Desember har vært en stressfylt måned, men det har vært ganske okay også. Det begynte med at varmtvannet gikk, noe som resulterte i at jeg ikke dusjet på 3 uker. Heldigvis har jeg lært å ikke bli hysterisk, og valgte heller å gjøre oppslagsverket i oppgangen om til et åpent forum.

Dette viste seg å ha vært et savnet element i vårt lille samfunn på Briskeby, og det tok ikke lang tid før flere valgte å engasjere seg.

Jeg er veldig inkluderende, og gikk off-topic relativt raskt. 

Har ikke fått svar enda.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Forresten! Petter kjøpte plutselig en valp fordi han følte seg litt ensom en kveld. Skjønner jeg godt. Sist jeg følte meg ensom, så kjøpte jeg en hel pakke med stratos fordi Rambo ikke ville kose med meg.

Valpen til Petter heter Kompis og vi ble fort venner. Jeg digger dyr. Jeg synes dyr er morsomme å se på.

Jeg ønsker meg egentlig masse dyr, men har ikke plass eller tid til å passe på dem. Derfor må jeg henge i dyrebutikkene i stedet. Her er jeg i en dyrebutikk og hilser på en snill papegøye.

Papegøyer er kule, men jeg liker all form for fugl. Måker er de morsomste fordi de er så teite. Også kommer spurven. Ingenting slår en tjukk spurv. Når jeg var liten hadde jeg en nymfeparakitt som het Jonas. Fetteren min heter også Jonas, og han ligner på en nymfeparakitt. 

Jeg liker mange andre dyr også. Kanin, øgle og apekatt. Jeg har funnet ut at jeg skal innrede hele leiligheten min med bilder og statuer av dyr – og tar gjerne imot linker til bra hjemmesider med slike produkter. Hittil har jeg bare funnet dette teppet.

Vi fikk forresten Kompis til å bæsje inne på NKF. Vi tok det bort igjen, men det er litt gøy å tenke på at skoleledelsen kanskje har rullet nakne rundt på gulvet akkurat der Kompis har bæsja. Jeg har også bæsja der, men det har jeg ikke bilde av.

Jeg synes det er viktig at man markerer seg. Det er en måte å uttrykke seg på, akkurat som å skrive viktige og treffende beskjeder ved urinalen på jaeger.

Sterkt. Jeg kan tenke meg at Jens Stoltenberg går inn i seg selv når han ser dette. 

Jeg har lyst til å begynne å rappe, forresten. Jeg vil rappe om dyr som gjør hverdagslige ting som å spise müsli og jobber på Elixia. Fy flate, jeg takler ikke ikke folk som jobber på Elixia, men jeg hadde sikkert likt om de ble byttet ut med dyr. En kamel, kanskje. Eller … LAMA!

Lama er søt!

Jeg trente faktisk før. På Elixia. Men det var mest fordi de hadde opplevelsesdusj på Sjølyst-avdelingen. En gang stjal jeg et skohorn fra Elixia på Sjølyst. Jeg syntes jeg fortjente det etter flere år som støttemedlem. Her om dagen tråkket jeg på skohornet slik at det knuste. “For en styrke!”, tenkte jeg. Medlemskapet mitt på Elixia må ha lønnet seg alikevel.

Her om dagen var Oma på besøk igjen. Hun vasket kjøkkenet mitt og ga meg penger siden jeg ikke har jobb og hun får pensjon helt gratis. Jeg gleder meg sånn til jeg blir pensjonist.

Det er mange grunner til at jeg ikke har jobb. Her er noen av dem.

Også drikker jeg en del da. Ikke rent sjeldent heller. Mye melk og juice. Veldig mye farris. Og litt øl. Dette bildet er fra en kveld jeg hadde drukket øl. 

Hun jenta på bildet er blogger. Tcmn heter hun. Veldig rart navn på en etnisk norsk trønder. Hun skriver mye om ting og sånn. Vet ikke helt – jeg leser bare hjemmesider. Jeg ønsker meg en fisk.

Jeg har fått ferie fra skolen. Leverte inn en eksamensmappe med masse ark i litt før jul.

Jeg fikk noen andre til å gjøre alt for meg, så jeg vet egentlig ikke helt hva mappen inneholder, men jeg tror jeg har sikret meg en karakter uansett siden jeg tegnet så mange fine tegninger på nesten alle sidene. På den første siden har jeg laget en søt hodeskalle med hitlerbart og John Lennon-briller til sensor siden han sikkert er veldig gammel.

Så gikk jeg ut og møtte Thomas Giertsen. Jeg ropte sånn: “Heeeei, Thomas, kan jeg ta bilde med deg fordi jeg har asbergers og kjenner kjæresten til Lars Vaular?”. Så sa han ja, da. Jeg inviterte han med på kaffe og en fektetime, men han ville ikke være med. Herregud.

