I sommer har jeg opplevd en rekke ting i tillegg til Roskilde og Sveits. Her om dagen, så hang jeg og Petter på brygga med en ekte kjendis. Hanne fra Farmen. Jeg fikk autograf på puppen. Petter også.

Hanne har farget håret oransje. Nå må dere også gjøre det.

Så fikk jeg oppleve litt av kjendistilværelsen jeg også, da to 9-åringer ville ta bilde sammen med meg. 

Hva du ikke ser på bildet? Jeg er naken.

Jeg har tatt masse bilder, forresten. Her ser dere fremgangsmåten jeg bruker for å ta bilder med jenter jeg ikke kjenner. Enda.


Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Resultat.

Jeg vet ikke hva jenta på bildet heter, men jeg er forelsket og vil ha en liten baby med henne som jeg kan kalle Halvor. Jenta på bildet er uansett velkommen til å flytte inn hos meg, her på Briskeby. Noen av dere må da kjenne henne. Be hun sende meg melding! Hun får penger av Fattern om hun kan bo her og passer på meg.

Snakk om penger, da. Jeg fant ut at alle sedlene mine er verdiløse, og ikke fungerer andre steder enn hjemme når jeg kjeder meg og leker kjøpsmann med Rambo.


I mangel på penger måtte jeg ty til nye metoder for å anskaffe meg livsnødvendige ting som for eksempel internett. Her boltrer jeg meg løs på en iPal.


Jeg har aldri anvendt en iPap før. Da jeg oppdaget at noen andre var logget inn på facebook, ble jeg nødt til å skrive på hans konto i stedet for min egen, da jeg ikke forstod hvordan jeg skulle logge ut.


Så dro jeg til Lillehammer på ferie. 


Denne fyren var litt over 100 år gammel, og hadde visst ligget med alle jentene i Gudbrandsdalen. Dette fortalte han om i omtrent 2 timer. 

Veldig interessant å høre på. Man gjorde det på helt andre måter i gamledager. 

Smakte litt på en fugl i gågata, da.

Ferien i Lillehammer tok livet av hjernen min. Her spiller vi lufttrommer til Norsk svart-metall, etter å ha tømt en helflaske jägermeister.


Viktig: Da vi var på utestedet Stift, i den gamle banken, så møtte en jente i baren som jeg ble forelsket i. Hun ville at jeg skulle bli med henne til Brenneriet, men så ville jeg absolutt drikke opp min nyinnkjøpte weiss-beer først. Det endte med at hun dro i forveien, mens jeg skulle drikke opp min deilige weiss-beer. Jeg møtte aldri jenta igjen, selv om jeg spurtet bort til Brenneriet og ransaket hver eneste krok klokken 03:25. Jeg husker ikke hva hun heter, men hun hadde brunt hår, og var veldig pen og snill. Jeg har litt lyst på barn med henne, for da kan jeg kalle babyen for Halvor. Noen av dere må da kjenne henne? Be hun sende meg melding! Hun får penger av Fattern om hun kan bo her og passer på meg.

Ellers, så fikk jeg ikke særlig mye farge på ferien i Lillehammer. Skuffet.

Så var det Øya-festivalen. Jeg så bare 3 konserter, fordi jeg brukte all tiden min på å klippe dumme filmer.

Av Pepsi-folka fikk jeg en bunke med mat-bonger, men jeg sluttet jo å spise mat i 1992. Den siste dagen solgte jeg alle mat-bongene mine til fulle kjendiser på VIP-området, og plutselig hadde hadde jeg tjent over 1500 kroner.

I mynt.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med alle myntene. Jeg har aldri vært så glad i mynter – bruker jo bare 1000-lapper. 

Så forsvant jeg ut og kjøpte mat for nesten 1000 kroner, og alle i køen bak meg synes det var kjempegøy å se at jeg matet pengemaskinen med en krone i sekundet. Heia-heia, sa dem.

Prøvde noe nytt for en gangs skyld. Spaghetti med kjøttdeig.

Forresten, så har youtube gitt meg advarsel på grunn av en film jeg la ut for lenge siden av en stygg vekter-hore, som tydeligvis har angitt meg til internett. Skal legge ut filmen en pornoside i stedet.

Herregud.

I forbindelse med markeringen i morgen, 21.8.11, så har jeg sendt et brev til kulturdepartementet, med ønske om å få delta. Jeg håper det lar seg gjøre. Slik så brevet mitt ut:

Hei! 

