HALVOR HARSEM @KONGHALVOR

O-mothersniffing-K! På tide med litt hjemmesideinnleggsskribentering. **knekker fingrene mens jeg kremter litt**

I går skulle Fattern og jeg egentlig til Bergen for å se Neil Young. Derfor må det jo komme som en liten overraskelse for at vi nå befinner oss i Stockholm. Vi dro nemlig hit i stedet og det er akkurat så middelmådig crazy at jeg ikke ønsker å bruke ordet “crazy” for å beskrive det. Hadde vi dratt til Brazil eller månen kunne jeg kanskje kalt det for crazy, men det å dra til Sverige i stedet for Bergen er ikke crazy. Vi stopper å bruke det teite, engelske ordet nå. Det er ikke crazy å dra til Sverige. Det har det aldri vært. Folk må slutte å kalle Sverige-turer for crazy. Slutt med det. Dra til månen eller Brazil. Det er crazy. Sverige er ikke litt crazy engang. Det er chill. Ikke crazy. Slutt å si crazy. Vennnligst slutt. Jeg orker ikke den overdrevne ordbruken av sverige-turer lenger. Det er dritslitsomt.

**Ritalin-pause**

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Grunnen til at vi dro til Stockholm er fordi Neil Young avlyste konserten sin i Bergen. Da bestemte vi oss for å ikke dra dit. Ikke fordi vi ikke liker Bergen, altså! Vi har ingenting mot Bergen. Faktum er at vi digger Bergen og har dratt dit ved flere anledninger selv uten Neil Young-konsert som alibi. Bergen er kjempefint. Digger Bergen. Fattern og jeg digger Bergen, og det er ikke crazy.

**Ritalin-pause**

Vi dro til Stockholm fordi veiene til Bergen er stengt og ingen av oss har vært i Stockholm på mange år. Jeg husker ikke at jeg har vært her før engang, og jeg husker helt seriøst min egen fødsel. Jeg husker både det, og at jeg fikk diagnosert personlighetsforstyrrelse som blant annet innebærer at jeg lyver veldig mye. Aldri stol på meg. ALDRI!!!

**Ritalin-pause**

Vi ankom Stockholm i går kveld, og sjekket inn på et hotell i utkanten av sentrum. Så dro vi og spiste kebab. Så dro vi tilbake til hotellet igjen og la oss for å sove. Jeg gir dag 1 i Stockholm terningkast 6.

I dag tok vi banen inn til sentrum i 12-tiden. Ikke at det bryr dere. Dere trenger virkelig ikke å vite nøyaktige klokkeslett for når jeg gjør ting. Ikke fordi jeg ikke ønsker å fortelle det, men dere har virkelig ingen bruk for den informasjonen. Det er altså ikke en frekkhet eller nedverdigelse ovenfor dere – tvert imot en personlig forståelse for at jeg ikke er så spennende.

**Ritalin-pause**

Her er et bilde av meg på vei til banen. 

Her er et bilde av meg inne på selve banen.

Normalt sitter jeg alltid på venstre side for å få bedre oversikt over graffitien langs linja, men i Stockholm kjører banene i motsatt felt. Veldig rart. Ikke crazy, men rart. Jeg så ingenting. Men jeg sovna på banen, så det var sikkert derfor.

Vi gikk av på plassen der Olof Palme ble skutt. Det er markert med platen i bakken til venstre i bildet.

Jeg lurer på hva Olof Palme hadde tenkt om de nye sokkene mine dersom han hadde levd i dag. Han hadde sikkert spurt om hvor jeg har kjøpt de. Svaret er “internett” også hadde han ikke skjønt en dritt fordi han hadde vært enda gamlere enn Kåre Willoch. 

PS: Jeg vet at det heter “eldre”, men “gamlere” er jo en mye morsommere måte å si det på. Jeg velger derfor å gå for den morsomme måten fremfor den “riktige” måten. Bare smak på ordene! “Eldre” er teit og kjedelig. “Gamlere” derimot; hysterisk morsomt og på grensen til crazy. 

Vi bevegde oss videre inn i sentrum. Her er Carlings. 

Carlings i Sverige er enda større enn i Norge og har enda mer tilbud. Det er helt sinnsykt. Vi gikk innom en tur og ble nesten overfalt av de klin gale Carlings-medarbeiderne. VI kom oss heldigvis ut med livet i behold denne gangen, men nå må vi snart lære; aldri gå inn på Carlings – det er farlig!

