Jeg har så fantastisk lite å drive med. Eller… Jeg har ganske mye å drive med, men får meg aldri til å gjøre det. Egentlig burde jeg ikke klage, but hey! Er ikke det et av privilegiene til oss nordmenn, da? Her er et eksempel fra tidligere denne uka. Det er ingen kontroll på hva som skjer i denne filmen. Jeg vet ikke hva jeg har laget selv engang. Noen ganger tror jeg at jeg er syk. Veldig. I hodet.
Kjære kongen av Briskeby.
Du som er så sterk, pen og kul. Vet du hvordan man kan ha en bra helg i Oslo uten penger? Vi har ikke femti kroner, det er ikke nok til en ti pakk en gang. Livet er hardt.
Noen som har noen tips til hvordan man kan få seg en bra helg i Oslo uten penger, eller? Jeg er nemlig helt blank selv, og skyter meg selv om ikke jeg oppnår noe gøy snart…
Jeg fikk en ønskemail i går, så vi starter dagens innlegg med å gratulere en heldig frøken som heter inGa med dagen, dere. Jeg vet ikke helt hvorfor hun skriver navnet sitt med stor bokstav midt i navnet, men det er en kreativ måte å holde seg litt original på. Klapp på skulderen for det, og high-five for at hun får en videre strålende dag. “Gratulerer med dagen, inGa!”.
SPECIALS-GHOST TOWN
I dag brå-våknet jeg av vekkeklokka. Det gjør jeg jo for så vidt hver morgen, men denne gangen hadde jeg stilt den på 03:45. Jeg vet ikke hvor mye erfaring dere har med å stå opp på samme tidspunkt som bestemoren min, men jeg kan garantere for at det ikke spesielt behagelig.
Grunnen til denne unødvendige hjerneforstyrrelsen var at jeg for noen dager siden lovet meg bort som statist i en reklamefilm for McDonalds. Eller. De kalte det for statist da. Selv liker jeg ordet skuespillerassistentmedarbeider bedre. Dessuten så skulle jeg jo få penger for jobben.
Ps: Dette er gamle bilder. Jeg har ingen penger lenger.
Jeg dusjet, spiste og brukte blackmetal-musikk for å komme ut av komatilstanden. Hele situasjonen virket urealistisk og jeg skjønte vel egentlig ikke at jeg var våken før jeg tydelig kunne høre naboene mine vente på heisen utenfor døra. De hadde akkurat kommet hjem fra byen.
Før jeg dro, så pakket jeg Rambo inn i dyna- og forsikret han om at jeg snart skulle komme tilbake.
Jeg forsvant ut døra i fem-tiden. Det var så kaldt ute at fingrene mine nesten knakk. Vinden ulte som en sulten ulv, og på veien ned mot bussen møtte jeg minst tre avisbud, to søppelbiler og en kanin. Ved nærmere ettertanke, så møtte jeg nok ingen kanin, men det hadde vært ganske kult om jeg gjorde det.
Det var første gang i mitt liv at jeg har ventet på nattbussen for å komme meg på jobb.
Jeg tror jeg var den eneste nordmannen på bussen, sammen med minst ti afrikanere med vaske-uniformer og to svenske løkka-hipstere i posten-uniformer. Jeg elsker prototyper. Alle sov, mens jeg tok bilder av meg selv. Det MÅ være en diagnose for akkurat dette.
Jeg trodde jeg skulle dø av kulde, og var minutter fra å legge meg i en grøft for å slappe av litt. Heldigvis hadde McDonalds skiltet veien helt frem til døra. Jeg følte meg nesten som Kaspar, Melkior og Baltasar, bare at de skulle finne Jesus, da. Og jeg skulle finne McDonalds. Litt usikker på om McDonalds gjør det rett i å reklamere for iskrem i november. Selv hadde jeg mest lyst til å bade i nykokt kaffe.
Så kom jeg meg endelig frem.
