HALVOR HARSEM @KONGHALVOR

Fortell litt om hvordan du ble kjent? Jeg startet med å skrive fjas, her, for over fire år siden. Etter det har det ballet på seg en del. Men jeg begynner å bli jæskla lei av å sirkulere rundt på sosiale medier nå, og vil gjerne få muligheten til å gjøre noe nytt. Hva har gjort deg mest kjent? Jeg har nok bare fått en jevn strøm med oppmerksomhet fra samtlige sosiale medier som jeg er på. Hvor ofte bruker du sosiale medier? Så og si hele tiden. Det er jo ikke alltid jeg legger ut ting selv – noen ganger blir jeg bare sittende og skrolle i det andre har lagt ut. Er du avhengig av å bruke sosiale medier? På en måte ja, men jeg hadde overlevd fint uten. Det er dog tvilsomt om jeg hadde fått de samme mulighetene jeg har fått (og forhåpentligvis vil få) uten å ha brukt min kjære venn #SoMe. Kan du lage flere videoblogger? Det blir flere filmer. Jeg har bare et litt variert fokus om dagen – viktig for meg å ikke kjøre meg fast i videoblogging.

Har du hatt andre kjæledyr enn Rambo? Jeg har hatt marsvin, katt, hetterotter, fugl og en gullfisk før jeg fikk Rambo. Nesten som Ace Ventura! Hva kostet Rambo? Rambo ble omplassert – jeg betalte ikke for han. Hvordan fikk Rambo navnet sitt? Han het det fra før, og da ville jeg ikke bytte navnet hans.

Hvor høy er du? Jeg er 1.84. Er du fornøyd med utseendet ditt? Jeg bryr meg ikke så mye om utseende. Det bør ikke du gjøre heller. Men for å svare på spørsmålet ditt: Jeg har ingen umiddelbare problemer med hvordan jeg ser ut, selv om jeg ikke ville sagt nei til noen ekstra kilo og struktur på treninga.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvor mye kostet tatoveringene dine, hva betyr dem og hvor har du gjort dem? Tatoveringer trenger å bety noe, men de ender ofte opp med å ha subtile betydninger likevel. Tigeren på høyrebeinet er dedikert til Rambo. På venstre bein har jeg et portrett av Edvard Munch – mest fordi jeg synes det er et kult motiv, og jeg driver selv med maling. Begge disse er gjort hos Marius Meyer. På ryggen har jeg Mark Renton fra filmen Trainspotting. Det er den første tatoveringen min, og jeg tok den på gamle House of Pain som lå like ved Bogstadveien. Filmen har hatt mye betydning for meg opp gjennom. NY Fatcap’en på leggen tok jeg hos Morten Transeth på Blue Arms. Jeg synes den er kul. Og bak leggen har jeg Alex fra Clockwork Orange – gjort hos 9th Circle i Krakow. Jeg likte motivet, og er stor Kubrick-fan. Totalt har de kostet rundt 15000 – det koster omtrent tusen kroner per time.

 

Gjør det vondt? Jeg har ikke slitt nevneverdig med smerte under noen av mine tatoveringer som hovedsakelig sitter på beina og ryggen. Jeg har hørt at mage og bryst er ganske pain, men det varierer nok fra kropp til kropp. Jeg vil uansett ikke anbefale noen å rushe avgårde til nærmeste tatoveringssjappa uten gode ideer og ikke minst en dyktig tatovør. EXTREME COOL TATTOO i kjellern under Domus i Valdres er IKKE et sånt sted. Få tips på nett, følg gode tatovører på Instagram, finn ut hvilke stiler du synes er kult, og hva slags motiver som kunne vært noe for deg.

Trivdes du på ungdomskolen? Ja og nei. Jeg sluttet på Borgen Skole i Asker etter åttende klasse. Med kraftige konsentrasjonsvansker var ikke det noe for meg. Jeg fullførte niende og tiende på Sjøskolen i Asker der læring gjennom praktisk arbeid stod i fokus. Vi seilte, bygde og reparerte – og jeg gikk ut av ungdomskolen med to svært gode år, og gode karakterer. Hvordan var du som 16åring? Da jeg var 16 var jeg aktivt inn i graffitimaling, øl på glass og en stadig voksende musikk- og filmsamling mens jeg jobbet på et elektronikkverksted i regi av kommunen. Når mener du at livet virkelig begynner? Livet begynner dagen du blir født. 

Er du glad i å reise? Ja, men jeg er ikke spesielt bereist. Det er først i senere tid jeg har fått muligheten til å komme meg litt rundt. Kunne du bodd i utlandet? Sånn umiddelbart kunne jeg nok ikke det. Jeg føler meg ikke hjemme andre steder enn i Oslo. Hva vil du bli, dersom du fikk bli hva som helst? Regissør, forfatter, fotograf, skuespiller og kunstner med full støtte og et system rundt meg. ja. Det høres riktig ut. Også vil jeg spille i band på fritiden! Hvilke jobber har du hatt før? Jeg har jobbet i platesjappe, på Video Nova, hos Japan Photo, FotoKnudsen og .. én dag delte jeg ut iskrem for Ben & Jerry’s.

Hvordan vil du beskrive personligheten din? Jeg er rastløs og surrete, men har mange ideer og planer. Jeg slapper aldri av. Men jeg er snill og tråkker ikke over folk, selv om jeg ofte kan føle meg overkjørt selv. Hva er dine beste ferdigheter? Jeg har motivasjonen og evnen til å gjennomføre ting. Jeg tror ikke det er noen andre som gjør like mange ting som meg uten å være etablerte. Jeg jobber på tomgang, uten særlig inntekt, men bruker likevel all tiden min på å prøve å få til filmer, skriverier og andre kreative produksjoner. Sove kan man gjøre senere. Har du noen svakheter? Jeg lar meg fort overkjøre av andre og sier for ofte ja. Hvordan er det å være 25 år – det er jo faktisk halvveis til 50? Fint spørsmål. Jeg merker at stresset etter å “få til noe” er større nå enn for bare noen år siden. Ikke bare med inntekt og yrke, men også når det kommer til fremtidsutsikter med familie og sånne ting. Jeg føler mye ansvar på skuldrene mine, men jeg har ingen planer om å stresse noe, og enda opp med å bli en som gjør ting halvveis.

Favorittklesmerke? Adidas Originals. Fred Perry. Henri Lloyd. Lacoste. Går med mye annet også, da. Jeg vet hva jeg liker. HL er et fett merke. Sjekk det ut! Hvor kjøper du Adidas Originals-klærne dine? Alt fra Nordbysenteret og Ebay, til Urban og Fretex. Adidas Originals har ikke vært godt etablerte i Norge, men nå har de endelig begynt å slå seg opp litt skikkelig her og. Jobber du for Henri Lloyd? Vi samarbeider litt, ja. Jeg hjelper dem blant annet med å bli bedre på Instagram.

