Eksponeringsbehovet mitt er umettelig, og selv med twitter og hjemmeside, så merker jeg stadig at abstinensene roper etter oppmerksomhet fra det offentlige rom. Som blogger havner man jo i avisen bare man fiser offentlig, men slik er det ikke med meg. Jeg mistenker at ingen i media tør å snakke med meg, og har derfor valgt å gjøre det på gamle måten.
Jeg må oppsøke media.
Det første man gjør er å melde seg inn i alle castingbyråer som finnes. Da kan man få alle mulige slags jobber, slik som fotograferingen jeg var med på i fjor.
Burde jeg hete Halvor, eller skal jeg bytte til Ove eller Andreas?
Også har du selvsagt min eksentriske opptreden under en bedre episode av Hotel Cæsar. Det å stå i kø har aldri vært det samme.
Etter å ha bevist for bransjen hva jeg er i stand til å få til, så fikk jeg være med på noen viktige roller innen norsk film. Sjekk ryggen i bakgrunnen på 3:55, samt han kule fyren i baren med hvit adidas-jakke på 11:55. Virker det kjent, eller?
Og siden jeg gjorde en så stor jobb i Tomme Tønner 1, så ble jeg invitert med til 2’ern også. Klarer dere å finne meg i denne bakomfilmen til Linni Meister, eller?
Etter at ansiktet mitt begynte å dukke opp alle mulige steder, så fikk også MacDonalds øynene opp. Det tok ikke lang tid før jeg plutselig hadde sentrale roller i reklamer på alle tv-kanaler.
For dere som er blinde, så sitter jeg bak de statistene i forgrunnen. Litt difuss, men det skal visst være sånn på film nå.
Det endte med at alle vil ha tak i meg, og i oktober spilte jeg inn min første hovedrolle i et knyttet sammarbeid med Djuice.
Det har vært en fantastisk tid. Mine siste bevegelser i media må ha vært da jeg inspirerte og gledet landets mange kristne, via avisen Vårt Land. Det skal sies at jeg ble smålig irritert da dem greide å skrive etternavnet mitt feil. Dessuten, så sa jeg egentlig ikke at jeg ble glad og rørt. Jeg sa at jeg måtte bæsje fordi det var salmonella i kakaoen min.
Sånn er det å være kjent. Man blir liksom feilsitert, uansett hva man sier.
Planene tilsier flere viktige roller for meg i fremtiden. Foreløpig følger jeg tipset til Alexander Rybak, og tar en pause mens leken er god. Viktig å ikke glemme familie og venner.
Dette kjendislivet er hardt!
Hva med dere, da? Er det kult å internett-kjenne en stor personlighet som meg? Jeg har ikke glemt dere.
Før jeg begynner, så vil jeg meddele at Anne – min trofaste leser, støttespiller og stalker gjennom minst ett år – skal få Halvor-capsen min. Egentlig burde jeg sendt Halvor-produkter til dere alle, men det får bli i neste runde. Imens, så kan kjære Anne sende meg adressa si på en eller annen måte. Fortell også hva du har sendt meg i posten tidligere, så vet jeg at det ikke er noen som lurer meg. Fort gjort akkurat det der. Jeg advarer om at capsen aldri har blitt vasket, og at man kan spotte både ketchup, egg, hår, ekskrementer og kattesæd på den. Jeg vil med andre ord ikke anbefale deg å bruke den, lukte på den eller ta på den.
For omtrent to uker siden, så skjønte jeg nok en gang at livet mitt ikke var spesielt givende, og bremsesporet i datastolen gjorde ikke følelsen mindre tillitsvekkende. Jeg måtte komme meg opp og ut, møte verden og skaffe nye inntrykk, inspirasjoner og mennesker med penger. Jeg startet med en dusj. Anbefaler faktisk alle å starte dagen med en dusj!
Etter å ha dusjet, så mannet jeg meg opp foran speilet. Elsker å gjøre det, mens håret fortsatt er vått. Hører gjerne på Pantera drithøyt, også headbanger jeg og føler meg skikkelig kul.
Akkurat som de fleste andre gangene jeg rømmer fra Oslo, så startet jeg med en tur til Asker. Der slipper jeg å bruke hodet selv, og får alt jeg trenger servert på porselenstallerken. Det var nesten ingen på toget, så jeg fikk tatt 53 bilder av meg selv fra Oslo til Asker.
Jeg brukte tiden i Asker fornuftig, og fikk blant annet stått på skøyter med lillebroren min, Ruben. Her er jeg.
Og her er Ruben. Ruben har ikke helt forstått greia med skøyter, og insisterte på å ta med en fotball. Da det gikk hull på ballen etter 15 minutter, så lo han, og spytta på restene. Ruben er den kuleste lillebroren i verden, og lærte seg sarkasme før jeg gjorde det.
Neste dag, så dro jeg ned til sentrum og besøkte Fattern på kontoret for å tigge penger til mat. Der satt han og koste seg med den nye yndlingskiva si. Jeg er forresten sikker på at jeg finner minst 50 skiver til i denne sjangeren. Fattern har en helt sinnsyk musikksmak. Han liker Bob Dylan, da. Og E-Type.
