Tidligere denne måneden fikk jeg besøk av Øystein Andreas Bjerke. Han er den eneste fotografen som har kontaktet meg for en photoshoot i hele mitt liv, og jeg takket selvsagt ja. Om ikke flere fotografer og journalister finner meg spennende snart, så blir jeg så sint at jeg ikke orker kveldsmat!
Øystein er ikke en vanlig fotograf, og han tar ikke vanlige bilder. Jeg vet ikke hva slags tyske nettsteder han får inspirasjonen sin fra, men konseptet er enkelt. Modellene får kastet melk og andre væsker (ikke kroppsvæsker) i ansiktet, mens han fotograferer det på en tøff måte. Det samme gjorde han med meg.
Her er forøvrig bildene, dersom noen har interesse av å se resultatet også. Vi holdt på i en time. Naboene mine hilser ikke på meg lenger.
Sjekk ut fb-siden til Øystein for flere av hans bilder!
Jeg har jo klagde en del på prisene når det gjelder Øyafestivalen – og synes fortsatt (selv om det per dags dato er ferdig for i år) at 70 kroner for en festival-øl er svindel. For ikke å snakke om de 125 kronene jeg betalte for “sushi“. Derfor tenkte jeg å bruke årets siste Øyainnlegg til å vise hvilke ting man hadde muligheten til å få gratis.
Dersom du tagget instagrambildet ditt med #Øyablikk, så ble det automatisk printet ut i boden til DNB. Her står jeg og sender bildet mitt. Det koster dog penger for mobiltelefon og mobilabonnement, men eller ar det hele gratis.
Her står jeg foran bildeveggen og venter på mitt bilde. Dessverre ble bildet mitt tatt av andre hele tiden.
Hos Hafslund fikk man gratis solbriller. Jeg fikk nye solbriller flere ganger om dagen. Jeg har en sekk full av grønne solbriller nå. Det var litt dumt at hun søte Hafslundjenta ikke ville være med på bildet mitt bare. Da hadde hun kanskje sett at jeg kalte henne søt på internett, og så flyttet inn med meg og pus.
Vi fikk masse potetgull også, men jeg spiser ikke potetgull. Jeg spiser spaghetti, taco, pizza, burger, brødskiver med et bredt utvalg pålegg og noen andre ting.
Gule Sider hadde ørepropper. Jeg skal bruke mine når telefonselgere ringer meg.
Hei! Er det Halvor? Ja? Hei. God dag, ja. HALLO? Har du internett? Vil du ha en lommebok med navnet på katten din gravert inn i glidelåsen? Hallo? Haaaallooooo? Liker du å onanere hester mens du spiser frokost? Telefonselgerørepropper. Genial idè.
Så dro jeg tilbake til DNB for å se etter bildet mitt. Fant det ikke. Men jeg fant et annet ett, med bilde med meg selv på. Tok det.
Mens jeg først var inne på DNB igjen, så fikk jeg meg også litt gratis sminke.
Og så fikk jeg foundation til å fikse uren hud og rynker senere. Men egentlig håper jeg at hun søte sminkejenta kan bo hos meg og sminke meg med foundation for resten av livet. Vil du det sminkejente? (Fattern kan betale for det.)
Nok sminking. Her er et anbefalt tips til de som synes 70 kroner for en slapp øl er i meste laget. Hint: Stjel øl. Ikke kjøp billett, du kommer ikke inn med medbragt. Hopp over gjerdet med øl. Antall kroner spart for 12 halvlitere? Omtrent 3500 kroner. Ulempen er at du må gjemme deg for bola vakter hele tiden og sånn. Personlig velger jeg å kjøpe ølen min til 70 kroner, men det er bare fordi jeg er pinglete, og veldig glad i øl.
Jeg dro og kjøpte en øl til 70 kroner, og så gikk jeg på tok etter flere gratis ting. Hi-Fi klubben hadde gratis posevesker. Jeg tok med meg 15 stykker for å ha noe å fylle i den første.
I en annen bod hadde de gratis blader.
Jeg tok med meg et blad om noe jeg ikke skjønte hva var, et blad om vin og et blad om fluefiske som jeg skal gi til kompisen min, Ove. Bladet med vin skal jeg lese når jeg sitter på do.
Også hadde de gratis tegneserier i tegneserieboden! Jeg er veldig glad i å lese tegneserier på do, men droppet å ta det med siden jeg allerede hadde fått meg doblad om vin. Det går an å værra litt real selv om det er gratis.
Så fikk jeg gratis tatovering og baby lotion.
Og bleie.
De hadde gratis ting i grønnsaksboden også, men der var det ingen. Jeg ville heller ikke ha, men det er kun fordi jeg bare liker spaghetti, taco, pizza, burger, brødskiver med et bredt utvalg pålegg og noen andre ting. Kanskje sminkedamen kan lære meg litt grønnsaksdisiplin når hun flytter inn hos meg. Det gleder jeg meg til.