Jeg har fått med meg at det i morgen vil bli avholdt en større minneseremoni for 22.07. Jeg synes det er et flott tiltak, og har et ønske i forbindelse med dette:

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg bruker aktivt nettsamfunnet twitter, og med snart 5000 følgere har jeg blitt en større personlighet der inne. Det høres kanskje banalt ut, men fra det sekundet bomben smalt den 22.07, så la alle brukerne av twitter vitsene på hylla. Det ingen nyhet at ALT som skjer i Norge og verden kommer på twitter først – dette brukte vi bevisst, og jobbet hardt med å spre viktig informasjon. Vi snakket med de på utøya før noen andre i Norge i det hele tatt visste hva som skjedde. Vi ringte både nyheter, politi og naboer til Utøya med de siste beskjedene, som at man ikke måtte ringe ungdommen på Øya, at gjerningsmannen var hvit hadde politiuniform, og at naboer med båt måtte komme seg ut for å plukke opp ungdom i vannet. 

Jeg fikk vite om Utøya 3 kvarter før noen av nyhetskanalene i det hele tatt nevnte det. Jeg satt med 13 nettaviser oppe, 3 tv-kanaler på samtidig og twitter; der jeg konstant søkte etter viktige meldinger for å dele dem videre. 

Flere meldte seg for å kjøre de som ville donere blod til blodbanken. Pårørende fikk tilbudt soveplass. Det ble laget viktige telefonnummer til krisetelefon. – Alle slike beskjeder kunne vi bidra med å føre videre. Den lille “gjengen” som tvitret oslo og utøya-meldinger nådde frem til minst 30-40 000 mennesker, så det er ingen tvil om at det var et ekstremt viktig verktøy på alle mulige måter denne dagen. Både som nyhetskanal, og terapi. 

Vi jobbet også aktivt mot den akutte rasismen som oppstod i Oslo, timene før Breiviks utseende ble kjent.

I ettertid, så har jeg og flere åpnet hjemmene våres for de som har vært alene, redde, trengt en klem eller noen å snakke med. Jeg har fått over 100 tekstmeldinger og telefoner av både berørte som har trengt noen å prate med, selv om de ikke kjenner meg. Jeg har også skrevet flere innlegg på bloggen min.

For meg har det fungert som terapi. Jeg har også sett på det som en plikt å bruke mine leser og følger-tall til å spre den nødvendige informasjon og gode ord. Vi fikk også etablert korrekte lister over ALLE minnemarkeringene i Norge dagene etter. 

Poenget mitt med denne litt lange mailen:

Twitter burde representeres på minneseremonien. Det er faktisk viktig at vi er der og viser ansiktene våres! 

(Her står det egentlig en del navn) – Dette er alle folk som har virkelig har stått på for å bevare roen og kjærligheten, samtidig som viktige meldinger har blitt delt.

Om ikke det er mulig å få inn så mange, så synes jeg de 5 første, inkludert meg selv, bør ha et slikt pass. Jeg håper dette kan ordnes.

Vennlig hilsen Halvor Harsem

Hjernen min er en suppe av tanker om dagen. Alt fra angsten for å miste noen jeg kjenner, til hvordan jeg skal få tak i nye boxershorts. Jeg er tom for boxershorts, og de jeg eier fra før har stemoren min kjøpt til meg. Jeg vet ikke hvor man kjøper det. Også er det veldig enkelt å bare bli med ut på en pils eller 20. Jeg sliter med å komme tilbake dit jeg var, og må prøve å konkludere tankene mine. Jeg gjør et forsøk her. Selv om jeg allerede nå har brukt nesten 15 timer på å skrive dette innlegget fordi jeg ikke husker hvordan man lager stor forbokstav på tastaturet engang. Nesten.

Det stod mellom dette bilde og et bilde av fryseren min som ikke fungerer lenger. Tips til fryserfeil-tips mottas med takk. 

Ok.

Det har gått to uker siden det smalt. To uker. To uker siden den første blomsten ble lagt ned foran domkirken, og journalister fra Japan intervjuet meg på gata om hendelsen. På en måte virker det som om det skjedde for mange år siden. Det er jo historie allerede. Jeg er ikke gråtkvalt lenger. Avisene skriver om kjendiser, og på twitter har de andre begynt med dårlige vitser om mensen igjen.

Men ikke jeg.

Jeg klarer fortsatt ikke å presse ut tweets og blogginnlegg. Kreativiteten har tatt sommerferie sammen med humøret mitt. Når jeg våkner opp i 13-tiden hver dag, så orker jeg ikke å lage mat engang. Eller dusje. Etter å ha ligget naken i sofaen frem til klokken 17, så tvinger jeg meg en tur ut. Glemmer hva jeg skulle gjøre ute. Drar hjem igjen. Leser dårlige vitser om mensen på twitter. Sovner sittende. Og så går alt på repetisjon igjen. 

