Jeg har laget fin musikk ved hjelp av masse bloggere, meg selv og noen dyr.
Var det en fin sang?
Live recorded from Drammen (Official) 2
Denne filmen inneholder flere mennesker som noen av dere kanskje kjenner til, og andre ikke. Felles for dere alle er nok at dere har hørt om meg (ikke innbilsk, men dette er min hjemmeside) og jeg er også med i filmen.
Så vil nok mange av dere stille spørsmålene: Hvorfor har du laget denne filmen? Hvem er filmen laget for? Får du også små, steinharde testikler når du er iskald? Svarene er enkle. Jeg har laget filmen for å visualisere flere opplevelser som jeg har opplevd. Filmen er laget for mennesker som har enten hørselen eller synet inntakt – aller helst begge deler. Uten syn og hørsel vil filmen virke svært meningsløs – kanskje enda mer meningsløs enn hva den allerede gjør for dere heldiggrisene med øyner og ører som funker. Og, ja. Testiklene mine blir små og kjempeharde når jeg er iskald.
Her er filmen. Det er mange mennesker med i den, og de heter forskjellige ting.
Hva er din yndlingsgenser? Hvor mange dyr kjenner du? Hva heter de dyrene?
En hjalmar blant bloggere
Som dere kanskje har skjønt har jeg brukt helgen min på å besøke Norges svar på Drammen – nemlig Drammen. Sammen med mine gode venner Trine Grung og Ida Wulff (mennesker) bodde vi på Rockehotellet til Petter Stordalen sammen med en haug av mindreårige jenter fra Tromsø + eksen til Pelle Nordstug, nemlig Rachel Nordtømme. Det var knallkoselig! Jeg lovte Trine og Ida på forhånd å sørge for at det ikke skulle bli klein stemning blant alle bloggerne, og trådde inn i rosabloggeratmosfæren som en ekte hjalmar; med to poser Aass pils.
Jeg har ikke tatt noen bilder selv. Alle bildene er tatt fra de andre folka sine blogger, og derfor er jeg for det meste i bakgrunnen. Jeg bare sier i fra, så ikke noen tror at jeg har skiftet kjønn eller noe slikt. Den dagen jeg eventuelt velger å skifte kjønn, så skal det sendes live på USTREAM!
Haha, nå fikk jeg nesten lyst til å skifte kjønn, faktisk. Bare for å lage bra TV. Jeg gjør alt for TV, men jeg vil helst unngå å banne. Banning er så stygt. Jeg prøver å slutte med banning om dagen. Anbefaler snillere ord som “pokkern”, “rakkern” og “djevelsk” – som i “djevelsk god Gul Farris til, kjøpmann!”.
Tilbake til bloggere og hjalmar i Drammen:
Oppholdet i Drammen var både hyggelig, ålreit og hyggelig. Og ålreit. Mest fordi absolutt alt vi gjorde var gratis, og det er digg for meg som er vant til å måtte stjele. Jeg møtte mange hyggelige 17-åringer som er kjente for blogging på internett, og noen få av dem ga faktisk uttrykk for at de synes jeg var hyggelig også. Bare noen få av dem, da. Resten kalte meg for “gammel gris” og lurte på hva jeg gjorde der. Heldigvis trådde Trine til og sa i fra at jeg bare er veldig spesiell og at de må være snille mot meg.
Det første vi gjorde etter å ha sjekket inn på hotellet var å høre på en dame fra forbrukerombudet som pratet om at hun likte å lese blogger på jobb. Jeg drakk øl og fulgte ikke så godt med, men jeg tror ikke det var så viktig for oss som oppdaterer hjemmeside. Etter at vi hadde hørt på hun bloggdama fra forbrukerombudet, så dro vi ut og spiste gratis middag på et sted som het Z. 
Her er jeg og fotballfrøken. Vi har jo faktisk kjent hverandre en stund. I hånden holder jeg noe mat som jeg senere valgte å spise opp. 
