Den amerikanske dineren “McDonald” er blitt svært populær de siste årene, og det virker som alle har smakt en “McDonald”. Men er det virkelig så bra som alle skal ha det til? Sammen med min gode venn (og kommunalt ansatte støttekontakt) Paal Nygård (lett å huske på grunn av å’en og den doble a’en har byttet plass) har tatt turen til den nærmest mytiske hamburgerrestauranten for å teste maten, og ikke minst opplevelsen, for å se om det er hold i ryktene.
Via en av Paal sine venner får vi vite hvor restauranter holder sted, og sultne som vi var dro vi på let i en det som er et av Oslos hippeste områder; Karl Johans gate. Her finner man eksklusive moteforretninger som HM og Moobs of Norway, samt spennende matopplevelser i restauranter som Friday, Hardrock og ikke minst McDonald som vi nå skal besøke.
Etter ha spasert gjennom et Mekka av kultur og mote kan vi endelig skimte den ikoniske gule M’en inn i en tøff New York-aktig sidegate. Vi er fremme! Magene nærmest vrenger seg av sult, og entusiasmen er på topp hos både Paal og meg selv. Vi går inn gaten, og forbereder engelsken for å kunne bestille maten vår i ekte “diner-stil”.
«Howdy junior! Couple of cheesy burgers and som root beer for my companion and I!» hehe, vi var nesten i ekstase! :p
Men gleden skal vise seg å være kortvarig idet vi røsker tak i en stengt inngangsdør – uten noen skilt som henviser til hverken åpningstider eller annen informasjon. Det skulle vært et skilt her.
Det var med ren tilfeldighet, da vi bestemte oss for å dra på den svenske motehuset Carling for å kjøpe rutete skjorter, at vi oppdaget inngangen til McDonald et lite steinkast bortenfor der vi først forsøkte å komme oss inn. Det var jo enda godt, men minus for dårlig opplysning. Det kunne vært et skilt. Vi bestemte oss for å utsette skjortehandelen, og spaserte inn i McDonald for vår første gang!
Restauranten vi besøker viser seg å være den første McDonald-restauranten i Norge. Det stod på et skilt rett ved inngangen. Dette er med på å gi stedet en egen sjarm. Tøft! Og plusspoeng for skilting.
MYE VENTING, INGEN SKILT
Det var en av de andre restaurantgjestene som fortalte oss at vi kunne sitte hvor som helst. Da hadde vi ventet ved inngangen på at en kelner skulle gi oss et bord i nesten 15 minutter – det var jo ingen skilt som fortalte oss noe annet. Her burde det vært et skilt.
Og da vi endelig hadde funnet oss en hyggelig plass ved vinduene i annen etasje, så ble vi sittende og vente på menyene. Det tok hele 37 minutter før det kom en kelner, som vasket sylteagurk fra nabobordet, som lurte på vi skulle spise eller “bare sitte og henge”. Vi forklarte henne at vi hadde ventet på menyene i over en halv time. Vi fikk da beskjed om at mat bestilles ved kassene nede i første etasje. Igjen: Her kunne det vært et skilt.
Vi bestilte en “Big Mac”, en “spesialbestilling” på “plain” “Quarter Pounder” med “ost”, og en “happy” “meal” med “Chicken” “Mac” “Nuggets”. Regningen var overkommelig; 235 kroner – og maten ble servert etter få minutter. Det var antydning til surmulig hos damen i kassen, men det kan muligens ha vært såkalt “PMS”. (“Premenstruasjon” – en betegnelse man bruker like før kvinner skal ha eggløsning. I denne perioden kan kvinnene ha litt humørsvingninger, og det er helt normalt!)
Vi ble vist til selvbetjening for sugerør, servietter og annet tilbehør. Det var bra at kassedamen med PMSen sa fra om dette, ellers hadde vi nok ikke skjønt hvordan for eksempel drikken skulle finne veien ut av de lukkede bruskrusene til våre tørste ganer.
- “ÆSJ, HER ER DET EN LITEN SALAT JO!”