Partyhatt og enda mer briller. VG gir det folket vil ha – billig dr**!
Gratis vann. Det var aldri kø i gratis vann-køen.
Så fikk jeg plutselig telefon av DNB! Først hørte jeg ikke hva DNB-damen sa, men så tok jeg ut telefonselgerøreproppene og hørte alt. De hadde printet ut instagram-bildet mitt på nytt – og spart på det! Jeg spurtet bort til DNB-huset og ble svært glad. Bilde av bilde. Meta.
Håper folk hadde det fint på Øyafestivalen, og at den massive, relativt ufrivillige bruken av penger bidrar til et alkoholfritt liv frem til tirsdag i hvert fall. Det er i morgen.
Festivalguru Halvor her! Tenkte jeg skulle oppdatere dere litt på fastivalfronten igjen!
For noen dager siden spilte Frank Ocean noen sanger ingen har hørt før og gikk av scena. Samme kveld stilte han opp i Se og Hør for å syte og klage. Jeg tror denne Frank-fyren er blakk, og må gjøre slike stunts for å oerleve. Trist. Trist at noen selger seg ut på den måten. Her er Frank.
Jeg har møtt mennesker jeg kjenner. Det er en av de tingene jeg anbefaler med Øyafestivalen. Man kan dra dit med folk man kjenner, og man kan møte andre bekjente dersom man er så heldig å har det.
På rapkonsert er det viktig å ha caps bakfrem og danse ironisk til hip hop-lydene. Gjerne med w-tegn og gunner i buksekanten, men gunner er ulovlig inne på festivalområdet.
Del 2:
Fra nå av kommer resten av innlegget til å handle om gårsdagen. Håper dere likte tipsene og ideene mine i del 1.
Vi dro mot Øya på ettermiddagen etter å ha slesket oss med øl, oppe i Sofienbergparken. Det var en herlig gåtur, og vi diskuterte penislengder og hvorvidt det er vanlig å måle tissen et par ganger i uka, bare for å sjekke liksom.
Inne på festialområdet ble jeg vitne til et ekte stykke kunstner i arbeid. Hun (kunstneren) var veldig søt. Hasse Hope må være en stolt mann.
Jeg har også latt meg fascinere av det rike dyrelivet i Middelalderparken. Her er en knust måke. Jeg pyntet litt på den, jeg.
Det hele var, til tross for at ølet koster 70 kroner, veldig ålreit. Men så skulle jeg spise mat ved fiskematboden.
Fiskematboden ved Vika-scenen er kjent for sin rågode (og rådyre) fish n chips – noe som resulterer i at køen for nettopp dette blir svært lang. Derfor tenkte jeg å være smart og kjøpe sushi i stedet. Selv om den koster 125 kroner. For 8 biter. Der og da virket det smart.
Jeg slapp kø, men ble raskt forbanna da jeg fikk se maten jeg hadde kjøpt. For 125 kroner.
Den ene hvite fisken var brun i kantene, og i de risrullgreiene (kan ikke sushi-språk) var det nesten ikke fisk. Av 8 biter, så inneholdt to av dem agurk. Kun agurk. Dette ødela faktisk festivalen for meg. Overprisa, pengeslukende aids-festival. Jeg skjønner at man skal tjene penger, men HALLO man kan være litt menneskelig forde. Og til alle dere som jobber i fiskematboden: Dere er forferdelige mennesker.
Sint. Sint. Sint. Jeg hater å bli lurt. Heldigvis er jeg aldri lenge sint, da. Glad. Glad. Glad.
Etter å ha spist 2 biter med salmalaks til 125 kroner, så må man ofte tisse. Dette er fordi man i tillegg har drukket 10 øl til 700 kroner. Hvorfor ikke lage et festivalguruinnlegg om smarte steder å tisse?, tenkte jeg i et kreativt øyeblikk. Her pisser jeg i vannet. Visste du at alt tiss stammer fra vann?
Jeg glemte raskt bort ideen min om å lage festivalguruhjemmesideinnlegg om piss. Jeg trengte å sette meg ned etter en turbulent dag med mye piss og fisk og snut og sånn. I andreetasjen på Hafslundteltet var det god plass til å slappe av og sjekke en liten twitz og kanskje inst’e et bilde eller to. Håper alle snakker sånn fra nå av, forresten. Jeg kjenner en labrador.
Det var mange fine mennesker der. Øystern, Christinnis og Linnis er alle mennesker jeg stadig high five’r og inst’er og sjekker twitzer med. Labrador.
Til slutt må alle dra – noe som medfører kø og andre varierende former for intimitet. Da finnes det flere enkle triks. Jeg kan bare et av dem, og det er å gå langs vannet! Ikke rart alle kalte meg MacGyver som barn.
