Jeg kom nettopp over noen filmer på YouTube som jeg har både medvirket og produsert – for snart ti år siden! En av de gamle vennene mine fra Asker, rapperen Teori, lagde en låt som het “Løp For Livet” og jeg lagde musikkvideo for den. På en konsert noen dager senere ble jeg med opp og sprayet graffiti på scenen for å supplere budskapet i låta. Budskapet i seg selv er ganske direkte. Vi var ikke så glad i politiet på den tiden, hehe
Funfact: Ja, det er jeg som pisser i trappa, og tøffer meg i bakgrunnen uten å kunne rytmen til låta. Musikkvideoen ble filmet med Fatterns handycam, og klippet i Pinnacle Studio. Jeg grøsser bare av tanken på å klippe film i det drittprogrammet igjen. Jeg husker at det kræsjet hundre ganger mens jeg klippet musikkvideoen. Ikke at det er grunnen til at musikkvideoen ikke akkurat er Ray Kay, altså. Den er et tydelig resultat av 16 år gamle gutter som har bestemt seg for å lage gangstermusikk på gutterommet. Passe kleint, men samtidig litt nostalgisk. Jeg liker selv at låta ikke blir ferdig. Jeg husker at jeg ikke gadd mer fordi programmet kræsjet hele tiden, så jeg måtte bare si meg ferdig midt i.
Hør i starten. Da kaller Teori meg for “the real king H”. #humor. Jeg husker da jeg gikk ned fra scenen, og oppdaget de fem politibetjentene som hadde sett hele showet. De syntes ikke låta og scenekunsten min var like fint, dessverre.
Jeg har hatt lillebroren min, Ruben, på besøk i helgen. Jeg har begrenset med erfaring med niåringer – og måtte være litt kreativ for å finne ut hva vi skulle gjøre sammen mens han var her. Vi endte opp med å male graffiti, vi.
Pay2 stilte selvsagt opp for å male med han. For å sitere ordrett hva Graffiti- og breakdancelegenden sa om lillebroren min: «Han er nok Norges mest potensielle “king” akkurat nå. Jeg gir Ruben to år, så vil vi se store utskiftninger i det norske graffitihierarkiet. Jeg vil være med å male med han nå i starten slik at jeg kan vinne tillit, og etterhvert ta han med inn i COD crew.»
Her er min piece. Jeg ble egentlig fornøyd med den, men så fikk jeg se sluttresultatet av Ruben sin piece, og da syntes jeg ikke at min egen var noe særlig kul lenger.
Her er Ruben sin piece. Fargekombinasjonen, den kreative bruken av refleksoransj, de livaktige boblene, de kreative overgangene. Jeg mener at dette er profesjon, og et klart budskap om en ny æra innenfor den norske graffitiscenen. Jeg er stolt som får følge med på lillebroren min fra første rad.
Storebror og lillebror. Vi har hatt en kul helg. Spist godteri for mange hundre kroner og vært våkne til TO OM NATTA!!! Hva blir det neste, liksom.. At vi flytter inn på Blitz?
Funfact: Dette er ikke første gangen jeg hjelper niåringer med å male graffiti – ei heller første gangen jeg filmer det, og legger det ut på YouTube. Det er visst i ferd med å bli “greia mi” det her. I filmen nedenfor er det – hold deg fast – lillebroren til typen til storesøsteren til eksen min som sprayer sin første piece på plater utenfor det gamle huset mitt i Asker. Filmen er fra 2006.
Hva synes du? Jeg mener vi står overfor neste generasjons store kunstnere her. Da tenker jeg selvsagt spesielt på Ruben, som viser en unik interesse for faget. Dersom noen vil kjøpe bilder av han kan jeg (manager) kontaktes på mail. Startpris ligger på … 5000 kroner. Nei, 50 000 kroner!!! Det er en rimelig investering.
I fjor skrev jeg innlegget BEINRANGEL, i sjølvannet av den pinlige debatten rundt Fotballfrøkens Instagrambilde. Jeg skrev om hvordan det er å en tynn mann i ett samfunn som ser på tynne mennesker som syke. Så ble jeg oppringt av NRK Puls som ville gjøre en greie på det. Resultatet av det kan dere se her. Fra nå av ser jeg helst at dere kaller meg for Metaforkongen. På forhånd takk.
