5. August 1960. På et sykehus i Sverige, så blei Fattern født etter ni lange måneder på isolaten. En blond, liten pjokk uten anelse om hva det kommende livet skulle inneholde. 28 år senere, den 13. oktober 1988. På et sykehus i Bærum (aka. Bærum Sykehus). Halvor ble født etter et lengre opphold i påsan. Opprørsk som han var, så tok han veien ut via keisersnitt.
Hardcore!
Men uansett da. Poenget her er jo at Fattern nettopp har fylt femti år. Han ser ut som fem- og tredve, men han er faktisk femti! Selv, så har jeg jo ikke hatt muligheten til å kjenne han i femti år. Det var først denne nydelig oktoberdagen i 1988 at storken ikke orket å vente lenger. Det banket på døra, og der stod jeg med navlestrengen i hånda. Jeg og Fattern ble bestevenner på sekundet!
7. april 1990, så ble livene våres forandret da vi skulle på påskeferie i Danmark. Du greide å redde oss ut av flammene på Scandinavian Star. Båtbrannen som totalt tok 160 menneskeliv.
Vi ble rammet hardt. Jeg husker ingenting selv, men jeg vet at du husker alt for mye. Til tross for dette, så beundrer jeg måten du har taklet livet på. Dessuten tror jeg at ulykken knyttet oss ekstra hardt sammen som far og sønn.
Du er den klokeste i verden. Jeg kan alltid ringe deg, og få svar på det jeg lurer på. Også driver du med så sykt mange ting på en gang! Fritids-støttekontakt- og hjelpeverge. Freelance-altmulig. Samfunnsengasjert og politisk aktiv. På ett- eller annet vis, så jobber du forebyggende mot narkotika, tror jeg. Du er kreativ og SVÆRT produktiv.
(Forresten… Jeg skjønner FORTSATT ikke hva jobben din eeegentlig er. Jeg vet at jeg spør deg om det flere ganger i året, men… Kanskje du kan skrive det ned til meg på en mail, så kan jeg få Michael eller Christian til å forklare det for meg?)
Ellers, så er du religiøs. Du er en god familiefar. Du hjelper ALLE som spør- eller trenger hjelp til noe. Du er gavmild og snill. Kontoret ditt er fullt av hyper-sosiale og pratesyke gærninger hele dagen. Plutselig, så har du med deg en uteligger hjem for å spandere middag og en dusj. Jeg skjønner ikke hvordan du får til alt sammen. Du rekker til- og med å henge på cafè med gæmlissene, og en gang oppklarte vi en svindlersak sammen. Det var ganske kult.
Jeg ser opp til deg, og tenker på deg hver eneste dag. Du ga meg livet i gave, liksom. Det er ganske heftig!
Forresten! Den der hyttetomten på Eidsbugarden i Jotunheimen… Blir det noen hytte der snart, eller? Jeg trenger et sted og kjøre til når jeg endelig får ut fingern, og skaffer meg lappen. 
Og angående 2pac t-skjorta mi… Vel, jeg skylder på oppveksten min i Huldreveien i Asker. Thug-life.
Som sagt da, så er du min største inspirasjon. Her prøver jeg faktisk å VÆRE deg.
Og her er vi på Mark Knopfler konsert, litt tidligere i år. 
Vi har også sett Kaizers Orchestra, Bob Dylan, Offspring og…
E-Type. Jepp, vi har sett E-Type…
Utover dette, så har vi hatt gjevnlige turer til Lizzy`s i Drammen. Vi har sett hundrevis av kinofilmer sammen. Blant annet, så var vi vel de eneste gutta i salen på “Den fabelaktige Amelie fra Montmartre”. Du har vel aldri digga actionfilmer noe særlig, men denne gangen gjorde det ikke noe. Begge digga Amelie!
Også har vi kjørt rundt i hele Scandinavia med Volvoen da, mens vi overnattet på ymse bondegårder. Selv var jeg svært glad i de årlige turene til Legoland. Vi holdt oss mye i Scandinavia siden du er ikke så glad i å fly. Til gjengjeld, så KJØRTE DU til Italia for å hente meg og Oma i påskeferien 2002. Spontantur til Nord-Norge har forekommet. Why not. I det siste har vi fått til noen mindre kjøreturer til Stavanger, men planen er vel å råne litt i Stockholm før året er omme?
Du er spesiell på en bra måte. Jeg kjenner ingen andre som sitter alene på kontoret og ringer sentralbordet til NRK for å stemme på folk i Idol på TV2. Også får du skikkelig latterkrampe også. Alene.
Jeg digger det.
………………………………………………………………………………………………………………………………………………
Nå er klokka 04:05. Jeg har brukt åtte timer på dette innlegget fordi jeg sitter på Fatterns laptop hjemme i Asker, og av den grunn har greid og slette innlegget fjorten ganger. Ulempen ved å være teknisk tilbakestående, vett. Men jeg har ett siste ønske før jeg forhåpentligvis (Hvis ikke, så knuser jeg daten til Fattern i gulvet) får publisert innlegget mitt!
Fattern har blitt femti, og hvis du virkelig mener at all den tiden du bruker her inne er verdt det, så foreslår jeg at du skriver en hilsen til han. Gjerne en utfyldene en, for da blir alt så mye morsommere, også skjønner kanskje Fattern at jeg ikke er HELT hjerneskada, selv om jeg driter meg ut på internett hele tiden. Okay? Thanx, og god natt. Selv skal jeg opp om tre timer for å synge åsånn. Fett…
“Kjææære Fattern til Halvor…”