Jeg fyller hjernen med aktivitet hele året, noe som periodevis bedøver kreativiteten min. Eksplosjonen i Oslo og massakren på Utøya ble til sammenligning som en psykisk overdose, og jeg merker at jeg sliter med å komme tilbake igjen, selv om jeg har skikkelig lyst. Jeg har lyst til å skrive et sykt omglol innlegg på hjemmesiden min som egentlig er en blogg. Jeg har lyst til å tvitre dårlige vitser på twitter. Jeg har lyst til å rydde leiligheten min og kaste søppelet som har ligget i gangen i snart 3 uker. Jeg har lyst til å stikke ut og lage en fin film om Oslo-sommeren. Men jeg orker ikke. Jeg har lyst til å løpe ut og produsere, men orker ikke. Jeg er fysisk utslitt hele døgnet på grunn av hendelsene i Oslo og på Utøya.

Man må lære seg å komme over den vonde, selv i en så omfattende sak som dette. Jeg har også tenkt til å gjøre det, men det blir feil å tvinge seg forbi sorgen, forvirrelsen og alle tankene som borer seg gjennom kraniet. Jeg kjente ingen som var på Utøya. Jeg kjente ingen som ble direkte rammet i Oslo. Hvorfor reagerer jeg så voldsomt på dette? Det er lett å trekke paralellene til Scandinavian Star-brannen. Jeg lærte tidlig hva et liv er verdt, og hvordan alt kan endre seg i løpet av et sekund.

Jeg er full av sympati, også for de menneskene jeg ikke liker. Jeg synes synd på mennesker som bruker sine egne liv til å gjøre andres liv vondt, og jeg skulle faktisk ønske jeg klarte å si det samme om Anders B. Jeg prøver å ha en sympati for han, men det er vanskelig. Det han har gjort er så absurd og sykt, at jeg ikke engang anser han som et menneske. Han er for meg en illusjon på ondskap. Ondskap som vi i løpet av de to siste ukene har vist å bekjempe med kjærlighet. 

Samtidig er det viktig å påpeke hva som hadde skjedd med landet vårt dersom angrepene kom utenfra. Vi var “heldige” med at det var en autistisk tempelridder fra Ullern som valgte å begrave den råtne, høyreekstremistiske bevegelsen sin på egen hånd. Hadde dette vært et angrep fra utsiden, så hadde det vokst frem en Anders B i farlig mange av oss. Fremmedfrykten har preget nordmenn lenge. Etnisiteten på gjerningsmannen avgjorde hva dette skulle bli til. Ikke glem det.

Jeg har mye mer på hjertet angående denne saken. Om hvorfor navnet hans ikke skal gjemmes bort, at vi ikke skal være naive selv om alle leier hender på dagbladet.no, og litt om at visse partier og mennesker i Norge snart bør få en slags offentlig munnkurv før de påfører det lille landet vårt mer skade. Jeg skulle skrevet mye mer for å konkludere ferdig mine egne tanker, men jeg tror ikke det trengs. Jeg tror egentlig alle er enige. I hvert fall alle de som faktisk har brukt de siste ukene til å tenke nøye over enkelte ting rundt vår eksistens.

Eller noe slikt …

Nå drar jeg straks til Lillehammer. Jeg skal være der i helgen, og jeg håper det hjelper for hodet å komme seg bort fra Oslo noen dager. Jeg må avslutte dette kapittelet for å komme inn i den gamle rytmen igjen. Jeg vil snakke dritt, le og ta dumme bilder av katten min.

Kanskje på mandag. Jeg vet ikke. Vi får se …

Kjøp VG på lørdag, forresten. I magasinet dukker det brått opp noen kjente ansikter. Pass på dere selv.

Det er så ubegripeleg og uverkeleg. Ei heil verd er i sjokk, ein heil nasjon i sorg. Ingen hadde nokon gong trudd at dette kunne skje oss. Det er fortsatt vanskelig å tru at det har skjedd. 

Ein heilt naturleg reakjson på denne hendinga hadde vore hat, men midt opp i det heile har vi stått saman, heile Noreg står samla, vi har vist at vi ikkje let oss knekke. Dei omkomne er heltane våre, dei vil aldri bli gløymde, i respekt av dei skal vi vise at vi kan komme ut av dette sterkare enn nokon gong. Vondskapen og hatet skal ikkje sigre, vi står samla i kjærleiken til landet vårt og kvarandre. Vi gret, vi ber, vi tender lys og vi sender varme tankar til dei som har mista nokon som stod dei nær. Kvar og ein av dei var umistelege, likevel er dei borte for alltid. Vi kan ikkje forestille oss korleis dei pårørande har det, og det verkar nesten feil å sitte heime i si eiga stove og framleis ha alle ein er glade i rundt seg. Likevel finnast det ingenting eg er meir takknemleg for. 