På lørdagen våknet jeg til en tekstmelding fra menneske Trine om at vi skulle på photoshoot hos Espen Wallin som er både menneske og fotograf på en gang. Jeg har svært liten erfaring av å bli avfotografert av andre enn meg selv eller Rambo, så jeg storkoste meg i Espen sitt studio Punsj. Det gjorde nok ikke de andre. Jeg merker stadig bedre hva folk mener når de kaller meg rosa elefant. Det har faktisk ingenting med at jeg er feit og bleik å gjøre.
Rachel Nordtønne er veldig snill, forresten. Hun sa at hun aldri skjønte om jeg var seriøs eller om jeg tøysa, men så kom heldigvis Trine og sa at jeg var veldig spesiell igjen. Noen ganger skulle jeg ønske at Trine kunne vært med og forsvart meg slik andre steder også – henholdsvis på skolen og i familieselskap.
Dere kan si hva dere vil om mennesker, men Sosiale Halvor klarer ikke å hate folk som sitter i en sofa og ser inn i et kamera. Dette er bra mennesker. I hvert fall jeg.
Så dro vi til “Pigen” og spiste enda mer gratis mat. Jentene på bildet heter Tcmn og Renate, og de var veldig skeptiske til å sitte så nærme meg. Sikkert fordi jeg stakk fingeren min i maten deres hele tiden for å peke på hva jeg selv syntes smakte godt og ikke. Heldigvis kom Trine og fortalte dem at jeg er veldig spesiell, og at de måtte være hyggelige mot meg og la meg få være med på bildet jeg også. Dere ser neven, og dere vet hva den indikerer…..
Søndag pakket vi sakene og dro til helvete. Sånn seriøst. Jeg ble med de andre til Fridays som er et obligatorisk mål for alle som driver blogg. Jeg måtte jo se hva dette var for noe, og det var som jeg trodde. Engelskspråkelige servitører som ikke gidder å gi deg gratis mat. Det kjipeste jeg vet om er restauranter med mat man betaler for.
Bare se hvor malplassert alle de andre er. På tide at en ekte hjalmar viser hvor skapet skal stå.
Trivelige mennesker. Jeg har laget en film der jeg viser disse menneskene fra en litt annen side enn de selv pleier gjøre, men legger den ikke ut før om et par dager. Det er OCD‘en min som bestemmer dette.
Aktivitetsnivået til de små bloggerfolka er helt vanvittig. Først er dem på Fridays, og så er dem plutselig på sushibutikken. Jeg fulgte etter for å se om de skulle ta flere bilder som jeg kunne snike meg med på. Dette er Sophie Elise som er kjent for å være en jente på internett som sier ting og skriver ting. 
Men alle disse bloggemenneskene lærte meg en ting, og det er at Instagram er et enda kulere sosialt medie enn gmail. Følg meg på Instagram. Jeg heter konghalvor der som alle andre steder. Jeg legger ut bilder av meg selv uten klær, akkurat som jeg gjør her.
Lader opp til bloggawards med Magnus Devold
Hei bloggen! Nå skal vi på blog awardz, jeg og min kompis Magnus ++
sjekk ut bloggen hans på magnusdevold.blogg.no
Hilsen Kong Halvor
Askers stolthet.
Jeg drar hjem til Asker omtrent annenhver uke. Det er litt for sjeldent synes jeg, men det er slik det har blitt. Jeg har en kompis fra Sverige og han er hjemme i Kalmar knapt fire ganger i året. Jeg pleier å kalle han “Familiesviker” for å få meg selv til å føle bedre. Det hjelper. Det er faktisk greit å kalle svenser for “familiesviker”, “landsforræder” og “fattiglus”, men man skal ikke kalle dem for “partysvensk” eller “bananskreller” for det er stereotypisk og litt rasistisk. “Drittsekk”, “snylter” og “KUKK!!!” er også greit. Jeg er glad i de stygge svenskene, jeg. Dessuten har svenskene Tjorven, mens vi har Mot i Brøstet. Skulle nesten ønske jeg var svensk, men de er så fordomsfulle.