Det skjer egentlig ikke så mye spennende som statist. Eller. Det er spennende om du synes det er gøy å spise hamburger i ti timer, snakke uten lyd og prate med gærninger som tror de blir kjente skuespillere av å gå rundt i en blurry bakgrunn som ingen ser.
Selv brukte jeg mesteparten av tiden til å ta bilder av meg selv bak en gravemaskin på utsiden…
Ti timer- og tjue hamburgere senere, så kom jeg meg endelig hjem igjen. Jeg har aldri følt meg verre, men det gjør ingenting.
Da har jeg gjort et forsøk på å endre designet. Jeg er ikke helt fornøyd enda, men jeg tror vi kan si takk til det gamle.
“Takk, gamle design! Du var ålreit, og om vi ikke sees igjen her, så møtes vi kanskje i designhimmelen!”
Jeg lurer på hvordan jeg kan få det fine bakgrunnsbildet, der hvor jeg kliner med meg selv, til å ikke ligge under hverandre hundre ganger. Enten vil jeg ha det helt svart, ellers vil jeg ha flere andre bilder i samme sjanger. Dem har jeg nemlig ganske mange av. Bombe. Tips til flere steder å putte inn bilder av meg tas imot med takk.
Velg livet. Velg en jobb. Velg en karriere. Velg en familie. Velg en jævla stor tv. Velg vaskemaskiner, biler, cd-spillere og elektriske boksåpnere. Velg god helse, lavt kolesterol og tannforsikring. Velg boliglån med fast rente. Velg din første hybel. Velg dine venner. Velg fritidsklær og matchende kofferter. Velg møbler på avbetaling i en rekke jævla stoffer. Velg å gjøre alt selv, for så å lure på hvem du er søndag morgen. Velg å sitte i sofaen å se sinnssløvende, lystdrepende gameshows på tv’en, mens du stapper jævla junkfood inn i munnen. Velg å råtne bort i enden av det hele, i et elendig hjem, uten noe annet enn forlegenhet til de egoistiske, fucked-up drittungene du har produsert for å erstatte deg selv.
Sannheten er at jeg er en dårlig person, men det skal endre seg. Jeg skal endre meg. Dette er siste gang. Jeg skal vaske opp, og så går jeg videre. Jeg skal velge livet. Jeg ser frem til det allerede. Jeg skal bli akkurat som deg. Jobb, familie og jævla stor tv. Vaskemaskin, bil, cd-spiller- og elektrisk boksåpner. God helse, lavt kolesterol, tannforsikring, boliglån, hybel, fritidsklær, kofferter, møbler, gjør det selv, gameshows, junkfood, barn, turer i parken, ni til fem, god i golf, vaske bilen, valg av gensere, familie-jul, indeksregulert pensjon, skattefritak, renske takrenner, klare seg selv, se fremover,
Jeg er blakk om dagen, og har ryddet leiligheten min for litt gammelt rusk i håp om å auksjonere det bort til dere; mine kjære lesere, som bruker opptil flere minutter om dagen på meg. Helt utrolig. Jeg er nesten som en tyv! Kanskje jeg skal STJELE noen av dere! Grr!
En flaske med Halvors urin. Flasken stammer fra Hamar og Lillehammer bryggeri. Har tidligere inneholdt julebrus, som Halvor selv har konsumert. Urinen er av typen “søndagsurin” og inneholder antageligvis rundt 15,5 % alkohol. Pris: Vi starter på sytti kroner. Det er billigere enn en flaske vin.
Gjenstand nr. 2:
Støvbørste. Har vært i flittig bruk MINST èn gang. Pris: Hundre kroner. Ps: Jeg har forsøkt å parre meg med den.
Gjenstand nr. 3:
Kattehår. Jeg har ingen god forklaring på hvorfor jeg samler på Rambo sine kattehår, men jeg er villig til å kvitte meg med dem for en liten slant. Kan for eksempel brukes som brystvarmer på innsiden av bh’en. Pris: Vi starter på hundre kroner per gram. Dette er kvalitetspels!