Alt eg ynskjer meg no er at landet og folket vårt kan forbli så samla som det er no, for alltid. La oss fortsette å bruke kjærleiken mot hatet. La kjærleiken bli så sterk at den er alt som står att ♥

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Dei varmaste tankar til alle dei som er ramma av denne forferdelige tragedia.

– Skrevet av Benedikte Flataker. 

Takk ABB!

For solidariteten du nå har skapt. For samholdet mellom oss. For toleransen som har blomstret i kjølevannet av dette. For den styrken du har gitt vårt demokrati. For det hat som nå kommer til å svinne hen. Takk for at gamle og unge på tvers av hudfarge nå søker sammen. Takk for at kristne, muslimer og ateister nå holder hender over hele vårt land. For at prester og imamer nå står sammen og trøster hverandre. Takk for at du har revet bort så mye frykt og fordommer. Takk for at du har skapt en bevissthet og en nasjonal revolusjon som kommer til å vare mye lenger enn 60 år!
Vi andre la ned våre roser på mandag. Men jeg vet at du kommer til å bære “din” med stor omhu i de lange årene som kommer.

One person with a belief is not safe to the force of 100 000 men who have only ONE interest… 😉

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

– Skrevet av Odd-Magnus Williamson.

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn. – Nordahl Grieg, 1940

Fredag 22. juli 2011 satt jeg hjemme i sofaen med macen i fanget, akkurat slik som jeg gjør nå. Klokken nærmet seg halv 4 og jeg var relativt sliten etter å ha tømt youngstorget for drikkevarer kvelden før. Jeg skulle bare oppdatere de rundt 15 twitterkontoene mine èn siste gang før jeg måtte hoppe på bussen til Slemmestad for å feire 20-årsdagen til fetteren min Markus.

Så smalt det.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg hoppet i taket. Katten min ramlet nesten ut av sofaen. Hele leiligheten ristet, og jeg var sikker på at vinduene mine skulle knuse. Den første tanken min var at det tordnet, men jeg hadde ikke sett lynet. Jeg skrudde raskt på tv’en og åpnet opp samtlige nettaviser. Det gikk noen minutter før den første responsen til det voldsomme braket dukket opp på twitter. “Hva faen var det smellet?“, skrev Tor Milde. Kort tid senere dukket det opp en rekke spørsmål på twitter. Så kom tweeten fra Jaa9; “å fytti saatan!! Nå smalt det akkurat i regjeringskvartalet så glass knustes langt oppover gata. Det regna fuckings glass over hele meg“. Kort tid senere er det klart at det er en bombe som hadde gått av i regjeringskvartalet, midt i Oslo sentrum.

Det ble telefonmaraton ut og inn fra den eldgamle mobilen min, samtidig som jeg fulgte med på 2 tv-kanaler, 7 nettaviser og twitter samtidig. Det var umulig å samle tankene, og den konstante strømmen av nyheter fylte hjernen min med ubegripelig informasjon om det som foregikk rett utenfor døra. 

Konspirasjonene utartet seg, og i løpet av kort tid havnet hele Oslo i en limbotilstand der ingen, inkludert politiet, hadde kontroll på noe som helst. Så skrev Bjørn Tore Hansen denne tweeten: “Meldt om skyting på Utøya. Fikk beskjed nå. Politiet på vei.”

Da raknet det. Det som fra før av var vanskelig å forstå ble plutselig absurd og surrealistisk. Hva faen skjedde på Utøya? Den kommende timen ble jeg, via twitter, vitne til en direktesendt virkelighet av den største voldtekten mot Norge og hele Norges befolkning siden krigen.

• Noen skyter på Utøya. Oppdater politiet!! – Kjetil Vevle

• @BjornJarle vi sitter ved vandet. En mann som skyter ikledd politiuniform. Hjelp oss ift når politiet kommer – Kjetil Vevle

• Skytter på Utøya skal være iført politiuniform eller lignende. Har håndvåpen, “Skyter villt” rundt seg, sies det. – B. J. Røberg-Larsen

• Det er skyting på Utøya. IKKE ring noen der. De gjemmer seg i busk og kratt! Politiet er på vei. – Halvor Frihagen

• Personer har lagt på svøm på Utøya, men det er i følge VG langt til land. Alle som er i nærheten, hjelp med båter! Spre ordet. – Annette Fischer

• Jørgen Slips direkte fra fastlandet utenfor Utøya. Hører stadig vekk skyting! – Christian Falch

• Er skutt på Utøya. Mange døde – Adrian Pracon

• Sms fra Utøya: “Alt bra med meg. Har gjemt oss i et tre. En av oss er skutt to ganger i foten.” – Marius Vesteraa

• Ei venninne (vitne til #utøya) forteller at gjerningsmannen er tatt – Eirik Sande

Tragedien var et faktum. Alikevel greide Norge å vise en kjærlighet og solidaritet til hverandre som jeg aldri har sett på maken til før.