Når jeg er hjemme i Asker starter som regel turen med et besøk på kontoret til Fattern. Her drikker vi litt kaffe og oppdaterer hverandre på de siste tingene som har skjedd. Fattern forteller om alt han driver med innenfor de 15 forskjellige jobbene sine – jeg forteller om katten min, og at jeg har stjålet nye sokker på Cubus og sånn.
Etter gjennomført kvalitetstid på kontoret drar vi til butikken for å kjøpe middag. Da pleier jeg å få velge. Det gjelder å velge skikkelig mat når man først er hjemme. Som regel velger jeg spaghetti eller tacos.
Så spaserer vi hjem langs Kirkeveien. Dette er verdens kjedeligste vei. Rett strekning med asketrær. Asketrær er ikke gøy å klatre i engang. Da jeg vokste opp her på 2000-tallet, så gikk jeg denne strekningen 2-3 ganger om dagen. Jeg tror det alene gjorde ungdomstiden min ustabil og depressiv.
Se så kjekk Fattern er! Jeg vil at dere som leser skal skrive til Fattern. Skriv hvor kjekk han er, og at han overhode ikke er tynn i håret. Da blir han nok glad, og jeg blir glad når Fattern er glad.
Da vi flyttet fra ghettoen i Huldreveien, så valgte vi å bosette oss rett ved Skaugum – som man ser i bakgrunnen. Det eneste som skiller oss er Jansløkka skole. Jeg skulle helst bodd på Skaugum, men det er ikke noen bråhast.
Da jeg var 14-15 år pleide jeg å brekke av fyrstikker inne i alle nøkkelhullene på skolen. Utrolig dårlig gjort. Om vaktmesteren på Jansløkka leser dette, så gjorde jeg det ikke alikevel.
Etter en gørrkjedelig gåtur hjem kan man endelig henge fra seg klærne og slenge seg ned i stua med resten av familien. Så ser vi på barne-tv – ofte i mange timer. 
Da jeg var liten varte barne-tv 30 minutter. Etter et par timer med dagens barne-tv blir jeg helt paralysert.
Hva er dette for noe? Hvor er Bjarne Betjent?
Drømmehagen heter det visst. Helt ærlig synes jeg ikke barn bør introduseres for LSD på denne måten.
Etter å ha sett på Drømmehagen og andre syke tv-produksjoner for barn, så lager Fattern speilegg til alle sammen. Så legger de andre seg, mens jeg tar frem macen for å jobbe. Og tvitre. Mest tvitre. Og litt surfing etter fine dyr.
Når jeg er på besøk hjemme i Asker sover jeg på rommet til lillebroren min. Han har mye mer leker og tegneserier enn meg, men jeg har klina med flere damer enn han! Lillebroren min er 7.
De andre i familien min har jobb, så jeg er ofte alene hjemme når jeg våkner opp dagen etter. Da pleier jeg å spasere rundt i huset for å se etter ting jeg kan ta med meg til Briskeby.
Her er bokhylla til Fattern. Han er veldig glad i å lese.
Dette bildet er rundt 20 år gammelt. Se hvor kjekk Fattern var! Jeg håper jeg også er så kjekk når jeg blir 30. Føler jeg er på god vei.
Familien min gjemmer alltid de kule tingene i kjelleren for at ikke jeg skal finne det og legge ut bilder av det på internett. Derfor må jeg gå ned i kjelleren. I kjelleren er det mange kasser fulle av pinlige familiehemmeligheter som utslitte stilongser, tegninger fra barneskolen og bilder av meg før jeg fikk regulering.
Nede i kjelleren finner vi også dusjen til Fattern. Han liker følelsen av å dusje på filmsettet til skrekkfilmen SAW.