Vi stakk videre.

Fattern og jeg er begge historieinteresserte og dro ut til Djurgården for å se Vasaskipet som kantret og sank under jomfruturen i 1628.

Her er et tøft bilde av Vasaskipet og meg selv. Nesten så jeg vil kalle det for crazy, men det ville vært å overdrive. Det er ikke crazy.

Jeg anbefaler for øvrig alle å besøke Vasamuseet. Båten er virkelig en imponerende konstruksjon dersom man ser bort fra det lille uhellet som oppstod fordi hele båten ble bygget defekt og totalt ubrukelig til noe annet enn en kul museumsgjenstand 500 år senere.

Fra spøk til Halvor. Ute på Djurgården finner man også minnestedet etter Estonia-ulykken. En katastrofe som ligger oss litt nærmere i tid enn 1628. Anbefaler å lese litt om det også. Seriøse-Halvor speaking.

Da var Seriøse-Halvor er ferdig med å skrive om båtulykker. Nå skal han skrive om shopping. Jeg prøvde nemlig å shoppe litt i dag også. Det er fordi shopping fungerer som et substitut for en manglende/mangelfull personlighet.

Fant nesten ingenting, så kjøpte bare en caps, en Kappa-pikéskjorte og masse sokker – akkurat som da jeg var i Berlin. Jeg kjøper nesten bare sokker om dagen. Har nesten nitten sokker nå.

Etter den slitsomme shoppingen drakk jeg kaffe.

Satt litt på et gjerde.

Stod litt på en t-banestasjon.

Og så kom det tilfeldigvis en t-bane og da tok vi den likegjerne tilbake til hotellet. Vi hadde tilfeldigvis billett også.

Hjemme på hotellet (jeg kaller alle stedene jeg oppholder meg for hjemme) hjalp Fattern meg med å ta “dagens innkjøp”-bilder av meg i de nye klærne mine. I 2013 kan man nemlig ikke kjøpe klær uten å ta bilder av det etterpå. 

Dagens innkjøp. Sokker, caps og Kappa-piké.

PS: Underbuksa mi er gammel, men Fattern nektet å ta bilde av meg hvis jeg tok den av. Han mente det ville bli “litt rart”. Du er rar, svarte jeg. Så lo vi på en sykt rar måte før vi begge ble helt stille. Lenge.

Nå tenker sikkert … ingen av dere på hvorfor jeg har kjøpt en Kappa-piké. Det skal jeg forklare. Jeg er nemlig diagnosert med en rekke kjempemorsomme greier som gjør at jeg er nødt til ting. Nå har jeg bestemt meg for at Kappa er fett, og derfor må jeg kjøpe Kappa-klær. Det selges ikke i Norge, og det finnes ingen kule Kappa-klær på Ebay fordi Kappa generelt sett produserer veldig mange stygge klær som gjør tvangstankene mine ekstra vanskelig å gjennomføre. Men jeg gir ikke opp, og da jeg fant denne råfete pikéen til 249 kroner på Intersport i Stockholm ble jeg veldig glad. Se så glad jeg er.

Nå ligger Fattern og jeg på hotellet og ser på gamle, norske filmer. Vi har lista opp Himmel og Helvete, Lasse og Geir, Dis, og selvsagt Dynasti. Dette blir en bra kveld. God natt.

PS: Nå kan det være at noen av dere ble litt skuffet over at jeg ikke skrev noe om det spennende, mystiske og mytiske fenomenet “Stockholmsyndromet” slik overskriften antydet. Beklager. La meg kompensere med dette bildet av noen søte frosker. 

De er søte, ikkesant? Ikke crazy, men søte. Det skal mye til for at frosker blir crazy. De er amfibier, liksom, og det er ingenting crazy med amfibier.

**Ritalin-pause**
**Overdose**
*Zzzz** 

I dag fant Anders og jeg ut at vi ville på Øyafestivalen – Norges svar på en eller annen tilsvarende festival i for eksempel Sverige eller Danmark. Stemningen var på topp, og vi så frem til en herlig opplevelse på Øyafestival 2013 – Norges svar på Øyafestivalen 2012. Rock on!