• kan noen kjøre meg til ullevaal så jeg kan gi blod? – Knut-Eirik Lindblad

• Jeg kan gjerne kjøre folk til Ullevål, hvis noen sitter hjemme og vil gi blod. – Mads Løken

• Folk med blodtype O ring 22118865/22118900. Dere må være registrert hos blodbanken. Jeg henter og kjører til Ullevålsykehus. PM meg!! – Sumeet Singh Patpatia

• Er i utlandet men har et rom ledig i nerheten av Ullevållsykehus, vidarsgate 20a. Ring +4798492059 hvis det er noen pårørende med behov. – Isak Eymundsson

• Rammet av tragedien og trenger husly? Gjesterommet vårt på Løren i Oslo står ledig. Plass til to, pluss har ledig barneseng. – Geir Gråbein Nordby

Hodet kaldt, hjertet varmt. Dette gjaldt også når drapsmannen, Anders Behren Breivik, sitt navn ble kjent. Et navn vi aldri kommer til å glemme. Ikke som en martyr, men som en feig, vrangforestilt morder.

• Han skal ha en forsvarer, en lang og god rettssak, human straff, så takler vi dette som det vi er: Et sivilisert samfunn. Sånn vinner vi. – Anders Heger

Jeg er stolt over mine medmennesker.

På lørdag våknet jeg, etter 11 timer i drømmeland, til virkeligheten og rundt 50 tekstmeldinger. Tekstmeldinger fra lesere, twitterfølgere, etterlatte og folk som ikke visste hvem andre de kunne tømme tankene til. Blant disse var det en rekke brutale historier direkte fra Utøya og pårørende som savnet familiemedlemmer og vennene sine. En av tekstmeldingene jeg fikk lød omtrent slik: 

Kan du tenne lys for 3 av venninnene mine i Domkirken? Ida, Marie og Kristine. Han skjøt vennene mine.

Her er lysene.

Over 80 unge mennekser ble skutt ned og drept på Utøya. 7 stykker døde i eksplosjonen i Oslo. Jeg vet ikke hvor mange som er savnet og på sykehus, og jeg vet ikke om jeg er i stand til å oppsøke svarene. Hjernen min er overbelastet og hjertet mitt er knust.

Jeg har nesten uavbrutt grått for landet vårt i 3 dager. Denne nasjonale tragedien stikker som et spyd i hjertet mitt, og jeg blir konstant hjemsøkt av et uønsket hat. Jeg tenker på alle ofrene, de pårørende og alle som bor i Norge. Lille, uskyldige Norge. Det er også en naturlig reaksjon for meg å tenke på Scandiavian Star-ulykken som i 1990 krevde 160 menneskeliv, inkludert min gravide mor, da en ukjent person tente på båten ved midnatt. Jeg var også ombord, men ble reddet ut av Fattern.

Vi er sammen om dette. Vi er sammen om sorgen. Vi må bruke denne saken til å bli sterkere mennesker, og aldri la noe slikt skje igjen. Ondskapen skal ikke seire. Tro på mennesket!

Mandag blir det et gigantisk rosetog fra Rådhusplassen til Youngstorget klokken 18:00. Jeg håper, tror og forventer at alle som har muligheten stiller opp. Jeg oppfordrer også alle butikkene i Oslo til å stenge tidligere slik at alle ansatte kan delta. For deg som ikke bor i Oslo, så finnes det oversikt over alle rose- og fakkeltogene HER.

Livet er verdifullt. Du er verdifull. Klem fra meg til hele Norge. Hjertet mitt gråter for dere alle. 

Om det oppdages feil i innlegget, si gjerne i fra. Skrevet under vanskelige omstendigheter, mye personlig stress og tvangstanker. Anbefaler dessuten å lese innlegget til Prableen Kaur som overlevde massakren på Utøya. Hun er et sterkt menneske.

HEI!

Nei, men sånn seriøst. Jeg har vært på en reise inn i hjernen og funnet ut at festivalfylla i 4 uker ikke er sunt. Jeg har prøvd å rehabelitere meg helt siden jeg kom hjem Roskilde og Sveits, men kroppen roper etter øl, og øl har den fått. Og vin. Og whisky. Og rom. Og jägermeister. Og fernet branca. Samtidig. I en blender. Med sprøyte. Det er derfor innlegget mitt, som sikkert blir dødskjedelig uansett, har tatt en uke å skrive ned. Fokus på feil sted ( . )( . ) i stedet for å konsentrere på de tingene som må gjøres. Som å skrive blogginnlegg gratis for folk som tydeligvis ikke drar ut hjemmefra.