Er det mulig å få møte deg? Jeg eksisterer, så det er i hvert fall ikke u-mulig. Hvis jeg ringer på døra di – slipper du meg inn? Nei. Ikke oppsøk meg hjemme, kjære dere. 

Har du noen gang vært deprimert? Jeg tenker for mye til å ikke være deprimert. Sliter du med angst, eller er det bare noe du sier? Jeg tuller med mye, men det meste har røtter i virkeligheten. Angsten sitter som is langs ryggraden min, men jeg vil ikke si at jeg sliter med det. Hva gjør deg lykkelig? Når jeg gjennomfører noe. Eller føler meg inkludert. Hva skal det bli til av deg? Det var det, da. Jeg vil skrive og lage film, jeg. Blant annet. 

Beste melding du har fått på Tinder? Dette er favoritten min. Nå har jeg for øvrig sletta Tinder – etter å ha overdosert på bilder av jenter som hopper strikk eller fallskjerm.

Hvor mange kjærester har du hatt? Hmm. Fire. Eller fem. Forholdene mine blir bare mer og mer diffuse jo eldre jeg blir, merker jeg. Er du beskyttende overfor jenter? Jeg er tillitsfull overfor jenter. Det har gitt backfire, men føles bedre enn å være en sånn kødd som tror noe er galt hele tiden. Da er det bedre å droppe det. Hva ser du etter i ei jente? At hun ikke er en robot. Hvordan ser kjærlighetslivet ditt ut akkurat NÅ?

Er du trofast? Ja. Jeg er ikke utro mot jenter. Jeg holder avtaler. Jeg ditcher ikke venner. Jeg tar ikke imot pils, penger og mat uten å betale tilbake i penger, pils eller mat. Bare sånn for å sette det på spissen. Skal sies at jeg er glemsom da og rotete, da. Men jeg er ikke en drittsekk.

Kuleste norske kjendis? Kommer litt an på hva som menes med “kjendis”. Hvis det innebærer at Se og Hør skriver om deg, så finnes du mest sansynlig ikke kul. Jeg liker folk som skjønner hvilken verden de lever i, selv om de på en eller annen måte er blitt kjente for andre mennesker.

Hvor oppholder du deg når du ikke er hjemme? Jeg er nesten bare hjemme, men jeg liker å spise sushi og burger i Frognerveien (Asia Village og Grills Ville) og drikke øl der det skulle passe seg. Jeg henger helst på vestkanten – Frogner og Bislett, og litt på Youngstorget. Hva gjør du helst en fredagskveld? Helst ikke på byen, hvert fall. Jeg hater helgene, og helgefylla mer enn det igjen. Helst er jeg med mine beste venner og lager film, skriver litt, tar noen øl og ser TV. Hvordan er du på fest? Enten har jeg all oppmerksomheten, står på bordet i stua og spiller gitar på tissen. Ellers sitter jeg i et hjørne for meg selv og skriver tweets om hvor ræva festen er. Drikker du ofte, eller bare virker det sånn? Periodevis drikker jeg ofte, men alltid i sosial sammenheng – og helst for å komme i kontakt med nye mennesker. Jeg drikker ikke alene, eller for å dempe følelser. Foretrukket alkoholinnholdig drikke? Klisje å si, men få ting slår en kald Indian Pale Ale eller en Weissbeer i nedkjølte glass en varm sommerdag i Niels Juels gate. Bortsett fra en yrkeskarriere, da. Eller fred på jorden. Hva er ditt forhold til narkotika? Jeg har ikke et forhold til narkotika.

Skal du til Hove i år? Ja, jeg jobber på Hove i år og! Fineste dialekt? Jeg liker god språkbruk fremfor dialekten i seg selv. Også avhenger det veldig på hvem som snakker. Masete, skrikete mennesker er vonde å høre på uansett. Feteste byen i Norge? Bergen, kanskje. Etter Oslo, da. Men Oslo teller egentlig ikke i en sånn setting. Jævla drittby.

Hvor får du egentlig inntektene dine fra hvis du ikke jobber? Jeg tjener mine egne penger ved å gjøre freelance-jobber via nett, tekster, filmjobber, promo/reklame, og graffitidekorasjoner for privatfolk, russ og andre som ønsker å sprite opp de kjedelige veggene sine. Kan du legge ut noen bilder av graffiti og annen kunst du har laget gjennom de siste årene? Nedenfor er noen busser og piecer jeg har gjort de siste årene. Husk å sjekke ut Facebook-siden min for flere bilder og kontaktinformasjon dersom du ønsker å prate litt om et eventuelt oppdrag.

Russebuss: Skrik, 2012.

Russebuss: The Few, 2013. Med portrett av Winston Churchill.

Herzog, gjort i en kjeller på Strømmen nå nylig.

Bergen, 2012: Herzog. På sentralbadet.

Da håper jeg du har fått svar på det du lurte på. Hvis du har flere spørsmål til meg, så foreslår jeg at du sjekker ut Ask-profilen min! Den finner du HER. Ha en fin dag, favorittene mine.

Husk spørsmålsrunden min HER!

Så.. Hvordan har den siste tiden av livet mitt vært – sett bort fra vinterdepresjon, venneløshet og en overbevisende selvfølelse av smålighet? Tja.. Jeg har spist sushi? Det er digg. Det er en dyr måte å føle at man i det minste spiser litt sunt – i havet av øl og junkfood.

Også gleder jeg meg til å bli svartruss i 1958!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Av erfaring kommer noen av dere nå til å faktisk tro at jeg skal være russ 50 år tilbake i tid. Det skal jeg altså ikke. Jeg har vært på besøk hos bestemoren min, Mommo, for å slippe å være alene hjemme i fengselet jeg bor i. 

Jeg har allerede etablert ganske greit at denne tiden av året ikke er min favoritt. Jul, kulde og totalmørke er jeg på ingen måte skapt for. Jeg har varme klær da, men jeg bruker dem bare innendørs for å spare på strømmen. Drar ikke ut nå om dagen uansett. Med mindre jeg skal besøke bestemødrene mine eller kjøpe sushi.

Snakk om å være ute for å kjøpe sushi: Jeg var ute her om dagen. For å kjøpe sushi. Det var mens det var orkan i Oslo, vet dere! Det var helt kaos i gatene! Utenfor 7eleven var et skilt blåst over ende for eksempel. Det var bare flaks at jeg kom helskinnet hjem.