Klassisk festivalstemning på trikken. Småbrisen, veldig godt kledd og med intensjon om å lage helt sykt bra stemning på Øyafestivalen. Man kan liksom ikke bo i Oslo uten å dra på Øyafestivalen.

Da jeg ikke trodde trikkestemningen kunne bli særlig bedre, så ble den nettopp det. På trikken fant jeg en drittøff caps som jeg ble nødt til å stjele.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Festival-swag (som jeg kaller det) tillater tullete plagg man ikke ville brukt ellers. Det er en av grunnene til at jeg elsker festival. Ikke at jeg ikke ville gått slik ellers, men …

Capsen fungerte også veldig fin som skobeskytter. Det er veldig praktisk når man vil unngå å få skittent trikkeinteriør på skoene. 

Endelig nærmet vi oss. Øyafestivalen 2013 – gud, som vi gledet oss.

Her er en film som beskriver oppholdet vårt på Øyafestivalen. Se den før du skroller videre.

Etter å ha funnet ut vi ikke fikk komme inn uten billett gikk vi opp på gratisbroa samme med alle de kulturelt interesserte romfolkene. Vi var litt skuffet, men samtidig var det jo ingen grunn til at vi skulle stå oppført på en gratisliste – noe billettdamen i tillegg påstod at ikke eksisterte.

Jeg ville jo egentlig ikke på Øyafestivalen uansett. Sykt oppskrytt med sånne festivaler egentlig.

Nå sitter Anders og jeg hjemme og har vår egen festival. Briskeby-festivalen, heter den.

Alle som ikke er på Øyafestivalen er invitert. Det koster bare 10 000 kroner for billetten – man betaler i døra. (Funfact: Det er sånn jeg tjener penger.) Det kommer mange bra artister. Jeg skal synge noen sanger, Rambo skal mjaue litt og Anders spiller lufttrommer på nattklubben som åpner 23:30 inne på badet. (Koster 100 kroner ekstra.)

I går var jeg, etter en halvtimes overtalelse og grov køsniking, på innsiden av Horgans – Norges mest beryktede drittsted for wannabe-keege BI-folk. Verdigheten sank flere grader i det jeg gikk inn døren, med capsen dratt langt ned over ansiktet, med mine to venner. Vi var for øvrig en 33,3% Paradise Hotel-infiltrert trio. Det er derfor forslaget om Horgans kom opp i utgangspunktet. La oss ikke snakke mer om akkurat det. Alle unnskyldninger til side, så var jeg der. Jeg var på Horgans – stedet jeg kun har vært på dagtid for å spise hamburger. Den er faktisk ganske god.

Opplevelsen var som forventet. Horder av “pent kledde” drittfolk som har krøpet ut av prosecco-vorspielene sine for å jakte på kjønn. Det var omtrent umulig å komme seg bort til baren for å bestille seg en øl – så jeg unngikk det og fikk noen andre til å kjøpe for meg. Spandering er det eneste som er fint med slike steder, for det er svært viktig for disse menneskene at de blir oppfattet rike, selv om sannheten er at de har studiegjelden trøkket så langt inn i endetarmen at sykemelding fra jobben på Rimi må være grunnen til at de faktisk kan dra ut på en torsdag. Vi må nemlig ikke glemme at torsdag fortsatt er en hverdag. Disse menneskene burde ikke være ute og ødelegge hverdagskvelden for oss som fester i hverdagene, nettopp for å unngå denne bermen av drittfolk som før i tiden holdt den kjønnsykdomfremkallende festingen sin til fredager og lørdager. Eller “holde seg hjemme-dager” som jeg kaller det.

Med øl i hånd gjaldt det å finne seg et sted å sitte. Ikke så lett, for på dette stedet er guttevalpene sterkt representert, og de vil selvsagt ikke dele bord med flere menn enn overhodet nødvendig. Da snakker vi selvsagt kun nærmeste kompiser (som alle går likt kledd; Ralph Lauren og hva som helst fra Volt) som kan “wingman’e” hverandre slik de alle får seg noe fremmed kjøtt på kjøttet denne kvelden også. Disse menneskene får nemlig hooket opp, utrolig nok. Forskjellen mellom dem og “sånne som meg” er at de hooker opp med absolutt hva som helst, på bekostning av hva som helst. Å ta tak i tilfeldige jenter på Horgans og tørrpule dem inntil en vegg er helt greit. Å ringe til jenter – som de klarte å få nummeret til på Horgans ved en annen anledning – klokken 04:30 er også helt greit. For de ekle jentene også. ÆSJ!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men tilbake til min situasjon. Jeg og mine to venner klarte omsider å presse oss ut i bakgården der en stygg DJ ingen har hørt om (ikledd Ralph Lauren og Volt-klær, selvsagt) spilte club-musikk (en forferdelig sjanger som burde kriminaliseres umiddelbart) mens han “steket” med hånda ut mot massene av ekle, kåte ungdommer – jeg holder hardt tilbake på nazi-referansene mine nå.

