TO LOSE A FRIEND pt. 2

Gråen.

Født September 2008. Død Juli 2010.

Hvis du trykker på bildene, så kommer det opp aktuelle innlegg. Linkene under må også gjerne sjekkes ut.

TO LOSE A FRIEND

EN MANN FOR SIN ROTTE

I`LL BE MISSING YOU

Tiden går så ufattelig fort, og det er ikke til å tro at det allerede er to år siden jeg og Ida kjøpte deg og Svarten (08-10) i dyrebutikken på trekanten i Asker. På den tiden var dere ikke store jentene, men kjemien mellom oss klaffet som en fernetshot en sen fredagskveld. Vi ble en familie sammen. Her fra en typisk pizza-kveld på Briskeby under glansdagene i 2009.

Dere var to hyperaktive rakkere, som konstant prøvde å bryte dere ut av buret. Noen ganger utfordret jeg dere til brød-rebus i buret. Dere elsket brød-rebus.

Ute på luftetur, så lå dere aldri stille. Her løpes det om kapp i sofa`n, en oktoberkveld i fjor.

Og selv når Svart`n trodde at hun var en gutt, så var dere fortsatt bestevenner! Det gjorde heldigvis ikke vondt da hun gjevnlig prøvde å parre seg med deg. Her, i genseren til Ida.

Jentene mine! Vi fant på mye sprell sammen.

Jeg fant i hvertfall på mye sprell med dere.

Men ingenting varer evig, og i februar fikk vi en trist ending på kvelden da Svart`n ble funnet livløs under sofaen. Hun var så fredelig i blikket.

Tenk at noe så brutalt som døden, alikevel kan være så vakker.

Vi vokste begge to, men jeg kunne se at du mistet en del av deg selv, den kvelden. Den kalde, mørke vinter-kvelden.

Jeg prøvde å finne en erstatning, men innerst inne visste jeg jo at det ikke ville gå.

Men vi holdt det jo gående da, Gråen. Vi fikk et unikt venneforhold, som jeg vet at mange beundret oss for.

Dessuten, så tøysa vi masse!

Se på OSS da! Jeg tror forholdet vårt, hjalp oss i prosessen med å komme over tapet av Svart`n.

Også matet jeg deg, jo.

Med litt av hvert egentlig!

Også gjemte du deg på de rareste stedene. Noen ganger oppi skoa mi.

Og noen ganger, oppå hodet mitt.

Også spiste vi jo litt potetgull åsånn da. Det likte du!

VELDIG glad i potetgull, faktisk!

Du hadde en fantastisk personlighet og et stort hjerte, Gråen, og du skal vite at jeg alltid har beundret deg. Ja, til- og med når jeg var tom for avispapir til buret ditt!

Jeg var kanskje en litt rotete mat-far til tider, men jeg håper du vet at jeg elsket deg!

Nydelige, lille Gråen. Dette er det siste bildet av oss to sammen. Jeg tok det da vi spaserte bortover veien til Volvat klinikken på Skøyen. Det var en utrolig spesiell tur. Vi var ikke sikre på noe som helst, men innerst inne, så tror jeg begge skjønte hva som kom til å skje.

Og på klinikken, så kom beskjeden vi vegret oss for å høre. Stakkars Gråen. Du prøvde å stikke av, men kreftbyllen på brystet ditt var alt for stor. Du hadde vondt, og vi visste begge hva som måtte til for å stanse smerten.

Følelsen av å måtte avlive sin egen venn… Den er HELT uvirkelig. Men samtidig, så ville det nok vært verre for deg om jeg lot være.

Etter at den første bedøvelsen var satt, så koste jeg med deg i ti minutter. Du var helt lammet, men jeg vet at du hørte meg da jeg sa at jeg elsket deg, og at vi snart sees igjen.

Jeg vet ikke om rotte-himmelen og menneske-himmelen er på samme sted, men jeg er sikker på at det går tog. I hvertfall buss for tog, og den er jo til- og med gratis, vet du!

Sammen, så etterlater dere en far, en mor og en bunke med ødelagte klær og sengetrekk. Men selv om jeg endelig kan invistere i tepper til MER enn tretti kroner, så vil det aldri bøte for måten dere så brått ble revet vekk fra livet mitt på. Jeg skjønner først nå hvor sårt et liv egentlig er, samtidig som jeg VET at dere koser dere i rotte-himmelen nå. Sammen.

Og innen vi ses igjen, så har jeg jo minnene. De gode, varme minnene som ingen kan ta fra meg. Rottene mine, som satt farge på livet mitt i gjennom gode og onde dager. Dere var der for meg etter skilsmissen, ja, selv under mine ekstreme vinterdepresjoner. Selv da var dere der, og fikk smilebåndet mitt til å trekke den riktige veien. Jeg vil gjerne takke dere begge for akkurat dette.

Hvil i fred, Gråen. Både du og din søster vil bli dypt savnet.

Klem fra meg, Halvor, som ikke har noen rotte lenger…

52 kommentarer

Siste innlegg