Jeg synes egentlig at det er helt greit med orkan nå under vinter- jule- og mørketiden. Det er jo faktisk farlig å gå ut, så da trenger man heller ikke å stresse med å gjøre det. 

Så hva skal man bruke tiden til da, når man sitter hjemme og sliter med depresjoner? For min egen del har jeg fått en skikkelig kul bilderedigerings-app på iphonen min, så jeg har nok å drive med som dere sikkert skjønner.

Jo, også har jeg fått svidd av noen kroner på nye tatoveringer, da. Jeg har jo en del tattisprosjekter, og nå fikk jeg endelig tatt to av dem – i løpet av to dager. Først ble det en ny runde på massasjebenken til Marius. Han er en av Norges mest unike tatovører, og jeg har vært fan av jobbene hans i tre-fire år. I August gjorde han en tiger på det høyre låret mitt. Nå var det andre beinet som skulle få gjennomgå stjernebehandling.

Smertenivå: 2 av 10 mulige. Det gjør ikke vondt å tatovere beina. (Bortsett fra senene bak kneskåla! Maks udigg.)

Ferdig med outlines etter halvannen time omtrent. Kaffepause, sprayer på noe bedøvende som også demper hevelsen, klargjør skyggelegging.

Så skyggelegging og tilslutt farger. Jeg lå i omtrent fire og en halv time på denne. Noen som skjønner hva motivet ble?

Etter å ha gjort en såpass stor tatovering på en gang gjelder det å halte seg hjem til sofaen. Christian kom over og lagde mat til meg. Så hadde vi Charterfeber-maraton. Dagen etter kunne jeg ta av bandasjen.

To dager senere hadde jeg booket ny time ved en tilfeldighet. Hos Morten Transeth som driver Blue Arms Tattoo på Fredensborg. Han har blant annet gjort flere av Triana Iglesias sine tattiser. En dyktig tatovør med et av byens viktigste skjegg smil.

Det var en tilfeldighet at jeg hadde to tatoveringstimer samme uke, på samme ben. Disse gutta er ettertraktet og har fort mange måneders ventetid – plutselig oppdaget jeg at begge var i samme uke. 

Med et verkende bein skulle jeg heldigvis ikke gjøre en stor jobb hos Morten, men prosessen er jo den samme. Slik så den ut før farging. Motivet er av en såkalt “NY fat cap”. 

Det gjør fortsatt ikke vondt å tatovere beina – se bort fra senene bak kneskåla og når man kommer nærmere foten. Ikke noe å engste seg for. Med mindre du har ræva ideer, eller bruker en dårlig tatovør. Da burde du droppe det. 

Denne tok bare en halvannen time totalt, inkludert mye fjasing. 

Så dro jeg hjem og slappet av med Rambo mens den nye kroppspynten min fikk healet ferdig. Det tar totalt 10-30 dager avhengig av hvor mye blekk som er stukket inn i huden.

Så fikk jeg plutselig besøk av maskotten, da! Det var hyggelig. Dennis har ikke et vondt ord å si om noen, er jovial, og alltid i godt humør. Han fungerer som antidepressiva i en døll dritttid som denne. Jeg tror han er tilbake til byen igjen til helgen, faktisk. Passer fint.

Også har jeg vært på fest med han derre Vegard Harm fra Vine. Han var supertrivelig.

Men seriøst dere. Legg merke til hvor mange kule farger og filtere og sånn jeg har på bildene mine! Det er jo helt klart at dette er noe å bruke tid på? Kanskje ikke vinterdepresjon er så ikke likevel. Følg meg på Instagram i påvente av nytt innlegg – jeg skal møte begge bestemødrene mine i løpet av uka også, så jeg får sikkert litt å skrive om.

Klokken er 05:30. Normalt sett pleier jeg å legge meg på dette tidspunktet, men ettersom at jeg var tidlig på flaska i går ble det til at jeg måtte kaste inn håndklet allerede rundt 01. Egentlig burde jeg ha sovet langt lenger enn dette – gjerne fire-fem timer til – men hjerneaktiviteten i hodet har holdt meg i limbotilstand siden jeg la meg. En sånn tilstand der kroppen sover, mens hodet er på raveparty. Feberdrømmene tar knekken på meg. Det er mer slitsomt for meg å skulle sove videre enn å stå opp, så jeg velger å gjøre det sistnevnte. Jeg holder på å kaste opp idet jeg setter meg opp i sengen. Jeg ser på meg selv i speilet. Herregud, så stygg du er. Jeg kjenner på den beske ettersmaken av gårsdagens hvitvin som ligger igjen i munnen. Heldigvis holdt vi oss kun til det. Det kunne vært verre. Jeg kunne jo ha kost meg med en fernet. Eller enda verre; jeg kunne hatt nachspiel, slik jeg sårt husker å ha invitert et utvalg mer eller mindre bekjente kvinnfolk til før jeg kastet inn nevnte håndkle. Facebook-loggen bekrefter dette. «Sjallabais»? Når lærte jeg meg det ordet – og hva betyr det? Jeg kontakter aldri jenter om natten fordi jeg er desperat etter å ligge med noen. Jeg gjør det fordi jeg ikke vil være alene. Alene på raveparty. 

Et mjau fra samboeren min minner meg om hvilken situasjon jeg befinner meg i. Han står i døråpningen til soverommet og ser på meg. Jeg må kjøpe mer kattemat. Det er likegreit, egentlig. Da har jeg jo noe å gjøre i dag og. Hvor mange timer er det til Oslo City åpner? Fem?

På tide å komme meg ut av senga. Jeg har bladd meg gjennom alt av sosiale medier og det er snart ikke mer batteri igjen på telefonen. Jeg trekker på meg en shorts og en hettegenser, trasker ut i stua og slenger meg ned i sofaen. Eller hjemmekontoret, som jeg kaller den. Mandag morgen. Jeg har ikke en dritt å foreta meg. Eller. Jeg har jo mye å foreta meg, egentlig. Jeg bare sliter meg å komme i gang. Jeg har så mange prosjekter på en gang at jeg sliter med å finne ut hvor jeg skal begynne. Eller fortsette – jeg har jo allerede påstartet en haug av dem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg setter på Babyshambles med Delivery. Pete Doherty har reddet meg ut av slike situasjoner tidligere. Situasjoner der det viktigste temaet på morgenmøte i enkeltpersonsforetaket mitt er å finne ut av hva faen jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg har lyst til å skrive en bok. Og lage en film. Rekker jeg å gjøre det i dag? Jeg må huske å betale inkassovarslene mine i hvert fall. Jeg har penger, altså – jeg bare synes det er kjedelig å logge inn i nettbanken. Det er det som er problemet mitt. Jeg skipper ting jeg synes er kjedelig. Betale regninger? Kjedelig. Reparere det knuste stuevinduet mitt? Kjedelig. Spise frokost? Kjedelig. Jeg utsetter å sende fakturaer for jobber jeg har gjort også. Jeg bare gidder ikke å gjøre det. For en taper jeg er.