Gjenstand nr. 4:
Et nydelig stykke kunst, laget av… Halvor. Pris: Jeg skal ha minst èn million. Husk at verdien på kunst øker når kunstneren dør. Med min levestil, så kommer nok dette til å lønne seg i nær fremtid.
Gjenstand nr. 5:
Gamle fjernkontroller- og mobiler. Fjernkontrollene var universale, men du er avhengig av å ha gammel bilderørs-tv for å bruke dem. Mobilene virker ikke lenger, men de kan repareres. Ps: Jeg har alltid tatt mye bilder av tissen min. Pris: Fjernkontrollene starter på hundre kroner per stykk. Mobilene starter på tusen kroner stykket, og med det følger alle rettigheter av eventuelt innhold.
Gjenstand nr. 6:
Jeg eier en rekke elektriske gjenstander som jeg ikke vet hva brukes til. Jeg oppbevarer dem kun som en motbølge til samlingen min med Desperate Housewifes. Pris: Gratis ved henting, men en god klem mottas med takk.
Gjenstand nr. 7:
Min eldste underbukse. Mottatt til stor overraskelse en julaften for to år siden. Har vitnet både godt- og vondt, men har alltid gjort jobben sin. Kan selges uvasket etter ønske. Pris: Vi starter på tusen kroner. Husk at dette er utstillingsgjenstand! Jeg vil ikke anbefale noen å bruke dem.
Gjenstand nr. 8:
Jakken til Lars Tangen. Han glemte den igjen hos meg i sommer. Pris: Hvor høyt opp på kjendis-stigen er Lars? Skal vi si tusen kroner per bokstav nærmere A?
Gjenstand nr. 9:
Jeg har et kott som er fullt av dritt. Jeg har aldri ryddet der, og ved en kjapp gjennomgang så fant jeg disse tingene. De har alltid vært der, og jeg har aldri skjønt hva man skal bruke dem til. Pris: Vi starter på femhundre kroner for begge. Jeg er sikker på at deres unge- kreative hjerner finner et passende bruksområde.
Gjenstand nr. 10:
Min defekte vekt. Jeg har ingen anelse om hva man kan bruke den til. Den viser et mye høyere tall enn hva som er riktig, også har den ligget ved baderoms-sluket i to år. Jeg vasker selvsagt aldri badet, og hadde kloakk på fingrene etter å ha tatt i den. Pris: Tross både feilinformering og bæsj, så ønsker jeg faktisk femhundre kroner. Jeg kan ikke begrunne hvorfor jeg skal ha dobbel pris av det den kostet som ny, men om jeg får solgt den, så er det så sykt verdt det for min egen del. Antar at alle kan være enige om det!
Nei, jeg skal ikke selge Charlie. Derimot, så ønsker jeg å dele han med dere! For en liten sum, så klart. Charlie er i en afrikansk imigrant- og lecablokk i sin beste alder. Utsatt for lemlestelse i gamlelandet, men det setter ingen stopper for humøret! Charlie er ekstremt smart, men han sier ikke så mye. Pris: Vi starter på totusen for èn uke. Tretusen for to. Man trenger to uker for å bli ordentlig kjent med Charlie, så det anbefales.
Gjenstand nr. 12:
Denne ødelagte og skadedyr-utsatte hjelmen fant jeg på Metallica-konsert for noen år siden. Den måtte selvfølgelig bli med hjem, og siden den gang har jeg brukt den ved en rekke anledninger. Hovedsakelig vorspiel og nachspiel. Alle ler når Halvor drar frem hjelmen! Vel, nå er Halvor blakk, og hjelmen blir lagt ut for salg til et annet lystig lag. Pris: Jeg tror vi prøver oss på tusen kroner, jeg. For partyhjelmen. Hører jeg tusen kroner?
Gjenstand nr. 13:
Jeg kommer meg vel ikke unna, og selger meg selv til høystbydende. Jeg ligner på en kosovoalbaner, men du kan kalle meg en polakk i forkledning. Snekre, operere, lage mat, vaske, massere, diskutere, feste, sove, spoone… Jeg gjør hva som helst for penger. Pris: Høystbydende, men la oss sette en minstepris på hundre kroner- og en snickers, sånn for verdihetens skyld. For dere som ønsker å leie, så finnes det selvsagt en prisliste HER.