Blir noen med å fekte? Da jeg var liten hadde jeg en egen klubb på Hagaløkka skole hvor jeg lærte medlemmene av klubben å fekte mot bier. Jeg hadde mange andre klubber også; “Gjengen”, der alle løp etter hverandre som en stor gjeng, og “Bordbrenningsklubben”, der vi brente et gammelt bord i skogen med superlim og zippo-lighter med porno på.

Jeg befinner meg hjemme i Asker nå – innendørs – med magen full av speilegg og julebrus fra Hamar og Lillehammer. Rambo er også med – han har ligget under sofaen i 17 timer nå. Det er jul, og hodet mitt har gått i dvale. Litt fordi jeg egentlig ikke liker jula noe særlig, og litt fordi jeg brukte opp all energien jeg hadde til overs på å lage film med Smug-TV. Det må sies at det ble en sykt bra film.

Mens jeg ligger hjemme, siklende i fosterstilling, så tenkte jeg å hyppig oppdatere dette innlegget med bilder fra jula mi i Asker. Kanskje også en film? Dere som ønsker, må gjerne komme med ideer til hva jeg kan ta film og bilder av. Det kan være bilde av meg som danser på kjøkkenbenken med rambo på hodet, for eksempel. Det blir nesten som “Tett på nett”, bare at det ikke er tett på i det hele tatt fordi jeg mest sannsynlig befinner meg langt unna de fleste av dere.

Jeg starter med et bilde fra tidligere i dag, da jeg møtte en uteligger på kjøpesenteret i Asker. Jeg tror han stjal vottene mine.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

15:05: Det er julaften og vi har spist grøt med mandel. Lillebroren min, Ruben på syv år, fikk til alles overraskelse mandelen. Rambo holder seg fortsatt under sofaen, men på oppfordring av Susanne og Helene har jeg forsøkt å bruke han som hatt. 

Rambo er mye flinkere til å være katt enn hatt. Jeg er ganske flink til å være menneske, men skulle ønske jeg var katt noen ganger. Det som er teit med å være katt er at det er ganske vanskelig å spille angrybirds på iPaden.

16:10: Her er juletreet vårt. Fint? Etter at vi har spist og pakket opp gaver, så har det blitt tradisjon at jeg samler alle barna rundt juletreet for å fortelle historer om Ed Gein. Kvalitetstid.

17:11: Jeg og Fattern. Kan dere se at Fattern har en greie til felles med David Toska? 

Begge to har ansiktet fullstendig inntakt. Ganske interessant – en av dem kunne jo ha vokst opp ved siden av et atomkraftiverk og fått en arm stikkende ut av nesa. Tilfeldighetene, ass.

Rambo ligger fortsatt under sofaen. 

Rambo nekta meg egentlig å legge ut bildet fordi blitsen gjorde ham akutt skjeløyd. Han har uansett glemt igjen iPhonen sin oppe på kommoden, så han får ikke sett det.

17:50: Har barbert meg og fikset håret sånn at man ikke tenker over at det er rødt mer.

Vi skal straks spise. Vi er en typisk ribbe-familie. Jeg spiser bare poteter og saus, da. Liker egentlig ikke mat noe særlig.

20:14: Jeg og Fattern er alltid like entusiastiske når vi spiser julemiddag. Det lure smilet til Fattern skyldes at han gleder seg til å spørre på en flirete måte om jeg “skal blogge han”.

Jeg er så utrolig enkel å lage humor ut av. Jeg går på en hver spøk, og er som et åpent mål for latterliggjøring. Det er ulempen med å være hjalmar, men om dere hadde visst hvor mange homofile gutter som prøver å sjekke meg opp på byen, så … hadde dere visst at det ikke bare er en ulempe – det er faktisk helt idiotisk.

Til dere som lurer, så svarte jeg: “Halla, skal først på jobb i noen timer, og så skal jeg ta en joggetur før jeg stikker på kino med noen venner”.

22:02: Da er vi ferdige med 4 timer åpning av gaver. Jeg har fått et stort parti av “åh, det var akkurat det jeg trengte!”; rundt 15 nye boxershorts og 25 par med sokker. Alt fra Björn Borg, så klart.

I Norge bruker vi bare Björn Borg. Björn Borg og Moods of Norway. Også hører vi på DJ Broiler når vi er på fest, og da synger vi i kor, mens vi “stäker” ved å peke fingeren i været for å simulere at man balanserer en LP-plate.

Fy flate, kommer i party mode bare av å snakke om det. Noen som blir med på “Emil” (Slang for Emil & Samuel)?

Uansett. Nå er vi endelig ferdige, og jeg sitter plassert bak skjermen på macen min igjen. Fortsetter det slik, så kommer jeg til å få ballekreft i en alder av 80.

Det er forresten ikke min dobbelthake. Den har levd sitt eget liv siden den ble myndig i 2006.

 Linn ville se et bilde av meg som tenåringsrebell i 14-årsalderen. Dette bildet er tatt i Maudbukta i Asker der jeg gikk på sjøskole for ungdom med konsentrasjonsvansker. 