Jeg skvetter til. Hvorfor har jeg lagt DJ Broiler med Afterski inn i denne spillelisten? Jeg får lyst på en jägershot, men står over. Det vil si: Det var tomt for jägermaister, så det ble en fernet i stedet. 

Jeg hater ikke mandager. Hvordan kan man hate mandager? Ny uke, liksom. Første dagen i mitt nye liv! Dårlig start på det nye livet for øvrig. Bakfull, med noen få timer dårlig søvn på øyet. Jeg skjønner godt at man trenger ni måneder i fosterstilling før man er klar for verden. Ni måneder. Jeg vedder på at seks av de ni månedene er mental forberedelse. Klokken er 06:30. Dette er jo den første dagen i mitt nye liv. Jeg MÅ få til noe i dag. Jeg er jo en frisk, kreativ fyr i verdens beste, rikeste land! Hvis ikke jeg klarer å få til noe i min situasjon er jeg faktisk et direkte hån mot menneskeheten! Jeg burde skjemmes. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var lam i hele kroppen. Da kunne jeg brukt livet mitt til å slappe av hjemme med dårlig TV uten å få dårlig samvittighet. Dessuten hadde staten betalt noen for å være med meg til enhver tid. Det er win-win, det!

Jeg har hørt om mennesker som blir tvunget av sine egne tvangshandlinger til å amputere armer og bein. De oppsøker sånne lugubre leger, og får dem til å kappe av fullt funksjonelle kroppsdeler, liksom. Kanskje de egentlig har vært i den samme situasjonen som meg, og innsett at det er bedre å være totalt funksjonshemmet enn å leve et friskt liv med dårlig samvittighet for at man ikke får til noe? Noen som vet hvor man får tak i sånne leger? Hvorfor hører jeg fortsatt på DJ Broiler?

Jeg tar meg en fernet til og bestemmer meg for å stikke ned på Kiwi for å kjøpe coca cola. Det åpner ikke før 07, men jeg kan likegjerne stå utenfor og vente. Jeg er så febervarm at det bare høres deilig ut med en liten nedkjøling. Jeg lurer på hvordan det ser ut når en butikk åpner. Kommer de inn den samme døren som kundene, eller har de sånne hemmelige ganger under bakken og sånt? De har sikkert det. Jeg tror butikker er bygd slik, med mange hemmelige ganger og sånn, slik at de ansatte skal ha det litt morsomt i den ellers hjernedøde jobben sin. Eller er den egentlig hjernedød? De må vite hvor og hva alt i butikken er, liksom. Og de selger alt fra frukt til skyllebøtter. Jeg skal teste en av dem når de åpner. Spørre etter varer som ikke finnes. «Hei, hvor finner jeg glutenfri billemelk?» Hehe, jeg burde bli komiker.

Ei blond jente åpner døren. Klokken er fem PÅ!!! Jeg vet ikke hva som er kulest… At dagligvarebransjen tillater publikum inn i varmen fem minutter før åpning, på en mandag, eller at hun kom innenfra – noe som i mitt hode bekrefter tanken om at dagligvareansatte går rundt i hemmelige ganger. Jeg lurer på om hun tror jeg at jeg har jobb siden jeg er så tidlig oppe. Hun er søt. Jeg elsker henne. Jeg må kaste opp.

Turen ut var forfriskende. Både fordi jeg spydde utendørs i minusgrader, noe som kommer til å se lættis ut når det fryser, og fordi jeg nå har funnet ut hvordan jeg skal bruke dagen. Først skal jeg drikke tre liter med coca cola. Så skal jeg dusje. Deretter skal jeg klippe ferdig musikkvideoen jeg lager med Anders og Abu – som handler om kebab. Den har ligget halvferdig lenge nå. Så skal jeg stikke ut før det blir mørkt igjen og kjøpe kattemat på Oslo City. Kanskje jeg spiser en calzone der også. På BIT. Den med spinat er dritgod. Så skal jeg stikke hjem igjen, ta bilde av isspyet på veien, og bruke resten av dagen på å skrive. Ikke at jeg tjener penger på noe av dette – men dersom jeg klarer å gjøre disse tingene i dag har jeg jo faktisk fått til noe. Og da føler jeg meg bra. Da vil jeg ikke kappe av meg armene hos en lege i øst-europa likevel. Jeg prøver. 

Forrige uke fikk jeg besøk av fotograf Espen Wallin fra Drammen som ville gjøre en photoshoot med meg i mine omgivelser – altså hjemme og rundt litt rundt på Frogner. Her er resultatene, da.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Alle bildene er tatt av Espen Wallin. Hvilket bilde likte du best? 

Jeg begynte å skrive dette innlegget for noen uker siden da det gikk opp for meg hvor mye drittfolk vi egentlig eksponerer på TV. Først av alt vil jeg understreke at dette innlegget ikke handler om meg. Det er ikke ment som sutring, og det er ikke ment som nedspark mot enkeltpersoner. (OK, litt da.) Jeg bare forstår ikke hvorfor en del mennesker på død og liv skal klamre seg fast til “kjendis”-tilværelsen og sladrespaltene i Se og Hør når de ikke har noe å komme med – og ta plassen fra mange av dem som har det. Det er selvsagt stadig flere skikkelig bra folk der ute også – jeg velger å ikke namedroppe noen fra hverken “den ene eller andre siden” – jeg tror dere vil skjønne hva jeg mener med detta.

(Svarthvittbilde av undertegnede. Det ser jo så bra ut i sånne halvsærriøse innlegg.)

I lille Norge er det kjempelett å bli kjent. Altfor lett. Det er et lite land, og det skal ikke mer enn en svipptur innom reality-TV, noen talentkonkurranser, eller at du er “provoserende nok” før mediene kaster seg over deg og. Faktum holder det å være vennen til en annen kjendis for å selv bli én, og dersom du åpner kjeften før du tenker deg om i tillegg, så skal du ikke se bort fra at rampelyset vil holde brun og blid i lang tid fremover.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det siste du er avhengig av er visst kvaliteter. Sjarm. Utviklingsevne og en IQ som overstiger antall ganger du har deltatt i Charterfeber. Det er mye bedre om du dasser rundt i en klovnedrakt på Asbjørn Brekke-show, fnisende som en liten unge. “Drite seg ut”, som det heter på norsk. Da er du kjendisstoff for norske tabloider som for øvrig kunne fremstilt en død torsk som mer interessant dersom den hadde deltatt i reality-TV før den døde.