Mange gamle minner vekkes til live i kjelleren. Her er yndlingsjulepynten min fra barndomsårene.
Alle i familien hatet bamsene mine. Aner ikke hvorfor. Jeg likte de så godt at de stod på spisebordet gjennom hele 90-tallet. Da jeg flyttet ut ble bamsene erstattet med en blomst, så jeg ble veldig glad for å finne dem igjen.
Jeg var generelt veldig musikalsk som barn, og spilte i band med meg selv ved hjelp av dette keyboardet.
Fant igjen de gamle notebøkene og notatene fra kulturskolen også. 
Jeg gikk jo faktisk på pianokurs i over 6 år som barn. Det er på mange måter utrolig at jeg ikke kan spille en eneste sang på piano. Jeg klarer ikke “Lisa gikk til skolen” engang.
Jeg møtte den gamle pianolæreren min igjen for et par år siden, og spurte henne hvorfor jeg aldri lærte meg å spille skikkelig. Hun fortalte meg at jeg brukte mestparten av tiden på å løpe rundt i øvingslokalene, mens jeg ropte: “JEG ER EN SLANGE, JEG ER EN SLANGE!” – Hun fortalte også at hun fikk en slags indre ro etter at jeg sluttet. Jeg synes det var litt dårlig gjort av henne å fortelle meg de tingene, for jeg kunne ikke noe for det. Jeg trodde seriøst at jeg var en slange på den tiden. Bjørg het pianolæreren min. Hun var snill, men jeg tror kanskje hun drakk før timene mine.
Til Bjørg: Se på meg Bjørg! Jeg spiller piano for deg. Jeg har blitt kjempeflink! Ikke les det ovenfor.
Også fant jeg igjen førerkortet mitt. Det betyr at jeg kan begynne å kjøre bil igjen.
Alle vet at lappen er billigere i danmark. Også kan man drikke sprit fra man er 13.
Jeg hang mye nede i kjelleren da jeg bodde hjemme i Asker. Jeg hadde ansvar for løsemidlene.
Det var viktig for meg å sjekke innholdet på flaskene for å være sikker på at alt var som det skulle. Som oftest sjekket jeg dette med en enkel lukteprøve. Etter det hadde jeg det morsomt med plumbo og brunsnegler.
Fant også den gamle slammer-samlingen min. Den lå inntakt i en rompetaske.
Jeg hadde en bærepose med pogs også, men de fant jeg ikke. Jeg tror det var motivene på alle pogsene som innførte narkotika til Asker. I Asker begynner man med hasj og formfett i fjerde klasse. Jeg har aldri vært særlig glad i narkotika – var jo altfor opptatt med å drepe brunsnegler med plumbo.
Her er det mørkeste kapittelet av livet mitt.
Jeg likte aldri skolen, men jeg var veldig glad i å tegne. Etter å ha bladd gjennom de gamle skolebøkene mine har jeg funnet ut at rundt 90 prosent av sidene består av “forsider” som dette.
Andre gjengangere er riddere, drager, sjørøvere og maskiner – alltid omringet av kniver, pistoler, blod, flammer og gørr. En dag skal jeg stille ut forsidene mine på et galleri, ass. Pushwagner er ingenting i forhold.
Her er den siste karakterboka mi fra åttende klasse. Borgen skole i Asker, 2000-01.
Som sagt var jeg veldig glad i å tegne.
Den norske skolen er ikke laget for alle. Heldigvis fikk jeg plass på Sjøskolen (tidligere Børsholmen Sjøskole) etter å ha kommet meg gjennom et fantastisk år på Borgen.
Kjelleren i Asker kan by på både gode og dårlige minner. Det er lurt å avslutte mens leken er god – eller mens man gråter over det offentlige overgrepet barneskolene utsetter urolige elever for.
Her er jeg foran huset på vei hjem til Briskeby igjen.