PS: Hvis dere ikke vil kalle meg Metaforkongen kan dere alternativt kalle meg Mr. Swag, for jeg har så voldsomt med swag om dagen. Ok? Takk. På forhånd takk. Takk på forhånd. Jeg elsker dere. (Seriøst, jeg elsker dere. Jeg vil gifte meg og lage barn med dere.)
Dette er i all hovedsak ikke et ønske om politisk debatt, men et pek til vanvittig irriterende individer som Sandra Borch. Jeg forstår ikke hvordan noen mennesker orker å bli kollektivt mislikt bare fordi man på død og liv nekter å lukke munnen, tenke seg om to ganger og holde dritten for seg selv. Uttrykket «all pr er god pr» er jo tross alt, som alle vet, ikke annet enn en svært god practical joke som har hjulpet samfunnet vårt med å støte ut drittfolk gjennom tusenvis av år.
Sandra Borch er høyt på lista mi over mennesker jeg ikke har noe særlig til overs for, fordi hun er en både masete og elendig politiker, men kanskje mest fordi hun er særdeles oppmerksomhetssyk og bruker enhver mulighet til å få spalteplass – dette være seg gjentagende provokasjoner, flaterende bimbofotograferinger eller sutring om at hun føler seg mobbet av folk som av en eller annen grunn kritiserer henne for å være helt jævlig. Lol. Og mediene elsker jo slike oppmerksomhetssyke, skamløse mennesker. Vær en idiot – få komme i avisen slik at andre kan le av deg. #win
Men lufta går jo etterhvert ut av ballongen, og nå er det jo en stund siden vi så noe til Sandra Borch sist. Kanskje gikk journalistene personlig lei av maset hennes? Heldigvis har Sandra alltid et ess i ermet når det kommer til medieprofilering – og når avisene går lei av henne og det lille dustepartiet hennes som hele landet peker og ler av, så vet hun at det er på tide å bruke dette; nemlig ulven. Hadde det ikke vært for ulven hadde aldri noen brydd som om denne plagsomme figuren som minner mer om en blanding av Lille My og Charter-Svein på fylla, enn en ambisiøs og troverdig politiker med spennende utsikter. Tja, om du ser bort fra den snorkfremkallende krangelen internt i tøysepartiet hennes.
Nå har altså da Sandra Borch vært ute igjen, og tøffet seg for journalistene med en ulvepelskåpe. Hun sier selv at det er for å provosere (NO SHIT!) og med nettavisene på saken biter landets mange ulveforkjempere på kroken og lar seg provosere i kommentarfelt og på Facebook. Det er selvsagt bra at folk flest vet hvor de skal og bør stå i denne pinlige debatten, men det er kjipt at dyrenes kamp skal kjempes på bakgrunn av oppmerksomhetssjuke drittfolk som Sandra Borch – folk som spiller en like givende rolle i samfunnet som prevensjonsmidler i forplantningsprosessen. Sandra Borch vil nemlig aldri være en trussel fordi hun er totalt utroverdig som noe annet enn en slitt poster for eget eksponeringsbehov. Vi må derfor lære oss å se forbi hennes rop om oppmerksomhet, og bruke kreftene på de folka som faktisk er i stand til å gjennomføre disse morbide, primitive handlingene som Sandra støtter fordi det kan holde henne kjent i noen uker til. Dessuten ender det sikkert bare med at hun føler seg mobbet igjen, noe som fort gir henne enda noen ukers oppmerksomhet i avisene – noe jeg tror vi er enige om at ingen orker. Dessuten begynner snart Paradise Hotel igjen! Da får vi nye engangskjendiser å engasjere oss i.
Hei, Sandra! Jeg ser hva du gjør, men provokasjonene dine når ikke opp lenger. Dessuten får jeg ikke senterpartietdansen deres ut av hodet mitt – uansett hvor hardt du prøver å overgå den. Den er alt for bra.
PS: Sandra, dette er ikke mobbing. Du ser sikkert på det som mobbing, men det er på tide for deg å forstå at det ikke er andre enn deg selv som kan ta ansvar for at DU oppfører deg som en idiot. En plagsom og dum idiot.
