Orker ikke skrive noe – har fått for mange øl-bonger.
Er du på Øya akkurat nå? Kan jeg ta på deg?
Hjernen min er en suppe av tanker om dagen. Alt fra angsten for å miste noen jeg kjenner, til hvordan jeg skal få tak i nye boxershorts. Jeg er tom for boxershorts, og de jeg eier fra før har stemoren min kjøpt til meg. Jeg vet ikke hvor man kjøper det. Også er det veldig enkelt å bare bli med ut på en pils eller 20. Jeg sliter med å komme tilbake dit jeg var, og må prøve å konkludere tankene mine. Jeg gjør et forsøk her. Selv om jeg allerede nå har brukt nesten 15 timer på å skrive dette innlegget fordi jeg ikke husker hvordan man lager stor forbokstav på tastaturet engang. Nesten.
Det stod mellom dette bilde og et bilde av fryseren min som ikke fungerer lenger. Tips til fryserfeil-tips mottas med takk.
Ok.
Det har gått to uker siden det smalt. To uker. To uker siden den første blomsten ble lagt ned foran domkirken, og journalister fra Japan intervjuet meg på gata om hendelsen. På en måte virker det som om det skjedde for mange år siden. Det er jo historie allerede. Jeg er ikke gråtkvalt lenger. Avisene skriver om kjendiser, og på twitter har de andre begynt med dårlige vitser om mensen igjen.
Men ikke jeg.
Jeg klarer fortsatt ikke å presse ut tweets og blogginnlegg. Kreativiteten har tatt sommerferie sammen med humøret mitt. Når jeg våkner opp i 13-tiden hver dag, så orker jeg ikke å lage mat engang. Eller dusje. Etter å ha ligget naken i sofaen frem til klokken 17, så tvinger jeg meg en tur ut. Glemmer hva jeg skulle gjøre ute. Drar hjem igjen. Leser dårlige vitser om mensen på twitter. Sovner sittende. Og så går alt på repetisjon igjen.
Jeg fyller hjernen med aktivitet hele året, noe som periodevis bedøver kreativiteten min. Eksplosjonen i Oslo og massakren på Utøya ble til sammenligning som en psykisk overdose, og jeg merker at jeg sliter med å komme tilbake igjen, selv om jeg har skikkelig lyst. Jeg har lyst til å skrive et sykt omglol innlegg på hjemmesiden min som egentlig er en blogg. Jeg har lyst til å tvitre dårlige vitser på twitter. Jeg har lyst til å rydde leiligheten min og kaste søppelet som har ligget i gangen i snart 3 uker. Jeg har lyst til å stikke ut og lage en fin film om Oslo-sommeren. Men jeg orker ikke. Jeg har lyst til å løpe ut og produsere, men orker ikke. Jeg er fysisk utslitt hele døgnet på grunn av hendelsene i Oslo og på Utøya.
Man må lære seg å komme over den vonde, selv i en så omfattende sak som dette. Jeg har også tenkt til å gjøre det, men det blir feil å tvinge seg forbi sorgen, forvirrelsen og alle tankene som borer seg gjennom kraniet. Jeg kjente ingen som var på Utøya. Jeg kjente ingen som ble direkte rammet i Oslo. Hvorfor reagerer jeg så voldsomt på dette? Det er lett å trekke paralellene til Scandinavian Star-brannen. Jeg lærte tidlig hva et liv er verdt, og hvordan alt kan endre seg i løpet av et sekund.
Jeg er full av sympati, også for de menneskene jeg ikke liker. Jeg synes synd på mennesker som bruker sine egne liv til å gjøre andres liv vondt, og jeg skulle faktisk ønske jeg klarte å si det samme om Anders B. Jeg prøver å ha en sympati for han, men det er vanskelig. Det han har gjort er så absurd og sykt, at jeg ikke engang anser han som et menneske. Han er for meg en illusjon på ondskap. Ondskap som vi i løpet av de to siste ukene har vist å bekjempe med kjærlighet.