Vi skulle egentlig kjøre bil til Roskilde i år, men av forskjellige årsaker måtte vi ta danskebåten til København i stedet. Her er Øystein, Christine og meg i en siste edruelig tilstand – minutter før den danske kulturen skulle ta overtaket på oss.


Danskene som jobber på danskebåten klarte å gi oss feil lugarer, og til kompensasjon fikk vi gratis middag. Vi spiste og drakk for 3-4000 kroner. De andre spiste. Jeg drakk.


Etter at vi hadde spist, så tok vi det obligatoriske danskebåtbildet på dekk. Jeg hadde lyst til å ta en dukkert, men de andre holdt meg igjen. Følte meg ydmyket som en liten unge, og det er derfor jeg ser litt misbrukt ut på bildet.

På kvelden drakk vi øl og sterk sprit på danskebåtdiskoteket. Bildet nedenfor er imidlertid tatt på veien tilbake til lugaren, rett etter at jeg forsøkte å delta i en fotballslosskamp.

Etter en dårlig natts søvn ramlet vi ut på kaia i København og begynte vår lange ferd til Roskilde. Coffinblaster ble hentet av et flyttebyrå, og Øystein og Christine satt på med dem. Jeg måtte finne et tog. På veien møtte jeg to fortapte sønner av Skien, og Kevin. 


Kevin hadde flydd helt fra Portland i Amerika til København for å bli med i Coffincamp. Hittil er han den eneste verdige amerikaneren jeg har truffet, og grunn nok til å besøke voldtatte USA i løpet av livet mitt – om jeg slipper inn …

Etter mange timer i bevegelse på skinnegangen og i taxi, så kom vi endelig frem. Coffincamp var de første ankomne til Roskilde og med sikret plass fremst i køen, så kunne jeg sette meg ned med et par (brett) øl, og reparere formen. 

Tenk at jeg faktisk er lykkelig på bildet ovenfor.

Vi stod i køen i nesten 30 timer før dørene ble åpnet, og vi kunne løpe inn for å finne den rette plassen. På 20 minutter var det enorme, tomme jordet på Roskilde blitt en by av telt. Her rettleder jeg alle i campen til å sette opp teltet mitt, slik at jeg selv kunne …

… sove.


Jeg sov veldig mye på bakken på dagtid, men så fort solen gikk ned, så våknet udyret i meg – eventuelt den kvinnesjikanerende versonen, med hjernen druknet i jägerbombs og ansiktet fullt av løsbart.


Disse småjentene tok turen bort til campen vår for å hilse på. Jeg håper det går bra med dem nå.

Jeg holdt meg ufrivillig våken de fleste nettene ved å drikke dansk sprit. Jeg vet ikke hvem disse jentene er, men jeg har garantert poket dem på facebook.

Og så sovnet jeg igjen.

Her er hele Coffincamp, forresten. Det var vi som tente på telt og spyttet lightstickvæske i ansiktet på de aller yngste- og mest tøsete jentene om natten.

Her er noen av de nevnte jentene på dagtid. Hun ene ga meg buksa si, men jeg fikk aldri brukt den til noe annet en prevensjon da jeg prøvde å ligge med en hivsmittet gjedde fra den e-coli-infiserte badedammen.

Så åpnet festivalområdet. 

På dette tidspunktet var jeg så utmattet og lei av Roskilde at jeg aller helst ville hjem igjen. Jeg savnet katten min.

Her er jeg på en konsert som tok av helt. 

Og så spiste vi pølse. 

De aller fleste får èn favoritt når det kommer til den beskjedne festivalmaten. Jeg spiste nesten bare hjemmelagd pølse.

Og så sovnet jeg igjen, med dansk sprit tytende ut av alle kroppsåpningene. 


Siste natten festet jeg med noen fantastiske bergensere, og fant ut at mine beste venner på hele jorda er mennesker jeg ikke kjenner. Alle smilte, jeg smilte og så hørte vi på tysk techno fra 1995. 

Så gikk jeg hjem til campen igjen, og la meg til å sove på bakken.

Etter nesten 2 uker på Roskilde, så var kroppen klar for å dra hjem. Jeg våknet etter noen timer og gledet meg over at togene hadde begynt å kjøre igjen. Se så glad jeg er.

Jeg satte meg opp, plukket ut årets siste Roskilde-buse og drakk en sjokolademelk.

Så spaserte jeg vekk fra slagmarken, og ned til Roskilde togstasjon. Der tok jeg toget til Købehavn igjen, og bussen til brygga. Takk for i år Roskilde.

