Første halvdel av 2010 var ikke noe å skryte av. Jeg hadde ikke oppnådd noe som helst, og holdt meg stadig mer inne.

Det passet derfor bra at andre halvdel av året startet med festivalen som betyr mer for meg enn mat.

JULI:

Kong Halvor Camp aka Camp Ufyselig levde opp til navnet. Vi var 45 stykker i campen, og hadde besøk av sivilt politi mestparten av tiden vi var der.

Campen vår mot slutten av festivalen. På dette tidspunktet var det ikke mulig å oppholde seg inne i campen lenger.

Da jeg kom tilbake fra Roskilde, så hang jeg masse ute i byen. Brukte opp NAV-pengene mine på piss og møtte interessante mennesker.

Og når ikke jeg hang i byen, så var jeg hjemme og fikk venner til å gjøre husarbeid for meg.

Så ble Gråen så syk at hun måtte avlives.

Det var en trist dag, men jeg visste inni meg at det var til Gråens eget beste. Nå er hun og lille Svarten sammen i rottehimmelen, og koser seg med å spise opp sengetøyet til Jesus. I mellomtiden, så hadde Wulffern ordnet meg en katt.

Rambo.

Og med Rambo på plass, så startet en hjemmetilværelse bestående av facebook, kokt egg med kaviar og cola.

Random/retard.

Random/retard pt. 2.

AUGUST:

I august gjorde jeg en laber innsats som deltager på årets Øya-festival.

Festival-standaren er satt av Roskilde, og trend-festivalen Øya kan ikke måle seg engang. Gi meg et telt, noe søppel og BILLIG øl. Ikke den dyre, fancy øllen de serverte på Øya. Billetten var også alt for dyr, selv om jeg hadde vært villig til å betale mer for å se Iggy Pop på scenen. En kjip Iggy Pop konsert også. Jeg mislikte Øya-festival skikkelig, men drar gjerne tilbake om jeg får gratis billett. Anybody?

Jeg ble i hvert fall i bedre humør, da jeg fikk nye underbukser i posten. Gratis.

Til slutt tok livet mitt en helt annen vending, da jeg begynte på skolen igjen, etter et seks år langt friår.

SEPTEMBER:

Det var i disse dager at facebook slettet kontoen min. Dette resulterte i en gigantisk spam-aksjon, hvor jeg sendte dem to-tre mailer om dagen, og forklarte hvor viktig facebook var for meg. Uten facebook, så hadde jeg virkelig ingen form for liv lenger.

Etter å ha fått tilbake facebook, så fant jeg forresten ut at facebook SUGER!
Også begynte jeg å henge på twitter i stedet. Det er i dag den viktigste og smarteste avgjørelsen jeg har gjort, noen sinne.

Også skøyt jeg meg selv i hodet, noe jeg for så vidt har gjort hundrevis av ganger før.

OKTOBER:

Jeg ble 22, og skjønte for alvor at jeg ikke kom til å bli yngre. Alikevel, så hadde jeg tidenes bursdagsfeiring med venner og familie.

Så dro jeg og Michael på en fuktig Oktoberfest!

Og så lurte jeg hele Norge til å tro at jeg skulle i fengsel.

Egentlig dro jeg på ferie. Kommer vel tilbake til det en eller annen gang.

MOVEMBER:

Julebrusen var på plass. Jeg har ikke tall på hvor mange julebrus jeg har drukket i løpet av de siste to månedene, men jeg tømte en six-pack bare i går. Jeg digger julebrus.

Jeg slet med å få kontakt med den nye bestevennen min, skiltet g4s.

Men jeg spiste mye kebab, da.

Også satt jeg standaren for årets vintertrend.

Så ble jeg gal.

Og så dannet jeg meg et homoerotisk forhold med lecablokken Charlie.

Alikevel må det kuleste med årets november ha vært skjegget. Et kontroversielt eksprement gjort for å håne alle verdens barberhøvler en gang for alle. Det skal sies at skjegget utviklet seg til å bli utgangspunktet i min sesong-depresjon, og for hver dag skjegget vokste, så bygget jeg meg opp en større og større tiltrekning til å leke med kjøkkenkniven.

DESEMBER:

Jeg fikk en overraskelse i posten.

Og deltok på tidenes innflytningsfest.

Så sluttet plutselig bloglovin’ og blogglisten.no med å oppdatere hjemmesiden min, bare fordi det nesten ikke er en blogg. Dette gikk kraftig ut over psyken min.

Jeg skjønte at det var movember-tendensene som hang igjen, og lagde meg en julebart i stedet for deppe-skjegget. Her i et klipp fra årets beste realityserie Paradise Briskeby.

Jeg har allerede forklart hva jeg synes om adventstiden og julefeiringen, slik den har utviklet seg. Nå er det i midlertid over, og om to dager, så lever vi ikke i 2010 lenger. Blanke ark, og sjansen til å rette opp livet igjen. Noe jeg for så vidt sier hvert år, uten å ha greid å fullføre det enda.

Selv om jeg ikke føler å ha oppnådd noe i 2010, så ser jeg alikevel tilbake på året som ekstremt lærerikt. Jeg har lært hvor enkelt det er å ikke gjøre noe som helst. Det er ingen som kommer til å pushe deg frem om du ikke gjør det selv. Alle tankene mine rundt dette kan jeg prate om i timesvis, men alt er sentralt rundt ideen til tatoveringen min. Lust for life. Jeg er nødt til å lære meg å leve ut tankene mine.

I 2011 skal jeg få til noe.

Godt nyttår.