*Hold hodet kaldt, Halvor, du må få utløp for de vonde opplevelsene dine*

Jo, bakgården! Vi fant en liten plass der det var mulig å stå i fred. Når jeg sier “stå i fred” betyr det kun at vi ikke ble jokket på av klientellet som for øvrig drikker så mye at de ikke lenger ser forskjellen på mann og dame. Disse små plassene der man kan “stå i fred” vil selvsagt ikke dørvaktene ha noe av, og med en konstant tjue meter lang kø tok det ikke lang tid før den allerede klaustofobiske tettheten av konstant-ejakulerende smågutter ble enda tettere. Jeg slet helt seriøst med å puste, men det var nok mest fordi jeg er redd for at det er noe med luften på sånne steder som gjør at jeg også blir et forferdelig drittmenneske som kun vil drikke tyrker-shots og pule og aldri oppnå noe som helst positivt med livet enn ensomhet i et hav av selvbekreftende fyllesex.

Jeg skulle ønske at sammendraget mitt fra gårsdagen også innebar et dårlig forsøk på å sjekke opp en “Horigans-jente” men det stod desverre ikke verdigheten min til. For det første liker jeg ikke sånne jenter. For det andre står jeg ikke i kø for å snakke med jenter, og på steder som Horgans er det nærmest kølappsystem på de ekle nelly.com-kledde jentene som vanker der. Vi gjør det enkelt, og unngår krysning av de forskjellige “artene”, ok?

Da gutta på Horgans begynte å sloss med hverandre fordi de hadde steket/hitlerhilset hverandre i ansiktet, forstod jeg at min tid var kommet. Jeg drakk opp ølet mitt, kavet meg gjennom massene, kom meg ut døra og stakk. En halvtime av livet mitt var borte for alltid, men jeg sitter igjen med erfaringen. Som dere sikkert forstår måtte jeg jo skrive om dette. Advare leserne mine mot å bli “slik”. Dette handler nemlig ikke om festing, kjærlighet, vennskap eller å skape relasjoner i det hele tatt. Det handler om en morbid form for selvbekreftelse sydd inn i et liv av innestengt fylleangst som bare venter på å eksplodere. På et eller annet tidspunkt gjør den nemlig det.

Nå har jeg fått bekreftet myten min, og jeg vet med sikkerhet at det aldri blir en tur tilbake. Jeg vil ikke spise hamburger der engang – dette stedet skal ikke få mine penger. Kall meg for en hater, pessimist, hipster, whatever. Jeg elsker å feste hardt, jeg. Men dette er bare dritt, og nå slutter jeg å skrive om Horgans før jeg lobotomerer meg selv. RIP menneskeheten, og adjø.

Husker noen av dere #EndeligTirsdag, livestream-showet til Runar og meg? #EndeligTirsdag bestod av én time med tull og fjas og ingenting hver eneste tirsdag første halvdelen av 2012. Vi gjorde det som et prøveprosjekt for å se om noen gadd å se på, og det var det faktisk ganske mange som gjorde. Vi la likevel livestream-ideen på hylla da vi selv syntes at det ble langt og kjedelige. Dessuten hadde vi ikke tid til å planlegge noe i forkant av innspillingene.

Jeg tror forresten at noe av det vi filmet ligger HER dersom det skulle være interessant for noen å se på.