Som dere ser viser jeg beskjedent frem “det ordner seg”-smilet mitt, men ta det helt med ro; jeg har ikke tenkt til å tatovere latinske visdomsord på skulderen i løkkeskrift.
En dag skal jeg starte et turistfirma som guider turister fra andre steder i Norge rundt i Asker. Til slutt blir det speilegg og Drømmehagen hjemme hos Fattern. Og formfett.
Konkurranse: Moods of Vulkan!
Som alle vet er jeg en solid tilhenger av Moods of Norway. Jeg elsker rosa dresser med bilde av coctail-glass og traktor. Jeg har alltid elsket Moods of Norway. Moods of Norway in my heart, som jeg pleier å si. Når jeg går ut, så pleier jeg alltid å representere Moods of Norway med minst ett plagg. Dette plagget utdanker alle de andre klærne jeg har på meg helt. Om sommeren trenger jeg ikke å ha på bukse og slikt. Ingen ser noe annet enn de pheeete klærne fra Moods of Norway.
På grunn av Moods of Norway, og at Moods of Norway er så utrolig kult, så skal jeg spare penger og flytte til Bryn. Da skal jeg ha en rosa traktor inne i stua.
Jeg digger Moods of Norway. Her er jeg på La Belle og fester hardt i den kule stilen min. 
Er dere klar over hvor mange damer jeg har dratt med meg hjem på grunn av de kule klærne mine? Det er snakk om at det kommer til å bli dritmange nå om litt, i hvert fall. Har bare ikke giddet å prøve enda. Det blir fett. Da skal jeg gi dem tidenes Moods of Norway-kveld, og den skal avsluttes på et hotellrom i Bryn med en flaske cava og en flaske med gul Farris.
Jeg elsker Moods of Norway, ass. Det er så tøffe som tør å lage lyseblå dress. Også elsker de landet sitt siden de har “Norway” i navnet, og det betyr “Norge” på norsk. Skulle ønske jeg også kunne selge lyseblå dresser. Da skulle jeg krevd to stykk St. Olavs Orden av Kong Harald. En til meg, og en til min sterkeste støttespiller Rambo.
Her bruker jeg opp de siste pengene mine, forresten. På harde stoffer.
Og i veldedighet til de svake i samfunnet.
Og for å holde varmen gjennom vinteren.
Jeg digger Moods of Norway. Traktoreiere i Norge burde vært forpliktet til male traktorere sine rosa.
Her er jeg, forresten, mens jeg ringer til DNB for å høre om de har noen hjalmar-jobber til meg, så jeg får tjent litt penger til mat, gul Farris og diamantringer.
Banken digger Halvor, og overraskende nok ville DNB at jeg skulle avholde en konkurranse rundt Moods of Norway-festen på fredag.
Rambo bare: Sell out. Du er pinlig og dobbeltmoralsk.
Og jeg bare: Slapp av du a’, Rambo. Skal du klage, så kan du få deg en jobb og bidra litt. Det er ikke gratis med diamantringer og Farris! Voks opp. Slutt å sove overalt!
Rambo: Men herregud … Kan du ikke heller selge kroppen din til 15-åringer fra Alta eller noe sånt?
Halvor: KRAV MAGAAA!
Rambo: …
Halvor: Fin pusekatt.
Jeg pleier å vinne slike dype samtaler mellom meg og Rambo. Han er smartere enn meg, og har et mye bredere vokabular. Men jeg er større enn han, og kan når som helst ta han i bryting.
Konkurranse:
Mine gode venner DNB er jo en av hovedsponsorene til Moods of Norway. Jeg er litt mer bærepose-mann selv, men det er ingen hemmelighet at Moods of Norway arrangerer ganske hissige fester. Førstkommende fredag arrangeres det fest og moteshow på Vulkan, og jeg skal få gi bort totalt 4 VIP-billetter til to heldige vinnere. For de med VIP-billetter starter det klokken 19:00, og moteshowet er i gang klokken 22:00. Det serveres alkohol, så det er 20-årsgrense på arrangementet. Jeg skal dit, jeg også. Det blir sikkert gøy! Selv håper jeg at det kommer en kjempestor, homo drag-elefant dit.
