

Den første dagen på Roskilde er som sagt alltid tung, og etter at alle hadde løpt inn og kranglet til seg en teltplass, så oppdaget jeg det verst tenkelige idet jeg var ute for å kjøpe mer alkohol.

Kan ikke alle dere som har vært- og skal være russ bare forstå dette med det samme: Russeklær benyttes KUN når man er russ. Aldri ellers. Det er totalt uakseptabelt å spre slik ukultur offentlig, med mindre det er duket for denne ukulturen (og du er i Norge, helst bortgjemt i skogen et eller annet sted).

Heldigvis ble jeg litt glad igjen da jeg gikk forbi bensinstasjonen rett utenfor campingområdet, og kunne konstatere at den søte bensinpumpen spilte dataspill med seg selv. 

Jeg har sansen for slike bensinpumper. De har så mye mer sjarm enn de sure “voksne” pumpene som bare vil se på nyheter og diskutere politikk.

Med teltplass og alkohol i boks kunne festivalen endelig begynne for min del. Her hilser jeg på fjorårets vinner av DM i luftgitar. Det kan umulig være mye penger å hente i luftgitar-bransjen, med tanke på at han skulle ha tomgodset vårt i betaling for bildet.  

Årets viktigste Roskide-begivenhet: Ditte.

Dere leste riktig. Ditte, hun som står bak meg til høyre, og jeg fikk et veldig spesielt forhold. Det hele begynte da jeg skulle kjøpe øl, og det var hun som serverte meg den. Jeg var solgt. Ditte ville dessverre ikke fortelle meg hva hun heter, men jeg har laget en fanklubb på facebook, og håper at jeg på den måten kan nå frem til Ditte slik at hun forstår at jeg ikke er helt sprø. Bli med i fanklubben HER. 

Vi hadde gode dager på Roskilde, selv om jeg merket at kroppen begynte å få nok. Her har vi huket tak i noen ekle dansker som luktet klamydia. Vi skulle bare ta bilde med dem, men jeg husker ikke hvorfor.

Første konsertdag rakk jeg å se The Cure og Araabmuzik. Jeg klarte på dette tidspunktet nesten ikke å bevege meg lenger. Andre konsertdag fant jeg ut at jeg måtte komme meg hjem igjen. Jeg orket ikke mer. Markus og Johanna (mennesker) var enige. 6. juli 2012 rømte vi Roskilde-festivalen. 

Dere kan godt si at jeg pinglet ut, men jeg har kjørt et løp siden i våres som dere ikke kan forespeile dere en gang – og konsertene er uansett det kjedeligste med Roskilde (selv om jeg skikkelig gjerne ville se Gossip). Løpet var forsåvidt ikke over, selv om jeg rømte fra festivalen som har holdt hjernen min stabil de siste 5 årene. To dager etter at jeg var kommet hjem, så dro jeg videre. Til Tyskland med Oma.

Jeg kommer tilbake til det.

Og selv om jeg ligger flere uker etter skjema med hjemmesideoppdateringen (hjalmaring), så kan jeg si så mangt som at jeg har holdt meg innendørs helt siden jeg kom hjem fra Tyskland, og har på ingen som helst måte gjort noe som hadde vært interessant for noen å få med seg. DER! Jeg sa det! Jeg er en einstøing.

Denne dagen kom brått på, uansett hvor forberedt man var. Den ekle følelsen i kroppen, klumpen i halsen, stillheten. Jeg kjenner det på kroppen i dag – som for ett år siden. Jeg husker det som om det var i går, men det føles som om det er 5 år siden. En 365 dagers lang nyhetsstorm, toppet av en lang og krevende rettsak har fått mellomrommet fra i fjor til i dag til å virke lenger enn ett år.

Personlig tenker jeg på 22.7 hele tiden. For hvert ord jeg skriver. For hvert ord jeg sier. I Oslo står høyblokka tildekket som et evigvarende byggeprosjekt som påminner om det som skjedde. 22.7 har lært meg å tenke på hvordan andre har det, i en langt større grad enn før. Jeg har fått en enda større kjærlighet til menneskene rundt meg, ikke bare i Oslo, men over hele kloden. Jeg har blitt – om det var mulig – enda mer sentimental. Jeg stopper opp bare jeg ser en måke, beskuer den, og priser den for å være den fantastiske skapningen den er. Jeg har også fått øynene opp for de utstøtte – som romfolket. Tidligere var jeg blant de som lot meg plage av disse menneskene, men nå har jeg forstått hvilken elendighet de lever i – både hjemme i Romania – og i (“verdens beste land å bo i”) Norge. 

Vi må ikke glemme menneskeverden. Den skal komme først – uansett.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har skjedd mye i løpet av det siste året, og Norges befolkning har blitt tvunget til å utvikle seg – til forergrelse for noen, men forhåpentligvis vil også de vokse opp en dag. Norge skal ikke bestå av en innavlet gruppe mennesker som isolerer seg bak en mur av hat og fremmedfrykt – oppe i et lite hjørnet på atlaset. Mitt Norge skal være i samhold med resten av verden, med ønske om å hjelpe, forbedre og dele kunnskap og kjærlighet.

ABB vil jeg ikke bry meg om.  Han er faktisk svært lite i tankene mine når jeg tenker på 22.7. Jeg føler at han har skapt en greie, som han ikke selv er en del av. Han er på utsiden av boblen (eller er han den eneste som er inni?). Han kan sitte der for seg selv, bak den låste døra på Ila, og pirke seg på tissen med plastikkbestikket sitt. Samtidig, så klarer jeg ikke å ikke synes synd på han. Han er så stakkarslig at det gjør vondt. Men ikke vondere enn smerten han påførte landet vårt, den patetiske lille dritten.

I fjor malte jeg og kompisen min Tomas denne piecen for å minnes de som døde 22. juli 2011. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dem, og familiene deres.

I går tilbragte jeg mesteparten av dagen med Manbir, som jeg ble kjent med i fjor. Money (alle kaller Manbir for Money) er mannen bak alle #OsLove-stickerne du garantert la merke til i fjor. Klistremerkene kostet han mange tusen kroner – men for Manbir var det en helt naturlig måte å reagere på etter den fatale dagen. I år har han klart å samle inn penger nok til å trykke opp 1000 t-skjorter med det samme motivet, som han i dag skal dele ut på rådhusplassen i forkant av minnekonserten. Lik DENNE facebook-siden for mer info om dette – og for å spre et god budskap videre.

Jeg ønsker alle en god markering av denne vonde dagen. Ta vare på de rundt deg – og se de som sliter.