Når du om noen få dager setter deg ned foran TV-skjermen for å heie frem idrettsutøvere, de feigeste av de feige som gladelig slikker Gerhard Heiberg og resten av IOC-gjengen opp etter der hvor ryggen skifter lukt, de som ikke har verken vett eller mot nok til å boikotte Sotsji-OL, utøvere som er feigere enn både Fjordmann og Stein Lillevolden til sammen, da kan det være verdt og tenke over hva du egentlig jubler for i det øyeblikket de norske idrettsutøvere strekker hendene over hodet ved målpassering.
I det øyeblikket du jubler for én seier, jubler du samtidig for de andre tapene. Ikke den andre feige utøveren som kom på sisteplass, men de som har måtte gjort det mulig for feigingene å vinne eller tape.
Du må ikke glemme menneskene som har blitt banket halvt i hjel eller drept, slavearbeiderne, journalister som blir arrestert, politikerne som har “forsvunnet” og de som har måtte få politisk asyl i utlandet på grunn av sin skepsis til Sotsji-OL og all korrupsjonen, eksproprieringen, underslagene truslene og forfølgelse “lekene” har medført. Glem ei innbyggere som har blitt kjeppjaget på grunn av sin legning kun for at den russiske og kommunistiske statsministeren Vladimir Putin skal få oppfylt sine grandiose og sinnssyke ønsker om å arrangere vinter-OL.
Ikke én eneste nordmann som har fått tilbudet om å være OL-deltager har boikottet “lekene” i Sotsji i protest mot sørgeligheten som pågår i og rundt den russiske byen.
Man må derimot følge rekka helt tilbake til Statoil-sjef Helge Lund for å finne en mann som ikke drar. Du tror kanskje mannen som spyr ut penger til den norske idretten lar være å dra fordi han tar sterk avstand fra de russiske begredeligheten? Faktum er at Lund blir hjemme fordi det koster Statoil for mye.
Også sjef i DNB som til vanlig sponser bl.a. Aksel Lund Svindal og alpinlandslaget blir værende i Norge. Årsak: kostnads- og skattehensyn(!). Han sier også til VG at han «håper at det er idrettsgleden som kommer i fokus under OL, og at kontroversene rundt Sotsji ikke vil prege lekene» Man kan tolke det dit hen at han ikke ønsker at det blir satt fokus på homofiles rettigheter, presse- og ytringsfrihet eller innbyggernes ve og vel, men at kjendisene han sponser utenom OL får alle verdens øyne mot seg.
Altså finnes det mennesker som er enda mer kaldhjertet enn de 118 deltagerne som skal “representere” Norge.
For selv om mange mener man ikke skal blande idrett og politikk kan det være greit for Therese Johaug, Silje Norendal, Line Jahr, Tord Asle Gjerdalen, Torstein Horgmo, Mats Zuccarello og Petter Northug å vite at de ikke bare representerer idretten her til lands. Ved å stille opp fremfor å boikotte Sotsji-OL representere dere de nordmennene som mangler “baller” og ikke tar avstand fra umenneskelige behandling av andre mennesker så lenge de selv har det bra. For øvrig beviser dere en gang for alle at dere kun tenker på dere selv samt det faktum at dere kun er opptatt av egen vinning, om det så måtte koste menneskeliv.
Fra venstre: Heidi Weng, Therese Johaug, Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen. Foto: Laiho/NordicFocus.
Om politikk og idrett ikke hører sammen ville aldri OL bli lagt til Sotsji. For Putin handler vinter-OL kun om politikk og penger. Ifølge BBC-dokumentaren “Putins games” er hele Sotsji-OL anslått til å koste 25 billioner dollars. I norske kroner vil det si 25.000.000.000*6! (Matematikken der får du gjøre selv)
Den 2. desember 2013 passerte for øvrig det norske oljefondets størrelse 5 billioner. Ifølge økonomiprofessor Harry Arne Solberg hadde Lillehammer-OL en prislapp på 7 milliarder kroner, noe som vil være lommepenger å regne med tanke på Sotsji-OL.
Avslutningsvis vil jeg rette kritikk til Amnesty og Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transepersoner (LLH). Dersom dere ikke klarer å rope høyere enn dere har gjort til nå kan dere likeså godt la det være. En hver sauebonde eller feminist kan rope høyere enn dere har gjort så langt.
Og til dere fotballspillere som nå tenker “vinteridrettsutøvere er feige ass”: Russland har også fått FIFA worldcup 2018?