I løpet av min tid på Sjøskolen lærte jeg meg å seile, bygge hus, reparere båter, og suge inn luft med rumpehullet.

13:33: Det er 1. juledag og jeg har nettopp stått opp. I stua ligger Fattern langflat med pcen sin på fanget. Han har satt på “Sagan om Karl Bertil Jonssons julafton”. Frivillig! Han har frivillig søkt den opp på internett, og satt den på til eget skue.

Jeg vet ikke helt hva som feiler Fattern noen ganger. Han trenger ritalin! Men han er snill da. Jeg fikk minst åtte boxershorts av han i går, liksom. Det var hans egne da. Men han hadde vasket dem først.

19:08: Fattern har sett “Sagan om Karl Bertil Jonssons julafton” fire ganger nå, og ble avbrutt midt i femte omgang for å spise restene fra i går. 

Lillebroren min liker helst å spise julemat naken. Også har vi fått besøk av en av Fatterns bestevenner, Kjell Arne. Jovial gjeng. Bortsett fra meg, da – jeg har forsøkt å spille Burzum for ungene helt siden jeg kom hit på torsdag.

00:42: Drikker julebrus og ser på Kaizers Orchestra-konserten på NRK3. Kjeder meg egentlig litt.

Har vondt i hjernen, men det er bare fordi jeg hyperventilerer og holder pusten om hverandre når jeg kjeder meg. 

14:20: Det er 2. juledag. Jeg og Rambo har nettopp våknet. 

Nå skal Fattern straks kjøre oss hjem til Briskeby igjen. Etter 4-5 dager i Asker har jeg spist to middager, dusjet én gang, spist fire esker med ferrero rocher og drukket opp to kasser med julebrus fra Hamar og Lilehammer. Jul? Nei, det har ikke noe med julen å gjøre. Det er rømsel fra virkeligheten. Den harde Oslo-virkeligheten, der jeg bare ligger inne hele dagen, uten å dusje og spise, med kjeften full av julebrus og sjokolade jeg har stålet på byen kvelden før.

Rap. 

Om dere syntes jeg lagde morsomme videoblogger, så har dere ikke sett filmene til Lars – og spesielt da responsen hans til min film om snurring. Jeg skulle gjerne sitert alt Lars hadde på hjertet i sitt forsøk på å slå mine 7 minutter med snurring, men jeg overlater det til dere.

Jeg belønner snurrefilmer med hjalmar-poeng og kroppsvæsker.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Vil nevne at innlegget er skrevet i en tilstand der forfatteren er psykisk utilregnelig. Han vil altså kunne stå for det, men det vil ikke nødvendigvis holde i en rettsak. Ta forbehold, les med måte og filtrer alt gjennom et anarki-filter. Takk.

Så kom plutselig den dagen vi alle ikke har ventet på. Jeg har blitt listet opp som semi-finalist til å bli årets blogger i et blad og må spre linker for å få folk til å stemme på meg. Den setningen er i seg selv skadelig for sentralnervesystemet, og nå skal jeg skade hjernen din ytterligere.

Vixen (et blad jeg aldri har sett før, mest fordi jeg bare leser Natt&Dag og Asterix) arrangerer “blog award” for andre år på rad – i et forsøk på å promotere seg selv slik at folk som for eksempel meg, som bare leser Natt&Dag og Asterix, skal høre om det. Og det funker. Konkurranser på internett er jo i vinden om dagen, og gjennom hele 2011 har internett spammet oss ned med lano-unger, leverpostei, fhm-damer og gratis studieturer. Ren reklame, helt gratis, og alle kjøper det, trykker på “liker”-knappen, stemmer og sprer. Ved å liste opp en hel haug av kjente- og ukjente, sære, rare, kjedelige og tradisjonelle bloggere inn i forskjellige kategorier, så har bladet sikret seg gratis promotering i hele landet. Jeg har selv gått i fella og spredd linken som klamydia i Drammen. Vi snakker enorme tall her. Tall verdt MYE penger. Genial markedsføring, gratis, og skjult med blitz og cava (falsk champagne).

Men sånn er det. Alle vil bli nominert. Jeg tar meg selv i å tenke det samme. Jeg ser jo allerede nå at dette kritisk vinklede innlegget roper “Stem på meg!” selv om jeg mest har lyst til å gi denne overmalte, muggete veggen langefingern.

Jeg tror noe av aggresjonen ligger i at det hele bare er en stor bløff for å tjene inn sponsorpenger til et blad ingen har hørt om. Hadde noen som faktisk blogger og har blogging som lidenskap arrangert dette som en fest for bloggere, så ville det nok sett litt bedre ut. Da hadde jeg kanskje godtatt sammenligningen mellom hjemmesiden konghalvor.com med 2 innlegg i uka og 2000 lesere, og f.eks fotballfrue.no med 3 innlegg om dagen og ?? 000 lesere. Ikke noe hat på Caroline, altså. Men jeg og henne kan jo på ingen måter stilles opp mot hverandre i en “hvem er best-konkurranse”. Jeg skjønner også at jeg kanskje bør se på det hele som en stor ære og slik, men jeg merker jeg blir mest provosert, ass…

Jeg er ikke blogger. Jeg oppdaterer hjemmeside. Jeg er en hjalmar*. Lag en kategori for årets beste hjalmar!