Etter nesten en time i lokalene til McDonald kunne vi endelig fokusere på restaurantbesøkets hovedattraksjon; spising. Men det tar ikke lang tid før skuffelsen slår til igjen. I spesialbestillingen vår, plain Quarterpunder med ost, finner jeg en liten bit av et salatblad. Dette er rett og slett uproft. I verste fall kan en uoppmerksom kunde med salatallergi få et illebefinnende og dø.
Big Mac-hamburgeren var heller ikke spesielt delikat da det så ut som om rennende fett hadde absorbert seg halvveis gjennom det nederste hamburgerbrødet.
LEVER IKKE OPP TIL FORVENTNINGENE (Paal Nygård analyserer hamburgerens smak og estetikk)
Osten McDonald’s serverer på sine burgere fremstår som et ubetydelig tilbehør som ikke løfter matopplevelsen til de høyder en god ost kan gjøre. Selv er jeg svært opptatt av god ost, og reiser gjerne til Sveits og Frankrike flere ganger i året for å få inspirasjon. Dette er nok noe McDonald’s kunne kostet på seg. Mitt valg av ost ville vært en skarp cheddar fra det amerikanske osteriet Great Lake Cheese of NY – best foretrukket aldret i 10-11 måneder. Denne har en dyp, men samtidig elegant smak, som i kombinasjon med en frisk dijonsennep basert på franske sennepsfrø og en frisk hvitvin, kunne tilført burgeren en balansert smakelig estetikk. De friterte potetene vi fikk “servert” lever heller ikke opp til standarden denne veletablerte hamburgerrestauranten jobber etter. Potetens farge og sprøhet var upåklagelig, men der stopper den positive opplevelsen. Det later til at de er fritert på svært høy temperatur i en smakløs og tam olje som etter min gane å bedømme må være en billig solsikkeolje. Potetene McDonald’s angivelig benytter seg av ville virkelig levd opp til forventningene dersom de hadde blitt fritert i en lett og mild avocadoolje. Denne er, i tillegg til å være rik på vitaminer, en perfekt olje som ville tilfører poteten den respekten de fortjener.
HAPPY MEAL – MEN INGEN SKILT
Da vi skulle begi oss ut på restaurantens kjente “happy meal” ble vi utsatt for dobbel skuffelse. Først registrerer vi at det mangler dipp til våre “Chicken McNuggets”. Etter å ha påklaget dette nede ved bestillingsbaren blir vi fortalt at dette kjøpes seperat ved bestilling av Happy Meal. Her kunne det vært et skilt. Vi er voksne menn som vil spise Happy Meal – det er klart vi vil ha dipp. Den PMS-lidende damen nektet også å gi oss en dipp i kompensasjon for skiltmangelen, og vi måtte ut med 5 kroner for å kjøpe dipp. 240 kroner er altså maten vår på nå, og dette med en sur smak av gjerrighet på dipp hos restauranten. Ikke var dippen spesielt fancy heller. Helt vanlig dipp.
FEIL LEKE I HAPPY MEAL
Skuffelsen nådde sitt klimaks da vi oppdaget at leken som i tradisjon tro følger med i Happy Meal var en jenteleke. Rosa og lilla farger på to klokkelignende greier som vi egentlig aldri helt skjønte hva var for noe fikk begeret til å renne over. Tror betjeningen at vi er jenter? Her burde det vært en tøff greie i svart/blå. For eksempel sprettert eller racerbil.
Etter å ha besøkt McDonald sitter vi igjen med miksede følelser, men alt i alt skjønner ingen av oss hvor den store ståheien kommer fra. Kanskje er det rett og slett opplevelsen av å føle at man er på ferie i New York som tikker inn, og der skal det sies at McDonald scorer – for 240 kroner fikk Paal Nygård og jeg oppleve storbylivet på andre siden av atlanteren i over en time – og hvem vet? Kanskje er mangelen på god skilting noe man også vil støte på i storbyen. Som en dytt i skulderen for å spørre andre mennesker om hjelp – kvele frykten for å snakke med mennesker man ikke kjenner. Vi nordmenn har nok mye å lære…
- OPPSUMMERING MED TERNINGKAST 1 – 6:
Kundeservice: 2
Matopplevelse: 2
Skilting: 0
Storby-stemning: 6
Bånn apetitt! 😀
