Det var viktig å huske snus til min kollega, Bendik, etter snart to år med freeloading. Det er fort gjort å glemme slike ting, så man må lage huskelapper og påminnelser for å kunne gjennomføre bragden, og igjen få tillitt til 2 nye år med freeloading.
Det var ikke så lurt å skrive rett på døra, men hodet mitt er mest opptatt av å sjekke forholdene på utsiden av den.
Jeg sliter veldig med å huske alt jeg skal gjøre. Telefonen min er stappfull av ting jeg må huske og hele døgnet piper mobilen min med små huskelapper og notater. Det er dødsirriterende… Men jeg sover aldri…
Legen min fortalte meg i går at jeg MÅ roe ned hjerneaktiviteten min. Hele døgnet stapper jeg hodet med input. Det er vist usunt og mest sannsynlig grunnen til at jeg blacker ut, faller og tryner hele dagen. Dessuten glemmer jeg bort de viktige tingene som må gjøres.
Legen min lagde en huskelapp til meg.
Deretter fikk jeg ny time neste måned. Denne gang planlegger jeg å ikke dra dit dø-trøtt og bakfull.
Nå har jeg fått kjeft av en kunde siden jeg ikke unnskylder meg etter at jeg visstnok gjorde en feil. Problemet er at jeg gjør jo aldri feil, så da ser jeg heller ingen grunn til å unnskylde meg selv. Jeg har ingenting å unnskylde for.
Jeg er jo fantastisk!
Unnskyldninger er dessuten ydmykende og flaut. Jeg sluttet å unnskylde i 2003. Og nå er det 2010. Nå bare hater og overser man hverandre. Mye enklere. Jeg liker ikke engang å få unnskyldninger. Det er like pinlig som når hele familien skal synge bursdagsang for deg. Det er like umenneskelig som barne TV har blitt, sånn i etterkant av Sesam Stasjon, som idag har blitt en vanlig- dø-kjip togstasjon kalt Lørenskog.
Da var sydenferien over, og jeg ser ut som en blanding av Lars Tangen og Lars Monsen. Flyturen ned måtte jeg såklart dele med to tilbakeståendetjukkaser, med trang til å fortelle om sine kjempespennende flyhistorier igjennom 20 år. Heldigvis glemte flyvertinnen å ta betalt for min siste Ringnes på EN hel uke.
Jeg så mitt snitt og løp til nærmeste butikk for å kjøpe…
Noe som resulterte i en dyp søvn. Faktisk 17 timer søvn.
Slik ser man ut etter dvale.
Jeg skjønte at det var lurt å komme seg ut. En tur i handlegata skader ikke. Oppdatere seg litt på motefronten.
Det gjelder å følge trenden.
Jeg droppa et altfor stort innkjøp av klær og stæsj. Mye tvilsomme merker som Gouiss vuitton og Helly Wester gjorde lommeboka mi heller tvilsom. Jeg slapp unna med en skinnjakke av poliester. Den kosta bare 25 Euro og ser ekte ut om natta.
Så kom soldagene og jeg prøvde å sole meg.
Mmmm, digg.
Så spiste jeg superdyr middag på fasjonabel resturant.
Tenerife er full av fulle Briter. Slik ser dem ut.
Dessuten er det enkelte innslag av Nordmenn også.
Her er et eksempel på disse.
Jeg fikk faktisk Bestemoren min til å ta et vanlig bilde av meg også. Sånn i siste liten.
Så var jeg plutselig hjemme i palasset mitt på Briskeby igjen. Har allerede meldt min ankomst hos Pizza Pancetta og Ringnes sa jeg hei til på flyet. Føler hodet mitt seg bedre? Nei… Nå er den Norske hverdagen forskjøvet en uke frem og imorgen har jeg nok å ta igjen. Alt skal jo skje mens jeg er borte.
Det er ikke alltid lett å være Sjefen, men det er nok en grunn for at akkurat jeg måtte gi megselv den rollen. Hverdagen fungerer ikke uten. Jeg har en viktig rolle i samfunnet. Selvom jeg spytter på det…
Så har en et løst spørsmål tilslutt. Hvorfor er det bare de solbrente, skrukkete og ekle, 100 år gamle damene som soler seg toppløse?
Noen ganger kan man få så nok av et år at eneste løsning på problemet er å rømme. Noen ganger også lengre en Drammen!
Det siste året har gått bort til en tiltaksløs tilstand, blandet sammen i en elendig coctail med pils, paracet og pizza. Hjernen min har tatt litt for mange friheter til å sove, og legen min er nok 2 sekunder fra å kutte av seg øra.
Jeg må rømme. Så skal jeg bruke det neste halvåret på å rømme litt til, og SÅ skal jeg prøve å gjøre noe ut av livet mitt, selvom det er en 70 prosent sjanse for at det ikke skjer.
Vi feiret BORTGANGEN av det forrige året med Kongen (Harald) og lasagne før korken på fernetflaska blei skrudd av. Da gikk kvelden fort mye raskere og selvom jeg hadde nok pils til å mette HELE Sudan, så var det ikke mere igjen idag. Aldri mer igjen. Som man kan se, så ER jeg tilbakestående, og det kan virke som jeg ikke er den eneste.
Etter noen timer på flaska fikk plutselig alle rare hatter.
Etterhvert ble noen av gutta litt trøtte og måtte legge seg. I samme seng.
Mens andre følte for vel mer for å schpy?
Jeg la meg uansett med da andre gutta og våknet etter en meget dårlig natt, til en leteaksjon etter alle tingene mine.
Heldigvis fant jeg alt sammen inne på rommet hvor denne vakre damen sto å puttet håret sitt i veska.
Så gikk jeg hjemover og prøvde å kjøpe julebrus på veien. Selv om jeg var inne i hele går, så var kortet mitt tømt. Jeg tror jeg spiser penger når jeg drikker.
Da ble jeg litt sinna.
Og løp hjem for å drikke vann og syte isteden.
Dessuten lukter det helt jævli uansett hva jeg gjør eller hvor jeg er. Hørte noen rykter om at Ida Wulff putta løk og fruktsalat i nesa mi mens jeg sov, og vurderer å tro det stemmer. Hodet mitt kan sammenlignes med en kirkeklokke og kroppen kan sammenlignes med en skilpadde. Jeg prøver å ta noen Ibux aka Lifesavers.
Jeg greide meg dette året også. Totalt har jeg sovet rundt 43 timer og antall burgere, pancettapizza og pils vil bli ramset opp under en heidundrende hangover imorgen.
Jeg tenkte som alle dere andre tapere å runde av året med en liten kavalkade* fra mitt eksotiske liv på Oslos beste vestkant, Briskeby.
Jeg hater å gjøre det samme som alle andre og dropper mere kavalkade idag. Om 4 timer sitter jeg på noens skuldre igjen og sikler på ukjente jenter frem til jeg sovner i snøen et sted på Majorstua. Om noen vil ringe meg inatt og ønske meg et godt nyttår, så er nummeret mitt 15668899 i stigende rekkefølge. Da kan en oppfordring om å sove inne på 7eleven være aktuelt.
Godt nyttår, bastards! Neste år blir et bedre år som hvert år!