Dette er problematisk, synes jeg. For det første er det kjipt at vi skal eksponeres for disse vandrende identitetskrisene. For det andre blokkerer de veien for en ny generasjon flinke, kreative, produktive stå på-sjeler. Unge, sultne folk som har mer å komme med enn mye av det resirkulerte skvipet vi blir eksponert for i dag – det være seg middelaldrende gartnere, eller scientologifrelste pensjonerte punkere. Jeg klarer ikke å se for meg at det finnes noen land i verden med høyere prosentandel “kjendiser” enn i lille Norge.

Jeg skriver “kjendiser” med hermetegn, for det er ikke akkurat en bragd å dra til Syden for å drikke seg dritings. Eller å delta i alle talentprogrammene som finnes slik at du kan turnere kjøpesentre og ligge med sekstenåringer. Eller å bruke triste historier fra tidligere i livet for å vinne sympati og omtale når det er lenge siden sist du har fått gjeste et talkshow, og det for øyeblikket ikke finnes noen ledige stillinger til deg på Hotel Cæsar.

Og hjemme sitter publikum uten å engang tenke over gifta de misbruker øynene sine med. Fordummende hjerneføde. Som et ferdigpynta påskeegg; det ser flott ut på utsiden, men er helt tomt på innsiden. Så tomt at det er en fysisk fare for å implodere. Og samtidig som publikum sitter hjemme og stemmer på sin favorittdrittkjendis i “skal vi danse?” så blir rosabloggerne outet for å være dumme og eksponeringssjuke? 

En av Norges mest omtalte mennesker gjennom min levetid lagde klassikeren om “Maria” samme året jeg ble født, og bruker de neste tjue årene på dop og knulling. Her er det faktisk bare én grunn til å holde seg aktuell ut 1988. Resten er et rop om hjelp. Innleggelse A$AP! Feil side av TVen! Jeg hadde byttet ut slike folk med femti rosabloggere anyday. HVORFOR ER DE FORTSATT AKTUELLE!? En del av Norges “kjendiser” er alt for opptatt med å være kjente til å faktisk ha noe å komme med. De har ingenting å komme med. Null. Nada.

Nå er det en ny generasjon hardtarbeidende ildsjeler som trenger å få anerkjennelse og omtale. De finner veien via internett der det er naturlig for dem å få eksponert det de er gode for – også fordi det er det eneste stedet dem slipper gjennom uten å måtte rævslikke “de rette folka”. (Gamlinger som ikke kan en dritt lenger.) Man hører jo knapt om den nye generasjonen, andre steder enn på nettet, som på egenhånd karrer seg til toppen på Spotifylistene, booster flere treff enn alle de andre norske artistene på youTube, og har flere følgere på sosiale medier. Hvorfor? Jo, fordi det er kidsa som styrer dette showet her, og de driter i han pompøse, påtatt-eksentriske klovnen som er sammen med hun klovnedama som maler de stygge klovnene som ingen egentlig bryr seg om. Kidsa vil ha artister og forbilder som snakker deres språk – ikke ubrukelige divaer som flyr ut og inn av middelmådighetsvinduet til Se og Hør.

Det er få ting på TV som fatter min interesse, mest på grunn av gjenbruket av gørrkjedelige “kjendiser” som ingen egentlig vet hvorfor er kjendiser – ridderne av den narsissistiske runkering – som egentlig bare handler om å drite seg ut, komme med substansløse, provoserende uttalelser eller å klemme ut stakkars unger i håp om å bil skrevet om. Om du så må oppføre deg som en verpesjuk amfetaminjunkie i beste sendetid på The Voice, eller melde deg på alt som finnes av kjendisreality. Eller fortelle hele landet om all gruppesexen du har deltatt i, og all kokainen du snorta, slik at sympatikortet kanskje holder deg aktuell i enda noen måneder så du kaaanskje kan få være dommer i et talentprogram eller får muligheten til å skrive en selvbiografi som ingen kommer til å kjøpe. 

Én ting er at majoriteten av seerne tar det de får uansett – men de jeg snakker om bør selv se sitt snitt i å trekke seg tilbake. Langt tilbake. Jeg forstår ikke hvor eksponeringsbehovet kommer fra. HVORFOR vil noen mennesker på død og liv være kjendiser når de åpenbart vet godt selv at de ikke har noe å komme med? De er ikke givende, kreative og utstråler ikke annet enn selvopptatthet, egoisme og en bånn kjedelig gørr personlighet som ikke gagner noen andre enn deres eget bekreftelsesbehov + trolig lommeboka til vedkommendes manager, eller prest i scientologisk samfunn. De er bare ingenting, og likevel skal de sirkuleres på skjerm og i aviser. Om igjen, og om igjen.

Vi må slutte å vie oppmerksomhet og omtale til slike fjols. Ha et lite øye for kvalitet, og gi en åpning for en ny generasjon. Det finnes jo så mye bra potensiale der ute…

Jeg er nå 25 år gammel – jobber for tiden som freelancer hjemmefra. Jeg bor i den samme leiligheten på syvende året. Har en koselig kattepus.

Setningen over høres ryddig ut. Den kunne funket bra på en datingside. Jeg fremstår som en etablert fyr som er klar for forhold, liksom. Men la meg gjøre om på setningen.

Jeg er 25 år gammel, og har brukt de siste fire årene av livet mitt på internett – uten at det har bragt inn særlig med inntekt. Jeg flyttet inn i min egen leilighet i 2007. Den forfaller med livet mitt, og jeg føler meg fengslet her jeg sitter. Jeg har forsøkt å være en kjæreste, men evner det ikke. Derfor har jeg nå en narsissistisk katt istedet, som minner meg om min tilstedeværelse på jordkloden hver gang den er sulten. Mjau.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Skjønner dere? Ganske morsomt hvordan man kan lure til seg jobber og kjærester og venner ved å sminke på sannheten. Men nå er jeg liksom for gammal for sånt. Pytt-pytt. Alle gode ting er tre.

Hei, jeg heter Halvor. Jeg er snill. Prøver i hvert fall. Katten min også snill, og vi er bestevenner. Her er et bilde av oss som jeg tok under en selvutløserphotoshoot for noen dager siden.

Jeg har ikke dame, men sover ikke alene av den grunn, for å si’re sånn! Kattepusen min og jeg spooner hver natt, og det holder egentlig i massevis, altså. Det er så slitsom med sånne damer uansett.