Jeg har vært kritisk til Hove-festivalen HELE mitt liv – men fikk i år (2012) en gratis billett til nevnte festival (Hove-festivalen) mot å skrive hjemmesideinnlegg for Hove – og kanskje få rettet opp i inntrykket mitt. Her er hjemmesideinnlegget (ganske åpenbart med tanke på innledning og navn på innlegget) – det har gått litt i ett i sommer, så det er en måned for sent. Sorry Hove.

Vi (Linnéa og jeg) ankom Hove-festivalen tidlig på morgenen åpningsdagen, og ble møtt av en trist gjeng med 17-åringer i russeklær og Helly Hansen-seiljakker. Jeg tror få av disse menneskene vet hvordan man seiler. Jeg vet hvordan, men jeg har ikke seiljakke. Det var noe som virket svært galt og merkelig med denne festivalen allerede på dette tidspunktet.

Etter at dørene var åpnet slik at alle 17-åringene i russeklær og seiljakke kunne løpe inn og skaffe seg bra teltplass, så måtte vi med akkreditering (gratis billett) vente tre timer til for å komme inn. Dette var visst for å sikre en dårlig campingplass til opinionsformidlere som meg selv, som skal skrive om festivalen etterpå. Jeg forstod ikke dette helt – men man kan ikke forstå alt her i verden, og jeg valgte å fokusere på å få ordnet meg et telt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde nemlig glemt å kjøpe telt på forhånd – litt fordi jeg er ganske dum, og litt fordi jeg er helt idiot. Heldigvis kunne Hove-festivalen henvise meg til en egen festival-kolonial der de solgte et telt-kit til den nette pris av 799 kroner. I dette kitet fikk man med seg et to-mannstelt, og to soveposer. Ikke underlag. Jeg var jo selvsagt litt skeptisk, men også litt brisen ettersom at klokken alt var 11:30, og kjøpte dette kitet.

Her er teltet mitt til 799 kroner.

Ydmykelsen over å ha satt opp det minste teltet på Hove fremprovoserte en, for å være litt direkte, jævlig forbanna Halvor. Når Halvor er i det humøret, så burde han helst låses inne på isolat med tvangstrøye på. Han slår og sparker, spytter, knuser ting og sier slemme ting til de rundt seg. Heldigvis fikk Halvor lov til å returnere telt-kitet igjen, med begrunnelsen “Dette er uholdbart. Jeg skal ha dette ubrukelige hundehuset returnert nå.”.

Etter å ha fått levert tilbake penisforkorteren ble livet brått litt bedre. Jeg hadde fortsatt ikke telt, men herregud, man kan ikke være prippen heller. Det er tross alt festival! Jeg sa alikevel ikke nei takk da Nils Erik (kompisen til Linnéa) spurte om jeg ville få et ferdig oppsatt telt i deres camp, da det var en som ikke kom alikevel. Jeg sov i et skikkelig telt den natten. Iskald i fosterstilling, da jeg ikke hadde sovepose. Det var helt herlig.

Dagen etter satt jeg godt plassert i campingstolen jeg hadde stjålet, og prøvde å nyte min første skikkelige festivaldag i 2012.

Dette skulle vise seg å bli stadig vanskeligere for hver dag som gikk. I løpet av festivalen fant jeg nemlig ut at det finnes fem typer Hove-mennesker, som alle jobber mot slike mennesker som meg selv. 

Gruppe 1: Menn i alderen 18-30 med tribal-tatoveringer og blekstripet hår, rufset til med hårvoks, som kommer for å ligge med drita småjenter og rocke hardt til den ville festivalstemningen Hove byr på (ironi).
Gruppe 2: 16-17åringer som er drita fulle, og plagsomme for alle andre enn mennene i gruppe 1. Jeg tror Hove-festivalen er laget for denne gruppen – og jeg hadde sikkert elsket den selv, om jeg var 16 år på ferie uten foreldre, og med tillatetse til å kunne drikke meg dritings hver dag i en uke, mens politi og vakter bare smiler og går videre.
Gruppe 3: Russ. Du leste rett. Russ. De (forferdelige mennesker) er der for å tøye ut russetiden sin fra de siste 3 årene enda litt til. 1 av 3 på Hove går rundt iført russeklær.
Gruppe 4: Frivilligarbeiderne som jobber med å nekte festivaldeltagerne ting som å ha det rotete i campen, nekte dem å bevege seg på forskjellige steder, og passe på så ingen oppholder seg utenfor campen der brannbiler skal ha plass til å kjøre. Det er veldig viktig at festivaldeltagerne på Hove skjønner at de fortsatt er i Norge (bortsett fra det med 16-åringer på fylla så klart).
Gruppe 5: De som jobber for Hove og gir mer eller mindre blaffen i alt. Kommunikasjon er visst noe tøys ingen har bruk for i 2012 – i hvert fall ikke på en festival som huser over 60 000 mennesker.

Jeg følte meg raskt som en alt for gammel fyr på feil sted med feil folk. Malplassert. Altså, jeg møtte flere kule folk innenfor alle nevnte kategorier, men de veier dessverre ikke opp for alle idiotene – og dem var det sjukt mange av. Linnéa bodde i et eget hus, men kom heldigvis ut og hang med meg mestparten av tiden. Her tar vi Yolo-tatovering for å bevise for oss selv hvor forferdelig verden kan være. Den kostet oss 150 kroner hver og bestod av en sjablong og et penselstrøk. Men herregud, you only live once, så de penga betalte vi.

Til dere som lurer på hva som skjer med armen min (refererer til bloggen til Linnéa) så er det slik en arm ser ut når du spenner den. Prøv – det er ganske morsomt!

Jeg satt for det meste i campen til Nils Erik, med Linnéa og resten av campen (stort sett kule folk). Hørte på sint musikk, og drakk meg opp til kvelden for å orke alle de drita drittungene som flydde ut og inn av campen hele natta.

Så kom kvelden. Dette er nok det koseligste bildet som ble tatt under hele festivalen. Samtidig vet jeg at det bygger på en illusjon skapt av alkohol, og et akutt behov for å posere for kameraer.

På dagtid kom de hyggeligste folka innom. Disse var til og med myndige.

Kjendisbesøk av Storm Pedersen.

Jonas Alaska!

Jeg har aldri hørt noe av Jonas Alaska, men han hang i campen vår hele tiden. Jeg tror ikke han hadde så mange venner.

Meg og Tomas. Tomas har nylig opprettet en musikkblogg. Sjekk den HER!

Vi var som sagt mye i campen de første dagene, og brukte tiden til å klippe i stykker amerikanske flagg som vi hadde stjålet fra noen russ med identitets-issues. Etter et par dager med warm up åpnet festivalområdet også. Endelig var det mulig å gå litt rundt uten å bli plaget av fulle drittunger hele tiden (de får kun lov til å drikke seg dritings på campingområdet).