Samtidig er det viktig å påpeke hva som hadde skjedd med landet vårt dersom angrepene kom utenfra. Vi var “heldige” med at det var en autistisk tempelridder fra Ullern som valgte å begrave den råtne, høyreekstremistiske bevegelsen sin på egen hånd. Hadde dette vært et angrep fra utsiden, så hadde det vokst frem en Anders B i farlig mange av oss. Fremmedfrykten har preget nordmenn lenge. Etnisiteten på gjerningsmannen avgjorde hva dette skulle bli til. Ikke glem det.
Jeg har mye mer på hjertet angående denne saken. Om hvorfor navnet hans ikke skal gjemmes bort, at vi ikke skal være naive selv om alle leier hender på dagbladet.no, og litt om at visse partier og mennesker i Norge snart bør få en slags offentlig munnkurv før de påfører det lille landet vårt mer skade. Jeg skulle skrevet mye mer for å konkludere ferdig mine egne tanker, men jeg tror ikke det trengs. Jeg tror egentlig alle er enige. I hvert fall alle de som faktisk har brukt de siste ukene til å tenke nøye over enkelte ting rundt vår eksistens.
Eller noe slikt …
Nå drar jeg straks til Lillehammer. Jeg skal være der i helgen, og jeg håper det hjelper for hodet å komme seg bort fra Oslo noen dager. Jeg må avslutte dette kapittelet for å komme inn i den gamle rytmen igjen. Jeg vil snakke dritt, le og ta dumme bilder av katten min.
Kanskje på mandag. Jeg vet ikke. Vi får se …
Kjøp VG på lørdag, forresten. I magasinet dukker det brått opp noen kjente ansikter. Pass på dere selv.
Det er så ubegripeleg og uverkeleg. Ei heil verd er i sjokk, ein heil nasjon i sorg. Ingen hadde nokon gong trudd at dette kunne skje oss. Det er fortsatt vanskelig å tru at det har skjedd.
Ein heilt naturleg reakjson på denne hendinga hadde vore hat, men midt opp i det heile har vi stått saman, heile Noreg står samla, vi har vist at vi ikkje let oss knekke. Dei omkomne er heltane våre, dei vil aldri bli gløymde, i respekt av dei skal vi vise at vi kan komme ut av dette sterkare enn nokon gong. Vondskapen og hatet skal ikkje sigre, vi står samla i kjærleiken til landet vårt og kvarandre. Vi gret, vi ber, vi tender lys og vi sender varme tankar til dei som har mista nokon som stod dei nær. Kvar og ein av dei var umistelege, likevel er dei borte for alltid. Vi kan ikkje forestille oss korleis dei pårørande har det, og det verkar nesten feil å sitte heime i si eiga stove og framleis ha alle ein er glade i rundt seg. Likevel finnast det ingenting eg er meir takknemleg for.
Alt eg ynskjer meg no er at landet og folket vårt kan forbli så samla som det er no, for alltid. La oss fortsette å bruke kjærleiken mot hatet. La kjærleiken bli så sterk at den er alt som står att ♥
Dei varmaste tankar til alle dei som er ramma av denne forferdelige tragedia.
– Skrevet av Benedikte Flataker.
Takk ABB!
For solidariteten du nå har skapt. For samholdet mellom oss. For toleransen som har blomstret i kjølevannet av dette. For den styrken du har gitt vårt demokrati. For det hat som nå kommer til å svinne hen. Takk for at gamle og unge på tvers av hudfarge nå søker sammen. Takk for at kristne, muslimer og ateister nå holder hender over hele vårt land. For at prester og imamer nå står sammen og trøster hverandre. Takk for at du har revet bort så mye frykt og fordommer. Takk for at du har skapt en bevissthet og en nasjonal revolusjon som kommer til å vare mye lenger enn 60 år!
Vi andre la ned våre roser på mandag. Men jeg vet at du kommer til å bære “din” med stor omhu i de lange årene som kommer.
