EDIT: Uææ! Det er visst helt fullt nå! Gøy. Vi sees hos DNB!
Hei, kjære mennesker og enkelte kattepuser. Jeg har skrevet masse om boligmangel og sånt tidligere, men nå skal jeg bare videreformidle en sak.
DNB gjør en stor innsats for å gjøre det lettere for mennesker å være et mennesker – spesielt om man ønsker å bo et sted, og ikke har vunnet i lotto. Den 30. oktober avholder DNB et gratis seminar i de nye lokalene sine i Bjørvika for alle som ønsker å komme inn på boligmarkedet. Blant annet kommer Silje Sandmæl fra Luksusfellen (kjendis!) og Kjersti Haugland fra DNB Markets for å snakke om penger og bolig og alle sånne vanskelige ting. Jeg skal dit. Anbefaler dere å dra dit.
HER er link til påmeldingsskjema. Trykk på den. Meld deg på. Spis velfortjent lunsj.
Seminaret er altså den 30. oktober fra klokken 17 til 20. DNBs nye lokaler (les; slott) ligger i Dronning Eufemias gate 30. Det serveres visst også noe mat og drikke. Vi sees da!
EDIT: Uææ! Det er visst helt fullt nå! Gøy. Vi sees hos DNB!
For 2 år siden skrev jeg DETTE innlegget i anledningen; min bursdag. Idag er jeg 24, og ser nok litt lysere på livet – selv om jeg ikke er i mål enda. I dag skal jeg slappe av i dag, og se tilbake på de tingene jeg har gjort siden jeg fylte 23. Så kan jeg stresse med å bli verdens viktigste person igjen i morgen.
Jeg mangler nok noen diagnoser i repertoaret mitt. Humøret svinger som en ødelagt huske – noe som går ut over både psykisk og fysisk helse. Det hele topper seg mot slutten av august – den siste sommermåneden. Jeg tror det har noe å gjøre med at mørketiden nærmer seg. Jeg liker det best når det er lyst.
Dette er liksom min typiske sensommer oppførsel. Så hører jeg på BEGRAVELSESMUSIKK-lista mi på Spotify, og drikker gul Farris mens jeg klipper neglene altfor langt inn mot der neglen sitter fast. Og gråter. Så drar jeg til legen min og sier at jeg er syk, og så sier legen min at jeg er frisk, men mangler D-vitaminer. Så drikker jeg tran, og blir jammen i bedre form igjen. Selv om sola stadig går ned tidligere.
Og så kom plutselig Scooter-billettene mine i posten.
Jeg fikk min musikkinteresse rundt 1998, og rettet den raskt inn mot den relativt nyetablerte trance/techno-sjangeren. Jeg likte rock også, men i en periode rundt 98-99 var det i høy grad elektronisk, pulserende, hardcore eurotrash som pumpet ut av høytalerne på soverommet mitt i Huldreveien 47. Alt fra tysk satantechno til Darude og ATB. Men midt i denne fargerike og statisk elektriske CD-hylla var det to navn som utmerket seg. E-Type og Scooter. E-Type så jeg sammen med Fattern på Rockefeller i 1999, men Scooter fikk jeg aldri sett. Så dukket de plutselig opp i den gigantiske sirkusforestillingen “We love the 90s” som kun er laget for at folk som aldri har hatt et forhold til slik musikk kan stå og le av det. Jeg HATER det råtne opplegget der. Man står ikke og ler av de som var med å skape den musikkscenen vi har i dag. Og musikken på 90-tallet er ikke dårlig og teit. Man må høre på musikken for det musikken er. Musikken på 90-tallet må man høre på i bevissthet om at den er laget på en tid der pop’en var i total forvandling – og mange nye genre ble etablert. Så FUCK YOU til alle dere som setter på 90-talls på fest for å le og synge ironisk med. Dere fortjener ikke å høre på musikk med deres uviten!
Uansett. På torsdag var Halvor på konsert, og han elsket det.
Lighsticksa er ironiske, men bortsett fra det mener jeg dette helt seriøst.