Her er jeg, Berit, Linnéa og Christine på båten igjen etter 2 uker i bedugget tilstand. 


Og her har vi en stereotypisk asiater som tar bilde. Skjønner ikke hva som er galt med disse asiaterne som tar bilde av alt de kommer over.

På kvelden gjorde jeg mine siste forsøk på å konsumere alkohol, men ble slått ut av all ungdommen på båten som gikk kledd i Ed Hardy. Min beste venn denne kvelden hadde rosa hår, og etter at vi hadde fått dansebandet på båten til å spille Careless Whisper for oss, så la meg hos Linnèa for å bli massert i hjernen. Sovnet på gulvet i lugaren hennes.


Kort oppsummert, så har jeg for fjerde år på rad oppholdt meg på et jorde i Danmark. Jeg har spist dårlig mat og drukket alkohol til alle døgnets tider, og jeg kommer til å gjøre det igjen neste år. Tips til dere som blir med neste år. Roskilde og landstreffet på Tryvann er ikke det samme. Nå legger jeg meg til å dø. Dette innlegget tok meg 7 dager å påbegynne, og 5 timer å skrive.

Å ikke la dere lure av den glade festivalbloggerreklamen jeg avslutter innlegget med. Jeg har vondt i hjernen, men håper på en gratis billett av Pepsi Max til Øya-festivalen. Natta.

Dette er det siste innlegget jeg skriver før jeg drar til Roskilde. Vi drar nedover natt til Fredag og satser på å være blant de første som kommer dit. Frem til det har jeg en haug av ting som må gjøres. Jeg må skrive 3 innlegg som blogit kan publisere de neste ukene og dekke Oslo Live for Natt & Dag. Jeg hadde på et tidspunkt tenkt til å ta teoriprøven også, men jeg ser selv at det ikke skjer. Jeg har liten tid igjen, og har ikke pakket noe, kjøpt inn noe eller planlagt noe. Men det ordner seg. Når jeg først er der nede, så blir det bra uansett. Mitt kroniske stress skal slappe av.

Jeg har bedt Øystein om å forklare litt rundt Coffin Camp og Coffinblaster 3.0 som altså er den nyutviklede, 2.5 meter lange gravkista vår – fylt opp med et hissig lys- og lydsystem, samt masse komplisert teknologi som jeg aldri kommer til å lære meg. 

Aggregat er forbudt inne på Roskilde. Alt i Coffinblaster 3.0 går på 12volt, dermed holder det med bilbatterier. Vi har to separate bilbatterier i serie, altså 24 volt, som er eksklusivt egnet for forsterkeren. For å lade opp batteriene har vi to solcellepanel på 55watt hver, så vi trenger ikke å lade bilbatteriene hele festivalen. Vi kan også lade mobiler, iPoder og lignende med billader inne i Coffinblaster 3.0.

Selve coffin er altså 250 cm lang og 90 cm høy. Tårnet med lys og høytalere er 230 cm på det høyeste, så det når godt over hodene til folk. Vi har en klasse D-forsterker på 4 x 100w, og ved absolutt full pupp på volumet bruker vi ca 1,5 amper med strøm i timen. Vi har fire 12-tommers sub’er inne i Coffin, i tårnet har vi to 6-tommers mellomtoner, to enorme horn med drivere for diskant og to piezoer for å toppe diskanten litt ekstra. I tillegg til de to 12volts batteriene har vi et tredje batteri, også bilbatteri i 12volt, som driver alt annet – lokket, lyset, mixeren etc.

Siden 2007 har Coffin Camp bodd på felt C41. I 2008 het feltet plutselig C52, men det heter C41 igjen nå. Det er lett å finne C41 – rett ved den store plassen foran C-tårnet, toalettene, Skyline Bar også videre. Det er veldig lett å kjenne igjen campen med sitt røde gjerde, og i år vil det mest sannsynlig også komme opp en vegg rundt alle teltene våres med en svær Coffin Camp logo på. Så lenge været er godt, så vil nok Coffinblaster også stå utenfor og pumpe passende musikk.

Jeg ligger mest sannsynlig utenfor uten klær på og med hodet ned i en grøft, men det er hyggelig om noen vil kile meg på ryggen samtidig. Eller massere rumpa mi – den er støl etter all syklingen den siste tiden.

Jeg har klippet sammen en teaser til med Coffinblaster 3.0 helt i sluttprosessen. Nå er den ferdig. 