One person with a belief is not safe to the force of 100 000 men who have only ONE interest… 😉
– Skrevet av Odd-Magnus Williamson.
Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn. – Nordahl Grieg, 1940
Fredag 22. juli 2011 satt jeg hjemme i sofaen med macen i fanget, akkurat slik som jeg gjør nå. Klokken nærmet seg halv 4 og jeg var relativt sliten etter å ha tømt youngstorget for drikkevarer kvelden før. Jeg skulle bare oppdatere de rundt 15 twitterkontoene mine èn siste gang før jeg måtte hoppe på bussen til Slemmestad for å feire 20-årsdagen til fetteren min Markus.
Så smalt det.
Jeg hoppet i taket. Katten min ramlet nesten ut av sofaen. Hele leiligheten ristet, og jeg var sikker på at vinduene mine skulle knuse. Den første tanken min var at det tordnet, men jeg hadde ikke sett lynet. Jeg skrudde raskt på tv’en og åpnet opp samtlige nettaviser. Det gikk noen minutter før den første responsen til det voldsomme braket dukket opp på twitter. “Hva faen var det smellet?“, skrev Tor Milde. Kort tid senere dukket det opp en rekke spørsmål på twitter. Så kom tweeten fra Jaa9; “å fytti saatan!! Nå smalt det akkurat i regjeringskvartalet så glass knustes langt oppover gata. Det regna fuckings glass over hele meg“. Kort tid senere er det klart at det er en bombe som hadde gått av i regjeringskvartalet, midt i Oslo sentrum.
Det ble telefonmaraton ut og inn fra den eldgamle mobilen min, samtidig som jeg fulgte med på 2 tv-kanaler, 7 nettaviser og twitter samtidig. Det var umulig å samle tankene, og den konstante strømmen av nyheter fylte hjernen min med ubegripelig informasjon om det som foregikk rett utenfor døra.
Konspirasjonene utartet seg, og i løpet av kort tid havnet hele Oslo i en limbotilstand der ingen, inkludert politiet, hadde kontroll på noe som helst. Så skrev Bjørn Tore Hansen denne tweeten: “Meldt om skyting på Utøya. Fikk beskjed nå. Politiet på vei.”
Da raknet det. Det som fra før av var vanskelig å forstå ble plutselig absurd og surrealistisk. Hva faen skjedde på Utøya? Den kommende timen ble jeg, via twitter, vitne til en direktesendt virkelighet av den største voldtekten mot Norge og hele Norges befolkning siden krigen.
Tragedien var et faktum. Alikevel greide Norge å vise en kjærlighet og solidaritet til hverandre som jeg aldri har sett på maken til før.
Hodet kaldt, hjertet varmt. Dette gjaldt også når drapsmannen, Anders Behren Breivik, sitt navn ble kjent. Et navn vi aldri kommer til å glemme. Ikke som en martyr, men som en feig, vrangforestilt morder.
Jeg er stolt over mine medmennesker.
På lørdag våknet jeg, etter 11 timer i drømmeland, til virkeligheten og rundt 50 tekstmeldinger. Tekstmeldinger fra lesere, twitterfølgere, etterlatte og folk som ikke visste hvem andre de kunne tømme tankene til. Blant disse var det en rekke brutale historier direkte fra Utøya og pårørende som savnet familiemedlemmer og vennene sine. En av tekstmeldingene jeg fikk lød omtrent slik:
Kan du tenne lys for 3 av venninnene mine i Domkirken? Ida, Marie og Kristine. Han skjøt vennene mine.
Her er lysene.
Over 80 unge mennekser ble skutt ned og drept på Utøya. 7 stykker døde i eksplosjonen i Oslo. Jeg vet ikke hvor mange som er savnet og på sykehus, og jeg vet ikke om jeg er i stand til å oppsøke svarene. Hjernen min er overbelastet og hjertet mitt er knust.