Selv om vi ditchet livestream-ideen, så likte jeg likevel tanken om å gjøre #EndeligTirsdag om til jovialt dusteprogram, blottet for innhold, med kjente fjes og ølskåling. En klein søndag fikk vi derfor rigget til stua mi og filmet en pilot. Spontant, uten planlegging, i bakrus og med masse flaks fikk vi tak på kamerafolk og en gjeng kjentfolk som måtte stå ute på verandaen og vente på tur for å bli “intervjuet” av Norges dårligste journalist; Halvor Harsem. Resultatet av dette kan dere se her:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Materiellet er altså filmet for et år siden, men ble aldri redigert sammen. Vi la ideen på hylla og påstartet 150 andre prosjekter i stedet. Jeg synes likevel at #EndeligTirsdag har et fint utgangspunkt, og brukte derfor gårsdagen på å klippe det sammen. Piloten er aldri blitt vist for noen før, håper dere synes det er OK.

Slottsfjell var for øvrig en kul festival – problemet (husk: det er ALLTID et problem) var at vi fikk vite at vi skulle dit kun to dager før det begynte, og fikk dermed ikke mulighet til å booke oss et sted å bo. Naive som vi er dro vi likevel i håp om at det “kom til å ordne seg” noe vi angret på så raskt vi kom frem. “Det ordner seg” er for øvrig den dummeste tingen et menneske kan si. Nei, det ordner seg aldri. Problemer løses ved at du tar initiativ og fikser det. Ingenting ordner seg ut av det blå. OK???

Dette er første dagen i Tønsberg. Vi sitter på en partybåt og drikker noe jeg ikke har smakt siden jeg var 15; vodka med Fanta Exotic. Jeg hatet livet mitt og ville hjem.

Med “vi” mener jeg selvsagt Abu, Anders og Tara. Eller “gjengen” som vi kaller oss – basert på at vi er en gjeng. De er i hvert fall det. Jeg prøver å være med.

Første natten sov vi i kjelleren til Tara, i Stokke, et fantastisk sted mine barn aldri skal vokse opp.

Men det var kult å se hjemmet til Tara. Vi hilste på foreldrene hennes, drakk te og jammet med alle instrumentene Iranske familier ofte besitter.

Dagen derpå fikk vi en guidet sightseeing gjennom nabolaget til Tara. Det var et helt vanlig nabolag. Sykt fett.

Med blandede følelser tok vi den hvite bussen fra Stokke og inn til Tønsberg igjen. “Blandede følelser” fordi bussen er billigere i Vestfold enn Oslo.

I Tønsberg fant vi en død babysvane. Den var dritsøt, så jeg tok puttet den i sekken for å ta den med meg hjem.

Første konserten vi var på. Jeg husker ikke hvem det var som spilte eller hvordan konserten var.

Jeg husker ingenting av hva vi gjorde ellers denne dagen – jeg var alt for opptatt med å finne ut om jeg ville dra hjem eller stresse en dag til med å finne ut hvor jeg kunne bo. I tillegg bli hjernen min konstant påminnet den grusomme bryggekulturen i Tønsberg. Vi gikk og spiste pizza. Alt kan løses med pizza. Andre verdenskrig ble løst enkelt med en pizza fra Pancetta, faktisk.

Vi ble enige om å prøve én dag til på festivalen og ta støyten med soveplass på et tidspunkt der alkoholen bestemmer. En ganske OK løsning å velge dersom man er en 100% uselvstendig, alkoholisert boms uten jobb eller tiltak til å skaffe seg én.

Jeg er for øvrig glad jeg ble igjen. Karpe Diem-konserten siste dagen var helt fantastisk (selv om Slottsfjell kryr av respektløse, dritings drittunger som ikke forstår hvordan man oppfører seg på konsert) og vi klarte alle å finne et sted å sove. 

Søndag: Alle hadde en forferdelig dag basert på at vi fant oss sted å sove på verst mulig, alkoholfremkalte måte. Selv måtte jeg plukke flått ut av skrittet da jeg endelig ankom den kjære leiligheten min på Briskeby mens de to andre gutta måtte i avhør hos barnevernet. Vi var alle enige om at bussturen hjem var vond som et langt år – jeg var i det minste fornøyd med den døde babysvanen som lå gjemt trygt i bagasjen, og gledet meg til å henge den opp på en spiker hjemme i gangen.

Utrolig nok, tross tidenes verste loffehelg, klarte vi å snekre sammen en film fra oppholdet på Slottsfjell. Den kan du se her, og vi setter stor pris på om du vil dele den videre. Sjekk ut kanalen vår på YouTube HER.

Var du på Slottsfjell? Har du fått flått i skrittet før? Skal vi lage barn sammen?