Da erklærer jeg auksjonen for åpnet, og ser frem til å endelig ha penger til annen mat enn cheeseburger på McDonalds. Lykke til!
– Jeg driver å fikser på design og lignende på hjemmesiden min (som jeg oppdaterer dritofte) nå. Blant annet, så prøver jeg å kategorisere opp alle innleggene mine, slik at det blir litt enklere å finne frem til for eksempel videoblogger. Jeg har på tidspunktet publisert 390 innlegg, lastet opp 3000 bilder og fått 6200 kommentarer. Jeg lurer veldig på hvordan jeg skal gjøre det designmessig. Det er fristende å gjøre bakgrunnen lys, og ha mørk tekst. Litt for å gjøre det mulig å lese uten å dytte hodet helt inn til skjermen, men mest fordi det ikke hjelper så mye for vinterdepresjonene å stirre inn i en svart skjerm.
Ødelegger jeg hjemmesiden ved å invertere fargene? Har dere idèer til kategorier, eller andre ønskede spalter? Gi meg litt input og tips. Jeg har knapt nok peiling på hvordan man logger seg inn på facebook, liksom.
– Ellers, så kommer det til å bli litt reklame-stasj her. Ikke fordi jeg er en sell-out, trendy rosablogger, men fordi jeg er en blakk student, som bruker all tiden min på å skrive unødvendige ting på en fordummende hjemmeside. Fra nå av, så er altså regelen å alltid trykke på filmene til høyre. Dere trenger ikke å se dem ferdig en gang. Da får jeg (kanskje) litt penger til for eksempel strøm, slik at jeg ikke dør i løpet av vinteren. Dere vil vel ikke at jeg skal dø, vel? Eller? …
Eksempel på hvordan filmene ser ut. Hint: Trykk på den. OK? Takk.. // <![CDATA[
// ]]>
– Er du- eller kjenner du noen som er russ til neste år? Sjekk ut DENNE facebook-siden, og send en mail. Det lukter former- og farger, fest og sosialt samvær.
– Jeg har begynt å laste opp stæsj på den ene blogspot-profilen min. Planen er å laste opp alle filmene mine og alle bildene jeg tar. Minst mulig tekst. Smart for dere som ikke gidder å lese uansett. Synd dere ikke fikk det med dere. Sjekk ut bloggen HER. Den er ikke ferdig enda. Jeg mangler et drøss med filmer, og hundrevis av bilder.
Så håper jeg dere som har giddi å lese innlegget (og trykke på filmene, så klart) ikke ble skuffet over fredagens innlegg. Hodet mitt har fått en kreativ lås, og det lille jeg greier å presse ut må nesten prioriteres på skole. Jeg skylder på mørket, og tilgjengeligheten på øl. Nå har jeg rømt til Asker for å løsne opp hjernen. Jeg tror jeg har fått sånn knute, vett. Hjerneknute!
La meg starte med å si at jeg har endelig fått sendt avgårde den gamle singleten min. STINE var den “heldige” utvalgte, selv om jeg vet at jeg lovet den bort til hundre andre også. Jeg er et rotehue, men hey! Jeg kan godt sende dere brev uansett, jeg! Send meg adressa di på mail, så kanskje du får en overraskelse i posten. Jeg har ikke bedre ting å bedrive tiden min til uansett. Eller. Jo, det har jeg, men det er mye morsommere å sende brev. Akkurat som i gamledager, da man fikk brevvenner via Tom og Jerry bladet.
I går skulle jeg egentlig skrive et filmmanus. Lekse fra øverste hold, og alt skal være ferdig til i morgen. Jeg hadde slitt med manuset i en uke allerede, og tenkte at det ville gå litt raskere i svingene om jeg bare tok meg litt vin. Dessuten skulle jeg jo på konsert samme kveld, så det ville jo vært en super måte og kombinere vors- og lekser samtidig.