Viktig påpek: Jeg blamer ikke Vixen for å gjøre det her. Egentlig er de ganske smarte. Jeg tror dagens påpek, i aller høyeste grad, går til alle oss andre mennesker som blindt kjøper alt det folk gir oss. Jeg også. Jeg er ikke unntak for noe som helst.

Så kommer man til det punktet der man kan velge å sende en mail til Vixen og si: “Hey! Jeg vil ikke være med i konkurransen deres fordi jeg er så utrolig unik og kunstner og hipster og nekrofil og handikappet og Susanne Sundfør-fan!”
Ellers gjør man det på den andre måten – og lager et mål ut av det. Innenfor kategorien “årets beste blogger” er det nemlig to stykker jeg har et ekstra godt hjerte til – både privat, og i internettverden. Det er selvsagt Linnéa (Gammel traver), og Hanne (relativt ny traver). Jeg kjenner meg veldig igjen i begge, og jeg vil si at vi tre tilsammen utgjør en gruppe bloggere og hjalmarer som ikke kan sammenlignes med majoriteten av blogg-Norge på noen måte. Jeg alene kan ikke konkurrere mot majoriteten av blogg-Norge uten å klasebombe internett med selvhøytidelig spamming, noe jeg uansett ikke kan tillate meg, men dersom én av oss (helst alle) får nominasjon, så vil det rettferdiggjøre hele dette sponsortullet, og gi kunstnerne en stemme blant maskinene. Og det er målet mitt.

Nå har jeg skrevet en særoppgave igjen, men det er med denne særoppgaven at jeg tillater meg selv å linke til Vixen sine sider, med oppfordring på å stemme på en av oss. Og før noen prøver å ta meg for å sanke inn “8 mile”-sympatistemmer; ja, hallo, stem gjerne på meg liksom. Jeg blir kjempeglad om jeg blir nominert og får sikkert selv-boost herfra til Grünerløkka. Men det er ikke det viktigste for meg. I hvert fall ikke i denne konkurransen. Men den dagen Vixen lager en egen kategori for beste hjalmar, så skal jeg love dere et linkspredningsshow uten like. Jeg gleder meg allerede.

Trykk på linken HER eller bildet nedenfor. Bildet fikk en smak av virkeligheten, forresten. Og det hadde det godt av.


*Hjalmar er en som oppdaterer hjemmeside. Uttrykket ble oppfunnet av hjalmaren Halvor i 2011 i mangel på et uttrykk tilsvarende “blogger”.

Emilie og Stine har laget en musikkvideo til hit-låta mi! Minner meg litt om Kavar Singh, egentlig.

Dette inspirerer meg til å lage mer musikk – kommer tilbake til det. I mellomtiden kan dere stemme på meg som årets blogger til et blad som heter Vixen eller noe slikt. Det er morsomt om jeg kommer med i finalen ettersom at jeg verken har blogg, eller er homo. Det hadde blitt et mindfuck. Et anarki. Lurt av Karlsen, bare på ekte.

Akkurat som å komme videre i Idol ved å spille av en musikkvideo med Army of Lovers foran Psycho-Hank og resten av klovnejugend. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Akkurat som å spørre en dame om hun vil bli med hjem fra byen for å se på sykkelen din, også viser du faktisk frem en sykkel – men den har ikke hjul engang. Også er den rusten. Også dør hun dama av kreft i halsen fordi du prøver å dytte sykkelen ned i munnenen hennes med en knipetang.

Akkurat som å spise grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at grøten er laget av klumpete blomkålsuppe og at ingen liker den og må spytte det i en bøtte som en norskasiater finner og tror det er grøt, bare at alle ser på den og klapper fordi de tror det skal komme en dansende krokodille med smilemunn opp av bøtta (pedersen).

Akkurat som å ta ringepigg uten av stikke av, og når naboen åpner døra, så stikker du han i hodet med en piggrokke, tisser han i øyehullet og kaller han for Jeffrey Dahmer før du hånler av kona hans som snubler i en telefonledning i det hun løper for å åpne hagedøra der en kompis av deg gjør det samme ringepigg-trikset. Eid!!!

Akkurat som å spise sushi for første gang.

Akkurat som å se på tv, bare at tven ikke funker. Uansett. Stem her. 

Hvor mange ganger har du tisset og hvor mange ganger har du bæsjet i dag? Halvor: Tiss: 3. Bæsj: 1.