Om morgenen ligger vi i sengen og bare koser. Jeg kiler han på magen. Han klorer meg i øynene.

For mange er nok livet mitt blottet for innhold, men jeg har faktisk alt jeg trenger jeg! Rambo passer på meg, og forteller meg at jeg er flink og kommer til å bli anerkjent en dag. Det er i hvert fall det jeg tolker det som når han står borte ved den tomme matskålen og sier ting som for eksempel «mjau, mjau» eller «mjaaaaao». 

Jeg gjør ikke så mye konstruktivt som gjør at jeg tjener penger for eksempel. Dagene mine består vel stort sett av at jeg tar bilder med selvutløser. Av meg selv. Og katten min.

Nå har jeg faktisk søkt om statens kunstnerstipend slik at jeg kan fortsette å ta bilder sammen med katten min, uten å være bekymret for inntekt og sånn. Det er dette jeg liker å gjøre. Det er dette jeg vil leve av.

På hverdagene liker jeg å stå opp, dusje, og så gå rundt i underbuksa helt til jeg eventuelt får besøk av … naboen som ber meg om å skru ned musikken for eksempel. 

Jeg liker mye musikk. Da koser kattepusen og jeg oss i sofaen, mens vi bare nyter musikken. Nå om dagen hører jeg på Broiler, Yoga Fire, Kvelertak og Ivar Medaas. 

Rambo (katten min) liker best Satyricon, Burzum og sånne skikkelig harde greier. Han erter meg alltid for å ha pinglete musikksmak, hahahahahah!!!!! VI HAR DET SÅ FINT SAMMEN!!!!! 

Det digge med å bo alene med kattepusen sin er at man bestemmer selv. Jeg har bodd alene i åtte (!!!) år nå, og enda har ingen sagt til oss at det er feil med coca cola og potetgull til frokost.

Det er ikke alltid pus spiser og drikker opp potetgullen og coca colaen som han har fått.

«Nå må du drikke opp coca colaen din», sier jeg strengt til ham.

«Pus! Nå skal du tenke på de fattige kattepusene i Afrika som ikke har potetgull og coca-brus!!!»

«Jaja. Jeg får vel drikke opp cocaen han denne gangen også.», tenker jeg. Noen ganger skjønner jeg virkelig ikke hva som holder han i aktivitet. Det eneste han får i seg er noen stusselige slikk med vann + litt kattemat. BORING!!! 

Jaja.

Så går vi en liten tur ut. I hagen. Det er viktig med litt frisk luft, pleier legen min å si. På bakgrunn av løsemiddelskaden min.

Vi leker og koser oss i hagen. Jeg prøver å kaste pinne som Rambo kan hente, men han bryr seg ikke så mye om pinner. Han ville vært en dårlig hund. Visste du forresten at Rambo har sin egen blogg? Han skriver ikke så ofte på den, men den eksisterer. Også må du huske å følge han på Vine og Instagram! 

Nå mistet jeg litt fokus på hva innlegget egentlig handler om. Men om jeg skal være helt ærlig så handler det ikke om en dritt. Jeg sitter jo bare her, og har behov for å skrive noe. Lurer på hva jeg skal gjøre i helgen… Det blir vel fort noen bilder med selvutløseren, tenker jeg. Og katten min.

Jeg har et ambivalent forhold til jul. Det er ikke fordi jeg ikke synes det er koselig å være med familien på julaften, spise god mat og glemme den blytunge mørketiden der ute i noen timer – men jeg liker ikke påtvungen hygge. Spesielt ikke når det er hundre prosent kommersielle krefter som tvinger det på oss. Om du i tillegg plusser på depresjoner, fulle foreldre, klasseforskjeller, ensomme folk og uteliggere i tillegg, så skal juleribba være rimelig tung for å jevne ut vekta.

Det som er bra med julen er vel at den er viktig for næringslivet, og hjelper til med å holde liv i små butikker som enda ikke har blitt spist opp av de store amerikanske kjedene. Dessuten skjønner jeg jo at unger synes det er gøy med en slags felles bursdag som de kan glede seg – selv om jeg skulle sett at det holdt seg til nettopp én dag. Det er ingen ting som danner en større og falskere illusjon av kollektiv glede enn jula. For ingen liker vel egentlig jula så mye – bortsett fra barn som er for unge til å forstå hvordan verden fungerer (+ en del voksne som sliter med det samme problemet)? Det er dog viktig å huske at alle kidsa som gleder seg til jul (overhodet ikke alle) kun gleder seg på grunn av gavene. “Julestemningen” dreier seg nemlig kun om det. Jeg fikk også “julestemning” som barn, av lysene, sangene og reklamene – alt fordi det forberedte meg på alle pakkene jeg skulle få etter å ha spist opp medisterpølsene. 

Nå har jeg imidlertid nok, og det er det jeg vil skrive om i dag. Jeg har hatt nok ting i mange år. Og ikke nok med det (pun), men jeg har nok penger også. I hvert fall nok til å klare meg helt fint. Jeg har råd til å kjøpe det meste jeg plutselig skulle trenge – jeg trenger med andre ord ikke å be familien min om å kjøpe det til meg. Den manglende ønskelisten har de siste årene resultert i at jeg har fått masse ting jeg virkelig ikke trenger til jul. Hyggelig det, men nå er leiligheten min så overfylt av ting og tang at vennene mine vurderer å melde meg på «ekstreme samlere». Jeg vil ikke ha mer ting. Jeg vil ikke føle at folk tenker på meg fordi dem må. Samtidig lever vi i Norge på et gullhår i den gedigne ræva jorda egentlig er. Dersom vi åpner gluggene og ser litt lenger ut enn Facebook-feeden, så vil vi se at verden er full av dritt. Masse dritt som IKKE blir bedre bare fordi sterke kommersielle krefter og en påtvunget religion har valgt å stanse verden i et par måneder slik at vi kan kjøpe underbukser og gavekort til hverandre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I år har jeg sagt til min familie at jeg ikke ønsker meg flere ting, men at jeg setter stor pris på en donasjon til tigerfondet mitt. Det finnes under 5000 tigere igjen i verden. De er dermed på den alt for lange lista over dyr det haster å hjelpe. Dersom jeg klarer å bidra til å hjelpe tigeren kan jeg også føle meg litt bedre i denne tullete, stressbelastede juleperioden. Jeg prøver ikke å heve meg over andre ved å gjøre dette, og unner alle å ønske seg pakker og presanger fra sine nærmeste. Jeg bare trenger ingenting. Jeg vil ikke ha mer. Jeg føler at det er tusen ganger viktigere enn å da hjelpe for eksempel utrydningstruede dyr enn å kjøpe inn et lasteplan med vilkårlig utplukkede nødpresanger fra det lokale kjøpesenteret for å satse på et det går rett hjem hos for eksempel meg – en mann på 25 som stort sett ikke sitter igjen med annet enn dårlig samvittighet for selv å ikke ha kjøpt noen gaver på minst fem år. 