Noen velger å dra på diverse Øyanatt-arrengementer. Dette er ikke en del av prisen du betaler for et Øyapass (over 2000 kroner). Heldigvis har jeg blitt kjent med en jente som skal fikse meg GRATIS INNGANG på Sukkerbiten i kveld!!! Hun er ikke en av de guttene på bildet. Hun jobber generelt ikke med å holde plakater.
Nå må jeg dusje. Og spise. Husk å alltid drikke og spise mest mulig før du går inn på Øyaområdet. Ikke la dem få mer penger av deg enn nødvendig. Det er også enkelt å smugle med seg alkohol og andre ting inn. Gjør dette. For rettferdigheten. Vi skal seire!
PS: Jeg liker Øya veldig godt – i tilfelle jeg virker sur. Ikke sur. Bare litt – men det er jeg alltid, uansett. Tusen takk for at jeg får lov til å festivalguruhjalmare, Nina i DNB. Du er den vakreste Ninaen i DNB jeg vet om!
Må først si raskt at jeg er ekstremt sliten allerede etter dag èn fordi jeg valgte bort søvn med en flaske sprit sammen med fettern min Jonas – han ser veldig opp til meg, og gjør hva som helst for meg. Her er et bilde av meg fra i natt. Jeg ser ut som noe katta har dratt i (rambo ga meg en real omgang juling da jeg prøvde å spise maten hans tidligere på kvelden). Nå er jeg jo generelt veldig ofte våken gjennom hele natten for å eksperimentere med sprit og skarpe gjenstander, men det har ingenting å si på tilstanden dagen derpå. I dag har jeg vondt.
Uansett! Jeg er jo DNBs offisielle festivalguru under Øyafestivalen, og skal derfor fortelle dere hvilke herlige muligheter man har i Middelalderparken i løpet av Øya-uka – og først ut er alle kjendisene man treffer på! En av de første kjendisene jeg møtte var Thomas Seltzer! Han prøvde å gjemme seg bak en skalla og tjukk dame med tribal-tatovering i bakhodet (se vedkommende i rutete skjorte i midten) da han så meg.
Etter at jeg hadde møtt Thomas Seltzer og fått klem og autograf, så møtte jeg Eskil Pedersen (sønnen til Jens Stoltenberg!!!) og kjæresten hans “Trude”. Jeg skulle hatt på meg t-skjorten min med AP logo på – da hadde han sikkert spandert en øl eller en is på meg. Jeg stemmer ikke AP forresten. Jeg har t-skjorten fordi den ble delt ut gratis, og det beste jeg vet av alt i hele verden er gratis ting.
Men det holder ikke bare med Eskil og Thomas. Øya er full av kjendiser som venter på å bli hjalmaret. Her koser Nesten Bare Egil Band seg med en øl. En øl til 70 fuckings kroner. Jeg er ikke bitter, men seriøst. Skjerp dere Øya. Smakløse priser. Men god øl, da.
Og så møtte jeg Jenny Skavlan og Fingern fra Pen Jakke! De er så kule, og jeg skulle ønske jeg kunne henge med de masse og gjøre morsomme ting og spille Wiiii og synge karaoke på fylla og gi klem når noen av oss ikke har det bra i kollektievt som vi hadde kalt for “chille-cribben”. Alle instagrambildene våres skulle vært placetagget i “chille-cribben”.
Norges it-søskenpar! Benjamin og Hanna Helstad. Benjamin spilte hovedrollen i Kongen av Bastøy (en rolle jeg egentlig skulle hatt – seriøst) og Hanna er stemmen til norske Hanna Montana. Hvordan et jeg dette? … Helt riktig – jeg er en syk stalker. Jeg har forøvrig på meg to briller på dette bildet. Greit å vite.
Hasse Hope og Magnus Devold! Disse er begge mennesker med forskjellige mål i livet. Litt som meg selv, bortsett fra det med mål i livet.
Jeg trengte en øl for å roe ned nervene litt. Alle kjendisene tok på, og jeg hadde en vag ereksjon som nektet å gi seg. På Øya er det strengt forbudt å selge alkohol til folk under 18.
Så møtte jeg plutselig den ordentlige Bare Egil Band! Egil er et av forbildene mine, selv om vi ikke har noe som helst til felles. Jeg misunner skjeggveksten hans.
Etter en lang dag med kjendisjakt var det på tide med litt pomfrites og fritert fisk. (Til hundre kroner. Seriøst Øya, skjerp dere!) På veien møtte jeg Odd-Magnus og dama hans som faktisk er enda søtere i virkeligheten enn på bildene. De var kjempeglade for å møte meg og spurte om jeg ville være eventuell forlover (for begge) og en del sånne ting. Eller… De sa det ikke, men jeg følte det lå i lufta. Ja, Odda og Tinashe. Jeg kan være deres forlover. Jeg liker dere godt, og kan godt flytte inn på gjesterommet som au-pair. Seriøst, Odd. Om jeg kan kalle deg Odd. Jeg gjør det.