Jeg har nesten uavbrutt grått for landet vårt i 3 dager. Denne nasjonale tragedien stikker som et spyd i hjertet mitt, og jeg blir konstant hjemsøkt av et uønsket hat. Jeg tenker på alle ofrene, de pårørende og alle som bor i Norge. Lille, uskyldige Norge. Det er også en naturlig reaksjon for meg å tenke på Scandiavian Star-ulykken som i 1990 krevde 160 menneskeliv, inkludert min gravide mor, da en ukjent person tente på båten ved midnatt. Jeg var også ombord, men ble reddet ut av Fattern.
Vi er sammen om dette. Vi er sammen om sorgen. Vi må bruke denne saken til å bli sterkere mennesker, og aldri la noe slikt skje igjen. Ondskapen skal ikke seire. Tro på mennesket!
Mandag blir det et gigantisk rosetog fra Rådhusplassen til Youngstorget klokken 18:00. Jeg håper, tror og forventer at alle som har muligheten stiller opp. Jeg oppfordrer også alle butikkene i Oslo til å stenge tidligere slik at alle ansatte kan delta. For deg som ikke bor i Oslo, så finnes det oversikt over alle rose- og fakkeltogene HER.
Livet er verdifullt. Du er verdifull. Klem fra meg til hele Norge. Hjertet mitt gråter for dere alle.
Om det oppdages feil i innlegget, si gjerne i fra. Skrevet under vanskelige omstendigheter, mye personlig stress og tvangstanker. Anbefaler dessuten å lese innlegget til Prableen Kaur som overlevde massakren på Utøya. Hun er et sterkt menneske.
HEI!
Nei, men sånn seriøst. Jeg har vært på en reise inn i hjernen og funnet ut at festivalfylla i 4 uker ikke er sunt. Jeg har prøvd å rehabelitere meg helt siden jeg kom hjem Roskilde og Sveits, men kroppen roper etter øl, og øl har den fått. Og vin. Og whisky. Og rom. Og jägermeister. Og fernet branca. Samtidig. I en blender. Med sprøyte. Det er derfor innlegget mitt, som sikkert blir dødskjedelig uansett, har tatt en uke å skrive ned. Fokus på feil sted ( . )( . ) i stedet for å konsentrere på de tingene som må gjøres. Som å skrive blogginnlegg gratis for folk som tydeligvis ikke drar ut hjemmefra.
Vi skulle egentlig kjøre bil til Roskilde i år, men av forskjellige årsaker måtte vi ta danskebåten til København i stedet. Her er Øystein, Christine og meg i en siste edruelig tilstand – minutter før den danske kulturen skulle ta overtaket på oss.
Danskene som jobber på danskebåten klarte å gi oss feil lugarer, og til kompensasjon fikk vi gratis middag. Vi spiste og drakk for 3-4000 kroner. De andre spiste. Jeg drakk.
Etter at vi hadde spist, så tok vi det obligatoriske danskebåtbildet på dekk. Jeg hadde lyst til å ta en dukkert, men de andre holdt meg igjen. Følte meg ydmyket som en liten unge, og det er derfor jeg ser litt misbrukt ut på bildet.
På kvelden drakk vi øl og sterk sprit på danskebåtdiskoteket. Bildet nedenfor er imidlertid tatt på veien tilbake til lugaren, rett etter at jeg forsøkte å delta i en fotballslosskamp.
Etter en dårlig natts søvn ramlet vi ut på kaia i København og begynte vår lange ferd til Roskilde. Coffinblaster ble hentet av et flyttebyrå, og Øystein og Christine satt på med dem. Jeg måtte finne et tog. På veien møtte jeg to fortapte sønner av Skien, og Kevin.
Kevin hadde flydd helt fra Portland i Amerika til København for å bli med i Coffincamp. Hittil er han den eneste verdige amerikaneren jeg har truffet, og grunn nok til å besøke voldtatte USA i løpet av livet mitt – om jeg slipper inn …
Etter mange timer i bevegelse på skinnegangen og i taxi, så kom vi endelig frem. Coffincamp var de første ankomne til Roskilde og med sikret plass fremst i køen, så kunne jeg sette meg ned med et par (brett) øl, og reparere formen.