Så det ble vin, da. Henger ikke vinposen min fint?
Det ble brått ganske mye vin, og ganske lite manus. Deretter stakk jeg og Christian på byen, og fikk med oss Ill Bill, uteøl, partytrikken og en del “free stash”.
Jeg fortsetter dagen med ny dose emo. Fikk nettopp DENNE linken tilsendt av Erikke. Følte meg truffet.
Jeg startet dagen med å lese meg selv så godt jeg kunne. Lagde VIDEO, og ransaket hjernen min. Jeg kom (som vanlig) frem til at jeg er en tiltaksløs egoist, som misbruker evnene mine ved å ikke bruke dem. Jeg var min egen psykolog, og ut i fra det skulle jeg få inspirasjon til å få mest mulig ut av dagen.
Det funket ikke.
Etter å ha blitt ti ganger mer depressiv av brainstormingen min, så surret jeg bare rundt i leiligheten min i fire timer. Jeg burde ha ryddet, men det eneste jeg oppnådde på disse fire timene var et usedvanlig dårlig forsøk på å barbere meg. Nei, ikke skjegget. Skrittet. Og dermed ble dagen min, som allerede hadde et dårlig utgangspunkt, enda dårligere. Det klør, og jeg skjønner fortsatt ikke hvor jeg fikk ideen fra. Som om jeg vet hvor noen av ideene mine kommer fra, liksom.
Klokka fire kom jeg meg endelig ut døra, og jeg merket med en gang hvor smart det var å drøye til det var blitt mørkt. Først dro jeg på posten. Sendte en pakke og hentet en pakke. Så tok jeg trikken til sentrum. Jeg burde dratt hjem for å jobbe med skoleoppgaven som skal være ferdig i morgen, men jeg orket ikke tanken på å sette meg tilbake i datastolen, uten å gjøre noe.
Satt på trikken i rushtrafikken, selvfølgelig. Ingenting er som en trikketur, med stilongs- og boblejakke, hvor alle passasjerene klør deg i skrittet samtidig. Vel, akkurat denne gangen var det greit, for jeg hadde ikke sjans til å klø meg i skrittet selv. Så hoppet jeg av på Oslo s, og satt meg på en benk for å tenke ut hva jeg ville gjøre. Jeg kom selvsagt ikke på noe som helst, og stakk hjem igjen. På veien kjøpte jeg meg to tuber med kaviar. Vet ikke helt hvorfor, men det kostet bare ti kroner per tube.
Jeg kom hjem, kastet kaviaren, og satt meg i datastolen. Facebook. Twitter. Blogg. Disse tre tingene tar kverken på meg. Men jeg skylder på vinteren. Mørket smitter over på hjernen min, og danner en slags dødsdemon som ikke ser positivitet i noe som helst. Den fordummer meg, og gjør meg likegyldig til alt. Også meg selv. Jeg prøver desperat å gjøre noe positivt, men alt blir omvandlet til dritt. Som et tog fullt av råtne lik som sprer pest og helvete langs hele strekningen fra den sorte, kalde fasadebyen Oslo, og rett inn i hjertet mitt, som for så vidt ikke var så mye å skryte av fra før av.
Jeg skulle til å slå meg selv i hodet med en stekepanne. Litt som et desperat- siste forsøk på å klekke ut noen positive ideer, men mest for å kunne sove litt fortere. Jeg rakk det desverre ikke, da den stygge telefonen min begynte å spille av sin polyfoniske verson av Ace of Spades.
Det var en kompis som ringte, og lata som han jobbet i rfsu. Han ville kjøpe annonseplass hos meg, og selv om jeg stusset over at vennen min plutselig hadde nytt navn- og ny jobb, så beit jeg rett på. Han fikk lattersammenbrudd, mens jeg ransaket kåken etter skarpe gjenstander. Jeg skylder på rfsu. De burde jo uansett ha ringt meg for lenge siden, og tilbudt meg penger. Kanskje dem til- og med kunne lært meg hvordan man barberer seg i skrævet, sånn i tilfelle jeg skulle få den idiotiske ideen igjen.