Her om dagen var jeg ute med kusina mi, fetteren min + metalvennene til fetteren min. De har en videoblogggreie gående på YouTube (sjekk HER) som jeg ble en del av denne kvelden. Det hadde jeg egentlig glemt. 

Hva synes dere om engelsken min? Jeg synes den kommer seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dagen har gått bort til konstant angst for Rambo som hadde sin første tur “på utsiden” i dag. Jeg fant han litt før 22.00 etter en leterunde rundt blokka.

Med katt på plass kan Halvor puste lettet ut. Ikke at det er så lett med hjertet i halsen, men hodet har roet seg litt i hvert fall. Så tenkte jeg å lage et innlegg om den siste tiden i alle fall. Man må jo pumpe liv i kadaveret og oppdatere hjemmesia, si’! Jeg prøver, jeg:

Jeg har vært i bryllup i Kristiansand!

“Dessverre” var det ikke Linnéa og jeg som skulle gifte oss denne gangen, men Øystein og Christine som jeg er sikker på at en del av dere vet hvem er. Jeg gråt masse fordi jeg er et sentimentalt vrak, og det hele var veldig kult og gøy og fint og jeg fikk lyst til å gifte meg selv. Kanskje med Linnéa.

Jeg fikk bare vært i Kristiansand én dag, men rakk å forstå at byen er mektig dominert av religion og narkotika – altså ikke noe for meg. Her er uansett min imitasjon av domkirken. Hva synes dere om den?

Så dro jeg hjem til Oslo. Fine, stygge, heroinhovedstaden <3

Jeg elsker Oslo om sommeren – forsøker å holde meg mest mulig utendørs, og er veldig glad for at “Sosseholmen” har investert i den lille flytebrygga helt ytterst – forbi Astrup Fearnley-museet. Jeg er der vel litt for mye, men det er så vann(ohoi!)vittig deilig å henge ut der. Skulle virkelig ikke tro at det ligger midt i sentrum. Ting jeg har konsumert på der hittil i år: Milkshake, iskrem, kaffe, øl, øl, øl, øl, øl , øl + øl. Og øl. Nam, nam, liker øl.

Sola, Sosseholmen og alt ølet hemmer produksjonskapasiteten min hjemme en god del da, men det er kanskje likegreit. Det eneste jeg gjør når jeg er hjemme er uansett bare å lage masse idiotiske Vines – som her; min imitasjon av Scatman. Hva synes dere om den?

Jo, også har jeg fått helt dilla på Chatroulette! Fire år for seint, men det er gøy likevel. Jeg har herved blitt imun mot å se andre menn onanere. Når det er sagt vil jeg gjerne skyte inn at nevnte aktivitet ikke er hva jeg bedriver når jeg er pålogget. Tvert imot synes jeg det er ganske morsomt å tulle litt med de som gjør det. På med BH, tease runkegutta litt med nærbilder av “puppene”, og så gi dem en skjeggete overraskelse:

HEI, HEI, RUNK TIL MEG!

Noen ganger møter man jo noen av dere også, da. 

Jeg har enda ikke kommet med god forklaring på hvorfor jeg sitter halvnaken med BH på Chatroulette. Håper dere jeg har truffet på forstår det nå. Dessuten er jeg jo faktisk ikke helt frisk. Det har jeg papirer på fra legen!

Ironisk nok er det JEG som blir kastet ut, og ikke runkejugend som sitter der inne og napper løken til jenter alá de ovenfor som garantert ikke er gamle nok til å .. eeh, bli .. eeh, brukt på den måten. 

Heldigvis er jeg inne igjen nå, så vi skal ikke se bort fra at det blir en liten tur på CR (det heter CR på Chatroulette-lingo) i løpet av natten. Beware runketryner!

Jeg og Anders trengte no.. Sorry, men det heter Anders og jeg, er du helt dum Halvor? Nei, jeg skrev feil bare, samma det? NEI, IKKE BLI EN IGNORANT KUKK, SKRIV RIKTIG DIN BOMS!!! Okokok, slapp av! Ta pilla di. OK! Deal? Ja, deal. OK. Du er stygg. Jeg hater deg.)

Kremt..

Anders og jeg (takk) trengte noen dager offline før vi skulle til Hovefestivalen, og stakk til Stavanger. 