Så sa jeg farvel til Asker, og dro med meg Fattern til Drammen. Lizzi’s pizza er alene en verdig grunn til å besøke Drammen, en generelt undervurdert by i Norge. De som rakker ned på Drammen må enten være født av egen storesøster eller overdosert på LSD.
Si hei til oss, da! Se så koselig vi har det. På dette bildet, så ser det faktisk ut som jeg og Fattern er de to snilleste menneskene i verden. Med unntak av Fattern, så stemmer dette altså ikke. Jeg er en douche, liksom. Men fortsatt helt rå til å spoone.
Jeg avsluttet weekenden med å ta bussen til Norges desidert kuleste sted, like utenfor Slemmestad sentrum. I fremtiden, så har jeg tenkt å arrangere noen fester der borte. Innspill mottas med takk.
Etter to givende dager i gamlelandet, så var batteriene ladet, og adhd-måleren holdt nesten på å sprekke. Jeg var endelig klar for å utforske verden, og skaffe meg nye inntrykk. Jeg startet med å dra på byens eneste diskotek som holder åpent klokka 14:00 på søndager. CC: 20 kr. 11 – leg plikt! Dresscode: Lyse klær, helst hvitt/lyseblått. Mykt stoff.
Hey, er det noen som klarer å gjette hvor dette er, eller?
Gjetter du riktig, så skal jeg sende et postkort som tanta mi har laget og litt av min egen kroppsvæske i posten.
Rambo har blitt komfortabel med leilighetens nye møblement.
Og jeg har igjen funnet gleden ved å fotografere seg selv. Er det noe som helst i verden som er bedre en Angry Birds, så er det helt klart å fotografere seg selv når ingen ser det. Bildet betyr egentlig ingenting. Jeg bare var så sexy i blikket, så det måtte med.
Jo, også dro jeg og fetteren min til utlandet!
Visste dere at man sparer en hel masse penger på mat og drikke, bare ved å krysse grensa til Sverige? Sykt digg, egentlig. Etter å ha handlet en rekke saker, så spiste vi middag på en fasjonabel restaurant. Jeg var heldig og fikk en leke.
På veien hjem, så forsøkte jeg å parre meg med bilen til fetteren min. Det var ganske digg egentlig, selv om det svei en del på grunn av bensinen.
Gleden var uansett kortvarig, da jeg oppdaget at svenske parkeringsplasser ikke er så private som man først skulle tro.
Jeg har kanskje meldt meg på alt som finnes av realityprogrammer, men det å parre seg med en bil foran kamera, det gjør jeg bare ikke. Jeg kunne tatt en scooter, men ikke en bil. Jeg er kanskje en boytoy, men jeg er ingen hore. Skjønner du?
Hei, jeg heter Halvor og parrer meg ikke med biler foran kamera. Sorry.
Derimot, så gjorde vi en god smuglejobb. Vi la to brett med øl bak setet, også sydde vi inn snus og sigaretter i bakhjulene. Tollerne skjønte ikke en dritt når vi kjørte inn med nedrullede vinduer og Jan Teigens “Optimist” på stereoen.
Tollerne veiva oss rett forbi, og av den grunn kunne jeg nyte mine private, betalte varer, uten at den norske staten greide å ta dem fra meg. Hurra for rettferdigheten! Jeg brukte fem dager på å drikke opp øllen. Her fra fest på st.haugen. Jeg kjente ingen her; bare menget meg med en stor gjeng som var ute og gikk. Ps: En liten fugl sier at en eller annen flink pike-forfatter gjemmer seg i bildet.
Utover dette, så har jeg jo begynt på skolen igjen, og på kveldene har jeg sovet en del naken. Skal spare dere for bilder av dette, også lover jeg heller å stramme meg oppå litt når det kommer til oppdateringa her. Nå må jeg uansett stikke. Jeg skal opp i tredje etasje på blokka mi og spoone med naboene mine fra Nord-Norge.
Det har vært full texas i Norge den siste tiden, etter at 2 av landets største bloggere har valgt å gi slipp på sitt kall. I kjølvannet av disse sjokkerende nyhetene, så har også jeg – skribenten bak konghalvor.com – bestemt meg for at tiden er inne for å fortelle sannheten.
Dere har jo sett “Kongen” fra mange sider. Blitt kjent med han – tatt del i livet hans – drømt om å pirke han litt på tissen, kanskje. Vi har sett han sprade rundt i sin lille drømmeverden. På jakt etter spoon, tiltak og et verdig liv.
Ja, “Halvor” har kanskje vært et fasitsvar på det sosiale selvmord, men det var jo pokkern ikke noe vondt i gutten! Dessuten var han jo kjent som en real kar, med draget på damene og tidvis kontroll over økonomien.