Vi sliter forresten med å skaffe en stor tilhenger med bremser. Og bil. Har du noen smarte ideer, så send meg en mail: [email protected]

Mens jeg er borte, så må dere hjelpe meg å holde hjemmesiden i live. I høst spurte jeg litt rundt om hvem dere er, men jeg har fått mange nye lesere siden da. Fortell litt om deg selv, hvor du er fra, hvor gammel du er og hvordan du fant frem hit. Det skulle vel bare mangle at jeg får vite litt om dere også – og jeg vet at det ikke bare er småjenter fra Nord-Norge. 

For litt siden dro jeg og noen kompiser på La Belle Sole ved Solli for å sjekke opp Paradise Hotel-damer. Ved inngangen var det et rødt teppe og en vegg med masse merker på. Jeg fikk en liten fyr som solgte roser til å ta bilde av oss foran veggen med merker på.

Rett etter at jeg hadde tatt bilde, så kom Karoline Berget sammen med en jente jeg mistenker at ikke har vært med på Paradise Hotel – noe som selvsagt kom overraskende på. Jeg har jo et avstandsforhold til Karoline som Karoline ikke vet om, så akkurat det var et hyggelig gjensyn. 

Flaks for Karoline at jeg ikke hadde med kniv denne kvelden. Det hender jeg har med meg en kniv…

Jeg ble stående på utsiden for å se etter flere Paradise Hotel-folk. De er så morsomme å se på.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Å jammen kom det ikke flere Paradise Hotel-folk som ville stå foran veggen med merker på. Jeg visste hele tiden at de kom til å like seg foran veggen. Alle som melder seg på Paradise Hotel elsker vegger og merker.


På en eller annen måte, så klarte jeg å komme meg inn. 


Jeg har faktisk vært på La Belle før også, på bursdagen til Ida Wulff, men jeg husker ingenting av det, og alt tilsa at også denne kvelden skulle bli relativt svartmalt – det anbefales ikke å drikke en flaske med brennevin før man skal på vors.

Her er det nye hoffet på La Belle. Det er de som styrer utelivet i Oslo når de andre er på Paradise Hotel.

Fra venstre: Prashant – han har akkurat laget en applikasjon som heter PartyM8 fordi han digger party. Så er det meg og en dame som ikke har vært med i Paradise Hotel. Også er det Christoffer fra klassen min. Han trodde vi skulle spille bowling.

Utover kvelden begynte jeg å miste hodet fullstendig. Jeg husker jo ingenting selv, men jeg har blitt fortalt en del av politiet dagen etterpå.

Det er ikke min øl eller sprit jeg drikker av. Det er Karoline Berget sitt. Jeg prøvde å dope henne ned, men så endte jeg opp med å drikke det selv. Synd for Karoline…

Oi! Hele veggen er full av Paradise Hotel!


Problemet med å drikke sprit og oppholde seg på samme sted som noen du har skrevet dritt om siden mars må være at du prøver å forklare hvorfor du har skrevet dritt om vedkommende siden mars.


Jeg tror med andre ord ikke at noen av Paradise Hotel-deltagerne har noe særlig til overs for meg, og jeg tviler på at de vil bli med hjem til meg for å lage film, slik jeg vet at jeg spurte dem om minst 10 ganger. 

Bortsett fra han her, da.

Jeg og “FrPer med Che Guevara-tatovering”-Mads fant faktisk tonen, og vi skal lage masse filmer. Det er sant.

Her er Karoline Berget igjen, sammen med hun som antageligvis ikke har vært med i Paradise Hotel enda.

Karoline snakket til meg på facebook-chaten i stad, og fortalte meg indirekte at jeg kunne få se på henne gjennom vinduet om natten:

Karoline Berget: Til alle mine nære og kjære facebook venner. Har du 1 minutt til overs? Gå inn og gi en liten stemme, om du vil bli med eller eeei :o) karolineberget.blogg.no

Halvor Harsem: Greit, vi sees i natt. Eller … jeg ser deg i natt.

Her er Rafiq, forresten – sjefen av blogg.no. Jeg tror han skal inn på Paradise Hotel til neste år.

Jeg har han på facebook og profilen hans er mektig dominert av barisbilder og muskelfleksing. Jeg tror ikke han har tribaltatovering, så han vinner nok ikke.

Uansett, da. Jeg måtte komme meg vekk fra La Belle før de homofile kokainmisbrukerne nede på den bekmørke dassen i kjellern spiste meg levende. Jeg vet ikke helt hvor jeg dro, men jeg vet at Pastorn fra Krogstadelva hadde prøvd å bryte seg inn i leiligheten min med en knekt pinne og en ledning i løpet av natten. Rambo hadde visst gått til forsvar under badekaret.

Hva må man gjøre for å bli bestevenn med Paradise Hotel-deltagerne, egentlig? Må man kidnappe dem og skjære av dem små kroppsdeler? Jeg har så lyst på en kjempestor bie som jeg kan ri på :-(((