Som en hyllest pionerene fra 90-tallet har jeg begynt å fylle opp en Spotify-liste. Og dette er ikke en liste jeg skal sette på for kødd når jeg er på vorsspiel – men en liste jeg kan høre på når jeg vil drømme meg bort til en tid som er så nærme, men dog så langt unna. HER er lista. Kom gjerne med tips på ting jeg har glemt, og da mener jeg dere som faktisk hørte på slikt på 90-tallet.
Jeg har ikke lappen. Jeg har lyst til å ha lappen, men jeg har ikke lyst til å ta den. Lillebroren min, Ruben, har derimot gjort en innsats denne uka, og tok lappen på kun 20 minutter! De er så mye mer effektive i Legoland. Rimeligere er det også. I Norge koster lappen 20-30 000, mens i Legoland koster det 70 kroner – med forbehold om at den danske krona er svakere enn den norske!
Ruben bestod selvsagt med null feil – noe man tydelig ser i den feilfrie, nydelige bilkjøringen. Det var faktisk han som kjørte meg til flyplassen senere på kvelden. Jeg er stolt av han.
Jeg og Fattern var i Legoland en rekke ganger gjennom 90-tallet. LEGO var ett av mine viktigste kreative utløp som barn. Målet mitt var å flytte til Legoland for å jobbe som produktutvikler for LEGO. Det skjedde aldri, men jeg er fortsatt en stor LEGO-entusiast. Nå er det rundt 13-14 år siden vi tok pilgrimsferden Legoland sist. Det har blitt generelt dårlig med bilturer med Fattern – noe jeg virkelig savner. Det var til stor glede da Fattern spurte om jeg ville være med han og søsknene mine, Ruben og Stine, til legoland i fellesferien (gjelder ikke meg, for jeg har ikke jobb). Det ville jeg selvsagt. Så hoppa vi i bilen, og kjørte.
Vi Harsem-folk liker å tenke at turen er en del av ferien. Det er derfor ingen grunn til å haste. Vi tok første stopp på et sted som heter Varberg – like utenfor Göteborg.
Dagen etter kjørte vi båt til Danmark. Her fikk vi smake på den danske kulturen ved å spise den danske nasjonalretten “Fransk hotdog”.
Så kom vi frem til Danmark, og kjørte raskt inn til København for å se på en statue. Den var veldig spennende å se på.
Vi så på statuen i ett minutt, og så kjøpte vi nøtter og kjørte videre.
Så du filmen til meg og Fattern? Trykk HER. Og skriv gjerne noe koselig til Fattern i kommentarfeltet. Han fortjener det, for han et viktig menneske for meg – og verden.
Vi tok et nytt stopp i Odense, men det var ingen som klarte å sove fordi alle gledet seg sånn til å komme frem til Legoland. Vi dro inn i Odense for å spise middag og kjøpe klær på salg, men fant ingen av delene. Drittsted!!! Neida. Alt er bra med Danmark.
Og så, etter to lange dager med reise, kom vi endelig frem til vakre Legoland. Vi tok inn på Legoland-hotellet og fant oss til rette i en stol som jeg ønsker meg til bursdagen min neste uke. (13. oktober!)
Dersom lego og barn er det verste du vet, så bør du holde deg unna Legoland. Det er lego og barn overalt der.
Utenfor hotellrommet vårt hadde vi en legopingvin med briller og slips. Jeg koste med den – men den responderte ikke, og da ble jeg litt lei meg. Det verste som finnes i verden er hungersnød, rasisme og når pingviner ikke vil spoone. Jeg elsker spooning. Og pingviner. Og lamaer og gul Farris.
Fra hotellrommet hadde vi utsikt rett ned til fornøyelsesparken. Jeg skulle ønske at det gikk an å bo der for alltid – men det var ikke lås på toalettdøra der, så det hadde ikke fungert i lengden. Jeg liker å kunne låse. Det eneste jeg krever her i livet er en stakkars dass med lås! Derfor dreit jeg på dassen ved resepsjonen i stedet. På en do som var 30 cm høy. Jeg tror den var beregnet for barn eller pingviner. Jeg elsker pingviner. Og gul Farris. Det kjipeste med utlandet er at de ikke selger Farris der.