Tenk at jeg faktisk er lykkelig på bildet ovenfor.
Vi stod i køen i nesten 30 timer før dørene ble åpnet, og vi kunne løpe inn for å finne den rette plassen. På 20 minutter var det enorme, tomme jordet på Roskilde blitt en by av telt. Her rettleder jeg alle i campen til å sette opp teltet mitt, slik at jeg selv kunne …
… sove.
Jeg sov veldig mye på bakken på dagtid, men så fort solen gikk ned, så våknet udyret i meg – eventuelt den kvinnesjikanerende versonen, med hjernen druknet i jägerbombs og ansiktet fullt av løsbart.
Disse småjentene tok turen bort til campen vår for å hilse på. Jeg håper det går bra med dem nå.
Jeg holdt meg ufrivillig våken de fleste nettene ved å drikke dansk sprit. Jeg vet ikke hvem disse jentene er, men jeg har garantert poket dem på facebook.
Og så sovnet jeg igjen.
Her er hele Coffincamp, forresten. Det var vi som tente på telt og spyttet lightstickvæske i ansiktet på de aller yngste- og mest tøsete jentene om natten.
Her er noen av de nevnte jentene på dagtid. Hun ene ga meg buksa si, men jeg fikk aldri brukt den til noe annet en prevensjon da jeg prøvde å ligge med en hivsmittet gjedde fra den e-coli-infiserte badedammen.
Så åpnet festivalområdet.
På dette tidspunktet var jeg så utmattet og lei av Roskilde at jeg aller helst ville hjem igjen. Jeg savnet katten min.
Her er jeg på en konsert som tok av helt. 
Og så spiste vi pølse. 
De aller fleste får èn favoritt når det kommer til den beskjedne festivalmaten. Jeg spiste nesten bare hjemmelagd pølse.
Og så sovnet jeg igjen, med dansk sprit tytende ut av alle kroppsåpningene.
Siste natten festet jeg med noen fantastiske bergensere, og fant ut at mine beste venner på hele jorda er mennesker jeg ikke kjenner. Alle smilte, jeg smilte og så hørte vi på tysk techno fra 1995. 
Så gikk jeg hjem til campen igjen, og la meg til å sove på bakken.
Etter nesten 2 uker på Roskilde, så var kroppen klar for å dra hjem. Jeg våknet etter noen timer og gledet meg over at togene hadde begynt å kjøre igjen. Se så glad jeg er.
Jeg satte meg opp, plukket ut årets siste Roskilde-buse og drakk en sjokolademelk.
Så spaserte jeg vekk fra slagmarken, og ned til Roskilde togstasjon. Der tok jeg toget til Købehavn igjen, og bussen til brygga. Takk for i år Roskilde.
Her er jeg, Berit, Linnéa og Christine på båten igjen etter 2 uker i bedugget tilstand.
Og her har vi en stereotypisk asiater som tar bilde. Skjønner ikke hva som er galt med disse asiaterne som tar bilde av alt de kommer over.
På kvelden gjorde jeg mine siste forsøk på å konsumere alkohol, men ble slått ut av all ungdommen på båten som gikk kledd i Ed Hardy. Min beste venn denne kvelden hadde rosa hår, og etter at vi hadde fått dansebandet på båten til å spille Careless Whisper for oss, så la meg hos Linnèa for å bli massert i hjernen. Sovnet på gulvet i lugaren hennes.
Kort oppsummert, så har jeg for fjerde år på rad oppholdt meg på et jorde i Danmark. Jeg har spist dårlig mat og drukket alkohol til alle døgnets tider, og jeg kommer til å gjøre det igjen neste år. Tips til dere som blir med neste år. Roskilde og landstreffet på Tryvann er ikke det samme. Nå legger jeg meg til å dø. Dette innlegget tok meg 7 dager å påbegynne, og 5 timer å skrive.