Men det har hele tiden skjult seg en stor hemmelighet bak denne folkekjære favoritten fra “Briskeby”. En hemmelighet så mørk at ikke engang Siv Jensen ville puttet den i inspirasjonsboksen sin om sjansen hadde bydd seg. Tirsdag 11. januar 2011 vil fra i dag være kjent som den dagen hemmeligheten bak “Kong Halvor” ble avslørt. Jeg orker ikke bære på dette alene lenger.
Kong Halvor er en oppdiktet person. Hele bloggen er oppdiktet og falsk. Menneskene på bloggen er falske, og Briskeby finnes egentlig ikke i virkeligheten. Det er bare et band.
Noen av dere hadde sikkert en mistanke allerede. For andre av dere, så kom det antageligvis som en bombe, et sjokk og en psykisk sprekk i kraniet. Som eier av bloggen, så ønsker jeg uansett å beklage til dere alle. Det var aldri meningen at det skulle gå så langt, men det kom til et punkt der jeg ikke lenger turte å innrømme sannheten. Til gjengjeld, så kan jeg jo unnskylde litt med at mange av historiene ofte har vært basert på egne erfaringer.
Det hele begynte som et prosjekt, sensommeren 2009. Ved å late at jeg var en ung og dum mann, uten jobb, planer eller tiltak til noe som helst, så bestemte jeg meg for å revolusjonere bloggnorge. Jeg ville bevise hvor enkelt det egentlig er å komme seg helt til topps i dette landet, uten å ha noen som helst form for talent.
Etter bare noen måneder hadde jeg allerede fått en liten gruppe faste blogglesere, og innen det var gått et halvt år, så begynte også frieriene å tikke inn. Lesertallene gikk spesielt opp etter at jeg “plutselig” ble venn med store bloggere som Sofsen, Wulffern og Linnéa, noe som for så vidt også var planlagt. Etter å laget nesten 400 innlegg, fått plass på topplisten og mottatt over 6800 kommentarer fra trofaste lesere, så hadde jeg nådd målet mitt, og langt mer. Alikevel fortsatte jeg, og det var på dette tidspunktet den dårlige samvittigheten startet.
Det har tatt meg flere uker å komme frem med dette innlegget. Slik sett, så passet det bra å presse det inn sammen med de andre bloggerne som også har kastet inn håndkleet. Jeg håper ikke dere hater meg for dette, og håper for min egen del at samvittigheten nå vil roe seg igjen. “Hjemmesiden” vil uansett bli stående, da jeg tross alt har laget historie.
En historie som aldri vil bli glemt.
Til slutt spør dere sikkert “Hvem er du egentlig, du som stod bak denne legendariske og geniale spøken?” Jo, det skal jeg fortelle.
I virkeligheten, så er jeg en 28 år gammel… Frosk.
Det stemmer. Bak masken “Kong Halvor”, så befant det seg hele tiden en frosk.
En frosk, med et dobbeltliv som Norge aldri før har sett maken til.
Kjære, trofaste lesere. Det var aldri var meningen å såre verken dere eller meg selv. Jeg bare… Digger ikke mennesker, liksom. Dere er så sykt dumme.
PS: Innlegget har muligens blitt påvirket av #twitter.
Queens of the stone age – Like a drug
Skal jeg skrive noe snart, kanskje? Aller helst, så skulle jeg sitti med hodet over dassen, og stukket dobørsta inn i halsen for å spy opp de siste restene av #ferneten som voldtok meg i løpet av gårsdagen. Jeg har nemlig brukt mye av den siste tiden til å drikke bort resten av pengene mine, for så å ta bilder av meg selv naken. Jeg har faktisk blitt så god til dette nå, at jeg helst ikke lar meg avfotografere med klær lenger.
Her ser vi et bilde jeg har valgt å kalle “Give head, pussy”.
Og her ser vi det kjente verket “Come to mama”.
Begge bildene kan kjøpes for en kurrant sum, eventuelt #spoon.
Som hobbyalkoholiker og nyoppstartet pornostjerne, så er det viktig med støtte hjemmefra. Derfor tok jeg en dags pause fra fernet-flaska og rømte til #Asker. Her er jeg og Fattern på en spasertur utenfor Asker kirke. Dere kjenner spillereglene, folkens. Si hei til Fattern, og gi han et kompliment! Fattern er det beste menneske i verden.
Jeg var i Asker i omtrent 8 timer, og sov 7 1/2 av de. Jeg liker meg hjemme i Asker, men får raskt abstinenser av å være for lenge borte fra #Oslo. Jeg måtte dra hjem igjen.
Og ta bilder av meg selv.
Dessuten, så måtte jeg gjøre klar kåken til tidenes internett-happening. #Twitterfesten vol.1 gikk nemlig av stabelen på torsdag, og knippe utvalgte – unge og håpefulle – kunne endelig møtes etter flere måneder med ordspill, sarkasme, ironi og mensen.
Hva gjør man på twitterparty, sier du?
Jo, man twitrer.
Maren stod bak planleggingen og Malin har muligens noe silikon i puppene, noe vi aldri fant ut helt sikkert. Det eneste vi vet er at Malin baker verdens kuleste kaker.