Spørsmål: Kan bunad brukes uansett hvilket antrekk det er oppfordret til?
For dere som er usikre, så vet jeg at svaret står i Skikk og Bank-boka til DNB. Det står også på DNB sine sider på Facebook. De fleste vet sikkert svaret fra før, også. Det krever med andre ord ingenting å delta. Husk å linke til mail, facebook eller blogg. Jeg trekker 2 vinnere i løpet av kvelden eller morgendagen.
————————————————————————-
Vinnerne er kåret. De heter Runar og Vegard, og visste at bunad kan brukes til alle anledninger. Kan tenke med at de velger å gå med bunad på Moods of Norway-festen.
Et tiltak for ungdommen.
Tidligere i kveld så jeg debatten på NRK som handlet om at norske barn- og ungdommer har blitt omvandlet til usikre, p-pillespisende etterdiltere. De ser på Paradise Hotel, leser dameblader, surfer porno på internett og bruker solarium hver eneste dag. De er villedet, og har ingen å snakke med fordi de er i opprør mot foreldrene og helsesøsteren på skolen er sykemeldt. Det er i hvert fall slik det fremstår etter en uferdig live-sendt debatt på én time. Den samfunnsengasjerte Halvoren i meg begynte med en gang å skrive tidenes kronikk-innlegg til hjemmeiden, med historier fra mine egne ungdomsår og ideer til hva som skal til for å løse problemet. Sensur av reklame og aldersgrenser på TV er enorme tiltak man kan se vekk i fra med en gang. Det er naivt å tro at tenåringsgraviditet skyldes Paradise Hotel. Vi må bruke kreftene på ungdommen – ikke alt mulig annet. Jeg kom etterhvert frem til at puslespillet ikke kan løses med et blogginnlegg. Temaet er faktisk ekstremt belastet, og treffer vanskelige familieforhold og et sviktende system for de som måtte trenge det. Jeg vet alt om det her etter å ha vokst opp alene med Fattern, og satt inn i et skolesystem som ikke tillater bråkmakere.
Det nærmeste jeg kommer en konklusjon er at ALLE barn- og unge burde få tilbud om støttekontakt/fritidskontakt i tidlig alder. Det er noe helt unikt i det å ha en voksen “kompis” som verken er familie eller en del av skolesystemet. Jeg har både hatt og vært fritidskontakt selv, og det er verdifullt. Inkluderende ungdomsklubber og rusfrie arrangementer må også tas kraftig tak i. Det skal ikke mye kreativitet og penger til for å komme med noen bra initiativer, men på lik linje med en gjennomført støtte- og fritidskontaktordning er dette uprioritert. Kommunene ser ikke hvilke enorme verdier det ligger i slike ativiteter.
Internett burde også brukes aktivt for å kommunisere med ungdommen. Det burde egentlig ha vært en slags sentral på internett der kommune, ungdom, helsevesen og andre lett kunne kommunisere med hverandre, dele ideer og tanker, stille spørsmål og spre informasjon om arrangementer. Et forum rett og slett.
Selv tar jeg meg gjerne tid til ungdomsarrangementer, workshops, kinoturer og ungdomsavis. Det er massevis av enkle muligheter der ute. Jeg har tenkt mye på dette, men initiativ og et veldig rotete system har hindret meg i å gjøre noe med det. Jeg ringer kommunen mandag, og anbefaler alle å gjøre det samme. Tanker og ideer må gjerne deles i kommentarfeltet. Det blir ingen løsningen uten tiltak. Et tiltak for ungdommen.