Bak meg på bildet ovenfor spiller metal-bandet Lamb of God. Det var veldig interessant å se hvordan Hove-publikummet tok oppgaven som rockere. Klippet viser en haug med fulle idioters labre forsøk på “circle pit” og “wall of death“. Dette er hovedsakelig folka jeg beskrev tidligere som gruppe 1.

På kvelden var det hop hop-bar der forskjellige DJer fikk de aller yngste og dummeste jentene til å gnikke rumpe mot et gelender. Det var dritmorsomt!

En av dagene kom jeg på at jeg egentlig måtte skrive hjemmesideinnlegg for Hove mens jeg var der. Jeg fant derfor ut at jeg ville dokumentere tatoveringer, da jeg selv er en stor fan av tatoveringer.

Blir du også inspirert til å ta tatovering?

Her er forresten en fyr som ikke hadde råd til tatovering, og måtte lage en selv.

Tre dager før Hove var ferdig fikk jeg nærmest panikkanfall av hele greia, pakket tingene mine sammen og rømte festivalområdet.

Min siste opplevelse av festivalen var en frivillig-vakt som nektet meg å gå ut av festival-utgangen der han stod. Jeg hadde tre tursekker på meg og kunne se bort til bilen som skulle frakte meg i all hast til Oslo-bussen i Arendal. Fyren stod ved en UTGANG og skulle nekte folk uten stab-bånd INNGANG. Ikke omvendt. Jeg prøvde å forklare han dette, men fikk beskjed om å gå “rundt hele” – det tok jo “bare 15 minutter”. Jeg spurte om han var idiot, men det hadde han ikke noe svar på. Jeg forklarte han at jeg har jobbet for Hove hele festivalen, at jeg hadde dritdårlig tid, at jeg var et halvt skritt unna, og at det ikke gir noen som helst mening at jeg ikke kan gå UT en UTGANG der vakta skal passe på at folk ikke går INN. Han feite kødden med skjegget (finn han, spark han i ballene) nektet. Så måtte jeg gå rundt. 15 minutter. Da jeg kom tilbake til festivalutgangen der han stod, denne gangen på utsiden, så spurte jeg han om han syntes det var morsomt å skape si egen lille verden med sine egne rare regler. “Jeg gjør bare det jeg har blitt bedt om”, svarte han. Så kom det noen Pro Sec-vakter (Pro Sec er de største idiotene i hele Norge) for å backe han opp. Det hele ble så absurd at jeg måtte dra derfra. Jeg fikk sagt “Fuck you, jævla idioter!”, men i ettertid ser jeg at jeg heller burde ha kastet bensin over dem og tent på. Ja, ja, noe å huske på til senere.

Heldigvis kom jeg meg tidsnok til Arendal og rakk bussen som kjørte meg hjem. 

Jeg merket at jeg hadde blitt utsatt for et slags psykisk overgrep etter nesten en uke på hove. Heldigvis hadde jeg en ny plan. Jeg hadde billett til Roskilde.

I går skrev jeg om oppholdet mitt i Trondheim (en by) og i dag skal jeg jammen skrive om oppholdet mitt i Molde (også en by). Jeg må skrive om alle de siste oppholdene mine litt raskt nå om dagen – om jeg skal klare å synkronisere internettlivet mitt, og det vanlige livet mitt (også på internett).

Da jeg kom frem til Molde ble jeg hentet på skyssstasjonen (stasjon for folk som skal få skyss) av Linnéa. Hjemme hos Linnéa og moren fikk jeg mitt eget rom i kjelleren. Her er jeg og Linnéa i kjelleren. Det er ingenting som er rart med dette bildet.

Første natten spiste vi taco og så på en film om en korrupt politimann som voldtok ungdommer og sniffet crack. Vi koste oss rett og slett. Dagen etter dro vi på kjøretur til et sted som heter Visnes for å hilse på en som heter Kamilla Visnes og eier hele Visnes. Hun hadde en hund, men den het ikke Visnes. Jeg tror den bare het Hund.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg og Hund koste oss masse, helt til jeg kilte han på ryggen og han tissa på seg (og meg). Da var han mest ekkel. Det ble ikke bedre da det plutselig kom en lang, svart ting ut av hundetissen hans. Han var sikkert syk, stakkars. Jeg mimrer til den fine tiden vi hadde sammen i omtrent 4 minutter.

Så kjørte vi til et sted som heter Atlanterhavsveien og er oppkalt etter en vei som kjører der (som heter Atlanterhavsveien). Der var det veldig fint, og jeg spottet opptil flere fluer som vi også har i Oslo.

Dette er Atlanterhavsveien. Det er faktisk den veien i verden det kjører flest campingvogner gjennom i løpet av et år. I bakgrunnen ser dere en bro som er kjendis fordi det ser ut som den kjører ut i ingenting. Kanskje Norges eneste kjendisbro. Jeg vil ikke ødelegge spenningen for noen, men vi prøvekjørte broen flere ganger, og den er helt vanlig – på nippet til kjedelig.

Deretter dro vi hjem til Kamilla Visnes igjen for å spise middag. Det ble taco. I Molde har visst taco den samme rollen som ris har i Asia – eventuelt samme rolle som spagetti har på Briskeby.

Etter middag (en svært vanlig form for måltid) reiste jeg og Linnéa (menneske) til toppen av et stort fjell for å se på utsikten.

Jeg er en mann som setter stor pris på utsikt, og ble ikke skuffet denne gangen heller. Tidligere har jeg vært på toppen av Fløyen i Bergen og Skaugumåsen i Asker. Jeg vurderte å fri til Linnéa på Molde-fjellet, men turte ikke. Jeg tør aldri noe. Ikke tør jeg i fri til folk, ikke tør jeg hoppe fallskjerm, ikke tør jeg å ligge med en vinkelsliper. Herregud, hva skal det bli til av meg?

På kvelden leide vi en film som ingen så på, og spiste godteri. Det var veldig rart for meg å gå to dager uten å drikke øl. Da jeg la meg den kvelden tenkte jeg på sommerfugler og hvilken effekt de har på mennesker. Jeg beundrer sommerfuglen og dens kunnskap i flyvning. Hadde jeg vært en sommerfugl skulle jeg sett verden. Jeg skulle ha reist jorden rundt og besøkt menneskene her. Mitt navn skulle ha vært Sputnik, og jeg skulle hatt et par bittesmå flyve-briller. Og en pistol som skjøt GLEDE!

Dagen etter våknet jeg til tomt hus. Den verste følelsen i verden er å være alene i noen andres hus, men heldigvis var ikke beboerne langt unna. Ute i hagen slappet mor og datter av i en veldig rar sofa som jeg tror mammaen til Linnéa har laget selv – på sløyden.