Så vil jeg gjerne introdusere Pastor’n – Gla’gutten fra #Krokstadelva. Han er min nye sjelevenn. Pastor’n hadde med seg et #pedometer for anledningen, og ryktet sier at han dro rett fra nachspiel på Oslo S til en barneskole oppe på østkanten.
Selv hadde jeg kontrollen på jentene. Ikke at jeg husker det selv, men jeg delte visst ut både spytt og neseblod i lange baner. Jeg er en sånn som blir motbydelig når jeg drikker, og er ikke uvant med å slå jenter i trynet.
Jeg hadde kontrollen på jentene en stund, men fikk sterk konkurranse da Simen plutselig stod ute i hagen og tissa på treet til naboen. Jeg inviterte han inn, jeg.
Du tenker kanskje at en fest med folk man kun har snakket med på twitter må være sinnsykt kleint, og det har du helt rett i. Derfor passet alle på å drikke minst én liter med sprit hver, for så å klå massivt på hverandres kjønnsdeler for å drepe den pinlige stillheten en slik fest fører med seg. Det funket, og dagen etter måtte jeg dele ut unnskyldninger for å ha tvangsavkledd flere av de kvinnelige deltagerne. Jeg er slik en grisegutt. Skamme seg!
Alt i alt, så var det et verdig #twitterparty, og ryktene sier at man ikke skal se for langt etter #twitterfesten vol.2. For deltagelse, så må du twitre minst 100 om dagen, hate alt som alle andre liker, stalke Bjørn Eidsvåg og svelge spyttet mitt på kommando. Send mail. Utover dette, så har jeg brukt mye tid på å svette ut giftstoffer i datastolen, med Rambo på fanget.
Og livnært meg på #julebrus.
Jeg avsluttet hjernen min for godt, da vi dro på #Evergreen og #Unholy for å sjekke ut fernet-forholdene. Det endte med at vi støtte på en gal mann med bart, som… Spiste vegg.
Kort oppsummert, så har jeg brukt de siste dagene til å møte en rekke mennesker med psykotiske tendenser. Verden er gal, og jeg trenger kontakt med psykologen min igjen…
Som de fleste har fått med seg nå, så har Voe sluttet med bloggen sin, noe som selvfølgelig har stått som førstesidestoff siden helgen. En kompis av Fattern slutta med heroin etter 20 år, men det er ikke så farlig. Voe er altså en 15 år gammel jente, som slo gjennom i den store bloggverden omtrent da jeg selv begynte. I løpet av den tiden har hun oppnådd store ting, som å være statist i musikkvideoen til en 11 år gammel- norsk Justin Bieber, og ved en anledning spratt hun rundt på scena til sin egen låt “Don’t Talk To Me“, som angivelig handler om at gutta ikke skal prate til henne. Voe er redd for guttelus.
Hvis man ser bort i fra PR-konspirasjonene rundt denne sjokkerende bloggavslutningen, så har jeg en idè om hva dette store tapet kan skyldes. Jeg er nesten sikker på at Voe, etter å ha sett “Trekant” på NRK, ønsker å forberede seg fysisk til å bli 16.
Jepp! Vår lille venn er nemlig i sitt sekstende år, og da er det ikke greit å være den eneste som er sexuelt uerfaren på et lite sted som Hønefoss – Et sted hvor venninnene hennes høyst sannsynlig er med barn allerede. Vel, Voe! Om det er noe du trenger hjelp til, så er det bare å ringe meg. Ikke at jeg kan hjelpe deg med å opprettholde standaren på Hønefoss, men katten min hjelper deg mer enn gjerne.
Ellers ønsker jeg deg alt vel i fremtiden, mens jeg krysser fingrene for at foreldrene finner seg en ny jobb. Hørt det kan være vanskelig etter to år som blogg-manager. PS: Om du (Og Rambo, muligens?) skulle få en liten gutt, sånn helt plutselig. Kall han Halvor, da
Men det har seg slik at innlegget mitt ikke handler om Voe. Det var bare en forklaring til mine lesere, som trolig aldri har hørt om henne før. Innlegget mitt handler selvsagt om Kong Halvor, og grunnen til at jeg i det hele tatt nevnte et hjemmeside-tabu navn som Voe, er fordi jeg har en erklæring å komme med! Litt over klokken 08:01 i dag tidlig, så kom nemlig beskjeden om at Halvor Harsem – Kongen av Briskeby – skal overta bloggtronen etter Voe. (Åherregud, åherregud, åherreguuud, Goosebumps lissom!) Begrunnelsen til denne hyggelige overraskelsen er av en rekke årsaker:
Han er kronet konge, og liker å ta saken i egne hender.
Han har draget på damene, og er glad i en god fest!
Han er glad i dyr. VELDIG glad i dyr.
Han kjenner seg selv, både ut- og inn og foran- og bak. Han er ikke uvant med overnattingsgjester.
Halvor er ikke bare pen og kul, men også svært sterk.
Dessuten er han er real kar, som bryr seg sterkt om samfunnet. Selv om kanskje det ikke alltid virker sånn.