Nok smisk. Her spiser jeg mat for hundre kroner. Seriøst. I prinsippet holder jeg mat for tohundre kroner, men den ene er ikke min. Jeg holdt den for vedkommende som tok bildet, Tor Inge, for å lure dere til å tro at jeg orker TO fish n chips. Jeg kan forsikre dere om at det ikke er tilfelle. Jeg spiser svært lite mat om gangen. En fish n chips er nok. Jeg kan forøvrig anbefale det, til tross for prisene.
Nå skal jeg straks ut igjen, og drikke bort den vonde smaken i kjeften. Også er jeg nødt til å finne flere smarte ting på Øya. Jeg tar i mot tips også, om noen mot formodning skulle ha det. Spander veldig, VELDIG, gjerne en øl på meg på Øya. Ikke at jeg er blakk eller noe; jeg bare digger å få ting gratis. Det er mitt sparetips for dagen. Få ting gratis! DNB må være stolte av å ha hyret meg inn.
I går var Halvor (meg) på besøk hjemme hos lillebroren til Halvor på 7 år, mest kjent som Nebur. Ruben, som han egentlig heter, hadde mye muskler å vise frem da Halvor og teamet hans (kun Halvor) dro opp filmutstyret og begynte å filme. Dagens crib-episode er definitivt blant de beste hittil – ene og alene fordi Ruben scorer så ufattelig høyt på swag-lista.
Jeg er verdens flinkeste til å mase (jeg har ingen verdighet) og har ordnet enda to ukespass til Øyafestivalen av kjææære, snille og søte DNB-vennene mine (påkrevd smisk). Disse billettene skal kastes ut til hjemmesideleser-moshpiten (dere) i denne lille ekstrakonkurransen.
Nå kommer det først et kjedelig ord: Innboforsikring.
Innboforsikring høres veldig kjedelig ut, men det er faktisk veldig viktig. Det er faktisk så viktig at jeg fikk streng beskjed av DNB (snille) om å skaffe meg det selv, etter at jeg fortalte dem at det er katten som står for slikt papirarbeid her i huset (det er visst mange som tror innboforsikringen er sikret via foreldre og katter og slikt). Tenk det brenner i leiligheten din (eller min), uten at innboforsikringen er på plass! Det er en ganske skremmende tanke, det der ..
Konkurranse: DNB (vakre) har selvsagt et tilbud for unge folk (oss), som dekker en typisk student/unge folk-leilighet. Hvor mye koster dette hver måned?
Det er faktisk, i motsetning til boligprisene her til lands, et fint lite tall – på størrelse med en lunsj. Les mer HER (jeg tror man finner svaret på linken). DNB kommer forresten til å ha sitt eget hus på øyaområdet, med innboforsikring som tema, der man kan komme innom og finne ut mer om disse tingene.
Svar i kommentarfeltet, og husk mail.
———————————————————————————————————
Svaret var selvsagt 79 kroner (billig). Vinnerne ble “Stine” og “Christian” (mennesker) (,tror jeg). Veldig hyggelig. Ellers håper jeg alle tas innboforsikring på (H)alvor. Jeg skulle ønske jeg hadde 200 billetter i stedet for bare 6. Ønsker dere en god sensommer. Jeg er naken.
Denne ferierunden (alkoholturneen) slutter visst aldri (jo da, den gjør det etter dette innlegget). Jeg tok meg nok vann over hodet (idiotisk uttrykk, da man aldri faktisk har tatt vann over hodet på ekte) da jeg planla ferierunden min i år, og etter å ha besøkt Bergen, Trondheim, Molde, Hove og Roskilde i en kontinuerlig og døgnvill rus, så følte jeg meg som en gjengvoldtatt sofapute. Svimmel, svekket syn, forkjølet og ute av stand til å gjøre noe som helst produktivt eller kreativt (derav elendig oppfølging på hjemmesiden).
En hvilken som helst lege ville nok anbefalt meg å legge meg inn på psykiatrisk, men jeg var ikke ferdig med å tyne sommeren og kroppen riktig enda. Jeg hadde étt siste mål. Jeg skulle på treff i Tyskland med Oma og tanten min Beate. Treff. Det er ingen som drar på treff lenger. Bortsett fra meg. Jeg drar på treff. Jeg er rett og slett av den typen mennesker som drar på treff. Treff. Skal jeg skrive treff igjen?
For å komme seg til et typisk treff i Tyskland må man fly, kjøre bil, sykle, gå, krabbe, bruke rulleskøyter, kjøre ufo, bæsje, hoppe med hoppestokk, spille tv-spill, klappe med hendene – eventuelt benytte andre alternativer som vi i 2012 har gleden av å kunne benytte for å frakte oss selv fysisk eller psykisk til et annet sted. Vi endte opp med Kiel-fergen som går til Kiel (et sted i Tyskland).