Foto: Reuters
Jeg skal riktignok ikke svartmale reisen til de norske utøverne helt enda. Det kan jo tenkes at disse som realisere seg selv med å trene, presse nesa si fram og spy ut kvasipsykologiske fraser som allerede har blitt sagt i tusen år tidligere benytter muligheten til å sette fokus på Putins begredelige verker, men jeg må si jeg i liten grad forventer å se en eneste handling eller høre et eneste ord fra dere hva angår behandlingen som blant annet innbyggerne og journalistene i Russland har fått.
Har dere ikke vett nok til å bli hjemme har dere neppe vett nok til å benytte anledningen til å stå frem som homofile på direkten, ta med et tv-team og vise medaljene deres sine baksider eller i det minste bruke en tale til å be Putin skamme seg. Jeg forventer ikke en gang at dere ser inn i kameraet og beklager at dere faktisk dro.
Mitt navn er anonymt*. “Kos” deg med de olympiske leker.
*(Jeg må i blant mellomlande i Russland på vei til Thailand.)
I dag våknet jeg opp med en vond følelse i kroppen. Verden er så urettferdig, tenkte jeg. Her bor jeg i verdens rikeste, fredeligste land – kun truet av skaprasister som heldigvis ingen bryr seg om meningene til – mens der ute, over landegrensene, er det et totalt kaos! I Russland hater dem homser. I Amerika utfører de fortsatt henrettelser av folk, og i Portugal serverer de stadig turistene det motbydelige ølet “Super Bock”. Verst må være det som foregår i Syria. Flere millioner syrere er på flukt på bakgrunn av borgerkrigen som har krevd over hundretusen menneskeliv. Det får meg til å tenke. Hvorfor hjelper vi ikke bedre til? Vi som har så mye å gi? Hvorfor tar vi ikke mot flere flyktninger? Hvorfor sender vi ikke mer hjelp? Penger? Og viktigst av alt: Hvorfor har ingen laget en skikkelig god sang enda? Hvor er Trine Rein, Kurt Nilsen og resten av k-kjendishjelpekorpset som normalt skulle vært på plass, og laget en fin sang (på norsk, så klart) som byr de skadelidte på musikalsk støtte og inntekter fra Spotify og iTunes-salg. Det kan fort bli flere hundre kroner, det!
En idé kan jo være å gi fra oss OL-sangen. Den var det jo ingen som likte uansett. Kan vi ikke bare gi den til Syria? De trenger den mer enn oss! Den mangler kanskje litt Christian Ingebrigtsen, men akkurat nå er syrerne desperate! De trenger en sang, og i verdens rikeste land burde dette vært et iverksatt tiltak for mange måneder siden! Eller må det liksom skylle en tsunami over landet, også? Nei, herregud altså, Norge! Er vi egentlig klare over hvilke signaler vi sender ut til resten av verden? Hva blir det neste liksom? Skal skitne hippier i øst-europa plutselig slutte å puppedemonstrere? Skal Nord-Korea slutte å vise frem plastikkbombene sine?
Jeg har faktisk ikke tid til å vente på at alle de gamle Idol-deltakerne skal samle seg i platestudio. Jeg har ikke tid til å vente på at noen andre skal redde Norges gode navn og rennomé som et land som stiller opp med en sang når andre sliter. Jeg trenger å gjøre noe. Men jeg er blakk, og med få kontakter i Idol-miljøene. Jeg har ikke muligheten til å lage en sang selv. Jeg har ikke mulighet til å ta imot flyktninger. Men jeg har jo faktisk muligheten til å gjøre noe som betyr nesten like mye.
Jeg kan faktisk gjøre det. Etablere en skikkelig god hashtag som vi alle kan styrke – sammen! En hashtag som syrere på flukt kan klikke seg inn på for å føle varmen Norge har å by på! La oss gå sammen som gode forbilder for resten av verden, og vise Syria at vi ikke har sluttet å bry oss selv om vi ligger på etterskudd med en støtende støttende sang. Ta en selfie i dag! Gjør det! Og post den på Instagram sammen med hashtagen #selfie4syria. Gjør det i dag! Vis hva vi nordmenn har å by på (bortsett fra bøttevis med penger og kapasitet til å hjelpe, så klart). Syria trenger oss! Og selv om de ikke får høre stemmene våres, så får de se selfiene våres. (Med mindre de har fått stukket ut øynene i torturkammerene, da.)