PS: Det er flere ting du kan gjøre for å hjelpe til. Sjekk ut WWF for hvilke løsninger de har for dyrene. I tillegg vil jeg anbefale å sjekke ut UNICEF også. Og Røde Kors. Det minste du kan gjøre – med det samme egentlig – er å sende sms GLEDE til 2490. Da gir du automatisk 80 kroner (som tilsvarer to varme middager) til folk som bor på gata. Tigerfondet mitt finner du HER. Dersom dere ønsker å bidra er det veldig enkelt å donere en hvilken som helst sum! Videre vil jeg ønsker dere alle en fantastisk god jul. Jeg er ikke sarkastisk. God advent og jul fra meg. Gjør det beste ut av denne håpløse tiden.

Nesten ett år siden sist, gitt! Tenker at vi tar en spørsmålsrunde, jeg. Det har jo skjedd så mye rart i løpet av det siste året, eller hva!? Still meg dine beste spørsmål i kommentarfeltet – jeg svarer i løpet av noen dager. Husk at jeg har hatt disse spørsmålsrundene noen ganger tidligere. Du finner dem HER.

I mellomtiden kan du jo følge meg på Instagram! Jeg heter @konghalvor der også, og legger ut bilder av meg selv og Rambo. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sånn ellers er jeg på de fleste sosiale mediene under navnet konghalvor. Instagram, Vine, Twitter, Ask.fm, Facebook, Snapchat.. Kommer ikke på flere sosiale medier. Kan ikke bli Sosiale Medier-ekspert likevel:-( Still meg noen gode spørsmål! Nå skal jeg sove, zzzzzz….

Ok, det er en del nye lesere innom nå. Rask etablering: Jeg heter Halvor. Jeg har en søster, og en pappa som heter Fattern.

Jeg har også en lillebror og en kattepus. Her er kattepusen min. Han heter Rambo og er min eneste beste venn.

Rambo er kul, men han er litt inhabil. Han er for eksempel ikke i stand til å ta ut søpla, betale regninger og sånne ting. Dessuten må jeg hjelpe han med å dusje. Han klarer ikke å skru på vannet engang.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når det er sagt skal det sies at han slår meg på en del ting også. Sånn som når vi ser på “vil du bli millionær”, “Beat for beat” og sånne ting.. Da slår han meg hver gang. Ingen tvil om at referanserepertoaret hans er mye større enn mitt. Så jeg er på en måte hans bein, og han er min hjerne. En helt ok fordeling synes jeg.

Jeg omgås litt forskjellig, men hovedsakelig mennesker. Her er Abu og bamsen min. Abu ligger på bamsen mens vi ser på COPS. Abu merker ikke at han dreper bamsen. Heldigvis lever ikke bamser på ordentlig, så det gjorde ingenting denne gangen – heldigvis.

Her er to av mine aller beste venner etter pusekatten. Jeg snakker ikke om bamsene eller ulvehodet – men menneskene som står på hver sin side av kroppen min. (Jeg er i midten, altså.) De heter Christine og Michael. De har også hjemmesider. Jeg anbefaler å trykke på linkene for å se på hjemmesidene deres.

Sjekk sokkene mine. Noen ganger gir jeg rett og slett blaffen! Anarkist, kaller dem meg. Jeg kaller meg bare for “fri”.

Jeg liker å omgås kreative mennesker for å føle at jeg er i et kreativt miljø. Dessverre er det ikke alle som vil omgås meg – men det er det ikke alle som vet. Derfor lurer jeg kreative folk som kommer på besøk til Oslo (by i Norge) til å møte meg. Her har jeg lurt med meg Trondheims store menneskehetenhåp, Erlend Pukstad, inn i domkirka i Oslo (by i Norge) for å stjele stearinlys.

Jeg er helt avhengig av stearinlys.

På bildet overfor drikker jeg øl med min gamle kollega Pål. Jeg pleide å ha jobb, men så orket jeg ikke mer. Pål jobber fortsatt. Han må spandere øl på meg.  På bildet nedenfor poserer jeg foran stearinlysene mine med en øks jeg fant på vei hjem fra puben jeg drakk øl på med Pål.

Dette bildet har jeg forresten todelt for å vise forskjellen på et photoshoppa konghalvor-bilde og et ikke photoshoppa konghalvor-bilde. Jeg liker å photoshoppe bildene mine litt. Ikke for mye, men sånn akkurat passe. Litt som med alkohol, liksom. Det er ikke bra med for mye, men det er godt med litt. Derfor drikker jeg alltid litt øl. Jeg kunne drukket mye – men drikker bare litt. Dessuten kan ikke Pål henge etter meg for å spandere hele tiden. Da ville folk kanskje trodd at vi var kjærester, og det er ikke tilfelle. For det første er jeg hetrofil. For det andre er jeg og katten min enslige.

Jeg klarer ikke å lage annen form for mat enn spagetti. Derfor blir jeg ofte invitert på middag hos mormoren min som heter Oma.

Sånn ser det ut når jeg skal lage noe annet enn spagetti. Dette er taco.

Fakta: Den smakte ikke SÅ ille. Har laget mye dårligere taco tidligere.

Her er Oma. Vi pleier å dra på charterturer til Syden sammen. Hun er den eneste jeg snakker åpent ut om livet sammen med. Hadde hun vært 50 år yngre, og ikke vært oma’en min, så skulle jeg fridd til henne. Når vi er sammen pleier hun å be meg om å få en jobb snart. Hun er så søt!

Digresjon: Her om dagen var jeg på byen med en oter som het Ottar. 

Jeg elsker digresjoner. Livet mitt er egentlig bare en haug med digresjoner som er pakket inn i et kranie og kastet ut på gata for å overleve. 

Jeg var på konsert i helgen! Konserten var inne i en leilighet på Majorstuen. Det var kult. Jeg er glad i band. Band lager musikk, og musikk er fint å høre på. Jeg vil anbefale alle å høre på musikk. 

Her er swagen min fra konsertkvelden. Jeg er glad i swag – og da en jente kommenterte at jeg hadde bowlingsko senere på kvelden fortalte jeg henne at jeg faktisk ER veldig flink til bowling. 

Det var selvsagt bare jug, og det skjønte hun for hun ble ikke med meg hjem… Ikke hun heller… Jeg er dritdårlig i bowling. Jeg er dritdårlig i all sport. Jeg er veldig flink til å komme med digresjoner, da.Bare spør om jeg skal komme med en digresjon!? Bare gjør det!