Å ikke la dere lure av den glade festivalbloggerreklamen jeg avslutter innlegget med. Jeg har vondt i hjernen, men håper på en gratis billett av Pepsi Max til Øya-festivalen. Natta.
Ønsk meg velkommen tilbake! Jeg blir hjemme i 2 dager, og så reiser jeg med fly til Openair Frauenfeld-festivalen i Sveits. Skal du dit? Ta kontakt. I mellomtiden har jeg laget en ny film. Mens jeg er veldig naken – til disposisjon for mitt stadig økende fravær.
Altså, forfatteren av kommentar nummer 10 000 får GAVE og gaver det er GØY!
Dette innlegget ble skrevet før jeg dro til Roskilde. Se på det som en reklamepause til deres fordel. Les, utfør og bla videre. PS: Dette innlegget er for din egen del ganske viktig.
Noen dager før jeg dro til Roskilde skjedde det noe som skjer meg alt for sjeldent. Jeg fikk en mail fra et reklamefirma som ville gi meg ekte penger for å hjelpe dem med en kampanje DnB NOR kjører for å gjøre BSU-tilbudet enda bedre. Om du ikke vet hva BSU (BoligSparing for Ungdom) er, så bør du ta deg selv litt i nakkeskinnet. Det er en veldig viktig sparemåte for alle over 13 år – hvor målet er å kunne spare opp til å kjøpe bolig. Unik rente. Selv har jeg brukt BSU i mange år i håp om å kunne kjøpe en leilighet til en dag.
Vel, du kan kanskje ikke spare opp til hele boligen, men formueverdien din har en del å si på hvor mye du kan få i lån av banken. I dag kan man ikke spare mer enn 150 000 på BSU, noe veldig mange (inkludert megselv) synes er alt for lite. Jeg vet ikke hvor langt tilbake i tid man må dra for å finne huspriser på 150 , men jeg er ganske sikkert på at det levde dinosaurus her. DnB jobber i hvert fall med å doble maksbeløpet til 300 000. Det er en viktig sak man kun kan vinne på.
Jeg dro ned til DnB for å bli med på et møte. Det kom flere bloggere dit også, men jeg var den eneste med hjemmeside.
Om jeg skal være helt ærlig, så dro jeg egentlig kun fordi jeg er forelsket i Annette Haga, men det er det ingen som vet. Bortsett fra dere. Og bestemoren min.
I møtet pratet vi om hvordan vi skal få flest mulig av våre lesere til å signere DnB sin sak, ved å like DENNE facebooksiden. Jeg mener det må være som å skyte seg selv i foten å ikke støtte denne saken, men DnB ville absolutt kaste masse penger etter dere for å være sikre på at dere ikke sluntrer unna. Derfor lyder dagens konkurranse slik som dette:
Hvor mange prosent har boligprisene økt med de to siste årene?
Tips: Du må selvsagt inn på DENNE siden, trykke liker, så lover jeg at du finner svaret ganske raskt.
Når du er ferdig, så skriver du svaret i MITT kommentarfelt. Ikke på facebook. Om kort tid vil en vinner blant kommentarer kåres. Premie: 5000 kroner inn på BSU. Med andre ord; gratis penger. Har du ikke BSU fra før, så fikser DnB det for deg uten noen problemer. Det VIL bli trøstepremier også.
Konklusjon for dere som ikke gidder å lese hele innlegget:
Med tanke på hvor få som kommenterer blogger i forhold til lesertall, så er det en ganske stor odds for å kunne stikke av med premien. Uavhengig av om du er 13 eller 30. Bruk muligheten!
_____________________________________________________________________________________
Yo! Denne konkurransen er nå avsluttet og den heldige vinneren av gratis penger er en jente som heter Charlotte Louise. Jeg har stalket henne på facebook og det er stor odds for at jeg vekker henne midt på natten med en død rev i den ene hånden og en stiv lemmen i den andre. Til dere andre; sorry om jeg lagde falske forhåpninger om gratis penger. Jeg visste ikke at det var cash som skulle til for å få dere til å begynne å kommentere hjemmesiden min. 700 kommentarer – vennligst aldri gjør det igjen, jeg har et liv jeg prøver å leve.