Vi applauderer Halvor for sin nye og svært viktige rolle i samfunnet som bloggkonge. Deretter kneler vi, og tilbyr oss å gjøre tjenester. Det er obligatorisk å tilby Halvor en fernet-shot om man møter han på byen. Gratulasjoner og frierier kan sendes på mail. For kontakt ut over dette, ring manageren hans. Han heter Superkidzen.
Ha en strålende mandag, folkens! Dette hadde aldri skjedd uten dere.
LIBERTINES – TELL THE KING
PS: Dere vil ikke vite hvordan originalbildene så ut… Eller ville dere?
Jeg har nemlig kjørt sykt mye buss opp gjennom. Første turen var fra Asker til Slemmestad. En forhåndsvis kjedelig tur, da jeg betalte to ganger. Ikke spør hvordan jeg fikk det til; jeg har alltid vært ganske dum. Etterhvert, så lærte jeg alikevel hvordan man gjorde det, og turene ut til familie og venner i Slemmestad ble stadig flere. På turen, så likte jeg og klistre fast tyggis i setetrekket, rope sjikanerende ting til de andre passasjerene, og holde stoppsnora alt for lenge, slik at bussjåføren fysisk måtte bære meg ut to stopp for tidlig. Good times.
Så begynte jeg på skole i Vollen. En sjøskole faktisk, som samlet alle de hyperaktive drittungene i Asker til fysisk arbeid. Skolen var super, og bussturen dit var enda bedre. Vi ble bestekompis med bussjåføren. Han lot oss røyke i bussen, og fortalte grisete historier om han og kona. Når ikke han fulgte med, så stjal vi nødhammerne og tegnet runer på vinduene på småstein. Good times, helt til busselskapet meldte fra til lærerne, da.
Etterhvert ble bussen et transportmiddel inn til byen, gjerne i sammenheng med konserter. Det var på denne turen jeg lærte meg hvor viktig det faktisk er å tisse. Prøvd å drikke en sixpack på bussen før? Vel, den sixpacken skal ut igjen. En vakker sommerdag i 2005, på vei til Black Sabbath konsert, så tisset jeg i søppelbøtta på bussen for første gang i midt liv.
Utover dette, så har jeg surra ut og inn i en rekke russebusser. Da jeg jobbet på CC-vest, så tok jeg også 32-bussen noen ganger, men ga opp da den aldri kom tidsnok. Om den kom i det hele tatt, altså. Poenget mitt er vel uansett at jeg har hatt mye moro med buss, og ser frem til mange nye buss-minner. Jeg har hørt noen rykter om at broren til Linnéa liker å kjøre buss, og til sommeren, så skal jeg antageligvis kjøre buss med Coffin Camp til Roskilde. Det blir awesome!
(PS: glem at jeg nettopp brukte et engelsk ord i det norske innlegget mitt)
I sammenheng med min plutselige mimrestund over busser, så legger jeg også ut en film, som jeg håper (Krever) at alle ser. Jeg lagde ikke innlegget fordi jeg er sinnsykt opphengt i busser. Men se filmen, den er faktisk ganske morsom, også får jeg kanskje råd til kebab og en fernet.
Så du filmen, eller unner du meg ikke kebab? Eller kanskje du hater busser? Jeg kjenner forresten en som heter Kurt, og han ER faktisk bussjåfør. Foreslår at alle sier “Hei Kurt!” til Kurt. Kurt er kul!
Hei, alle sammen! Husker dere meg? Kisse Gassen, heter jeg. Jepp, grisen fra Grønland.
Først, så vil jeg ønske alle et godt nytt år! Nå som vi er inne i 2011, så er alle muligheter klare for å bli en ny og bedre gris. I fjor, så rota jeg meg jo stadig bort i mye rart. Jeg jobbet blant annet en del ufrivillig på fylla.
Og dro med meg et flertall ukjente jenter hjem på nachspiel. Ikke at jeg tror dem angrer, men jeg vil jo ikke være en gris heller, om dere skjønner hva jeg mener.
Så derfor tenkte jeg å starte med et deilig skumbad! Rett og slett for å vaske bort gamle Kisse Gassen.
Det var varmt og deilig. Se her, da. Her er jeg en nissegris!
Og her bare ligger jeg og purker. Aah, deilig!
Men badegleden tok fort slutt. Plutselig, så merket jeg at jeg ikke lenger var alene.
Jeg var rett og slett i boblebadet med den beryktede Gangbang Duck, og man kunne se i blikket hans at jeg hadde tråkket meg inn på hans territorium. Jeg var redd.
Gangbang Duck skulle selvsagt ha igjen for overtredelsen min, og festet reskt blikket mot min bedre halvdel. Jeg skjønte hva som kom til å skje…
Og det var som jeg trodde. Jeg visste at motstand bare ville gjøre ting verre, så jeg lukket bare øynene, og lot det som skjedde skje. Også var det jo bittelitt godt, da.
Jeg ble liggende igjen i vannet. Misbrukt og skitten. Gangbang Duck derimot, han var i knallhumør og rappet på den der “Bitches ain’t shit”.