Jeg gir opp. Jeg gir hjernen min en ny sjanse i morgen, men i dag, så gir jeg opp. Resten av kvelden, så skal jeg sitte helt stille, høre på filmmusikken til Der Untergang, og klappe katten. Rambo liker ikke å sitte på fanget, og han liker ikke å bli klappet. Men det er ikke så farlig. Så lenge jeg FØLER at jeg gjør noe godt, så sier egoisten i meg at det er greit. Dermed kan også jeg få en ekstremt liten- men livsviktig følelse av positivitet.
Jeg bruker dagene mine på piss. Jeg oppnår ingenting, bryr meg lite og klager til alle. Jeg føler at utviklingen stanser, og at alle andre opplever mye mer enn meg. Så tenker jeg at jeg ikke har tid, men det har jeg jo. Det er jo bare å fjerne seks timer fra facebook-budsjettet mitt. Dette er jo ingen bombe for noen, men det er litt kjedelig når jeg egentlig har ganske mange forpliktelser.
Lekser, rydde leiligheten, stelle katten, besøke familien, jobbe, spise, SOVE, betale regninger, bli rik, dra på kunstmuseum, slå jenter og spytte på tiggere.
Det er en rekke viktige gjøremål, og et normalt- oppegående menneske burde faktisk få til alt dette på ÈN dag. Det er mulig. Men jeg bare orker ikke… Akkurat som nå! Jeg skulle jo egentlig stå opp klokken 07 i dag. Dratt på skolen, og sånn… Men jeg sitter her, i stedet. Det er trygt hjemme. Iskaldt, men trygt.
Jeg har lyst til å oppnå mer, men det er ikke så lett. Tiltaket river meg i nakkehåra, og sparker meg i leggen. Jeg kommer meg ikke videre. Jeg har store ambisjoner for livet mitt, men orker ikke å jobbe for dem. Det er så slitsomt.
Jeg har lyst til å HA billappen, men jeg har ikke lyst til å TA den. Jeg har lyst til å bli rik, men orker ikke å jobbe meg fortjent til det. Jeg har lyst på en gigantisk toppleilighet, men klarer ikke å ta vare på den lille jeg har nå engang. Jeg har lyst til å vinne i lotto, men gidder ikke å spille. Også har jeg lyst på en som kan kile meg i håret gjennom vinterendepresjonen, men jeg greier ikke å forholde meg til andre på den måten lenger.
Jeg har lært meg å sette egoet mitt først, men nå har jeg klart å putte det foran meg selv. Livet inneholder en rekke valg, og det er akkurat slik jeg pleier å løser dem. Jeg gidder ikke, orker ikke, glemmer og driter i det…
Så setter jeg meg ned, og lager meg en totalt meningsløs video i stedet.
Selv om dette innlegget allerede har vært med på å senke livskvalitetene mine for denne dagen ytterligere, så har det også fungert som et spark i ræva. Nå skal jeg spise, rydde litt, klappe katten og hente skolebøker i posten. Kanskje jeg får en dag, med antydning til verdighet, alikevel!?
Hvem drømmer ikke om en dame som faktisk LIKER å vaske gulv, stryke klær og lage mat?
Vel, jeg har henne. Hun heter Oma, og står for en viktig fjerdedel av min eksistense. Dessuten, så er hun den eneste i familien som har kustus på meg. Oma vasker leiligheten min nesten hver uke nå. Og hver uke, så trenger den faktisk en vask. Det er egentlig rart hvordan en mann- som bare sitter på facebook hele dagen- kan skitne til en leilighet så mye. Men tro meg… Det skjer.
Jeg er glad i Oma. Hun er snill, og gjør alt hun kan for å hjelpe meg med ting. Jeg sier at jeg ikke trenger hjelp, men begge vet at det er løgn. Jeg er en fem år gammel gutt, i en tjueto år gammel kropp.