Men Farris eller ikke. Vi var i Legoland, og endelig kom vi oss ut fra hotellet – og inn i parken. Til stor glede var jeg høy nok til å ta alle atraksjonene! Jeg var høy nok i 1998 også, men man vet jo aldri med danske lover og regler.
Her prøver Fattern å lage illuminati-trekantsymbol med hendene, men får det ikke helt til. Han hører definitivt ikke nok på amerikansk rap.
Ruben og jeg hang sammen mesteparten av tiden. Jeg lurte han til å ta alle berg- og dalbanene selv om han var livredd. Jeg var også livredd, men det sa jeg jo selvsagt ikke.
Det er viktig at vi får tid sammen slik at han etterhvert innser at jeg er en taper, og at han aldri må bli sånn som meg. Blant annet så spyttet jeg på meg selv, sklei i en kjøttmeisbæsj og tegnet snurrebarter på vin-menyen i hotellrestauranten.
I Legoland er nesten alt bygget med lego. Her er et legotog, for eksempel.
Og her kan man late som at man har blitt spist av en glad legoløve.
For å vinne tillit spanderte jeg brus på Ruben (med Fatterns penger). Så koste i oss sammen med en legohore.
Her diskuterer jeg presidentvalget i USA med noen legomeksikanere.
En legolama! Lamaer er et undervurdert dyr. Jeg digger lamaer. Og kattepusen min, da.
Til slutt dro vi på Lego-butikken for å bruke opp resten av feriebudsjettet til Fattern.
Lego-butikken er et genialt konsept som går ut på at man kun selger lego i butikken. Dette er drømmebutikkene mine:
Lego-butikken. Gul Farris-butikken. Lama-butikken.
Det jobber selvsagt snille jenter i alle disse butikkene, og alle synes jeg er snill. Også skulle jeg hatt aspergers! Og jentene hadde gitt meg kos og latt meg hjelpe til i butikkene mot at jeg får klappe lamaene og sånn.
For dere som ikke har vært i Legoland før, så kan det være viktig å bryte illusjonen av at absolutt ALT er bygget i lego. Tapeten på hotellet, for eksempel: Ikke lego.
Den vakre blomsten i vinduskarmen: Heller ikke lego.
Vi hadde en dritbra tur, men jeg hadde en Scooter-konsert å rekke, og en kattepus og kose med. Derfor fløy jeg hjem igjen – to dager i forveien.
Hva er din beste gul Farris-historie? Liker du den store eller lille flasken med gul Farris best?
Jeg og Anders Nilsen har ikke kjent hverandre så veldig lenge, men vi ble raskt enige om at vi elsket hverandre.
Neida. men vi fant ut at vi ville lage flåsete musikk sammen – mest for gøy, og litt for å ha noe å gjøre. I juni i år lagde vi den første låta vår – med herlig hjelp av Silje Marlen. Låta skulle parodiere alle klisjeene som pumpes ut i utallige sommersanger hvert år – med ekstra fokus på Siljes egen popgruppe Ess i Ermet. Dermed kalte vi oss for Joker i Hatten og lagde sangen Livet er Herlig! Fikk dere med dere denne?
Hva synes dere? Låta ligger på Spotify og iTunes også. Vi har tjent 250 kroner på den foreløpig, men mangler fortsatt rundt 1560 kroner for å dekke utgiftene vi hadde på sangen. Fint om dere vil kjøpe den, selv om det bare er tull og tøys.
Funfact: Jeg og Silje Marlen var sammen i vinter/våres. Funfact 2: Jeg er ingen god kjæreste.
Etter at vi hadde spilt inn Livet er Herlig hadde vi fortsatt to timer igjen med studiotid. Det var da vi fant ut at vi skulle lage en sang om hashtagen #denfølelsen. Anders hadde allerede skrevet fire linjer, og hadde med seg en ekstra beat. Og slik ble det. Vi skrev sang nummer to på omtrent 30 minutter, og spilte den inn i siste liten.
Så kicka sommeren ordentlig inn, og jeg og Anders var på fylla rundt i hele Norge i akkurat mange nok måneder til å få svekket syn og hjerteflimmer. Først sent i august fikk vi tatt oss sammen og planlagt musikkvideoen til #denfølelsen.