Min venn Anthony er rapper og har laget en skikkelig kul pop-dance-club-dubstep-rap-sang som heter “Closer”. “Closer” er et engelsk ord, og betyr “Nærmere”. Anthony kaller seg for “Dreamon” som betyr “Dreamon” på norsk. I følge google translate. Men om vi deler opp “Dreamon” i “Dream” og “On”, så mener google translate at det betyr “Drømmen om”. Jeg mener at det betyr “Drøm videre” og det synes jeg er fint – selv om jeg hater å drømme, fordi alle drømmene mine har depressive betydninger i følge drømmetydning-hjemmesidene på internett.

Uansett.

Anthony har nylig fått spilt inn en råbra musikkvideo til sangen sin med hjelp av Kavar Singh som er en kommende stjerneregissør innen musikkvideoer i Norge. Sammen har de dratt på ferietur til en ørken og funnet en dame med som er veldig flink til å gå rundt i ørkenen. De har også kjørt helikopter, noe jeg misunner skikkelig. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Både sangen og filmen har allerede blitt instutisjoner innen norsk pop, og jeg er sikker på at vi kommer til å se og høre mye mer til gutta som utvilsomt trekker i alle tråder for å få presset tingene sine ut av norskegrensa. Det skal man ikke hate på – bare de ikke glemmer røttene sine, yo yo to da flow shizzle biatches firfizzle.

Hva synes dere om filmen? Er ikke Kavar og Anthony flinke til å lage sanger og filmer? Personlig liker jeg både sanger og filmer. Det gjør at jeg fort kan oppfattes som en som har interesser for forskjellige greier.

Twitterfilmen ble både spilt inn og utsatt i januar 2011. Først i november samme år ble den klippet sammen på en måte som tilfredstilte de perfeksjonelle kravene filmskaperne Halvor Harsem, Christoffer Krook og Herrmann Stenerud hadde satt seg da ideene først kom på bordet ved årsskiftet. 

Målet vårt med filmen er å sette lys på bruken av Twitter i Norge. Flere kjente personligheter og brukere av det sosiale nettverket medvirker i Twitterfilmen – som vi håper vil inspirere både nye og gamle tvitrere.

Vi håper mange får sett filmen. Spre den gjerne videre via din egen blogg, facebook eller twitterkonto!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hvordan bruker du Twitter?

Som jeg nevnte i det forrige emo-innlegget mitt, så har jeg en stor bunke bilder fra de siste månedene å kvitte meg med. Dette innlegget vil da ta for seg aktiviteten min fra de siste månedene, slik at jeg kan fortsette livet mitt der vi er i dag. Sånn er det med tvangstankene, vet dere. Det går alltid et tog, men dramaturgien i livet mitt skal opprettholdes på internett, selv om jeg må vente til den neste avgangen!

Her er et bilde av meg fra en veldig fin tid. Sikkert fordi jeg har på meg hatt. Alle mennesker blir glade av å ha på seg en hatt. Folk som ikke blir glade av å ha på seg en hatt er emosjonelle vrak (som meg, uten hatt) som har misforstått ALT som har med falsk livsglede å gjøre.

Jeg savner hatten.

Dette er også et fint bilde. Det er tatt på sushi-butikken i Asker, rett før jeg og Fattern skulle kjøpe vår første sushi. Fem minutter etter dette bilde ble tatt, så satt vi på internett og googlet hvordan man holder spisepinner.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Fattern fikk sushi-dilla og spiste sushi hver eneste dag i etterkant. Men så fikk han glassskår i sushien sin, og nå spiser han fiskepinner med poteter og majones igjen.

Dette er et teit bilde. Det er et sånn type bilde jeg tar av meg selv når jeg kommer hjem fra byen og Rambo ikke vil sove med meg.

Men dette er et veldig fint bilde. Det er sånne bilder jeg tar når jeg våkner etter en hard kveld på byen, og Rambo har lagt seg i skje med meg i løpet av natten for å varme meg og kile meg på ryggen.

Jeg har en ting for døde fugler. Har en hel haug av bilder med døde fugler hjemme på dataen min. Vet ikke helt hvorfor, men det er veldig interessant å se ting som kan fly på nært hold. Jeg ønsker meg en utstoppet ørn.

Fint bilde fra bursdagen til Ida Wulff tidligere i høst. Jeg var egentlig glad, jeg bare tøffer meg for kamera. Jeg er ikke noe flink til å posere med mindre jeg tar bilde selv.

Senere denne kvelden dro vi ut til Emil & Samuel – det dustestedet alle dustene i Oslo henger når de er kåte. For å sammenligne, så feiret jeg min egen bursdag på Olsen Café på Briskeby. Det er tradisjon. Olsen er ikke et sted for kåte duster. Man blir faktisk nesten steril av å være der. Du blir en kul, steril dust. Kommer tilbake til Olsen senere …

Det morsomste med mitt besøk hos Emil & Samuel var at jeg traff på han Lars Petter Granli-idioten fra Halden. Han tror han er fra Strømstad, men han er fra Halden. For dere som ikke vet hvem dette er, så kan jeg sammenligne han som en mannlig versjon av Heidi Alexandra. Uansett. Jeg gikk bort til Lars og spurte om vi kunne ta et bilde. Han visste ikke hvem jeg var, og dermed heller ikke at jeg har skrevet masse dritt om han på internett tidligere. Så tok vi bilde.