Det skjedde det ikke så veldig mye, egentlig. Vi drakk masse øl og jeg ble kjempesyk (fysisk + litt i hjernen) og mistet stemmen. Jeg gjorde en imitasjon av sverd i fjell, da. Likte dere den?

Jeg skrev om Stavanger tidligere også. Trykk HER dersom du har interesse av å lese det. Dersom du ikke har den interessen skal du få lov til å droppe det. Vi lever i en fri verden, gjør vi ikke?

Så reiste vi avgårde mot Hovefestivalen. Jeg skulle jo, mot alle odds, tilbake dit i år for å lage YouTube-tullefilmer der på vegne av “Funny Boys“. På veien stanset vi innom Mones Feriesenter for å ta bilde med noen tøffe motorsykler.

Hovefestivalen var en OK opplevelse i år. Vi bodde på hytte, var ute og filmet mesteparten av tiden, og jeg satt oppe hele natten og klippet sammen det vi hadde filmet. Med andre ord opplevde jeg nesten ingenting, og det var egentlig helt greit basert på min egen opplevelse fra teltcampingen min i fjor. Jeg har fått tilbakemeldinger på at noen av dere synes det er rart at jeg dro tilbake i år. Jeg har et enkelt svar dere: HERREJESUS, BRY DERE LITT MINDRE OM HVA JEG GJØR! Jeg har full kontroll på hva jeg selv orker, ikke orker, står for og ikke står for. Hovefestivalen er helt supert dersom man er 16. For meg funket det fint i en hytte isolert fra omverden med nok av ting å sette fingra i. Sånn, slutt å mas på meg. La meg værra friiiiii!

Filmene vi lagde finner dere bak i arkivet – eller HER.

Så kom jeg hjem igjen – til fasiliteter som for eksempel den geniale oppfinnelsen “speil” – og skjønte at skjeggprosjektet mitt var et dødt løp. Jeg bestemte meg for å føde frem en ny bart i stedet. Si gjerne hallo til den nye barten min. Den skal få leve i cirka én uke.

Ulempen med bart er at majonesen setter seg fast i den når jeg skal spise snitter. Nå er det sikkert en del av dere som gjerne vil påpeke at det er smartere å ha majonesen under laksen på snittene for å unngå nettopp dette problemet, men dette er sånn jeg lager snitter, så kan dere gjøre det på den supersmarte måten deres sjæl. 

Avslutningsvis vil jeg fortelle at vi (Anders, Alexander og meg selv) har fått nøkkel til et kontorlokale. Natt&Dag sitt, for øvrig. Vi har ikke en egen kontorplass der, men vi har nøkkel dit og kan henge rundt. Dessuten kan vi si at “vi skal på kontoret” og det høres jo veldig kult ut på trikken og sånn. Vi har for øvrig ingenting å gjøre der bortsett fra å snakke om at vi skal dit mens vi kjører trikk, men det er fett å ha nøkkel til et kontorlokale. Det ligger midt på Oslo S, så hittil har vi bare stått i vinduet og sett på rare narkomane folk som gjør rare narkomaneting.

Nå skal jeg sove. Jeg må bare en liten tur på CR først – i fem timer eller noe. Natta bithes.

Jeg våknet i dag til et vanvittig rot både inni- og utenfor kraniet mitt. Dette er en av de dagene. Surredagene der alt er galt. Jeg skjønner det med en gang. Jeg har alkoholånde, det sover folk rundt i leiligheten min, og det går ikke an å gå noen steder uten å tråkke på brukte klær, tomgods, matrester, plastikkposer og karnevalmasker som ble innkjøpt i desperasjon under et tidligere møte med virkeligheten. Men ok; å rydde er ikke akkurat noe man trenger en mastergrad for å få til. Og alle mailene som venter, filmene som skal klippes, tegningene som skal tegnes (har ikke glemt dere!), maten som skal spises og alle tingene som må organiseres kan enkelt la seg gjøre dersom jeg bare klarer å konsentrere. Hvor skal jeg begynne? Jo, jeg må finne Rambo og kose litt med han først. Den myke, hvite kroppen som strekker seg til alle retninger når jeg kiler han på magen.

Hvor er han?

Shit! Rambo våkner alltid ved siden av meg om morgenen. Nå er han borte. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg går ut på verandaen for å se etter han. Han ligger ikke i busken sin. Jeg strekker meg utfor verandaen, over til naboene … Tankene begynner å spinne. Har noen stjålet pusen min om natten? Det må ha vært al-qaida i så fall. De skal sikkert selge han for å få råd til bomber.