– Et utkast til bilder jeg ønsket å filme.
– Locationsscouting med kompisen min, Lars. Han er med og jobber bak kamera.
– Sånn ser jeg ut når jeg tenker.
Etter at vi hadde bestemt oss for location og handling, så satte vi oss en dato og inviterte venner og kjente til å bli med. Her er Øystein og Christine med den kuleste bikkja i Norge, Thorvald.
Hasse kom også innom og beriket filmen vår med sine vanvittige blåseevner.
Litt gøy at denne gjengen ikke har mer en to prikker på rullebladet tilsammen, og begge er mine.
Til å være søndag morgen var vi dødsfornøyde med oppmøtet. Filmen skjøt vi på seks timer, med hjelp av Christoffer Krook, Kim-André Asper, Lars Andersen, Herrmann Stenerud og Kristian André Myklevold bak kamera. Her er resultatet.
Vi holder på med flere nye filmer nå. Både musikk og andre ting. Det kommer etterhvert, men det går litt treigt når man ikke jobber for noen. Drømmen er selvsagt å kunne leve av å lage gangsterrap om hashtags. Les mer om produksjon av filmen HER. Og vi er selvsagt veldig takknemlige for at dere deler dette innlegget via facebook, Twitter, Linkedin, brevduer og hva som helst bortsett fra Google+. Ingen bruker Google+.
I går gjorde jeg noe jeg har ønsket å gjøre ganske lenge – nemlig å lage en såkalt “sminkefilm” for å vise dere hvordan jeg fresher meg opp før jeg skal ut.
Her er dagens outfit-bildene. De ble godt mottat av de andre på butikken.
Jeg vurderer å sende dem til ALFA eller FHM eller noe sånt. Ordne meg noen glamourmodelljobber, Gatebil-gig og Paradise Hotel-deltagelse. Så skal jeg gi ut en bok om kosthold og løs mage.
Denne filmen er et forsøk på å vise hvordan jeg lever fra morgen til kveld. Den er ikke så veldig bra til tross for at jeg brukte tre dager på å faktisk filme den ferdig, og to dager på å klippe den. Jeg burde finne en nedgravd bøtte med ranspenger eller noe snart.
Synes du det virket rotete – velkommen til mitt liv. Jeg har ikke hatt kontroll på noe som helst siden 1993.
Hva driver jeg med om dagen, egentlig? Jo, jeg sitter innendørs. I sofaen min. Og finner nye måter å ta metabilder på.
Det er liksom ulempen ved å ikke ha en jobb, et verv, eller noen annen form for forpliktelser. Selv om jeg står opp tidlig og har en rekke mål for dagen, så har jeg ingen deadline, ingen som pisker meg (hverken sjef eller dame) og heller ingen lønn. Derfor blir det fort til at jeg bare surrer innendørs hele dagen – helt til jeg tar meg “pause” og sykler en liten tur rundt i Oslo – og så fortsetter å surre hjemme igjen.
Jeg kommer til å få krampe i hjernen snart.
Jeg har døgnrytmen til en hamster, og ser stadig mer ut som en. Jeg vet ikke hvordan dette bildet ble tatt, men mistenker at Rambo har en finger med i spillet.
Har du husket å drikke tranen din? Jeg drikker tran når jeg står opp, og når jeg legger meg. Det har legen min sagt at jeg trenger, for jeg har visst D-vitamin på 35, og det vanlige er visst 150 eller noe. Jeg vet ikke hva de tingene betyr, men jeg gjør alt legen min sier – bortsett fra å spise mat til faste tider, trene, få venner og tjene penger. Han har skrevet en liste på ting jeg må gjøre. Jeg skal begynne på den litt senere. I morgen eller i januar eller noe.
Selv om jeg bare surrer hjemme, så forsøker jeg å gjøre produktive ting. Blant annet har jeg lastet ned noen apper for å følge med i tiden og kanskje bli sosiale medier-gründer på fritiden (hele tiden, altså).