Og etterhvert hoppet vi i bilen igjen (vi hoppet egentlig ikke inn i bilen – men satte oss helt vanlig) for å titte på mer av Molde. Her svever jeg i luften overfor en fotballbane og en stor yacht.

Og her svever jeg i luften overfor noen hus.

Er det sant? Hadde jeg virkelig blitt en sommerfugl?

Nei, da. Jeg hadde ikke blitt sommerfugl. Jeg hadde bare tatt trappen opp i toppen av et stort hotell. Skulle egentlig ta heisen, men det var ikke lov.

Egentlig lignet hotellet på et stort stupetårn, men jeg tør ikke å hoppe fra stupetårn uansett.

Når det kommer til bading er jeg mest fan av vassing og krabbefisking. Har aldri skjønt hvordan man fisker de store krabbene som de har i butikken. Krabbene jeg fisker er aldri større en håndflaten min. Kanskje man må bruke større tråd. Tau. Kjetting. Harpun. Murstein.

Linnéa tok bilder av meg hele tiden. Håper hun skal bruke dem i boken sin. Jeg håper boken skal handle utelukkende om meg og hvor snill jeg er.

Etter at Linnéa hadde tatt mange nok bilder av meg, dro vi til stranda for å slappe av litt til. “Camping Forbudt” stod det der, men det var det tydeligvis ikke alle som brydde seg om.

Det må ha vært en sånn rom-familie som har laget dette huset av gamle paller og planker. Jeg har sympati for romfolk, men når det står at det ikke er lov å campe, så synes jeg man burde høre på det. Heldigvis brant myndighetene ned hele huset et par dager senere. Synd for dem, men sånn er det. I Norge skal alle følge loven! (Sarkasme – alle bør bryte den oftere!)

Nede ved vannet vurderte jeg å fri til Linnéa, men turte ikke. Jeg tør ingenting.

Så la vi oss i gresset for å sove litt. Bildet ble tatt av en maur jeg hadde med meg fra Oslo. Martin het han. Dessverre døde han i en alvorlig arbeidsulykke for to dager siden, ute i Nordsjøen. Han etterlot seg 100 000 bukiser i maurtuen. Hvil i fred, kompis.

Vi pakket sakene og kjørte innom en kiosk så jeg kunne kjøpe solo (beste brus) og solo-is (beste is). Jeg kan anbefale Molde. De har til og med satt opp skilt som forteller alle som går forbi at det er trivsel.

Vi trenger mer skilt i Oslo også, som forteller hvordan ting er. Jeg ønsker meg et skilt på do hvor det står “ferdig”, ett på kjøkkenet der det står “mett”, og ett på rommet der det står “våken”. Aldri med do, mat og søvn (de tre kjedeligste tingene jeg vet om).

Det var blitt ettermiddag (å spise middag når det er ettermiddag er egentlig helt fucka), og vi bestemte oss for å kjøpe middag (taco). Først dro vi til Rema 1000, men Linnéa ville ikke kjøpe mat der.

Bunnpris i Molde sentrum. Den eneste matbutikken i Norge med kultstatus.

Så spiste vi taco, for tredje gang på tre dager.

Og så koste jeg med dyrene til mammaen til Linnéa (hun heter Anne og er nesten like koko som meg selv).

Jeg og de rare dyrene koste masse sammen i løpet av oppholdet. Elsker dyr. Vil kose med alle dyrene i verden!

Det var på tide å reise videre. Jeg og Linnéa hadde en lang reise foran oss, og tidlig om morgenen pakket vi bilen og satte kursen mot Briskeby.

Det er viktig å drikke nok gul farris under en slik omfattende biltur. Det vil blant annet medføre til mange stans underveis – noe som kan være livreddende minutter for et rådyr som spankulerer ut i veien uten å se seg for først.

Mer farris.

Bæsjepause i Dombås.

Ikke mer farris igjen. De siste timene av turen var jeg sikker på at vi kom til å mose flere rådyr rett i bakken som følger av dette.

Det gikk heldigvis fint. Det må ha vært den bæsjepausen i Dombås som forsinket oss nok til å ikke drepe noen rådyr med bilen.

Vi var fremme hos meg midt på natten. Jeg spurte om vi skulle sove litt, men Linnéa var alt for opptatt av å vaske kjøkkenet mitt. Det syntes jeg hun skulle få lov til.

Etter at hun hadde vasket hele leiligheten min, så tok hun seg et etterlengtet bad. Jeg spurte om jeg også kunne få være med å bade, men da våknet udyret i henne og bare: NEEEI, da kapper jeg av deg lemmet med en sløv huggorm!!! Mitt bad, jeg bade her, UÆÆÆ!

Så fortalte hun eventyr om farmor og de åtte ungene for meg.

Vi hadde noen timers kvalitetstid her på Briskeby før ferden tok oss videre til Hove-festivalen – men det kommer ikke før i neste innlegg. Heldigvis for dere, for nå er dere sikkert like lei av dette hjemmesideinnlegget som det jeg er. Er dere det? Selvsagt er dere det.

Underteksten i dette innlegget er enkelt: Ikke driv med dop. Dop er farlig!

Det er allerede gått flere uker siden jeg hoppet på flyet opp til Trondheim – etter å ha bestilt flybillett på fylla et halvt år i forveien. Ikke ante jeg hva jeg skulle gjøre der, hvem jeg skulle besøke eller hvordan jeg skulle komme meg hjem igjen – men min kamp mot normalitet og kjedsomhet lukket øynene mine, og sendte meg opp i luften. Her er et kjedelig flyvindu-bilde. Jeg skulle selvsagt posert på bildet, men det ville medført at alle på flyet hadde dødd, da det er livsfarlig å åpne døren på en flymaskin som er oppe i luften.

Jeg har faktisk en vag flyskrekk, men jeg har VELDIG lyst til å ri på en flyvinge engang. Kanskje arrangere en flash mob med alle passasjerene – der alle hopper ut av flyet mens de danser. Og dør. Det er en veldig dum idé – ikke trykk attending dersom du får invite av meg på facebook. IKKE!!!!! (med mindre du er rasist eller katy parry-fan)

Jeg er en heldig person som har blitt kjent med en rekke snille mennesker i løpet av livet mitt. En av de snilleste av dem heter Joakim Storvold og bor tilfeldigvis i Trondheim. Da han fikk høre at jeg skulle på tur til bartebyen, så var han ikke snau om å tilby meg en madrass å sove på (jeg ringte han på flyplassen og tilbød han 10 000 kroner i kontant for å bo hos han). Her er jeg og Joakim. Joakim kjenner abolutt alle jentene i Trondheim (alle over 16).

Joakim har jobb (heldig!!!), så jeg fikk ikke hengt så mye med han på dagtid. Heldigvis hadde jentene fra FANBLOGGEN skulket skolen for å drikke milkshake med meg, og det var råhyggelig!