På Kiel-fergen er det tilsynelatende mange muligheter for å underholde seg selv mens man surrer rundt, men man bruker bare 6-7 minutter på å gå gjennom alle disse mulighetene. Jeg anbefaler derfor alle som skal reise med Kiel-fergen å bruke de 6-7 minuttene til å finne seg en god plass i baren i stedet. Derfra kan man se ut over havet, nyte en god øl og snikfotografere seg selv med ølen – uten at noen ser det. I mitt tilfelle var det to damer, som ikke hadde glemt å sminke seg for anledningen (det så ut som om de hadde smurt brunmaling inn i trynet), som så at jeg tok bilde av meg selv. Det var flaut, men jeg ser i hvert fall ikke ut som Miss Piggy.
Vi ankom Tyskland ganske nøyaktig én dag etter avreise, akkurat slik det stod på billettene, og på vei til treffet stoppet vi innom noen av de stedene der Oma vokste opp. Det noen av dere kanskje ikke vet er at jeg er 1/4 tysk. Det er derfor Oma heter Oma, og det er derfor jeg ser litt ut som en kosovoalbaner.
I familien vår er det normalt å ta bilder av hverandre foran gravstøtter. Her står for eksempel jeg og Oma foran graven til noen av våre forgjengere. Tenk at jeg i prinsippet kunne hett Köhler eller Thiele. Eller alt på en gang! Kong Halvor Harsem Köhler Thiele Herzog Olsen Westberg Mohammed jr.
Vi kom frem til treff-stedet utpå kvelden, litt utenfor Bremen. Her står jeg og Oma rett ved bygget vi bodde i. Med “rett ved bygget” mener jeg bygget som dere ikke kan se – bak kamera. Bygget bak meg og Oma er et privat slott som vi egentlig ikke fikk lov til å nærme oss. Vi har alltid levd litt på kanten, jeg og Oma. Spesielt når vi er sammen – da blir vi helt viltre og drar på ringepigg og sånn.
Først syntes jeg stedet vi bodde på virket litt slapt og kjedelig, men heldigvis oppdaget Oma at vi hadde et stort tre på parkeringsplassen! Titt titt, ropte hun! Noen ganger tror Oma at jeg er 5. Hun er så søt. Hun kiler meg fortsatt på ryggen når jeg sover. Og lusker meg i håret. Jeg elsker å bli lusket i håret.
Så kunne vi endelige møte resten av treffet. Treffet består av den gamle vennegjengen Oma var en del av på 60-tallet og familiene deres (som for eksempel meg selv). De har hatt dette treffet hvert fjerde år, helt siden den tiden de studerte sammen, festet sammen og fikk barn sammen. Gruppebilder blir tatt hvert treff for å dokumentere hvem som sluntrer unna treffet. Denne gangen var de aller fleste med, bortsett fra mine søskenbarn (Jonas, Ole, Anna og Marie) som ALDRI er med. Selv er jeg med hver eneste gang (noe Jonas, Ole, Anna og Marie ikke kan si imot ettersom at de ikke har en så kul hjemmeside som meg selv).
Når vi er på treff pleier vi å gjøre forskjellige aktiviteter på dagtid, så ingen skal kjede seg. Den første offisielle treff-dagen dro vi på Teknisk Museum avd. Bremen.
Problemet mitt med Teknisk Museum, uavhengig av hvilken avdeligen det er snakk om, er at jeg aldri skjønner noen av de tingene de stiller ut. Her er den eneste tingen jeg skjønte, en slags målevegg, men den var ikke teknisk, så det teller ikke.
Jeg er mye høyere enn Oma. Litt ironisk egentlig, for Oma sa alltid at jeg måtte spise masse gulrøtter for å bli like høy som henne, men jeg spiste aldri gulrøttene. Jeg spiser generelt veldig lite sunt, bortsett fra ketchup.
Her er jeg inne i en rar gang (typisk tysk gang-arkitektur). Bak meg tar Beate (tante) bilde av meg (meta). Beate pleier å legge ut bilder av meg på facebook og skrive at jeg er en herlig fetter for hennes egne barn (Jonas, Ole, Anna og Marie). Jeg er det. Og de elsker og forguder meg. Jonas (han eldste) sier at jeg er det viktigste menneske i livet hans (seriøst).
Etter at vi hadde målt hverandre og tatt meta-bilde i den rare gangen, så dro vi på butikken for å kjøpe middag. Etter det husker jeg ikke noe.
Neste dag dro en del av treffet til et parkeringshus der man kunne kjøre små biler kjempefort.
Før vi fikk lov til å kjøre måtte vi ta på oss Onepiece – helt frivillig. Jeg likte det hele svært dårlig. Er det to ting jeg ikke liker, så er det nettopp fart og Onepiece. Jeg liker aller best å sitte rolig i et hjørnet og drikke sterk sprit.
Til tross for frykten for å dø i en kræsjulykke med Onepiece på, så hoppet jeg i det og klarte å kjempe meg frem til en 6. plass! De to som kom bak meg var 11 og 15 år gamle.