Sammen er vi sterke, Norge. Vi må stå sammen mot urett. Sammen.
Jeg er stolt over faren min. Det er ganske naturlig, han er jo tross alt en av to som sørget for min eksistens, og har vært til stedet for meg gjennom hele livet. (Noe som må ha vært en krevende oppgave.) Men jeg er også stolt av han fordi han er en mann som får til ting. Mange ting. Og det får han til med en historie som kunne knekt den sterkeste.
Jeg har skrevet om Fattern tidligere. Da ble han 50. Det er jo noe å være stolt over i seg selv. Denne gangen skriver jeg om Fattern fordi han nettopp har mottat zola-prisen 2014. Zola-prisen deles ut til mennesker som jobber hardt for bedring av urettferd og urett mot menneskeverd, demokratiet og norsk rettssikkerhet. Det er snart 24 år siden Scandinavian Star-katastrofen inntraff som et hagleskudd i livene våres. Siden den gang har Fattern jobbet hardt for de mange skadelidte, og for at det skal settes igang ny granskning og etterforskning av mordbrannen. Han har også gjort en betydelig innsats for bedre sjøsikkerhet og støtte til skadelidte. Det er dette han nå har mottat en pris for. En viktig pris som stadfester det jeg alltid har visst: At faren min er en sånn fyr verden trenger flere av. En sånn fyr jeg med trygghet kan se opp til, og si meg enig med når det kommer til vanskelige spørsmål i hverdagen.
Fattern har alltid støttet meg og mine valg – selv da jeg ville slutte på skolen for andre gang, eller ble tatt for å dekorere tog og vegger fmed sprayboks for femte (tiende?) gang. Han har alltid sett potensialet i mine interesser. Han ser alltid det positive i ting, generelt egentlig. Han lar alle mennesker være seg selv, og gir absolutt alle mennesker en sjanse. Eller ti. Han er nok i det naive grenseland, men klarer alltid å stå opp for seg selv. Han er av de som greier å være et ja-mennske, uten å bli overkjørt. Det har han bevist gjennom sitt harde arbeid som han nå mottar en egen pris for.
Det er nok ikke mange som har opplevd at far tar med seg en narkoman uteligger hjem fra Oslo, som skal dusje, få rene klær og spise taco til Olsenbanden. Eller senest på julaften, da Fattern kom hjem med en eller annen fyr fra Eritrea, som ikke hadde noen å feire jul med, sånn at han kunne feire med oss. Da jeg var barn var Fattern min den pappaen alle i klassen digga. Når jeg møter gamle venner fra Asker er Fattern alltid det første de spør meg om. «Hvordan går det med Jan!?», «Faren din var den kuuuleste faren på barneskolen!», og «Hils Jan!!». Selv når jeg møter nye mennesker får jeg ofte spørsmål om Fattern basert på at de for eksempel har lest om han et sted, eller sett noen av filmene vi har laget sammen.
Vi har utviklet vår egen humor, og elsker å prate lenge og stort om ingenting – som i filmene ovenfor. En dag skal vi skrive et manus sammen, og lage en film. Den skal bli en blanding av Fjols til Fjells, Olsenbanden, MacGyver, Den Fabelaktige Amélie, Fucking Åmål (som jeg så med Fattern på kino – et av de kleineste øyeblikkene i hele mitt liv) og A Beautiful Mind. Det blir nok gøy. Fattern er faktisk en av de menneskene jeg ler mest sammen med.
Aller helst skulle jeg delt ut en pris til Fattern hver eneste dag – for å være den beste fyren jeg noensinne vil få muligheten til å møte, og som takk for at han vært min største innspirasjon gjennom hele livet. For at han skapt og formet meg til den jeg er i dag, uten å overstyre meg. For at han aldri lot seg knekke, men i stedet valgte å jobbe enda hardere for rettferdigheten, og de tingene han tror på.
Gratulerer med zola-prisen og oppmerksomheten, Fattern. Du har fortjent det.
.. tok jeg siste toget ut til Drammen uten å vite helt hva jeg egentlig skulle der. Jeg hadde allerede vært på pub med bestemoren min, og vurderingsevnene mine blir så lite gjennomtenkte når jeg har drukket. Dermed virket natttoget til Drammen som en god idé.