Jeg ville ha han til å lage en ordentlig gunner, men han insisterte på å posere som en hore på en FHM-forside.

Samme kvelden traff jeg også på Carl fra Paradise Hotel for 2 år siden. Altså en fyr som fortsatt ikke har funnet noe annet å gjøre med livet sitt enn å være Paradise-Carl på et utested med fattige drittunger i fine klær.

Hørte forresten et rykte om at Carl har skaffet seg en “stek”-tatovering.

Snakk om taper, da. Her er et bilde jeg fant på internett fra en skolefilm jeg var med i. Meta-taper.

Og her er et fint bilde av katten min, Rambo, som leker kameleon i busken.

Så hadde jeg brått bursdag, og Fattern bestilte kake – i tradisjon tro fra Larsen kafé i Asker.

Fattern er bra. Han er egentlig veldig lik meg i form av at han ikke har en fast jobb med faste arbeidstider og fast lunsj og fast månedslønn. Fattern har omtrent 50 jobber som han konstant fikler med. Men han tjener masse penger på jobbene sine da. Jeg gjør bare masse ting gratis, jeg. Fattern kjøper mat til meg noen ganger, når han kjører meg hjem.

På kvelden drar jeg inn til Oslo og møter vennene mine. Som nevnt tidligere møtes hele gjengen hvert år for å dra på Olsen, puben som ligger rett bortenfor meg. På dette bildet er det mange fine mennesker – noen av dem også gale.

Kakeprosjekt laget av venninnene mine. Ingen spiste av den.

Så dro vi opp til Olsen. Det er den ene kvelden i året der jeg ikke trenger å ha med egne penger, men alikevel krabber hjem.

Her er kusina mi, forresten. Camilla. Hun er kjempesøt, og singel, og bærer alltid på tre-fire glass inneholdende alkoholholdig substans. Drømmejente.

Det kommer mange forskjellige personer til Olsen denne ene dagen i året. Fulvio i bakgrunnen er en av de kuleste folka jeg har blitt kjent med i år. Alt han skriver er i CAPS LOCK. Seriøst. Også har han tatovert et vikingskip i bakhodet. Hadde jeg hatt en viking-tatovering i bakhodet, så skulle jeg også skrevet kun i CAPS LOCK.

Nå skrev jeg brått veldig internt. For dere som vil ta del i CAPS LOCK-historien min; legg til Fulvio HER. Bare si at han er awesome eller noe sånt. Så svarer han i CAPS LOCK. Det er dritmorsomt, og han er herdet mot ALLE “CAPS LOCK-vitser” som finnes. Han vet det godt selv, men driter i det. Også har han vikingskip-tatovering i bakhodet.

Raskt spørsmål. Vil noen tatovere en drage på tissen min?

Drikke mer champagne. Fordelen med champagne er at du glemmer hvor mye du har drukket, så fort du har drukket mer en seks glass.

Nå var det riktig nok ikke champagnen som rant over på Olsen denne kvelden. Ferneten tøyt stadig ut av neseborene mine denne kvelden. Vakkert. Jeg føler meg alltid som et godt menneske når jeg drikker fernet branca med nesa.

Det var på denne tiden avisene bestemte seg for å legge ut det mest sjokkerende bilde jeg noen gang har sett, i hele mitt liv. Og jeg har googlet mange syke ting.

Sjokket av å se Nansen som et nakent spøkelse var stort, og jeg orket ikke lenger å være hjemme. Alene. Med bildet.

Dette er et fint bilde, selv om jeg ser trist ut. Det er fordi jeg og Asbjørn, en kompis som også ble syk av å se bildet av Nansen, dro på guttetur til Lillehammer.

Så dro vi på Felix og drakk øl, selv om Felix har blitt ganske dårlig. Ølen smakte som alltid, da. Og dagen etter, så måtte jeg be Asbjørn om å ta bilde av meg. Derfor jeg ser så trist ut. Fordi det er kleint når to voksne menn tar bilder av hverandre i gågata i Lillehammer.

På veien hjem stoppet vi for å bæsje i Hamar. Her valgte jeg å bruke kameraet på iPhone-telefonen min for å ta bilde av meg selv. Det er også en klein ting å gjøre, så det ble relativt trist det og. I Hamar lukter det konstant gjødsel og asbest.

Hjemme i Oslo fikk jeg meg noen nye venner.

Davy visste faktisk hvem jeg var fra før. Han spurte meg om det var jeg som lagde alle de filmene på youtube. Det er derfor jeg ikke lager særlig mange filmer mer. Fordi Davy Wathne ser dem.