Jeg sank sakte ned i vannet. Litt fordi jeg var psykisk utslitt, men mest fordi jeg ville gjemme meg for skammen. Ser dere meg?
Jeg var sikker på at vi var ferdige, men jeg snart skulle jeg finne ut at dette var smertefullt feil. Plutselig skjønte jeg hvorfor Gangbang Duck het Gangbang Duck.
Det var en lang seanse. Vi trenger ikke å utdype det, men om jeg hadde vært i stand til å få barn, så hadde jeg nok fått minst tjue stykker etter dette.
Etterpå tok de andre seg en sigg.
Mens jeg gulpet opp vann fra lungene. Jeg ble virkelig misbrukt hardt denne gangen.
Nei, det er ikke så lett å være en liten gris i Oslo! Jeg svelget skammen, haltet ut av boblebadet og kom meg hjem. Der tente jeg et aroma-lys og tullet meg inn i et pledd. Jeg trengte å slappe av.
Etter å ha kommet meg litt til hektene igjen, så spilte jeg litt tv-spill.
Når jeg ser tilbake på det hele, så kunne det jo vært en verre start på året. Jeg kunne ha fått rakett i øyet! Nei, jeg tror jeg skal se positivt på dette året, jeg. Selv om jeg er en uheldig liten gris i en bydel hvor 90% av innbyggerne ikke liker svin.
Tja, jeg får vel ta denne obligatoriske blogge-driten med en gang, så blir jeg ferdige med det. Jeg feiret – som alle andre mennesker i hele verden – nyttårsaften for noen dager siden. 31. desember for å være nøyaktig.
Det som er så spesielt med nyttårsaften er at alle snart skal få muligheten til å påbegynne et nytt og bedre år (liv), og dette må jo feires! I Norge er det vanlig å kjøpe inn 3 ganger mer alkohol enn det mennesker egentlig tåler. Dette er fordi nordmenn flest overvurderer seg selv i alt dem gjør, og nyttårsaften er intet unntak.
Her sitter vi med middagsbordet. Snakk om å overdrive; Frode kjøpte inn 650 kg med kalkun. På bildet er vi ferdige med å spise. Om noen skulle ha interessa av å vite det, så er menneskene på bildet @kvanneid, @famyklebust, meg selv, @maravn og… Kryen. Kryen har ikke twitter, og dette utgjorde en stor elefant i rommet, hele denne kvelden.
Etter maten, så tegnet Christine ett jordbær og èn tekanne i sofaen. Hun gjorde det visst for å hedre en eller annen blogger som digger stygge og teite ting; antageligvis i et desperat forsøk på å holde seg sær og original i dette store landet.
Vi slappet av, drakk pils og koste med E-type og Blümchen frem til klokka nærmet seg midnatt. Da beveget vi oss ut i kulda, og opp mot St. Hanshaugen for å se på rakettene.
Så var klokken 00, og vi gutta gjorde sammen en kjempejobb med å åpne cavaen.VI brukte omtrent 15 minutter.
Så dro vi tilbake igjen, kjøpte noen feite sigarer på veien, lo av at Kryen spjæra opp på ett gjerde. Hun kan angre på at hun ikke fikk twitret om det, nå som hun ikke kan føde lenger.
Tilbake i heimen, så startet plutselig festen. Det var litt som å få besøk av julenissen, bare at det var Darth Vader. Ikke fikk man gaver heller, men alle måtte suge på lasersverdet til dem brakk seg. Hehe, det var moro.
Så begynte jeg også. Forskjellen på meg og Darth Vader er at jeg ikke kan danse. Jeg bare svinger armene ukontrollert rundt og tramper med den ene hælen.
Heldigvis hadde gutta en god idè! Om bare jeg drikker nok øl via verdens dårligste bong, så blir jeg jo sikkert flink til å danse!
Det funket! Etter å ha drukket 10 øl på 4 minutter, så røk skjorta. På dette tidspunktet, så kunne jeg ikke hatt det bedre, om jeg bare hadde husket det.
Her prøvde fotografen å be meg stoppe å danse, slik at hun kunne ta et litt anstendig nyttårsbilde av meg.
Etter å ha danset til klokka var cirka 05, så ble jeg ganske flirete og tøysete.
Her later jeg som at ølflaska er min egen tissefant. Herregud, Halvor. Du gjør meg flau!
Når jeg er i dette humøret, så blir det som regel en ganske klein stemning. På dette bildet har jeg nettopp sagt noe sånt som at “Du skal få katten min hvis du blir med meg hjem og sparker meg i magen til jeg begynner å hoste blod”. Kleint.
Og så danset jeg videre. Man skal feste seg godt inn i nyåret, om man skal kalle seg en skikkelig nordmann!
I 07 tiden, så dro Kvanneid frem tatoveringsutstyret. Det var på tide med nachspiel.
Alle tok seg en tattis på fingeren, unntatt meg. Jeg gjør liksom ALT for å overgå alle andre ALLTID. Hei, jeg heter Halvor og jeg har tatovert navnet mitt feil, i panna… Godt nytt år!