Jeg vet ikke hvem han skjeggete, skalla fyren er, men mistenker at det kanskje er støttekontakten … min…

Etter at vi hadde drukket milkshake tok vi bilde av hverandre på en trapp for å forevige det endelige møtet mellom Halvor og hans undersåtter. Det er forresten viktig at ingen sprer dette innlegget videre, da de 15 år gamle jentene visstnok ikke hadde fått lov hjemmefra til å møte meg. 

Om noen av foreldrene leser dette; jeg er veldig snill og behandler for eksempel bestemødrene min svært godt. Jeg er svært takknemlig for at deres døtre har laget fan-blogg til meg, og insisterte nærmest på å få lov til å drikke en milkshake i deres (og min støttekontakt sitt) selskap.

Etter det fortreffelige milkshake-møtet ville jeg spise lunsj på Fridays, men de hadde visst ikke åpnet enda.

Den stengte Fridays-restauranten fikk meg til å undre over hvor alle bloggerne fra Trondheim gjemte seg. Jeg gjennomsøkte hver krik (hva i HELVETE er en krik?) og hver krok for å finne dem, og til slutt fant jeg et par stykker på den hipsterinfiserte kafeen “Mormors stue” som er et sted mennesker drar til for å drikke kaffe.

Jeg tok med meg hun ene bloggern ut for å vise henne skoen min. Hun syntes den var fin.

Etter at jeg hadde menget meg med bloggere på hipsterkafeen hele dagen, fikk P3s avdeling i Trondheim nyss om at jeg besøkte byen. De ville gjerne ha meg med på et intervju der jeg skulle fortelle hva jeg synes om Norge. Jeg er jo ikke i opposisjon til å kunne si nei til noe sånt (Fattern umyndiggjorde meg i 2009), og sa selvsagt ja.

Etter å ha dummet meg ut på radio foran hele landet, så fant jeg det best i å forlate Trondheim. Her chiller jeg den i Surnadal Kulturhus. Der skjedde det overhodet ingenting.

Jeg dro raskt videre fra Surnadal. Hvor skulle jeg hen? Hva lette jeg etter? Mange spørsmål slo inn i hodet mitt samtidig. Heldigvis hadde jeg svar på alle sammen. Jeg skulle til Molde og møte Linnéa.

Det er faktisk en fantastisk måte å få seg selv til å føle bedre på; i stedet for å plage seg selv med vanskelige spørsmålene om liv og død, så kan man heller spørre seg selv om ting man vet. Hva skal jeg spise i dag? Spagetti! Hvor gammel er jeg? 23 og et halvt. Er jeg snill? Kjempesnill! Hva heter Pappa? Fattern. 

Til dere som ikke har fått det med dere, så befant jeg meg på en ferge da jeg stilte meg selv alle disse svært enkle spørsmålene. Jeg husker ikke hva fergen heter eller hvor i Norge den befant seg, men det var ikke lov til å gjøre så mye der. Det var ikke lov til å ha mobil (det stod noen tyskere og kastet mobilene sine på vannet – jeg gjemte min i analen).

Det var ikke engang lov til å ha på sko! Jeg gikk heldigvis ikke med sko fra før av, for de hadde jeg glemt igjen på personaldassen bak kiosken i Surnadal Kulturhus.

Dersom jeg hadde blitt tatt for sniking på fergen, så hadde jeg fått et gebyr i samsvar med riksregulativet for ferjetakstar. Det hørtes så komplisert ut at jeg tok sjansen på å ikke kjøpe billett.

Jeg ble heldigvis ikke tatt for sniking, for i ettertid har jeg funnet ut at “gebyr i samsvar med riksregulativet for ferjetakstar” betyr 50 ballespark av 3 dritstygge feminister med mensen (de har alltid mensen) som synger Katy Perrie DRITHØYT og later som de liker det (Katy Perrie altså. Ballesparkene nyter de selvsagt). Jeg anbefaler alle å kjøpe billett på ferger med et slikt straffesystem.

Her er nødutgangen på båten forresten. Den går rett ut i vannet.

Det var en lang reise, men jeg kom frem til slutt. Her er jeg og Linnéa. Vi er nesten bestevenner (hun er min – hennes er en fugl).

Endelig kunne jeg puste ut. I hvert fall i noen sekunder. Det tok ikke lang tid før Linnéa begynte å skuffe taco (mat) ned i halsen min, men det kommer jeg tilbake til senere. Nå skal jeg til bestemoren min (hun som heter Mommo) og være snill mot henne (få mat). Natta!

Som hovetryne, så må jeg visst legge opp innlegg selv om jeg egentlig er fullt opptatt med å alkoholforgifte sjelen min med sterk, brun brennevin. Her er noen klipp fra en konsert jeg var på for noen dager siden med Lamb of God. Klippene viser en haug med fulle idioters labre forsøk på circle pit og wall of death.

For dere som ikke vet hva circle pit og wall of death er for noe, så kan man enkelt si at det er slemme storebrødrene til moshpit. Vedlagt ligger to eksempler på hvordan det egentlig skal se ut.

Frister det?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kommer forresten tilbake med flere Hove-innlegg litt senere. Inntil videre kan jeg si så mangt som at jeg ikke trives her. Det er mulig at det kommer til å gjennomsyre de kommende innleggene. 

Det er lang tid siden sist gang jeg samlet sammen skrot til spalten min om uinteressant hjernemasse, og jeg anbefaler som alltid å styre unna. Den kommende informasjonen er på ingen måte nyttig for noe som helst – det er kun fordi jeg får vondt i hodet av å ikke publisere alt jeg tenker, og alle bildene jeg tar her og der, at jeg skriver disse innleggene. Etterpå føler jeg meg alltid litt skitten. Horeskitten.

Her er et bilde av meg. Jeg må være den eneste personen i verden som ser tynnere ut av å bli avfotografert med et vidvinkelobjektiv. 

Til informasjon, så veier jeg omtrent 65 kilo – 63 kilo dersom jeg vasker meg. Normalt sett strammer jeg musklene alt jeg kan og vinkler armene slik at man ser dem fra siden, og ikke forfra, for å se bittelitt større ut. Her ser jeg ut som en edderkopp på fire bein. Jeg håper jeg aldri trenger å havne i et glassmonter fordi noen har funnet meg døddrukken langs rennesteinen og trodd at jeg er en skadet edderkopp.

Har dere sett denne reklamen som oppfordrer til å holde seg våken på energidrikk i 48 timer?