Også dukket jeg plutselig opp på tv igjen. Hadde nesten glemt at jeg hadde “statist i Hotel Cæsar-perioden” min forrige vinter. Jeg skulle mobbe hun lille jenta i serien fordi hun blogger. Ironisk, hva? Jeg synes jeg så skikkelig bøllete ut. Han andre fyren minnet meg aller mest om en eskimo.

Jo, også var jeg konferansier for en ski-film som heter Hardcore. Jeg visste ikke at jeg skulle være konferansier før jeg kom dit, og sa ikke et eneste ord. Jeg bare brølte, og drakk. Samtidig. Som alltid. Men det var mye morsommere å brøle og drikke både mikrofon og publikum.

Så hoppet jeg på toget og dro til Trondheim. På veien dit stoppet toget på Ringebu; stedet i Norge med mest innavl.

Jeg vet ikke om innavl-teorien min om Ringebu stemmer, men jeg tror det stod i avisen en gang.

I Trondheim ble jeg møtt av de to minste jentene jeg har sett i hele mitt liv. Vi tok meta-bilde sammen, og det var gøy. Jeg gjorde masse annet i Trondheim også, men det husker jeg ikke.

Rakk å ta bilde av meg selv i Trondheim før jeg dro hjem igjen. Eller er dette i Bergen? Er dette Bergen?

Seriøst. Er det i Bergen? I så fall har jeg glemt flere dager av livet mitt på en gang. Det er rekord, om vi ser bort fra livet mitt fra jeg ble født til jeg var omtrent fire år. Det er også ganske vagt.

Jeg dro hjem igjen etter bare noen dager. Katten min begynte jo å bli ganske sulten, stakkar.

Så var jeg våken i ett døgn frem til jeg dro til Krakow, men den historien kjenner dere jo allerede.

Sånn. Det føltes godt for hjernen min. Er det noen som leser dette egentlig? Det er ikke så farlig om dere bare ser på bildene, jeg skriver mest for mine egne tvangstankers skyld. Nå har jeg i hvert fall oppsummert livet mitt for noen måneder. Neste innlegg kommer i mai.

Jeg ønsker meg hatt igjen.

For 5 år siden ble jeg diagnosert med noe som heter OCD, samt den velkjente trend-diagnosen ADHD. Jeg anskaffet meg disse i størst grad for å unngå militæret – noe som funket kjempefint – men det er utvilsomt betegnelser jeg kjenner meg igjen i, den dag i dag.

Viktig: Jeg skylder ikke ting bort på diagnoser – det er bare et papir. Det er bare slik jeg er, og slik jeg fungerer, men papiret gjør det hele litt enklere å snakke om. 

Det kan forklares som en parasitt som angriper hjernen med 15 nye hjerner, og så er det opp til disse å krangle om hvem som skal bestemme over hodet mitt. ADHD’en gjør at jeg ikke klarer å konsentrere meg om noe som helst med mindre jeg har et brennende engasjement. Det betyr at ting jeg ikke har motivasjonen for, ikke skjer. Om det skjer, så skjer det med et slående ræva resultat – om det blir et resultat. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det finnes jo en rekke “medisiner” som holder konsentrasjonen i sjakk, men jeg liker ikke tanken på å bedøve meg selv. Dessuten har disse pillene en bivirkning i form av kraftigere OCD – altså tvangstanker og tiks. Tvangshandlinger. Tidvis har jeg sånne mongo ryktninger i kroppen. Konstant har jeg hodet fullt av både konstruktive og destruktive tanker som jeg sliter med å få ut. Hjemmesiden min er jo et av mange tiltak for dette, bare kjipt at OCD’en min også krever en slags perfeksjonisme som gjør at jeg aldri klarer å publisere innlegg før jeg er 4000% fornøyd, noe jeg aldri blir fordi jeg alltid jobber like hardt med minst 5 andre ting samtidig. 

Det ender som regel med at jeg blir sittende hjemme og deppe fordi jeg ikke klarer å fullføre ting. Det lille jeg fullfører blir publisert og vist frem, og lager et inntrykk av at jeg er et slags feilfritt vidunderbarn. Dette er ikke mine ord, men ting folk sier til meg. Vel, de skulle bare vist hvor mye depresjon og dritt som ligger bak. Alle de ufullstendige tingene mine som bare svever rundt blant alt rotet i leiligheten min. Uansett hvor jeg snur meg, så ser jeg ting jeg en gang hadde et håp om å forvandle til noe helt fantastisk. Jeg har skuffer og skap fulle av ting jeg har et håp om å bruke en dag. Harddisken min er smekkfull av bilder jeg en gang skulle lage morsomme blogginnlegg av. Klarer ikke. 