Kommer snart tilbake med mitt liv som offentlig, tilbakestående kødd. Spis noen drops imens.
Dette er det siste innlegget jeg skriver før jeg drar til Roskilde. Vi drar nedover natt til Fredag og satser på å være blant de første som kommer dit. Frem til det har jeg en haug av ting som må gjøres. Jeg må skrive 3 innlegg som blogit kan publisere de neste ukene og dekke Oslo Live for Natt & Dag. Jeg hadde på et tidspunkt tenkt til å ta teoriprøven også, men jeg ser selv at det ikke skjer. Jeg har liten tid igjen, og har ikke pakket noe, kjøpt inn noe eller planlagt noe. Men det ordner seg. Når jeg først er der nede, så blir det bra uansett. Mitt kroniske stress skal slappe av.
Jeg har bedt Øystein om å forklare litt rundt Coffin Camp og Coffinblaster 3.0 som altså er den nyutviklede, 2.5 meter lange gravkista vår – fylt opp med et hissig lys- og lydsystem, samt masse komplisert teknologi som jeg aldri kommer til å lære meg.
Aggregat er forbudt inne på Roskilde. Alt i Coffinblaster 3.0 går på 12volt, dermed holder det med bilbatterier. Vi har to separate bilbatterier i serie, altså 24 volt, som er eksklusivt egnet for forsterkeren. For å lade opp batteriene har vi to solcellepanel på 55watt hver, så vi trenger ikke å lade bilbatteriene hele festivalen. Vi kan også lade mobiler, iPoder og lignende med billader inne i Coffinblaster 3.0.
Selve coffin er altså 250 cm lang og 90 cm høy. Tårnet med lys og høytalere er 230 cm på det høyeste, så det når godt over hodene til folk. Vi har en klasse D-forsterker på 4 x 100w, og ved absolutt full pupp på volumet bruker vi ca 1,5 amper med strøm i timen. Vi har fire 12-tommers sub’er inne i Coffin, i tårnet har vi to 6-tommers mellomtoner, to enorme horn med drivere for diskant og to piezoer for å toppe diskanten litt ekstra. I tillegg til de to 12volts batteriene har vi et tredje batteri, også bilbatteri i 12volt, som driver alt annet – lokket, lyset, mixeren etc.
Siden 2007 har Coffin Camp bodd på felt C41. I 2008 het feltet plutselig C52, men det heter C41 igjen nå. Det er lett å finne C41 – rett ved den store plassen foran C-tårnet, toalettene, Skyline Bar også videre. Det er veldig lett å kjenne igjen campen med sitt røde gjerde, og i år vil det mest sannsynlig også komme opp en vegg rundt alle teltene våres med en svær Coffin Camp logo på. Så lenge været er godt, så vil nok Coffinblaster også stå utenfor og pumpe passende musikk.
Jeg ligger mest sannsynlig utenfor uten klær på og med hodet ned i en grøft, men det er hyggelig om noen vil kile meg på ryggen samtidig. Eller massere rumpa mi – den er støl etter all syklingen den siste tiden.
Jeg har klippet sammen en teaser til med Coffinblaster 3.0 helt i sluttprosessen. Nå er den ferdig.
Vi sliter forresten med å skaffe en stor tilhenger med bremser. Og bil. Har du noen smarte ideer, så send meg en mail: [email protected]
Mens jeg er borte, så må dere hjelpe meg å holde hjemmesiden i live. I høst spurte jeg litt rundt om hvem dere er, men jeg har fått mange nye lesere siden da. Fortell litt om deg selv, hvor du er fra, hvor gammel du er og hvordan du fant frem hit. Det skulle vel bare mangle at jeg får vite litt om dere også – og jeg vet at det ikke bare er småjenter fra Nord-Norge.