Det var en trist dag, men jeg visste inni meg at det var til Gråens eget beste. Nå er hun og lille Svarten sammen i rottehimmelen, og koser seg med å spise opp sengetøyet til Jesus. I mellomtiden, så hadde Wulffern ordnet meg en katt.
I august gjorde jeg en laber innsats som deltager på årets Øya-festival.
Festival-standaren er satt av Roskilde, og trend-festivalen Øya kan ikke måle seg engang. Gi meg et telt, noe søppel og BILLIG øl. Ikke den dyre, fancy øllen de serverte på Øya. Billetten var også alt for dyr, selv om jeg hadde vært villig til å betale mer for å se Iggy Pop på scenen. En kjip Iggy Pop konsert også. Jeg mislikte Øya-festival skikkelig, men drar gjerne tilbake om jeg får gratis billett. Anybody?
Jeg ble i hvert fall i bedre humør, da jeg fikk nye underbukser i posten. Gratis.
Til slutt tok livet mitt en helt annen vending, da jeg begynte på skolen igjen, etter et seks år langt friår.
Det var i disse dager at facebook slettet kontoen min. Dette resulterte i en gigantisk spam-aksjon, hvor jeg sendte dem to-tre mailer om dagen, og forklarte hvor viktig facebook var for meg. Uten facebook, så hadde jeg virkelig ingen form for liv lenger.
Etter å ha fått tilbake facebook, så fant jeg forresten ut at facebook SUGER! Også begynte jeg å henge på twitter i stedet. Det er i dag den viktigste og smarteste avgjørelsen jeg har gjort, noen sinne.
Også skøyt jeg meg selv i hodet, noe jeg for så vidt har gjort hundrevis av ganger før.
OKTOBER:
Jeg ble 22, og skjønte for alvor at jeg ikke kom til å bli yngre. Alikevel, så hadde jeg tidenes bursdagsfeiring med venner og familie.
Julebrusen var på plass. Jeg har ikke tall på hvor mange julebrus jeg har drukket i løpet av de siste to månedene, men jeg tømte en six-pack bare i går. Jeg digger julebrus.
Jeg slet med å få kontakt med den nye bestevennen min, skiltet g4s.
Og så dannet jeg meg et homoerotisk forhold med lecablokken Charlie.
Alikevel må det kuleste med årets november ha vært skjegget. Et kontroversielt eksprement gjort for å håne alle verdens barberhøvler en gang for alle. Det skal sies at skjegget utviklet seg til å bli utgangspunktet i min sesong-depresjon, og for hver dag skjegget vokste, så bygget jeg meg opp en større og større tiltrekning til å leke med kjøkkenkniven.
Så sluttet plutselig bloglovin’ og blogglisten.no med å oppdatere hjemmesiden min, bare fordi det nesten ikke er en blogg. Dette gikk kraftig ut over psyken min.
Jeg skjønte at det var movember-tendensene som hang igjen, og lagde meg en julebart i stedet for deppe-skjegget. Her i et klipp fra årets beste realityserie Paradise Briskeby.
Jeg har allerede forklart hva jeg synes om adventstiden og julefeiringen, slik den har utviklet seg. Nå er det i midlertid over, og om to dager, så lever vi ikke i 2010 lenger. Blanke ark, og sjansen til å rette opp livet igjen. Noe jeg for så vidt sier hvert år, uten å ha greid å fullføre det enda.
Selv om jeg ikke føler å ha oppnådd noe i 2010, så ser jeg alikevel tilbake på året som ekstremt lærerikt. Jeg har lært hvor enkelt det er å ikke gjøre noe som helst. Det er ingen som kommer til å pushe deg frem om du ikke gjør det selv. Alle tankene mine rundt dette kan jeg prate om i timesvis, men alt er sentralt rundt ideen til tatoveringen min. Lust for life. Jeg er nødt til å lære meg å leve ut tankene mine.
Da jeg jobbet i fotobutikk, så var jeg også en del bak på labben. Der hadde vi en stor printer, som vi stadig måtte tømme for kjemi-avfall. En ganske ekkel, boblende og lunken guffe, som du helst ikke vil drikke til frokost. Poenget er at det er den samme guffen som lagde de stygge bildene dine fra Kreta! Akkurat som mat og bæsj. Akkurat som bensin og eksos. Vel, det samme finner du her hos meg. Jeg sitter inne med en rekke tanker, skriver det ned og formulerer det. Noe av det blir (dessverre) offentliggjort, mens resten bare blir svevende rundt i lufta, uten noe å ta tak i. Akkurat som urin i verdensrommet. Akkurat som sædcellene som ikke ble til baby. Vel, denne spalten er min sæd som ikke ble noen baby.
Min offentlige avfallsplass for døde hjerneceller, og med hodet fullt av ubrukte babyer, så var det på nytt duket for å tømme avfalls-tanken.
Jeg fikk en pappeske av Fattern til jul. På ønskelista stod det egentlig klatrestativ, men jeg tror det var det han mente.