Jeg får ekstremt mye positiv boost via alle kanaler. Det ville vært løgn om jeg sa at det ikke påvirker meg, men jeg tror ikke nødvendigvis det påvirker meg i en positiv retning. Jeg føler at alt skrytet er med på å gjøre meg til en slags overlegen, perfekt, arisk tufs. Jeg vil ha mer drittslenging. Mer motgang. Da tenker hodet mitt klarere. Det er derfor jeg gjør ting som å barbere hodet og farge det rødt. Det var bare for å slippe alt skrytet av hvor kjekk jeg plutselig var blitt. FUCK YOU, jeg driter i hvor kjekk du synes jeg er. Gi meg noe skikkelig! Be meg om å redde barn i Afrika, eller noe! Da er du en ekte helt da. Folk som har kjøpt en boks med Renati hårvoks er ikke en dritt!

Hodet mitt er et fullstendig rot, bortsett fra de 5-6 tingene jeg så vidt klarer å holde koll på om gangen. Akkurat nå gjelder dette et kjempearrangement vi prøver å avhode rundt juletider, en serie med kortfilmer vi gjør for en kommende spillefilm, et illustrator-kurs for å lære meg grafisk design og trykk, flere store artikler jeg gjør på hobbybasis, manusskriving, kontaktbygging og planlegging av hele livet mitt – i hvert fall frem til våren. Utenpå det er det “faste” ting som hjemmesiden, twitter og skolen hvor vi også holder på med eksamensfilmen vår. Jeg sender mail og sms hele dagen, drikker kaffe med forskjellige folk hele dagen og spiser noen ganger hver dag.

Ingenting av det jeg driver med fungerer som en inntektskilde. Jeg tjener ingen penger.

Jeg vet ikke hva jeg vil frem til med dette innlegget heller. Det startet egentlig som en innledning til et innlegg jeg skulle skrive for å bruke opp en del av bildene som har ligget på vent de siste månedene. De er egentlig verdiløse og ubrukelige. Akkurat som halvparten av klærne mine, som jeg aldri bruker. Jeg er elendig på å kaste ting. Alt blir gjemt bort “til en annen gang”.

Jeg føler at mitt private krasj av aktiviteter forhindrer meg i å møte venner og familie, og å gjøre vanlige ting som å se en film. Jeg blir derfor sittende alene hjemme, deprimert, med en følelse av å være innbilsk, overlegen og egoistisk. Mørketiden vi er på god vei inn i gjør heller ikke saken bedre, og nå er jeg tom for stearinlys.

Out.

Dnb NOR har i løpet av natten slått seg sammen med Postbanken og Vital, og blitt til DNB. I den forbinnelse har Nina, min hjelpeverge- støttekontakt- og storesøster innen pengebransjen, bedt meg om å informere om dette. Jeg skjønner jo ingenting av begrepet penger, men jeg har fått det hele inn med teskje og nå skal jeg prøve å videreformidle dette for dere. 

Fra klokken 11:00 i dag, altså kl. 11:11 den 11.11.2011, så deler nye DNB ut 1111 kroner hvert 11 minutt i 11 timer.

Jeg vet ikke hvor DNB sin interesse for tallet 11 kommer fra, men det høres utrolig kult ut når alt er likt, ikke sant? Jeg er selv diagnosert med OCD som for meg resulterer i tvangstanker og et sterkt behov for perfeksjonisme, så jeg har mine mistanker om hvor dette kommer fra. 

OCD eller ikke; DNB gir bort en stor bunke med gratis penger hele dagen, og det finnes 2 måter å anskaffe dem på, uten å ty til bankran, utpressing eller salg av kokain til bankens mange ansatte.

1: Gå inn på DNBs facebookside og skriv dine tips- og ideer til hvordan banken kan utbedres til å bli den perfekte fremtidsbanken for deg. 

2: Hele dagen vil DNB, fortsatt via sine facebooksider, legge frem spørsmål til dere. Svarer du bra her, så får du plutselig gratis penger. Anbefalt.

Som sagt, så vil DNB trekke nye vinnere av 1111 kroner hvert 11. minutt. Jeg har lyst til å delta selv, men jeg har allerede vunnet én gang ved å skrive dette tipset:

Banken bør i fremtiden involvere seg mer i den nye generasjonen i form av både sponsing og innspill i sosiale medier og ungdommelige initiativer- tiltak- og aktiviteter som konserter og arrengementer, og et tettere samarbeid med ungdommen for å tilrettelegge- og informere om hva banken faktisk kan bidra med når det kommer til personlig økonomi og forståelse av pengesparing, pensjonsfond og BSU.

Nå følte jeg meg sykt smart som skrev så mange kule ting i bare to setninger. Her er den nye logoen til DNB, forresten. Den får meg til å smile fordi jeg liker turkis og fordi Nina ga meg en klem i går!!!

PS: Jeg har fått lov til å dele det første spørsmålet fra DNB med dere slik at dere kan forberede svaret litt, men husk å vente til klokken er over 11:00 med å svare! Det lyder føgende:

Hvilke banktjenester ønsker du å få på din mobiltelefon? – Svar HER.