Snapchat var gøy i omtrent to timer, men nå kommer jeg ikke inn lenger fordi mailen min visstnok ikke er i bruk – noe jeg vet at den er! Snapchat er en løgnhals og bedreviter. Jeg hater Snapchat. Rambo gjør også det. Vi planlegger å skrive kronikk om denne saken – og kanskje holde noen foredrag når gründer-jobben er i boks. Fikser det senere. I morgen eller noe. Kanskje neste år.
Når jeg tenker meg om; det er ikke helt riktig at jeg kun drar ut én gang om dagen for å sykle. Jeg er nemlig innom Joker på Briskeby minst 3 ganger om dagen for kjøpe farris! I sommer hadde de en kampanje der man kunne få gratis t-skjorte. Det gjør Joker til verdens beste butikk, selv om de som jobber der ikke snakker noen språk i det hele tatt. Jeg elsker alt som er gratis.
Her er jeg på sykkeltur. Jeg har ingen fast rute, men den innebærer en del tøffe terreng – spesielt rundt på Briskeby-området. Jeg tør å påstå at jeg er blant Oslos råeste bysyklister.
Dette er de fineste hundene jeg møtte på sykkeltur forrige uke. Jeg hilser på alle dyrene jeg sykler forbi. Noen ganger gråter jeg litt når jeg møter fine dyr (alle dyr). Av alle skapningene på jorden liker jeg dyr (inkludert fugl, fisk og øgle) og mennesker med aspergers best.
Dette er Jonas Philipe, forresten. Jeg møtte han på Aker Brygge da jeg var ute å syklet. Han har vært med på TV2 Oppgrader. Jonas Philipe har to facebook-profiler som er i et forhold med hverandre. Genialt.
Forrige helg var jeg i Hønefoss. Jeg var der i en time. Spiste pølse. Dro til Drammen med Fattern.
Her er vi i Drammen. Så dro vi hjem til Asker.
Dette er bandet mitt. Sammen har vi gitt ut klassiske kassetter som “Jeg ønsker meg en venn” og “Jeg ønsker meg en venn 2”. Brillene er forøvrig Fattern sine, og han nekter å selge dem. Etter å ha øvd med bandet, så dro jeg hjem til Briskeby igjen.
Hjemme. Jeg har blitt kunsteier!
Jeg feiret min nystartede kunsteierkarriere med en real fyllekule alene hjemme – mens jeg så på Frustrerte Fruer sesong 3. Rambo var hos naboen.
Som kunsteier skal jeg og en som heter Carina få en baby som skal hete Maur Ingott. Vi skal bli stjernepar og komme med kontroversielle uttalelser om barneoppdragelse, og fadderen til Maur skal være datteren til Aune Sand og Marianne Aulie. Måtte bare si det nå – sånn at dere leserne er forberedt på at jeg kommer til å være mye i Se og Hør i løpet av 2015-2016. Aune Sand henger også mye på Joker på Briskeby. Litt usikker på om han har benyttet seg av t-skjortekampanjen.
For noen dager siden fikk jeg besøk av fettern min Jonas. Han er hyggelig, men ser opp til meg på en måte som fort kan bli litt kleint. Han skal liksom ta bilder av meg hele tiden for å skryte av at vi er sammen og sånn.
Vi dro på Ice Cube-konsert sammen.
Jeg liker Ice Cube. Han ser ut som Boo – den bamsehunden fra Facebook.
Så var jeg på boklanseringen til Linnéa. Hun er så fin og flink. Jeg er stolt av henne.
På dette tidspunktet hadde jeg vært litt for mye ute i forhold til hva jeg egentlig orker, så jeg dro hjem igjen etter bare noen timer. Jeg har ikke lest boken hennes enda, men håper ikke det hindrer dere i å gjøre det. Det er bare jeg som er så ekstremt treig, også er boken utsolgt, også har jeg egentlig brukt opp alle pengene mine på øl gjennom hele sommeren. Men jeg skal lese den i løpet av høsten. Kanskje vinteren.
Nå orker jeg ikke å skrive mer. Må nesten en tur til Olsen for å vise frem den nye t-skjorten min til de andre. Hva er din sommerfavoritt? Min sommerfavoritt er REKE!
Om noen vil bli vennen min – send meg en mail. Hilsen Halvor.