TV overvåket område
WORTHLESS 3
Dette betyr ingenting.
Dette er et gammelt bilde. Kanskje 2 eller 3 måneder gammelt. Det er tatt inne på skolen min, Norges Kreative Fagskole, hvor jeg oppholder meg omtrent èn dag hver 2-3 måned. Hun som drikker fra en flaske i bakgrunnen er en som går i klassen min, og vi kjenner hverandre.
Her om dagen tikket det inn en melding på Twitter med spørsmål om jeg snart kan blogge igjen.
Jeg blogger ikke, ignorante dust. Jeg oppdaterer hjemmeside. Er det så sjukt vanskelig å forstå? Det er flere år siden jeg blogget sist. Det var før revolusjonen i hjernen min i 2010, som gjorde at jeg ga slipp på alt som har med miljøer å gjøre. Jeg vil ikke ha noe miljø. Jeg vil være en stein i atmosfæren som flyr rundt sammen med en kattepus, helt til jeg kræsjer og dør som 70-110åring. Men jeg vil nyte gode øyeblikk, da. Som å spise tacos på fredager, drikke fernet med Sverre Goldenheim, klappe søte dyr og få skabb på tissen.
Men jeg tror jeg skjønner hva Therese mener her. Jeg har jo faktisk ikke hjalmaret/oppdatert hjemmeside på en stund. Jeg har rett og slett vært altfor opptatt med å være i studio. Jobber jo med artistkarrieren min, akkurat som alle Paradise Hotel-deltagerne. 
Neida, jeg gjør ikke det. Men jeg spiller faktisk inn en sang. Sangen kan man høre i denne filmen.
Jeg får prøve å hjalmare litt, da. Men det er ikke så lett! Jeg har mistet fokuset og klarer ikke å konsentrere på en ting av gangen. Det er kjempeplagsomt. Jeg sitter med laptopen i fanget fra klokken er 09 om morgenen, men får ikke ned et eneste ord for klokken er 23 om kvelden. Så tenker jeg at jeg må være utbrent, og tar et varmt bad for å kvikne til.
Så går jeg og legger meg. Og det er det, og sånn går dagene mine. Masse å gjøre, men gjør aldri noe. Egentlig burde jeg ikke oppdatert hjemmeside nå heller, fordi jeg har en skoleoppgave på 5000 ord som skal være ferdig på torsdag, og jeg har kommet så langt:
Og på onsdag skal jeg drikke fernet med Sverre Goldenheim. Prioritering på nivå med rennemage.
Huff, hodet mitt er egentlig ganske surrete om dagen. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Trenger et kontor, men det er egentlig bare løgn og unnskyldning for min manglende tilstedeværelse. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke var et menneske, men frosk.
Men jeg er ikke en frosk. Halvor, TA DEG SAMMEN! Også tok jeg meg sammen, og lagde ny header til hjemmesiden min. Oi, den var fin! Hva? Snakker du med deg selv, Halvor? Nei. 
Jeg lover at jeg ikke snakker med meg selv. I hvert fall ikke mens andre kan høre det.
Her er et bilde av meg fra i sommer. Se hvor trist jeg ser ut. Det er sikkert fordi jeg hadde besøkt olafiaklinikken den dagen. Ble sendt hjem med en full bærepose.
Noen ganger lurer jeg på hva som skjedde med meg. Jeg som hadde alle muligheter lagt til rette for meg.
Jeg merker at hjemmesiden min er vinterdeprimert, jeg. Hele året. Kanskje den er bipolar. Jeg må bare beklage for det, altså. Jeg kan ikke forhåndsinnstille meg på å være morsom for dere. Dessuten er det viktig at vi er observante på all elendigheten her i verden. Her om dagen hadde jeg for eksempel ikke mer gul Farris igjen. Det var helt forferdelig.
Hva har du gjort i morgen? Har du rånet i Fagernes før? Synes du gallevæske har fiiin kosefarge?