Jeg endte opp på Goggen, en middels alkoholisert sportspub med verdens fineste veggmalerier på do. Jeg liker sånne doer – selv om de gjør det svært vanskelig å utføre den oppgaven man kom dit for å gjøre. Jeg er så enkel.
Etter at Goggen var stengt ble jeg kastet ut av toalettet og ut på gaten. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, togene hadde sluttet å gå, og jeg hadde ingen steder å sove. Så jeg bestemte meg for å stå litt på skøyter for å få tiden til å gå. Vurderingsevnene mine, også videre.
Det var litt dumt at jeg ikke hadde skøyter tilgjengelig, da. Men det gikk ganske fint barbeint også, selv om det var litt kaldt.
Jeg skjøt fart, sto på ett bein, og tok piruett. Jeg er faktisk blitt veldig flink til i å stå på skøyter barbeint. Mulig jeg setter opp noen kurs når jeg kommer hjem fra Afrika.
Jeg har vasket klær. Jeg har rakk aldri å brette sammen klærne, da, så akkurat der har jeg en liten jobb å gjøre når jeg kommer hjem. Det er greit å ha noe å gjøre, ellers blir livet jaggu kjedelig. Med mindre man er på ferie i Afrika, da. Bortsett fra å passe meg for malaria og aids, så gjøre jeg jo egentlig ingenting her. Jeg bretter i hvert fall ikke klær.
Jeg gikk en tur på do og slappet av litt. Koste litt med katten. Tok noen selfies.
Også har jeg vært hjemme i Asker en tur. Der har folka mine anskaffet seg noen stilige bokstaver til å pynte bibelsamlingen med. Interiørdesignet hjemme i heimen er det altså ikke noe å si noe på.
Jeg avholdt julekalender for Henri Lloyd på Instagram. Sjekk ut profilen HER – jeg legger ut mye fjas der. Også kan man vinne en del stæsj, og sånn.
Like før jeg dro til Afrika hadde jeg en gjeng hjemme hos meg som lagde et videointervju av Rambo.
De kom fra Ålesund, men var faktisk veldig hyggelige. Jeg spiste pizza så lenge – og vartet opp filmteamet med pepperkaker og sprit under innspillingen. Veldig spent på hvordan resultatet blir.
Etter at de hadde dratt spiste Rambo opp resten av pizzaen. Han elsker Dr. Oetker.
Her sitter han. Kjendiskatten min. Det er jo ikke så rart at jeg er stolt over ham, og alt det han har fått til i løpet av de siste tre årene.
Jeg og pus er bestevenner. Om morgenen, hver dag egentlig, så koser vi med hverandre i sengen min. Først kiler jeg han på magen, under haken og på nesa. Etterpå maserer han meg på ryggen og nakken. Jeg har vært så stiv i nakken de siste dagene de siste syv årene.
Selfie i speilet! Målet mitt etter opppussing (som jeg har planlagt i syv år nå) er å ha minst ett stort speil i alle rom for å skape litt variasjon i selfiene mine. Det er faktisk et gjennomgående ilandsproblem dette her med lite variasjon i selfies.
Uansett.
Like før jeg dro til Afrika spiste jeg sushi med Oma og fettern min, Jonas. Det jobbet en dame på denne sushien (sushi og wok) som jeg egentlig ble litt forelsket i, men hun bustet meg i å lyve da jeg skrøt på meg svart belte i judo, karate og capoeira, og da turte jeg ikke å snakke med henne mer.
Jeg har demonstrert litt.
Og kost enda mer med Rambo.
Dessuten har jeg også fått ekstra mye kos i det siste. Og pannekaker med spinat inni, som jeg ikke har turt å spise enda. «All You Need Is Kos», var det en mann som sa en gang.
Så dro han på partyferie til Hellas, fikk hiv på Grabbarna Grus og døde. Det skal ikke jeg gjøre. Jeg vil bare være glad. Kreativ og glad. Nå er jeg bare veldig varm. Det er 30 grader her, og jeg har svelget veldig mye saltvann. Og dykket med delfiner i Indiahavet. Og blitt venn med en kreps. Jeg skal skrive om Afrika bittelitt senere.