Etter å ha dratt i havn en nydelig 6. plass, så fikk jeg nerveanfall og dødsangst på en gang. Heldigvis selger de fernet (angstmedisin) på alle butikkene i hele Tyskland. Her poserer jeg med fernet-flaska og noe politisk tagging som jeg fant utenfor fernet-butikken.
Så slappet jeg av med en Boysnoize Techno Beer. Det fikk kustus på angsten enn så lenge!
Den siste dagen utforsket jeg Bremen. Bremen er ganske likt mange andre byer i verden, bare at det ikke er den samme byen som noen andre byer enn Bremen.
En av de største kulturforskjellene på Oslo og Bremen er at det ikke finnes regler for hvor man skal stå og ikke stå i rulletrapper.
Her ser vi et eksempel på noe som i Oslo ville blitt straffet med fengsel og piskeslag. Akkurat her har Bremen litt å lære.
Jeg spaserte litt rundt, og fant en av Bremens største turistaksjoner. Starbucks heter den. Man kan se på turistene ved trappen at dette er et populært sted.
Jeg tok bilde utenfor Starbucks jeg også. Synes det ble et fint bilde.
Så kom jeg plutselig over det vakreste jeg noen sinne har sett. Dere husker kanskje min fascinasjon over dyr på dyr? Vel, i Bremen har de en egen dyr på dyr-STATUE! Her er det faktisk Norge som har litt å lære. Om jeg kunne velge hva slags dyr jeg ville hatt på min dyr på dyr-statue, så ville jeg hatt isbjørn, rådyr, labrador, kattepus, ekorn, iguan og en liten frosk på toppen. Hva skulle du helst hatt på din dyr på dyr-statue?
Etter å ha beskuet dyr på dyr-statuen i noen timer, så fant jeg denne butikken, brukte opp alle pengene mine og dro tilbake til treffet.
Så drakk jeg mer Techno Beer, mer fernet, og tok dette bildet.
Og så dro vi hjem igjen til Norge. Dette bildet forteller faktisk frihet. både for meg, som endelig skulle få slappe av (noe jeg overhodet ikke har gjort) og for dere som slipper å lese mer om Halvor på ferie.
Jeg setter pris på at dere følger med – men jeg håper dere vet å begrense dere selv, og husker å møte venner og spise og sånn. Jeg vil ikke være en inspirasjonskilde for noe annet enn å gjøre det totalt motsatt. Hilsen Halvor (meg).
Jeg har fått 4 billetter til Øyafestivalen av DNB for å dele dem ut i en spennende konkurranse som også skal være opplysende – akkurat som i søppelsorteringskonkurransen i Kykelikokos. DNB er stolte sponsorer av Øyafestivalen (og noe delvis stolte sponsorer av meg?) og vil bruke muligheten til å fremme det stadig mer gjeldende debatten rundt unge menneskers (oss) boligsituasjon. BSU-grensen er alt for lav, og selv om man fyller både BSU- og BSU 2.0-kontoen helt opp, så tilsvarer det fortsatt kun en liten del av hva leiligheter i Norge koster.
Jeg har vært med på å fronte BSU-kampen til DNB fra starten, og anbefaler alle som ikke skjønner hva i alle dager jeg snakker om, om å lese seg opp på dette. Skal man flytte hjemmefra (anbefales), så er dette med penger liksom det helt essensielle ved kjøp av bolig. Og nå kan du til og med få billett til Øyafestivalen i samme slengen. Det er herlig. Det blir som å oppleve Kykelikokos om igjen.
Funfact: Jeg ringte til Kykelikokos så mange ganger at Bowler måtte ringe Fattern og be han om å trekke ut ledningen slik at andre også kunne komme til. Neida. joda. Neida. Men Fattern gjorde det alikevel – han var redd jeg skulle bli gal, og det ble jeg også hahahahahah!
Delta i konkurransen ved å finne svaret på dette spørsmålet, og skrive det i kommentarfeltet:
Boligprisene blir stadig mer surrealistiske, og bare siden nyttår har gjennomsnittsleiligheten økt i pris med en betydelig sum. Hvor mye er det faktisk snakk om?
Svaret på dette finner du på DNB sin kampside for bedre BSU HER. Skriv svaret ditt i kommentarfeltet, og husk navn og mail. Og husk, det er fullt lov å komme med sine ytringer om både boligpriser, BSU og Kykelikokos.
——————————————————————————————————————————
Jurien (Jeg og Rambo) har funnet ut at svaret er 154.000 kroner (noe som er helt vanvittig) og at vinnerne for denne gangen er Magga, Lars, Mariell og Runar. MEN ryktene skal ha det til at det KAN komme et par billetter til om jeg klarer å smiske hardt nok med de kjære, søte, elskverdige og herlige menneskene jeg kjenner i DNB. Nå skriver jeg på nytt innlegg som dere andre kan kose dere med innen noen timer. Jeg er glad i dere. DER, jeg sa det!