Jeg har holdt meg våken på kaffe, energidrikk og koffeinpiller over tre netter før, og det er ikke noe jeg anbefaler noen som helst. Det er faktisk livsfarlig. Derfor spør jeg meg selv; hvis det er lov å betale Ruter penger for å oppfordre offentligheten til å dø av hjerteinfarkt – er det da også OK og dra hjem til de ansatte i Ruter og skyte amfetamin inn å øya på familiene deres? Fint om dere i Ruter kan svare meg her, for jeg har til stadighet problemer med å tolke personlighetsforstyrrelsene deres! PS: Jeg har ingen respekt for dere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er forresten meg og Paradise Hotel-Are og Cult-promotør/gatebil-Iselin. Vi møtte hverandre inne på et rom på TV2 (ikke glattcelle) og kom raskt på ideen om å ta et bilde av hverandre.

Are og Iselin er ålreite folk, og er for tiden opptatte med å turnere rundt med sine nye sanger. Sangene handler om tyggegummi og savn. Jeg vet forresten ikke sikkert om de turnerer, men de var opptatte da jeg spurte dem om å møte meg i Trondheim i går. Jeg har nemlig vært i Trondheim i noen dager nå – uten å ha noen som helst plan om hvorfor. Jeg benyttet mesteparten av tiden alene på pub og latet som jeg leste Natt & Dag, men egentlig satt jeg bare å så på en dritkul gjeng og håpet at de skulle spørre meg om å være med dem. Det gjorde de ikke. De var dritstygge og jeg hater dem. Stygge tatoveringer og stygge skjegg. Og stygge klær. Jeg tror de var dendrofile også.

På dassene i Trondheim henger det forresten do-eposer på veggene.

Jeg sitter i skrivende stund på bussen fra Trondheim til Molde for å møte noen av mine yndlingsmennesker. Det er ganske kjedelig her, så jeg har gått gjennom alle bildene jeg har klart å finne av meg selv rundt internett. Denne vitsen er fra artige.no. Jeg skjønner den ikke, men antar at den er kjempemorsom (ironi).

Her er et annet bilde jeg har funnet. Skulle gjerne ha kreditert det, men husker ikke hvem som har laget denne kunsten. Til deg som har laget dette: Jeg vurderer å tatovere den på rumpa. Vennligst gi meg tillatelse til dette.

I går skrev jeg jo om Posemannen, og hvordan den har blitt første film i rekken med 100 000 visninger, og jeg blir veldig glad for flere kommentarer og mimringer (norskt ord?). Her er forøvrig et meta-bilde av en annen film jeg har laget. På storskjerm i et klasserom der ute et sted.

Om dette virkelig er det dem lærer på skolen nå om dagen, så kan jeg med sikkerhet si at landet vårt er dømt. Både fordi jeg kun lærer bort ting som fordummer mennesker ytterligere – og fordi jeg antageligvis kan (og vil) prøve å bli president i Norge i løpet av ti års tid. 

Her er et bilde av meg og enda flere Paradise-folk. Jeg vet ikke hvorfor jeg har en slik tiltrekningskraft mot dem. Antageligvis er det fordi jeg har et stort behov for å bæsje foran et overvåkningskamera i Mexico, og prøver å menge meg i de rette miljøene.

På dette bildet sitter vi på godspotten ved Aker Brygge. Der kan man se på alle taperne på Lektern, mens man slapper av, ser på fuglene, og ler av alle taperne på Lektern.

Her om dagen gjorde min venn, Bøffert Fusk, meg oppmerksom på at moskeen ved Grønland ikke har tatt ned rasfare.no-skiltene sine enda. Vi fant begge dette svært interessant, men i det jeg nå skulle skrive noen tanker rundt denne glippen, så kom jeg på noe som er enda morsommere. Bruker du mac? I så fall; prøv å få pila til å bli en sånn fargerik runding som kommer når macen overarbeider. Legg så denne over felgene på en av bilene. Ser du hva du har laget? Du har laget en bil med homofelger.

For dere som ikke har mac, eller ikke klarte å få maskinen til å overarbeide, så ber jeg dere lukke øynene selv og se for dere hvor urkomisk det var for meg da jeg satt i photoshop for å fikse bildet – og dette skjedde uten av jeg tenkte over det selv. Fint om dere som klarte å lage homofelger sier i fra til meg, slik at vi kan dele denne latteren. Dere andre kan gjerne fortelle meg en vits eller en historie som inneholder MINST en hund og en høne (hane er godkjent). Historien kan være fiksjonell.

Noen ganger, men ikke ofte, så barberer jeg meg på gamlemåten. Det vil si at jeg ikke bruker den elektriske barbermaskinen som jeg stusser ballene med, men en god, gammeldags høvel.

Jeg barberer meg oftest de gangene jeg skal hjem til Asker for å møte Fattern og resten av gjengen. Det er litt fordi jeg ikke skal se så bomsete ut, og litt fordi all aftershaven fjerner en del av fernet-lukta. Her er jeg og søsteren min. Hun er nesten like koko som meg.

Snakk om fernet, forresten. Her er et bilde av meg fra årets Tom Waits-løp. Jeg orket bare 3 puber i år – skjønner ikke hvorfor (jeg skjønner egentlig hvorfor).

Det blir generelt mye fest og moro når vintern har gått i sommerdvale og nordmenn tør å bevege seg utendørs igjen. Her feirer vi bursdagen til Runar med noen av de sprøeste folka jeg kjenner.

Jeg antar at dere kjenner til Simen fra før av. Jeg og han vurderer å melde oss på Paradise Hotel for å vinne hele dritten ved å lage oss en allianse. Begge kommer til å slippe kula, og etterpå skal vi lage sanger om tyggegummi og savn. Og pizza.

Foreløpig er Simen på bartenderkurs for å lære seg å “flaire” før vi skal inn på hotellet. Det blir garantert bonuspoeng for alliansen vår dersom Simen kan vise frem noen hardbarka flaire-triks. Etter det skal jeg bæsje foran videoovervåkningskameraene – det trekker visst sjukt mye damer i Østfold og Nord-Norge.

Snakk om sprøe folk. Fulvio ser vel egentlig ut som om han er den sprøeste jeg kjenner, men han er kanskje den mest harmløse. Han har tatoveringer av vikinger over hele kroppen, og flyttet til Norge for å lære seg å lage helleristninger.

Nå begynner dette innlegget å falle av sitt eget lass. Jeg sparker liv i det igjen ved å legge ut to nydelige bilder Pål har tatt av Rambo.

Fine? Selvfølgelig. Det er umulig å ta stygge bilder av pusen min.