– Kan du komme med en digresjon?

En digresjon? Jeg? Ja, seff! Trodde aldri du skulle spørre. Jeg kan jo digresjonere med at noen møtte en kjendis her om dagen!?

Jeg er en veldig stor Charterfeber-fan, og er oppriktig lei meg over at årets sesong allerede er ferdig. Nå har jeg sendt inn mail til TV3 og spurt dem om jeg kan få komme over og se gjennom råmateriellet. Jeg savner storfamilien sånn. Og pensjonistene. Og Fred Åge og Christoffer.

Men jeg forstår at alle er inne på dette gamle kadaveret av en hjemmeside for å lese det forrige innlegget mitt, men nå som dere først er her vil jeg jo benytte muligheten til å endelig bli rik! Nå trenger jeg bare noen få følgere til så slår jeg alle rosabloggerne og blir rik. 

Når jeg blir rik skal jeg kjøpe alle leilighetene i min etasje, slå ut veggene og lage bowlingbane! Etter noen år med intensiv trening skal jeg bli blant de beste innenfor sporten, og dermed vil jentene bli med meg hjem fra byen. Hah! Og Oma mener at jeg ikke er ambisiøs?

Jeg har kontroll, jeg. 

Det er frekt å påpeke at tjukke mennesker er tjukke. Det vet alle. Men det er visst helt ok å påpeke at tynne mennesker er tynne. Gjerne med et skrått, bekymrende blikk.

På nett spres tekstplakater som skal få tjukke folk, hovedsakelig jenter, til å føle seg bedre. Jeg er nok ikke alene om å ha fått «real men love curves, only dogs like bones» opp i feeden min på Instagram eller Facebook. Et ufyselig sitat. Mennesker ser ut som mennesker – og det er opp til hver enkelt hva man gjør med kroppen man har fått utdelt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går mobbet internett en nybakt mamma som nettopp har gitt liv til en nydelig jente. Fordi hun la ut bilde av seg selv på Instagram der hun ikke har hengende hud, strekkmerker og … byller over hele kroppen? Jeg vet ikke hvordan dere “vanlige” mødre mener er vanlig å se ut etter en fødsel, jeg. Jeg vet bare at tjukke, overvektige, feite, chubby, bamsete(?), “vanlige” kropper er blitt den nye fasiten på hvordan man skal se ut. Dersom det også bys på litt selvironi får du lett 1000 delinger på Facebook og en Dagbladet-artikkel i tillegg. Det er ingenting skjermpublikumet der hjemme liker bedre enn jenter som er stolte av pondusen sin. Effekten av det motsatte kunne vi derimot se i går.

Jeg har alltid vært tynn. Syltynn. Og det går ikke en dag uten at noen skal påpeke det. Jeg hater det, for jeg har ikke lyst til å være han tynneste fyren. Det er ikke kult å være mann og syltynn. Jeg vil fylle ermene på de kule t-skjortene mine. Det er ikke sexy med spagetti som dingler ned fra skuldrene. På bilder strammer jeg ofte armene mine sidelengs for å se litt større ut. Jeg “kan ikke” ta tatoveringer på armene fordi jeg synes de er for tynne. Gjennom hele livet har jeg opplevd en tilnærmet konkurranse fra tanter og bestemødre i å fôre meg med mat. Bare den siste uka har jeg flere ganger måtte smile tilbake og si «neida, jeg veier fortsatt 64, jeg!» når folk spør meg, helt tilfeldig og randomly, om jeg har gått ned enda mer i vekt fordi jeg ser så tynn ut. Enda tynnere enn før til og med, sier dem skamløst. Men jeg har veid det samme siden jeg var 16, jeg. 

Jeg vil egentlig ikke si at jeg har kroppskomplekser, men om jeg skal være helt ærlig med meg selv, så er det ikke til å skyve under en stol. Jeg har faktisk det. Det blir nemlig det når alle skal kommentere det hele tiden. Og så er det liksom feil å si fra om at man blir støtt av kommentarene, for det er jo faen snurre meg et luksusproblem å ikke klare å fete seg opp i verdens rikeste land, hva? Folk sier de rareste ting – uten at det virker som om tanken på at det kan være sårende så vidt streifer innom engang. «Beinrangel», «skjelett», «spis noe for faen!», jammen jeg gjør jo det! Jeg bare legger ikke på meg! Dersom du har noen kilo å dele så tar jeg dem gjerne!

Jeg har jo forsøkt å legge på meg, men selv etter lengre perioder med fast trening, proteintilskudd og mektig mat har jeg fortsatt ikke sjangs til å se forskjell. Hverken på vekta eller i speilet. Nylig var jeg i New York med en kompis. Vi kjørte et lite fast food-eksperiment der borte, og jeg kastet i meg tunge junkfood-måltider to til tre ganger om dagen hele uka. Da jeg kom hjem hadde jeg gått NED to kilo. Hva er galt med kroppen min? Jeg må ha ekstremt høy forbrenning eller noe sånt. Jeg blir jo aldri fyllesyk heller. (Akkurat det er jeg for øvrig ganske glad for.)

Målet mitt er jo å få struktur på den kreative biten av livet mitt slik at jeg kan fokusere på andre viktige ting som kosthold og trening. Man kan få til det utroligste med kroppen, og jeg forstår at det med litt innsats kan bli en muskuløs hingst av meg også. Men jeg prioriterer annerledes. Jeg må det. Jeg lever et rotete, kreativt liv der struktur med mat og trening blir nedprioritet mens jeg forsøker å tjene til livets opphold – ved å gjøre de tingene jeg brenner for. Jeg brenner ikke for spising og trening. Det betyr ikke at jeg er syk – jeg bare synes det er kulere og skrive, lage film, ta bilder og tegne.

Jeg bryr meg ikke om hvordan andre folk ser ut. Jeg lar meg spesielt ikke provosere av mennesker (jamfør fotballfrue eller meg selv) som legger ut bilder og informasjon om seg selv på nettsteder man av fri vilje velger om man vil trykke seg inn på. Jeg spør ikke tjukke venner om hvorfor de er tjukke. Jeg spør ikke tynne folk om hvorfor de er tynne. Jeg lever etter det gamle prinsippet jeg en gang lærte av min far om at man ikke skal påpeke ting ved folks utseende som de åpenbart er fullstendig klar over selv. La oss leve etter det prinsippet, slutte å sikle/gneldre på andres utseende og kose med noen søte dyr som aldri, ALDRI, sårer noen som helst.

Halvor.