Slapp av, Halvor. Nå skyver du de faktiske problemene dine over på en ikkeeksisterende problemstilling. Rambo har nok av plass å gjemme seg bort på utendørs – han har tilogmed lagt igjen en gave til deg. En kjøttmeis uten hode, vær så god!

Ok. Pus har sikkert gjemt seg bak hagemøblene til en av naboene og leker med hodet til den døde kjøttmeisen. Jeg burde fokusere på å kaste ut de sovende gjestene mine, rydde kåken og få satt på plass det skakkkjørte livet mitt en gang for alle. 

Men jeg finner ikke Rambo. Og jeg trenger han nå! Jeg klarer ikke starte dagen min uten å vite at han har det bra. 

Jeg tar en sjefsavgjørelse og stikker ned på “kontoret” (jeg får sitte litt rundt på kontorene til Natt&Dag om dagen – vet egentlig ikke helt hvorfor) for å svare på mailene mine. Noen av de har jo ventet ganske lenge på svar også. Rundt mars-april omtrent. Mener å huske at noen av dem handlet om betalte samarbeid – det er vel kanskje en idé å svare snart.

Nå sitter jeg på “kontoret”. Jeg kaller det bare “kontoret” fordi jeg sitter på gulvet ved siden av pappavfallet. Jeg drar hit bare for å komme ut av rotet i leiligheten min – der har jeg ikke plass til å sitte på gulvet engang. Så sitter jeg er. På gulvet. Har prøvd å svare på noen mail, men det går ikke. Jeg tenker bare på Rambo. Jeg må dra hjem å finne han. Han ligger sikkert under noen klær og sover, bare. Stappmett på grunn av alle kjøttmeishodene han har stappet i seg til frokost. Men jeg må finne han. Jeg må vite at han har det bra. 

Jeg er så utrolig glad i katten min. Han er verdens peneste raring og noe av det viktigste i livet mitt.

Livet mitt består av 100 løse tråder som jeg konstant må jobbe for å ikke miste kontrollen på. Det er vanskelig med tanke på at jeg ikke klarer å rydde engang. Men Rambo er ingen løs tråd. Han og jeg er bestevenner, og det er nok mye av grunnen til at han er såpass viktig for meg. Jeg går innom dyrebutikken på veien for å kjøpe hundegodteri til han. Det er det beste han vet. Kan rydde og sende kjedelige mailer i morgen. Nå må jeg finne Rambo.

22:00 OPPDATERING: 

Etter en leterunde nå på kvelden hørte jeg endelig noen velkjente mjau da jeg psss’et for harde livet rundt blokka mi. Jeg fikk sirklet inn mjauene og til slutt stakk et velkjent ansikt. Med andre ord: Rambo er tilbake og Halvor er et lettet nervevrak etter å ha smakt på følelsen av å miste bestevennen sin. Det virket ikke som han likte “livet på utsiden” særlig godt, og jeg tror han har gjemt seg mesteparten av tiden. Her er bilde etter det som kan omtales som en liten redningsaksjon.

Vi er begge takknemlige for at så mange har brydd seg. Takk for dere. Verdens fineste hjemmesidelesere!

Mange etterspør filmene våres – det er gøy å høre at dere liker dem! Her er siste filmen vi klarte å sy sammen på Tromøy i år. Siste dagen vår på Hove gikk i vasken og vi sitter igjen med et sort hull av hva som skjedde. Fylla har skylda? Gjelder det også dersom man ender opp med å ligge med vennene sine? Vi anbefaler Gul Farris og Urge til alle dere unge, lovende. Dere vil ikke bli som oss.

Sorry at filmen kom litt seint, men det er jeg som klipper alt og jeg har vært dårlig etter mange dager (uker… år) på rad med høyt nivå på alkoholkonsumeringen. Skal skjerpe meg! Husk å følge Funny Boys-bloggen!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min drømmefestival består av 80-tallsmusikk og masse søte dyr. Sjekk ut intervjuet 730.no har gjort med meg!

Det er intervju med meg i Hoveposten i dag også. Dette skal bli den nye greia mi. Stille opp i masse intervjuer. Noen som vil intervjue meg? VG? Budstikka? New York Times? Salangen Nyheter?