Ja, ja. Klokken er for øyeblikket 21:21 og om 14 minutter ankommer jeg Molde. Hva jeg skal der aner jeg ikke, men det innebærer nok en hel del taco-spising. Jeg lurer på hva jeg skal fylle opp de siste minuttene med. Jeg har drukket opp farrisen min, skrevet ferdig innlegget om ingenting og tatt bilder av meg selv på en ferge. Jeg kommer tilbake til alt det der senere. Kjeder meg. Må ikke på do engang. Jeg lukter vondt, men det er ikke dusj på denna drittbussen! Nå fikk jeg dårlig samvittighet om bussen – den er egentlig ganske fin. Den er lilla, og det er i følge skiltet foran meg plass til 56 sittende og 3 stående. Jeg er en av de 56 sittende. Jeg er en del av majoriteten. Jeg liker meg ikke som en del av majoriteten. Jeg vil stå oppreist, bæsje foran kamera i Mexico og lage sanger om pizza og tyggegummi. Jeg vil bygge en ubåt av bambus. Jeg vil ta på alle hestene jeg har kjørt forbi med bussen. JEG VIL HA EN … Frosk?

De fine froskene. Aldri forlat meg.

Her er et bilde av meg selv på bussen, forresten. Jeg har aldri hjalmaret fra en buss før.

NÅ er jeg fremme! Hallo Molde.

Jeg er kanskje ikke kjent for å ta meg selv så selvhøytidlig, men noen ting må alikevel få lov til å feires. Posemannen har nettopp, som den første Kong Halvor-filmen på youtube noen sinne, krysset den magiske grensen på 100 000 visninger på youtube. Jeg vet ikke hvorfor akkurat den filmen har slått an så mye mer enn mange av de andre filmene mine – men antar at det er noe som ikke stemmer helt hos dere, rare hjemmesideleserne mine! Jeg vil uansett benytte muligheten til å takke alle som følger med på det jeg driver med. Jeg hadde gjort det uansett, men responsen deres gjør at jeg føler meg to hakk mindre koko enn om jeg surra rundt med dette helt mutters alene. Jeg skylder alle dere en øl (men det har jeg ikke råd til, og mange av dere er mindreårige)!

Hva er det dere liker så godt med Posemannen, egentlig? Det ryktes forresten at Halvor (meg) planlegger å lage en oppfølger i nær fremtid (på hjamlarsk betyr “nær fremtid” “innen 5 år”).

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og siden jeg først er i mimrehjørnet; hvor lenge har du fulgt med på internettavfallet mitt – og – hvilke minner sitter du best igjen med? Setter pris på svar. Det er en hektisk periode om dagen, men jeg prøver å klamre meg fast til hjemmesiden min og de prinsippene som gjelder her inne (ingen).

Hilsen Halvor (meg). 

Jeg er en dyreelsker. Jeg har alltid vært en dyreelsker og kommer alltid til å være det. Jeg elsker alle dyr. Jeg vil ikke bli infisert i tissen med parasitter, men jeg har fortsatt en stor fasinasjon for dem. Elefanter også, selv om jeg ikke vil ha en voksen elefant sovende ved siden av meg i senga om natten. Dyr er dyr, og dyr må behandles som det dyret det er. Men det er lov å erte dyrene litt! Som å peke på tissen til en fin hest, eller å klø en tjukk og bortskjemt hund på magen mens man sier; “jasså tjukken?”. Dyr skjønner dette, for dyr veit at de er dyr. Dyr tenker; “Jeg er jammen meg en raring, men jaggu skal jeg få lov til å værra det også!”. Sånn tenker dyr, og så spiser de litt dyremat (alt fra gress til cheeseburger).

Dette innlegget er, tross en verden full av fine dyr, dedikert til kattepusen. Kattepusen er en fantastisk skapning med hjertet på rett plass (venstre bryst, rett over puppen). Når jeg ser en kattepus, så må jeg kose med den. Jeg har faktisk en formidabel samling med bilder av meg selv og kattepuser. Andre dyr også, men dette innlegget går som sagt ut til kattepusen. Her er jeg og en kattepus i Rakkestad.

I Lallakroken, rett ved der jeg bor, så er det flere kattepuser. Her er to kamerater jeg møter nesten hver gang jeg skal på butikken.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne flotte pusekatten møtte jeg på familiebesøk. Jeg liker at kattepusen ligner litt på en stolt hanefar.

I Thailand fant jeg en kattepus OG en hundevalp samtidig. “Jackpot” kaller jeg slike situasjoner. Hunder spiser ved enkelte tilfeller kattebæsj, men denne hunden gjorde ikke det. En av de største forskjellene på katt og hund er at kattepusen ikke vil slikke deg i ansiktet – noe hunden veldig gjerne har lyst til (men hunden kan ha spist kattebæsj først!).

Men uansett hvor mange fine kattepuser som finnes i hele verden, så har jeg den fineste av dem alle – hjemme i mitt 49 kvadratmeter store slott på Briskeby. Han heter Rambo, og vi har vært samboere i ganske nøyaktig to år nå. Rambo er en persisk prins med ungarsk pass og slekt i Tønsberg-området. Han er interessert i å sove, spise litt mat, sove litt, spasere bort til kontorstolen, sove der en stund, sjekke ut hvordan det er å sove på nye steder, klore på ting i noen minutter, legge seg på magen, sove på magen + spise litt og så sove på sofaen. Om sommeren liker han også å fange spurver i hagen, samt vokte hagen mot andre katter.

Her er Rambo. Han liker å følge med på hva jeg driver med.

Her er Halvor (meg). Han sitter på do.

Rambo sitter ofte på fanget mitt mens jeg sitter på do. Da føler han at han er litt med han også. En gang prøvde jeg å sitte på Rambo mens han var på do, men det likte han ikke. Rambo er sta!

Her er noen korte filmer jeg lagde i tiden etter at jeg og Rambo ble samboere. Den første handler om flått. Flått er dyr jeg ikke har like mye til overs for som kattepuser, men de har sin sjarm de også.

Her lekesloss Rambo med en ny venn (som døde under leken dessverre – vi begravde han i hagen etterpå).

Her er en film fra da jeg og Rambo fikk besøk av en bjørn.

I starten gjemte Rambo seg mye under sofaen. Her prøver jeg å lokke han ut med litt spooning.

Her koser Rambo seg med litt TV.

Og her utforsker han en bag.

Rambo er ikke en triksekatt, men han kan noen triks alikevel.

Jeg og Rambo ble fort bestevenner. Her koser jeg med pus, slik jeg alltid gjør.

Store deler av døgnet, så ligger jeg inntil Rambo og koser med han. Det er ikke alltid han vil, men han klarer aldri å si nei når jeg kiler han på magen med foten, eller klør han forsiktig mellom øynene med lillefingeren. Da maler han så høyt at jeg nesten får naboklager.

Jeg sier “nesten” fordi det aldri har skjedd, men høsten 2009 fikk jeg naboklage fordi jeg hadde spilt techno hele sommeren. Uholdbart. Det er ikke min feil at naboene ikke liker E-Type.