Roskilde har betydd veldig mye for meg siden jeg var der for første gang i 2008. Det er de ti dagene i året der ingen ting er viktig – kun leve i nuet og gjøre akkurat det jeg føler for. Samtidig har jeg vaklet på gjerdekanten de siste årene, i forhold til om jeg burde gi meg mens leken fortsatt er god. Bølgen av 18-åringer i russeklær blir stadig større, musikken vannes stadig ut, og folk virker mer og mer interessert i å vise frem kostymene de har kjøpt i lekebutikken, i stedet for å “bare være”. Det er de folka som drar på festival for å prøve å være gærne. Men de er ikke gærne i det hele tatt.
“Se på meg – jeg har på meg green man-suit! Jeg går rart og tar på folk. Jeg er morsom!”“Ikke morsommere enn meg – jeg har på meg borat-string og en rar hatt!” “Se, jeg har en kondom på hodet!!!”
I år var jeg veldig nære ved å selge billetten min, men ombestemte meg i siste liten. Da jeg rømte fra Hove til Oslo dagen før, var Roskilde det eneste jeg tenkte på. Jeg visste at jeg måtte komme meg dit for å vaske av meg den psykiske lidelsen jeg hadde pådratt med ved å oppholde meg på Tromøya en hel uke. På bussen mot Oslo ringte jeg til Markus og Johanna (mennesker) og var så heldig at jeg fikk plass i bilen deres, helt fra Oslo til Roskilde i Danmark.
Det var en herlig tur nedover – og i godt selskap. Ikke bare av Markus og Johanna (mennesker), men også av fluen Frank. Frank var med oss helt fra Norge for å imigrere til Danmark og den danske kulturen. Frank har ingen problemer med å sosialisere seg, og få jobb og venner hjemme, så det blir spennende å se hvordan det går med han i Danmark. Han fortalte oss vitser nesten hele veien ned – det var helt umulig å ikke flire (og det på tross av flere groviser).
Vi tok ferge fra Sverige til Danmark. På fergen kjøpte jeg med meg en liter med sprit.
Så var vi endelig fremme – et døgn før åpningen. Jeg hadde kjøpt inngangsbooking ved en annen inngang enn Markus og Johanna (mennesker), så jeg måtte henge i køen alene. Heldigvis hadde jeg med meg en liter med sprit. Dette bildet fant jeg på internett.
Åpningsdagen var helt forferdelig (det er den nesten alltid). Jeg våknet 11 timer før campingen skulle åpne, med en vond smak av misbruk i munnen. I løpet av disse 11 timene var det umulig for meg å gå på do, spise eller drikke. Dermed gjorde jeg ingen av delene, noe som logisk sett går helt fint, men det tærer veldig på kroppen når du står utendørs i 30 grader.
Jeg har generelt veldig lite til overs for å stå 11 timer i kø, og fant ut at jeg måtte bruke tiden litt produktivt. Men etter å ha funnet ut at det dessverre ikke passer å pelle seg på tissen når man står i kø bestemte jeg meg heller for å skrive sms til Oma (mormor) og formulerte en hyggelig melding.
Den første dagen på Roskilde er som sagt alltid tung, og etter at alle hadde løpt inn og kranglet til seg en teltplass, så oppdaget jeg det verst tenkelige idet jeg var ute for å kjøpe mer alkohol. Kan ikke alle dere som har vært- og skal være russ bare forstå dette med det samme: Russeklær benyttes KUN når man er russ. Aldri ellers. Det er totalt uakseptabelt å spre slik ukultur offentlig, med mindre det er duket for denne ukulturen (og du er i Norge, helst bortgjemt i skogen et eller annet sted).
Heldigvis ble jeg litt glad igjen da jeg gikk forbi bensinstasjonen rett utenfor campingområdet, og kunne konstatere at den søte bensinpumpen spilte dataspill med seg selv. Jeg har sansen for slike bensinpumper. De har så mye mer sjarm enn de sure “voksne” pumpene som bare vil se på nyheter og diskutere politikk.
Med teltplass og alkohol i boks kunne festivalen endelig begynne for min del. Her hilser jeg på fjorårets vinner av DM i luftgitar. Det kan umulig være mye penger å hente i luftgitar-bransjen, med tanke på at han skulle ha tomgodset vårt i betaling for bildet.
Årets viktigste Roskide-begivenhet: Ditte. Dere leste riktig. Ditte, hun som står bak meg til høyre, og jeg fikk et veldig spesielt forhold. Det hele begynte da jeg skulle kjøpe øl, og det var hun som serverte meg den. Jeg var solgt. Ditte ville dessverre ikke fortelle meg hva hun heter, men jeg har laget en fanklubb på facebook, og håper at jeg på den måten kan nå frem til Ditte slik at hun forstår at jeg ikke er helt sprø. Bli med i fanklubben HER.