Rambo koser deg i den nye kose-plassen sin!
Han trives i hvert fall bedre enn hva han gjorde med det gamle klatrestativet som jeg lagde til han. Den lilla flekken i ansiktet var et forsøk av meg på å lage kunst. Rambo digga ikke å ta del i kunsten min.
Hilste dere på Kisse Gassen her om dagen, forresten? Jeg skal hilse så mye og fortelle at han havna skikkelig på kjøret med noen bærter på Grünerløkka her om dagen. Først ville de bare kline og sånn.
Men så begynte de visst å kle han om som dame. Leppestift, og hele pakka. De var visst lesbiske, disse grisete tøysejentene. Kvelden endte med at Kisse Gassen ble sodomisert med en knust ølflaske i en leilighet på Frogner, mens radio’n spilte DDE med “Det går likar no”. Ingen heldig kveld for Kisse Gassen, altså. I dag har han slappet av med Klassekampen og en smoothie.
Møtte en jente i sentrum for litt siden. Hun holdt en stor plakat som det stod Natur og Ungdom på, også ville hun at jeg skulle blogge om det. Fattern var jo hardbarka Natur og Ungdom-representant i sine yngre dager, så det skulle jo bare mangle. Og nå har jeg gjort det. Også skulle jeg huske navnet hennes! Hun het Agnete, Agnes eller Thomas. Sånn ser hun ut. Hun er den eneste fan’en min, og insisterte på at jeg var kjendis. Husker ikke hvem av dem det var. Mente egentlig å huske at hun var skalla. PS: Jeg er ikke kjendis. Jeg er en dum liten gutt med store fritidsproblemer, men det er hyggelig å få klem av ukjente mennesker forde.
Etter å ha googlet meg selv to ganger om dagen siden sist, så har jeg kommet frem til disse linkene. Jeg liker å google meg selv, og blir like glad hver gang jeg får treff. Jepp, det var et skikkelig tydelig hint til alle dere andre.
Dere som ikke vil gi meg noe å google etter, dere kan tegne et bilde av meg og sende det til meg i posten. Samler på tegninger av meg selv, og trenger å finne andre ting i postkassa enn regninger. Send meg en mail, så får du adressen min. Jeg har øks, så ikke prøv å komme hit. (På ekte) Line viser hvorfor man skal sende brev til Halvor. Det er hysterisk morsomt, faktisk!
Og mens vi først er i gang, så kan dere lese noen sykt kule intervjuer hos Kari, Joakim og Smuglesning.
Også må dere besøke hjemmesiden til sjefen av Stavanger. Han heter Atle Østrem og er et sånt menneske som Gud hadde advart før en eventuell ny oversvømmelse av jorda. http://www.atleostrem.com, altså.
Jeg savner at navnetmitterskikkeligstygt blogger i kommentarfeltet mitt. Jeg savner at resten av dere 1000 gribber som smugtitter på hjemmesiden min blogger litt i kommentarfeltet mitt, dere også. Jeg synes NSB og Oslo sporveier burde ta rennafart og drite seg selv i trynet. Jeg synes alt av norsk politi og vektere kan ta rennafart og drite seg selv i trynet, de også. Jeg synes noen burde sende meg penger, silk at jeg kan kjøpe… Ting. Jeg vil tatovere meg. Jeg vil tatovere et denied-stempel midt i ansiktet. Jeg har dårlig ånde akkurat nå, og venter på at fiskegratengen skal bli ferdig. Jeg har fjernet den lille reklamen, forresten. Totally not worth it. Kommer sikkert noe annet, morsomt senere.
Jeg savner deg, R…
Også savner jeg Roskilde. Er det lenge igjen nå, eller? (Må rett inn på Roskilde-festival.dk og sjekke med det samme) @kvanneid @cecekaa Jeg elsker dere <3
Rett før jul, så hadde vi tidenes julebord med alle kongene av Oslo. Her ser vi min outfit for anledningen.
Vi hadde leid et stort lokale like ved Nordstrand, med julemiddag og hele pakka. Det gikk ganske pent for seg, helt til vi begynte på champagnen. Få timer etter dette bildet ble tatt, så var alt knust. Alle sloss og ingen husker noe. Selv banka jeg to jenter, trodde at Emma Clare og Julie Aida var samme person, og fikk de kvinnelige gjestene på Fisk og Vilt til å gråte. Med andre ord, så var dette det garantert råeste julebordet siden i fjor, og jeg kan nesten ikke vente med å toppe det til neste år.
Til slutt, så vil jeg bare meddele at barten har røket. Det var en fin reise denne julen også, og vi avslutter mens leken enda er god. Dessuten er det faktisk litt ukomfortabelt med isen som danner seg i barten i den verste kulda, på grunn av dugg fra nese og munn. Si “På gjensyn, kompis” til barten, folkens! Om ikke før, så sees vi i hvert fall igjen til neste år.
Også snakkes vi i morgen. Kan knapt vente med å legge 2010 bak meg.