Rambo vil så gjerne være løve, og har lenge sagt at han ønsker å gå over fra tørrfôr til biff og zebra og sånn. Jeg har ikke råd til zebraer og vet ikke hvordan man lager bernaisesaus, men i våres kjøpte jeg en løve til Rambo som han kan bli venn med og dele de samme interessene med.

Nå står Rambo ved siden av løven nesten hele tiden. Rambo har lyst til å bli den nye MGM-løven.

Det går mye tid til å slappe av. Her ser Rambo på MacGyver. Han heier alltid på skurkene.

Og i denne posisjonen, på denne plassen i sofaen, er han alltid åpen for kos. Jeg elsker kos. Ikke stedet Kos, men aktiviteten kos. Rambo elsker kos noen ganger. Andre ganger liker han å bite koseren.

Jeg tror jeg tar rundt 100 bilder av Rambo i løpet av dagen. Han elsker det.

Rambo er narsissist og tidvis vanskelig å forstå seg på for folk som ikke kjenner han. Jeg påstår ikke at jeg er verdensmester i mjau selv, men jeg tør å si at vi snakker samme språk – og det er ingenting i verden som kan ta fra meg følelsen av å ha verdens fineste kattepus-løve på fanget når jeg sitter på dass og lurer på hvorfor vi eksisterer og hva meningen med livet går ut på. Jeg har funnet meningen. Meningen med livet er å kose med fine dyr, ta bilder av dem og legge ut bildene på Instagram.

Hilsen Halvor (meg). 

Jeg har skrevet mye om Oma tidligere, men det er en stund siden sist nå. Det betyr ikke at ikke vi henger sammen lenger. Senest i forrige uke hang jeg hos Oma i nesten 4 timer. Om sommeren har jo Oma mye som må gjøres i hagen, og da må jeg komme og hjelpe til. Det er spesielt viktig at vi barnebarna hjelper til når Oma spør (hører dere det Jonas og Ole) . Det er å vise respekt for de som er eldre enn oss og har laget grøt til oss minst hundre ganger opp gjennom barndommen. Dessuten har Oma vondt i ryggen om dagen fordi hun har prøvd å løfte en bil som stod feilparkert eller noe sånt. Oma er en bestemt dame. Du kødder ikke med Oma. 

Her er jeg i hagen til Oma. Den har dere sett før. Først må jeg klippe gresset slik at ikke Oma snubler i det når hun skal lukte på blomster.

Deretter må jeg rake bort gresset så det ikke er i veien for det fine nye gresset. Oma viser ingen nåde mot gammelt gress, med mindre hun kan bruke det til for eksempel bordpynt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er viktig for meg å få dokumentert alt jeg gjør skikkelig. Det er Oma som tar bildene av meg mens jeg poserer mot henne i bar overkropp, med en rake. Maskulint. Intenst. Oma er en flink fotograf.

Flere rakebilder. Har Oma’n din rake? 

Raken til min Oma er mest sannsynlig arvet av hennes egne tippoldefedre. Ingen ting er ødelagt for det ikke kan repareres lenger. Alt kan resirkuleres, og alt kan brukes til noe helt annet enn hva det egentlig er ment for. Jeg har sett Oma gjøre de mest utrolige ting om til bordpynt.

Etter at jeg var ferdig i hagen ble jeg bedt på lunsj. Lunsj innebærer 4 retter. Jeg fikk pølser, fisk, rundstykker med egg og kake. Og godteri. Oma er oldschool og premierer flinke barn med godteri. Jeg synes det er søtt, selv om jeg selvsagt er voksen nå og kan gjøre folk en tjeneste uten å få godteri tilbake for jobben.

Her drikker jeg et helt glass med tyske godteribjørner. De er så gode. Må ha dem. Labrador. Pusekatt. Frosk. JEG FORTJENTE GODTERIBJØRNENE!!!

Åh, det er så slitsomt med folk som motsier seg selv. Slå meg selv i hodet. Sånn, ja.

Alt godteriet gjorde meg hyperaktiv og slitsom, og Oma ba meg gå innendørs for å unngå en sjenanse for naboene. Jeg tenkte det var like greit.

Tenkte jeg kunne vise dere litt fra innsiden hos Oma. Her er fjorårets julegave fra meg til Oma. Jeg er den dårligste i hele familien på gaver. 

Jeg trodde egentlig at dette skulle bli litt kult, men det ble ikke kult i det hele tatt og til neste år for jeg sikkert ikke lego eller noen ting. Jeg fortjener det ikke heller. Jeg er gjerrig og kjip og slår meg selv når jeg er på kjøpesenter og har lyst på ting jeg ikke har råd til.

Heldigvis kom Oma og trøstet meg. Hun brydde seg ikke om at julegaven min tok fyr og luktet dritt, og vi ble enige om at hun godt kunne kaste den – eventuelt knuse den og lage bordpynt. Jeg er glad i Oma. Se så koselig hun er da – man ser det på bildet! 

Jeg derimot. Jeg er et vrak. De andre i familien må ofte trøste Oma for at jeg er blitt slik jeg har blitt. Nå vurderer jeg til og med å tatovere et portrett av meg selv i ansiktet. HVORDAN I ALLE DAGER GJØR MAN DET, JEG MÅ FINNE DET UT!!! Oma er snill, da. Hun flirer og ler av alt jeg gjør. Bortsett fra når jeg prøver å vise henne navleloen min og vi er i fint selskap.

Etterpå dro jeg ut i Frognerparken og møtte Ida og vennene hennes. Jeg var så sliten etter all rakingen at jeg ikke gadd å spille det der forferdelige kubb-spillet med de andre, og satt og tok bilder for meg selv (av meg selv) i stedet. Du kan tro jeg skvatt da det plutselig kom to pupper. Hei pupper!

Jeg ser ut som en same når jeg ser på pupper. Det er fordi jeg var i Nord-Norge i 1988 som foster i magen til Mamma.

Men seriøst! Jeg er snill. Jeg lover. Jeg har masse navlelo. Jeg viste frem navleloet mitt til Ida sine venner. Det er min frihetsfølelse. Jeg viste frem tissen også, men det er visst ulovlig. Men jeg skulle bare vise de hvor mye hår jeg hadde samlet. Jeg blir stolt over ALT.

Jeg er stolt over at jeg lever egentlig. Og at jeg har klart å lure meg unna alle sykehusene i så mange år nå. Og at Fattern fortsatt tror at jeg betaler en kompis for å skrive alle hjemmeside-innleggene, mens jeg selv har en råbra jobb innenfor aksjehandling og sånn.

Livet er så tøysete. Noen burde lage en film om det! En depressiv 4-timers lang dramafilm om uendelighet.