Vi hadde gode dager på Roskilde, selv om jeg merket at kroppen begynte å få nok. Her har vi huket tak i noen ekle dansker som luktet klamydia. Vi skulle bare ta bilde med dem, men jeg husker ikke hvorfor.
Første konsertdag rakk jeg å se The Cure og Araabmuzik. Jeg klarte på dette tidspunktet nesten ikke å bevege meg lenger. Andre konsertdag fant jeg ut at jeg måtte komme meg hjem igjen. Jeg orket ikke mer. Markus og Johanna (mennesker) var enige. 6. juli 2012 rømte vi Roskilde-festivalen. Dere kan godt si at jeg pinglet ut, men jeg har kjørt et løp siden i våres som dere ikke kan forespeile dere en gang – og konsertene er uansett det kjedeligste med Roskilde (selv om jeg skikkelig gjerne ville se Gossip). Løpet var forsåvidt ikke over, selv om jeg rømte fra festivalen som har holdt hjernen min stabil de siste 5 årene. To dager etter at jeg var kommet hjem, så dro jeg videre. Til Tyskland med Oma.
Jeg kommer tilbake til det.
Og selv om jeg ligger flere uker etter skjema med hjemmesideoppdateringen (hjalmaring), så kan jeg si så mangt som at jeg har holdt meg innendørs helt siden jeg kom hjem fra Tyskland, og har på ingen som helst måte gjort noe som hadde vært interessant for noen å få med seg. DER! Jeg sa det! Jeg er en einstøing.
Denne dagen kom brått på, uansett hvor forberedt man var. Den ekle følelsen i kroppen, klumpen i halsen, stillheten. Jeg kjenner det på kroppen i dag – som for ett år siden. Jeg husker det som om det var i går, men det føles som om det er 5 år siden. En 365 dagers lang nyhetsstorm, toppet av en lang og krevende rettsak har fått mellomrommet fra i fjor til i dag til å virke lenger enn ett år.
Personlig tenker jeg på 22.7 hele tiden. For hvert ord jeg skriver. For hvert ord jeg sier. I Oslo står høyblokka tildekket som et evigvarende byggeprosjekt som påminner om det som skjedde. 22.7 har lært meg å tenke på hvordan andre har det, i en langt større grad enn før. Jeg har fått en enda større kjærlighet til menneskene rundt meg, ikke bare i Oslo, men over hele kloden. Jeg har blitt – om det var mulig – enda mer sentimental. Jeg stopper opp bare jeg ser en måke, beskuer den, og priser den for å være den fantastiske skapningen den er. Jeg har også fått øynene opp for de utstøtte – som romfolket. Tidligere var jeg blant de som lot meg plage av disse menneskene, men nå har jeg forstått hvilken elendighet de lever i – både hjemme i Romania – og i (“verdens beste land å bo i”) Norge.
Vi må ikke glemme menneskeverden. Den skal komme først – uansett.
Det har skjedd mye i løpet av det siste året, og Norges befolkning har blitt tvunget til å utvikle seg – til forergrelse for noen, men forhåpentligvis vil også de vokse opp en dag. Norge skal ikke bestå av en innavlet gruppe mennesker som isolerer seg bak en mur av hat og fremmedfrykt – oppe i et lite hjørnet på atlaset. Mitt Norge skal være i samhold med resten av verden, med ønske om å hjelpe, forbedre og dele kunnskap og kjærlighet.
ABB vil jeg ikke bry meg om. Han er faktisk svært lite i tankene mine når jeg tenker på 22.7. Jeg føler at han har skapt en greie, som han ikke selv er en del av. Han er på utsiden av boblen (eller er han den eneste som er inni?). Han kan sitte der for seg selv, bak den låste døra på Ila, og pirke seg på tissen med plastikkbestikket sitt. Samtidig, så klarer jeg ikke å ikke synes synd på han. Han er så stakkarslig at det gjør vondt. Men ikke vondere enn smerten han påførte landet vårt, den patetiske lille dritten.
I fjor malte jeg og kompisen min Tomas denne piecen for å minnes de som døde 22. juli 2011. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dem, og familiene deres.
I går tilbragte jeg mesteparten av dagen med Manbir, som jeg ble kjent med i fjor. Money (alle kaller Manbir for Money) er mannen bak alle #OsLove-stickerne du garantert la merke til i fjor. Klistremerkene kostet han mange tusen kroner – men for Manbir var det en helt naturlig måte å reagere på etter den fatale dagen. I år har han klart å samle inn penger nok til å trykke opp 1000 t-skjorter med det samme motivet, som han i dag skal dele ut på rådhusplassen i forkant av minnekonserten. Lik DENNE facebook-siden for mer info om dette – og for å spre et god budskap videre.
Jeg ønsker alle en god markering av denne vonde dagen. Ta vare på de rundt deg – og se de som sliter.
